Ramme vant i 2022 Arkitekturopprørets hederspris for vakreste nybygg i landet. I den anledning har undertegnede satt sammen en hyllest til den verdige vinneren, som fungerer som en slags arkitektonisk vandring blant de mange fantastiske bygningene som er å finne på Ramme.
De omtalte bygningene er tegnet av Enerhaugen Arkitektkontor, med unntak av Tårnhuset som er tegnet av Gaia Arkitekter.
Innledning
Arkitekturen har alltid handlet om å skape rom for liv og ble kalt for «moderkunsten». Både en god moder og en god arkitekt er nødt til å ha kunnskap om så mangt – den ene for best å oppdra sitt barn, den andre for best å utforme sitt bygg. Den romerske arkitekten Vitruv, som på mange måter kan regnes som den klassiske arkitekturens forfader, formulerte seg slik:
Arkitekten må ha kunnskap om mange slags studier og forskjellig slags lærdom. […] Denne kunnskap er barn av praksis og teori.
Vitruv
Siden en klassisk arkitekt av natur er å regne som ikke en spesialist, men snarere en holist, vil vi i en gjennomgang av bygningene på Ramme komme inn på flere disipliner og aspekter som har en naturlig forbindelse til bygningene vi tar for oss. Vårt mål er å forsøke å tenke like bredt og helhetlig som den gode arkitekt som i sitt virke og skaperverk tar med i beregningen materialene, funksjonene, omgivelsene, historien, menneskene, naturen og ideene som inngår i utformingen av et bygg.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli en søyle – sammen bærer vi Sivilisasjonen!
De mange bygningene på Ramme – fra nye til gamle, fra stall til tårnhus – representerer alle noe. Hvert formuttrykk, hver historiske kontekst, har sine idealer og verdier de springer ut ifra. Denne arkitektoniske hyllesten blir således også en påminnelse, til oss som lever i en heller retningsløs og relativistisk tid, om at det har levd store mennesker før oss med visjoner om hvordan verden og livet bør være.
Når arkitekturen er på sitt mest ypperlige, er den et middel for å skape tilhørighet blant mennesker og en bestandighet for omgivelsene. Ramme ligger midt i naturen – «langt unna Kristiania», som Edvard Munch selv skrev om Ramme da han søkte ro og tilflukt her – og da er det naturlig å begynne med den bygning som kanskje er tettest forbundet med naturen i sin utforming, nemlig tårnhuset.
Tårnhuset
Denne eventyrbygningen, som er noe av det første man legger merke til når man kommer inn portene til Ramme, har både fysisk og symbolsk en tett tilhørighet til naturen. På taket er det halm og takløk (et tradisjonelt taktekke som tåler tørke, beskytter mot brann og ser vakkert ut), mens bindingsverksveggene er isolert med kalkpuss. Kanskje mest iøynefallende er imidlertid tårnets eksotiske løkkuppel.
Løkkuppelen bringer tankene hen til våre russiske naboer. Hos Den russiske bjørnen er mang en katedral og kirke prydet med nettopp løkkupler. Det er uvisst hvor byggetradisjonen kommer fra – er den etter inspirasjon fra Orienten og deres moskeer og templer, eller kommer den fra det frosne nord og er resultat av det praktiske hensyn at sneen faller lettere av kupler med slik form?
Det kalles «løkkuppel», men det er et navn som taler kun til utseende og ikke til symbolikken. Tårnet ligner også et lys, hvor kuppelen er flammen. På de russiske kirker skal kuplene således symbolisere frelseren, eller «Verdens lys».
Symbolikken er essensiell, men man skal ikke glemme at de arkitektoniske grepene er vel så viktig. Utformingen til en løkkuppel gir inntrykk av at tårnet ruver høyere enn det er, og får det således til å fremstå som enda mer mektig. At en utforming eller stilart har en praktisk årsak eller skaper en visuell effekt undergraver på ingen måte symbolikken i den. Det ene utelukker ikke det andre, men går hånd i hånd, slik symbolikk og virkning gjør i ethvert håndverk – «kunnskap som er barn av praksis og teori», som Vitruv sa det.
