Vi lever i en tid der det å være krenket er den høyeste dyd man kan oppnå. Og intet synes å fornærme mer enn språkets makt, men grunnet høy inflasjon i krenkelser, reformeres det norske språk slik at ingen lenger skal føle seg utelatt og oppskjørtet.
Omsider kom enden på visen som feministene på 70-tallet begynte å nynne; på selveste kvinnedagen befalte landets likestillingsminister at det offisielle Norge skulle renskes for kjønnsmarkerte stillingsbenevnelser. Ut med rådmenn, lensmannen og kvinneundertrykkelsen, og inn med moteriktig titulering. Et par pennestrøk og en uviss mengde avbrente skattekroner senere, er alt som lukter av manndom fjernet fra statens lønningslister.
Tett i hæl til den politiske elite følger språkrådet – statens fagorgan i slike spørsmål. I henhold til anbefalinger fra de kanter, bør man unngå å benevne Grete Waitz som nordmann, men helst benytte seg av den mer inkluderende vendingen Grete var norsk. Man må ei heller ta seg den frihet å referere tilbake til bussjåføren som han, og så klart aldri glemme at bydamer, de er mennesker de også.
Det offentlige har staket kursen ut, men som ofte ellers finnes det stemmer som hevder at staten ikke har gjort nok; språket er fremdeles undertrykkende og det anføres at det enda er en lang vei å gå før det norske språk reflekterer den moderne virkelighet. Men hvilket mål har reformentusiastene helt konkret for øyet? Når vet vi at vi har nådd et kjønnsnøytralt språk og med det kan puste lettet ut, og er det i det hele tatt mulig, enn si ønskelig å bytte de gamle båser ut med nye?
Å skape problemer vi ikke har
Da jeg var barn var det menigmanns oppfatning at både kvinner og menn var berettiget til å erklære hverandre som nordmenn. Å bli førstemann var uproblematisk, var det et problem var det heller ikke det å være sidemann, men hvem man var sidemann til. Flinke piker var lærerens favoritter og guttenes bukkespring ble skjøvet under teppet som unnskyldelige guttestreker. På vedskogen med min gamle konservative farfar ble jeg utnevnt til formann, og mannevonde hunder og tilslørte bondepiker var enda ikke objekt for storpolitiske drakamper. Det var den gang.
Nu er språket blitt siktet og straffet for å bevare underliggende og urettferdige strukturer i samfundet og mennesker imellom. Argumentet er at språket former virkeligheten i slik en grad at det hemmer menneskets frie vilje. Men hvor langt på vei står denne tesen seg, er den faktisk reell på dette plan? I så fall ville ordlydsendringen som ble gjort i straffeloven av 2005 fra gjerningsmann til gjerningsperson, per nu ha ført til færre mannlige lovbrytere. Vel, er det tilfellet, ville det i så fall ha vært et av de mest effektive grep som er blitt foretatt for å oppnå faktisk likestilling.
Det er bedre med to baller i pungen enn mange i luften
Mange hadde ventet lenge på den endringen vår minister foretok i våres, og regjeringen gikk vitterlig inn for en riktig vårrengjøring; 1600 stillinger har siden fått endret navn. Det skal imidlertid påpekes at i sin karslige reformiver har Raja og rådgiverkorps i stillhet forbigått mang en pinlig detalj.
Jordmor er en betent liten sak ministeriet lot gå under radaren. Dette hadde visstnok gode grunner for seg. En bredt sammensatt komite oppklarte at jordmorbegrepet stammet fra en tid hvor man – det vil si kvinnen – fødte på et jordgulv og fødselshjelpersken løftet barnet opp i den nybakte mors armer. Dette burde være høyst problematisk for den årvåkne kritiker. Ved å beholde jordmor-tittelen, insinuerer man – med landets regjering i ryggen – at far ikke har noe på fødestuen å bestille. Resultatet blir at det er hønemor som må stå for bleieskift og våkenetter derefter. I henhold til språkaktivistenes argumentasjonsrekke, ville en endring av jordmor-benevnelsen være langt mer effektivt enn å innføre obligatorisk pappaperm.