I likhet med ethvert tårn og enhver kuppel, uansett form, er et ytterligere formål at det er himmelstrebende. Det er ikke tilfeldig at alle de store religioner har gudshus hvor tårn og kupler er helt sentrale elementer. I kafébygningen på Ramme bekreftes himmelstrebenen av symbolene på toppen: en kule, en stjerne og en nymåne. Kulen er Jorden, mens nymånen representerer en ny tid. Stjernen representerer forbindelsen mellom det jordlige og det åndelige. Kronet av himmellegemer strekker kuppelen seg mot universet – eller kanskje mot det universelle?
De universelle former er sterkt tilstedeværende i Tårnhuset gjennom en kreativ og leken bruk av geometri. I vinduene ser du triangelformede glass, en form som gjentar seg på gulvflisene inne i tårnhuset. Selve bygningen er formet som et heksagon, og den sekskantede formen gjentar seg helt fra bakkeplan og opp til kuppelen. Heksagonet er også en form – en geometrisk figur – som er å finne igjen i utallige deler av naturen: fra cellene i en bikube til skallet til en havskilpadde.
Selv om det er et fenomen som strekker seg tilbake til Babylons hengende haver og enda lenger, har begrepet «biofili» fått fornyet relevans. Etter modernismens inntog har det plutselig blitt nødvendig å forsvare bruken av harmoni og skjønnhet i bygninger – og da kommer «biofili» til nytte som begrep. Hypotesen om biofili handler om at mennesket har et nedarvet behov for å ha forbindelser til naturen, og at arkitektur som benytter seg av naturlige former, materialer eller referanser derfor gjør oss godt.
Dette prinsippet er mest gjeldende innenfor klassisk arkitektur. En dør med to ovenstående vinduer som er symmetrisk plassert på hver sin side av døren, kan for eksempel minne om et harmonisk ansikt. Søyleganger på den annen side gjenskaper beskyttende og svale skogholt. Når vi er inne på søyler: Kanskje har man undret seg over at noen søyler har kanelleringer – eller rifler. Dette skyldes at de opprinnelig var lavet av tre, og kanelleringen kom fra den avriflede barken. Men hvorfor er riflene beholdt da de begynte å lave dem av sten? Jo, for å beholde den nære forbindelsen til sin opprinnelse – naturen. Søylene i sten skal ligne treet det opprinnelig stammet fra, tusenvis av år tilbake.
Heksagonformen underbygger tårnhusets nære forbindelse til naturen. Dets form vitner om at idealet er å være en del av naturen omkring og å leve i harmoni med omgivelsene. Dette eventyrbygget som ønsker gjestene velkommen er utformet av Petter Olsen og den økologisk tenkende arkitekten Frederica Miller, og er konstruert av økologisk forsvarlige materialer og med naturlig ventilasjon. I utsiktstårnet er det et «tehus» på toppen av den innvendige vindeltrappen. Helt øverst i kuppelen er det et flaggermushus. Nok et eksempel på mennesker og natur som lever side om side på Ramme.
Når vi er vendt tilbake til kuppelen, passer det å poengtere at forbildet for kuppelen er todelt. I tillegg til å kunne knyttes til det russiske og orientalske, bærer den vel så mye vitne om norsk byggeskikk. Løkkuppelen minner om forseggjorte klokketårn man finner på norske storgårder, og taktekkingen på kuppelen er formet som på norske stavkirker.
Tårnhuset er en forening av hjemlig og fjernere byggeskikk, drar fantasien hen til det eventyrlige og har en kontinuerlig tett tilknytning til naturen. Således kan vi si at tårnhuset er en slags representasjon av Ramme i sin helhet.
«Pakkhuset»
Den neste bygningen vi tar for oss på Ramme kalles «Pakkhuset», og er konstruert som en fabrikkbygning i 1880-talls stil. Den bærer vitne om at for ikke mer enn 150 år siden var selv fabrikkbygninger utformet med et estetisk blikk. På 1880-tallet var industribygg ment å skulle imponere, da det var en måte å vise innflytelse, kapital eller idealer på. Sammenligner man bygningen med fabrikker av i dag, som kun er i funksjonalitetens og kostnadseffektivitetens tjeneste, kan man lett undre seg over årsaken til denne enorme endringen i verdisyn.