Og hvorledes kan ministeren forsvare at vi fremdeles har en domstol med navn lagmannsretten? La meg påpeke faren ved dette, en domstol ved et slikt navn vil forhåndsdømme kvinnelige sakførere og deres klienter. Et kvinnefiendtlig domstolsystemet er vi ikke lenger tjent med. Neste 8. mars eller helst før, bør statsråden manne seg opp og gjennomføre siste finpuss i vårrengjøringen han har satt i gang – ja, såpass forventer vi av et ekte mannfolk av idag.
Kvinnens kamp – historien som utslettes
Det har blitt påpekt utallige ganger: Mann på norrønt betyr like mye menneske, som det betyr mann. Akkurat slik som man og mankind på engelsk. Det 900 år gamle lensmannsbegrepet, betyr ikke – tatt på ordet – at lensmannen må være en mann. Det samme gjelder for ombudsmann, sendemann og flere med dem. Naturligvis, hvis man våger å legge historien til grunn, var det som regel menn som fylte disse posisjonene. Men slik er det ikke lenger, det er med andre ord ikke språket som er akterutseilt, det er vi som endelig har nådd igjen språket.
Som argument for endringene, ble det trukket frem at stillinger som riksmeglingsmann og sysselmann kunne avskrekke kvinnelige kandidater fra å søke disse embetene. Man kan undre seg over at en høyt kvalifisert kvinne – med den påkrevde utdanning og erfaring – skulle la seg affisere av dens slags. Fra et mannlig perspektiv derimot, synes argumentet å ha noe for seg. Videreutdannelsen for helsesøstre bekreftet et større antall mannlige søkere efter at utdannelsen endret navn til helsesykepleier. I den forbindelse burde alle landets vordende mødre spørre seg selv om de egentlig ønsker å nøytralisere jordmoren; for husk endringen kan føre til at fødestuen blir fylt opp av karer.
At det kan være fristende for de som sitter med makten å skrive om historiebøkene, kan man et stykke på vei forstå. Mer utfordrende er det å begripe hvordan de som skylder på en fastgrodd kvinnefiendtlig tradisjon, har et ønske om å legge lokk på og fortie fortiden. Hvis man genuint tror at tjenestemann het så for å skremme bort kvinnene, da er det siste man bør gjøre å endre stillingsbeskrivelsen. Parallellen til ødeleggelsen av statuer er slående; slike foretak endrer ikke historien, de tilslører den. Første bud, føler du deg mishandlet av fortidens verdier, ikke utslett alle bevis (eller i denne forbindelse, indisier).
Tanter for enhver anledning
Ifølge språkrådet har merkelapper som venninde, svigerinne og vertinne, fremdeles sin naturlige plass i språket. Mon tro hvor lenge det varer. Det er da krenkende at ikke alle kan bli en rik onkel.
Fordelen ved å beholde disse termene, er at det gir språket nyanser; vi kan kommunisere med færre ord. På norsk skiller vi for eksempel mellom mormor og farmor, noe engelsk ikke gjør – og noe jeg antar de fleste er enige om at det gjør språket mer presist og effektivt. For å illustrere med et enda mer kuriøst eksempel; visse norske dialekter operer med åtte ulike tanter og onkler; moster, faster, fastemann, mostemann, farbror, morbror, farbrorkone og morbrorkone. Så rikt er norsk vanligvis ikke, men nettopp derfor burde vi hegne om de brokader vi ennu har igjen, og ikke minst slutte å beklage oss over at engelsk er et mer ordrikt og beskrivende språk enn vårt eget.
Ved å utjevne alle tegn på at kjønn og ulikheter eksisterer, forflater vi språket og tar odden av språklige finurligheter. Det er opplagt lettere å si fastemann enn å måtte levere leksen; min fars søsters mann. Likeledes er det mer snertent å si lærerinne, servitrise eller flyvertinne, for ingen trenger å komme med oppfølgingsspørsmålet om det var en mannlig sådan det var snakk om. Og får du nyss om at naboen har noe så gammeldags som en elskerinne, så kan du slå fra deg at mannen var det du mistenkte, og det uten å måtte behøve å avsløre din nysgjerrighet overfor den sladrelystne.