Pakkhuset er av en byggestil man fant mengder av representanter for i fortidens Kristiania – byen Edvard Munch søkte tilflukt fra her på Ramme, men som like fullt var med ham i tankene. Fabrikkbygningene langs Akerselven var i likhet med Pakkhuset lavet av teglstein. Oslo er dannet på gammel havbunn, så leireforekomstene er store og følgelig var teglsteinen som ble brukt nær alltid lokalprodusert i byen.
Tegl, som er murstein av brent leire, er blitt lokalprodusert i Oslo siden Håkon V Magnusson etablerte teglverk sør for Alna rundt år 1290. De mange teglverkene i byen ble sentrale også i hovedstadens byggeboom på 1890-tallet; bygårdene fra denne tiden preger fortsatt de sjarmerende deler av byen.
Fabrikkbygningene kom for alvor til Norge på 1850-tallet, og selv om teglsteinen var lokalprodusert, var inspirasjonen i stor grad hentet fra utlandet. Olaf Nicolai Roll var Norges første sivilingeniør, og kom i 1843 hjem fra Hannover, der han hadde studert. Han hentet mye inspirasjon fra kontinentet, noe som endte opp med å prege mange industribygg i landet. Pakkhuset på Ramme har selv en fasadestil som har stor likhet med Hannover-typen, med rundbuestil og synlig tegl. Det er relativt lite dekorasjon på bygningen, som er heller stram i stilen.
En av de dekorative detaljene som er inkludert er markeringen av etasjeskillene fra utsiden. Synlig markering av etasjeskille fra utsiden er et godt eksempel på en tilsynelatende liten detalj som kan ha relativt stor effekt på omgivelsene. Det gir mennesker en opplevelse av en slags transparens, i tillegg til at det mentalt sett «deler opp» en ellers stor bygning, slik at den ikke virker like kolossal og truende.
Kan det faktum at industribygg var mer forseggjorte og vakrere for 150 år siden delvis skyldes at estetikk var en større del av både det intellektuelle og offentlige liv? Fra midten av 1800-tallet ble det nemlig utgitt en omfattende litteratur om bygningslære og arkitektur, først og fremst om konstruksjon, men også noe om de teoretiske, estetiske og filosofiske sider ved arkitektur. Den estetiske bevisstheten gjenspeiler seg i Bygningsloven for Christiania fra 1826, som skulle «bidrage til Christianias Forskiønnelse, Bequemmelighed, Sundhed og Sikkerhed» [egen utheving].
Et annet aspekt var at mange fabrikkeiere på den tiden var stolte representanter for visse idealer, og mange av dem var estetiske. Harry Fett (for øvrig en venn av Munch) var riksantikvar, filantrop, kunst- og antikvitetssamler – og eier av Høyenhall fabrikker i Oslo. Han var opptatt av at fabrikkarbeiderne skulle få oppleve kultur, så han utsmykket sine fabrikklokaler med verdifulle kunstverker – en radikal idé da og en radikal idé i dag: For mennesket lever ikke av brød alene!
Fetts verdisyn påvirket mange skjebner, og lever videre. Marion Ruud, som vokste opp i drabantbyen på Manglerud i Oslo, og hvis far jobbet på Fetts fabrikker forteller om Harry Fett at han var en meget lærd og klok mann. I tillegg til å innføre kunst på arbeidsplassen, holdt han store havefester for dem med kulturforedrag. Han hadde også et stort bibliotek for sine arbeidere, noe som vekket ungpiken Marions leselyst. Kanskje videreførte Marion denne lysten til sine barnebarn, som lever i dag?
Bygninger kan minne oss om et menneskes visjoner for en bedre verden, og hvordan disse kan leve videre i fremtidige generasjoner.
På nedsiden av Pakkhuset vil vi se to toskanske søyler. Ved første blikk kan man overraskes over at de brukes på et industrielt bygg, men industrielle arkitekter på 1800-tallet var slett ikke fremmed for å eksperimentere med ikke-industrielle stilarter. Man kunne som arkitekt leke med ulike stiler og gi industribygget et preg av alt fra en middelalderborg til et venetiansk slott. I England var det flere industribygninger som lekte med elementer av egyptisk stil, som følge av «the Egyptian Revival» som kom i kjølvannet av Napoleons erobring av Egypt.