Velmenende råd til språkrådet
Språkrådet trekker videre frem flere eksempler på krenkende ordbruk som bør unngås. Å kjøre som en kjerring er en frase rådet peker på som lite pent sagt. Som en der ikke kan lukeparkere, synes jeg uttrykket er treffende, det jeg derimot reagerer på er at språkrådet synes å være noe selektiv i sin eksemplifisering. Forgubbing, ungkarsrede og lav-mann-syndrom er heller ikke særlig flatterende karakteristikker, men som så ofte ellers, ikke verdt å nevne siden kvinner eller andre minoriteter ikke har noe å vinne på det.
Videre har språkrådet en hel del å ta tak i da en rekke graverende mangler er utelatt, her følger noen som bør redigeres inn snarest før ytterligere deler av befolkningen får påvist akutt og ukurerbar krenkelse.
Måtte juleevangeliet bli omskrevet i tide dette året, slik at også Maria kan skrives inn i manntallet. Den obligasjonsrettslige begrepsbruk bør endres slik at kvinner også kan få delta i hjemmelsmannskonflikter. Måtte kugalskap bli like legitimt som oksestek. En rekke matvarer bør utgå fra det norske kosthold; mormors hjemmelagde – uansett hva det måtte være snakk om, husmannskost, og for ikke å snakke om de allerede nevnte tilslørte bondepiker. Alt av lovverk bør redigeres slik at kongen bestemmer er fjernet før monarkiet blir avviklet. Måtte språkrådet anbefale å boikotte Herskapelig og annen herregårds-underholdning som blir sendt på fjernsynet i beste sendetid. Og når januarsalget braker løs bør språkrådet assistere folkehelseinstituttet i å fraråde folk fra å gå mann av huse.
Selv følte jeg meg aldri så lite krenket av en av språkrådets passuser: i situasjoner der det er naturlig, kan det være et poeng å ta med kvinners yrkestitler for å synliggjøre yrkesdeltaking. Det er her skjellig grunn til å mistenke at språkrådet selv opprettholder de fordommer de så iherdig forsøker å belære befolkningen i å unngå. En slik fornærmelse til den hardtarbeidende mannen i gaten, skal man lete lenge efter.
Språkets endelikt
Symptomatisk er det at det opplagte skal slås fast i lovs form idag. Vår mannsterke regjeringen har vedtatt historiens første språklov, en lov som skal sikre bruk og utvikling av norsk språk. Videre har loven et særlig formål om å verne om språklige minoriteter. Å ha et kjønnsmarkert språk derimot, oppfyller ikke lovens vilkår til minoritetsstatus. Så husk at uansett hvor påkrevd det måtte være, rop aldri; mann over bord. Slik kontrær oppførsel, kan koste deg din kommende stilling i departementet.
For språkets del vil den igangsatte krig mot et nøytralt språk få uante konsekvenser, nettopp fordi språket i sitt vesen er frekt, fordømmende, ertende og pikant, og det vil således kjempe tilbake med uante våpen. En rekke belastende termer har blitt endret utallige ganger opp gjennom årenes løp, men det viser seg at efter å ha vært i omløp en viss stund, blir de nye vel så stigmatiserende som de gamle. Endring og unødvendig fokus på ord og vendinger som for de fleste så langt har blitt oppfattet som nøytrale, vil gi grobunn for nye former for utelatelse og diskriminering. Krigen kan rett og slett ikke vinnes da språkets natur er som skattesystemets; nye regler åpner for nye former for omgåelse.
Til slutt anbefales det for de korrekte å konvertere til riksmål, her skilles ikke mellom en og ei, og man slipper således å forhøre seg om hva vedkommende kjerring man refererer til ønsker å bli titulert som.