General Napoleons ekspedisjon til Egypt i 1798, før han kronet seg selv til keiser, introduserte en ny stil – den egyptiske – som konkurrerte med den antikke romerske stilen, både innen bekledning, interiør og arkitektur. Den romerske ideen om republikken ble selv utbyttet med ideen om imperium… Og i 1804 gjorde konsul Bonaparte seg selv til keiser Napoleon.
Kultur, mennesker og arkitektur påvirker hverandre i et bestandig kretsløp.
Som nevnt har arkitekten bak Pakkhuset har lekt seg med ikke-industrielt formsprog, i form av finpolerte stensøyler i toskansk stil. Den toskanske stilen er én av de fem klassiske stilene – toskansk, dorisk, jonisk, korintisk og kompositt. Dorisk, jonisk og korintisk er de «opprinnelige» greske ordenene, mens romerne senere tilføyde toskansk og kompositt.
Den toskanske søyleordenen regnes som den mest robuste stilmessig av de fem søyleordenene. Den manieristiske arkitekten Sebastian Serlio, som gjennom storverket Syv bøker om arkitektur (1537) var sentral i å etablere de fem klassiske søyleordenene, skrev at den toskanske søyleordenen gjorde seg best til «bevoktede steder, som byporter, borger, slott og skattkammer […]». De toskanske søylene på Pakkhuset markerer inngangen til museet, og vokter således over skattene Munch, Krogh og Treschow.
En annen mann som hadde en mengde kunstskatter var nen nevnte legendariske Harry Fett. Selv om vi ikke skal konsentrere oss mer om denne mannen i denne teksten, er det verdt å nevne at han like ved sin fabrikk hadde boligen Christinedal i utmurt bindingsverk, ikke altfor ulikt «Vennely» på Ramme som vi nå skal se nærmere på. Den billedskjønne stilen med utmurt bindingsverk var ikke uvanlig på i perioden da industrialismen skjøt fart. Avtrykk fra denne epoken er gjerne preget av historismen – den tid da den rådende estetikken med begeistring gjenoppdaget tidligere tiders stiluttrykk og ikke var redd for å blande dem lekent.
«Vennely»
Bygningen med det sjarmerende navnet «Vennely» har referanser til 1780-årene, med elementer inspirert av arkitektur fra Skandinavia. Som et bindeledd mellom 17- og 1800-tallet står det en statue av selveste Bonaparte utenfor bygningen og hilser oss velkommen.
Bindingsverket bygger på den rike arven fra middelalderen i særlig England, Tyskland og Frankrike. Malere har brukt bindingsverkhus som inspirasjonskilder siden den engelske landsbyen ble populært som motiv på 18- og 1900-tallet.
Dette er en byggeteknikk som krever dyktige håndverkere. Svillene (horisontale), stenderne (loddrette) og skråbåndene – selve «skjellettet» i bindingsverket – skal etter byggetradisjonen reises først. Etter at vegg og takkonstruksjoner er reist skal de tomme områdene fylles med tegl.
Vi kan ta en titt på farvebruken. Før i tiden var farvebruk større grad enn i dag brukt som signalementer på velstand. Noen farver var dyre å produsere, ettersom farvekilden var sjelden – et element som ikke er relevant i dag. Dørene på Vennely er grønne. Før i tiden ble grønnfarve lavet av kromoksid og zink, som var dyre mineraler og derfor ikke så vanlig. Grønne dører signaliserte velstand, og at noe er bygget med stor flid og med visjoner om at det skal vare.
I Norge var bindingsverk relativt ukjent frem til Christiania fikk murtvang i 1624. Bindingsverket har langt kortere tradisjon i norsk byggeskikk enn for eksempel stavkonstruksjon eller laft. Håndverkerne som bragte det inn i landet har trolig vært påvirket av Danmark og Tyskland.
Mens konstruksjonen av bindingsverk i Storbritannia gikk ned på 1800-tallet, ble populariteten stor her i Skandinavia. Særlig grunnet vår store tilgang til trevirke. Men i dag har utmurt bindingsverk, denne vakre stil, viket for funksjonalismens blindhet for det skjønne.
I dag er tradisjonelt bindingsverk hvor det brukes tømmer dessuten ofte erstattet av såkalt «balloon framing», eller amerikansk bindingsverk, som er en effektivisert måte å reise skjelettet til et hus på. Samtidig er det mindre varig, og dét gjør noe med vår forståelse for betydningen av et hjem. Man bygger ikke lenger et hus med barn og barnebarns ve og vel i minne. Et hjem pleide å være en permanent residens for familien i generasjoner. I dag er det for mange et investeringsobjekt og midlertidig ly.
«Tapet av tradisjonelt bindingsverk som den dominerende byggeformen her til lands skjedde samtidig med tapet av det menneskelige element i nærmest alt», skriver Tedd Benson, den amerikanske forkjemperen for tradisjonell og bærekraftig byggeskikk. Han argumenterer for verdien av å ha nærhet til ens miljø og de materialene man bygger med er helt sentralt for menneskers velvære.
Vennely representerer således, med sin tradisjonelle bindingsverkutforming, en manifestasjon av en bygning som er for de tradisjonelle og familære verdier. Det er ikke tilfeldig – som ingenting er her på Ramme – at hvert rom i Vennely er oppkalt etter en person i Olsen-familien.
Om vi vender blikket oppover, til taket, ser vi en klassisk takutforming. Takformen er oppkalt etter det franske arkitekt-geniet Francois Mansard som var aktiv på 1600-tallet. Hans takform er brukket, det innebærer at den øverste delen av taket som oftest har en slakere takvinkel enn den nedre.
Den ekstremt talentfulle Mansard var mannen som kan sies å ha introdusert klassisismen i barokken. Han populariserte bruken av denne typen brukket tak, og det kan hende at det skyldes hans klassiske orientering, da denne typen tak er mer horisontal og således mer i tråd med klassiske greske tak enn hva spissere tak er.
Et annet klassisk element som strekker seg tilbake til antikken, er «overhenget». Fordelen ved å la en etasje strekke seg utover etasjen under er både skygge på solfylte dager og beskyttelse mot vær og vind. Når den ene etasjen bygges ut slik, styrker det også selve gulvet i etasjen. Resultatet av overhenget er denne svalgangen, som har lange skandinaviske tradisjoner.
I tradisjonell norsk arkitektur består et hus gjerne av tre deler: lem (øverst), loft og bu (bakkeplan). Utenfor buet, finner man gjerne svalen – eller svalgangen. At svalgangen er et yndet element i et værutsatt klima er lett å forstå, da det gir ly for regn og le for vind. I norsk byggeskikk finner vi svalgangen igjen i selv de eldste bygningene som fortsatt står og preger landskapet; mange av de mektige stavkirkene har en svalgang rundt ytterveggene.
I likhet med norske byhus fra 15-1600-tallet og senere, som gjerne hadde svalgangen ut mot gårdsrommet, har Vennely svalgangen rettet ut mot fellesplassen til Gildely. Svalgangen skaper direkte tilhørighet og samspill mellom bygningen og fellesarealet utenfor, og er et nyttig og gledelig kommunikasjonsledd mellom folk i og utenfor huset.
Gildehallen
Siste bygning på denne arkitektoniske vandringen i tekstform er Gildehallen – og den tilhørende Gildestallen. Der det før bodde hester, holdes det nå gjestebud. På et økokulturelt møtested som Ramme deler dyr og mennesker plass. Gildehallen viderefører bygningstradisjonene fra gårdsbygget som har stått her fra langt tilbake. Det opprinnelige gårdsbygget, bestående av stall, låve og verksted, er blitt rehabilitert og utvidet med tilbygg.
Gildehallen er utformet i såkalt sveitserstil, men særlig i stallen ser man også elementer av tradisjonell byggeskikk – eller «vernakulær arkitektur» (et begrep som kan oversettes med «folkearkitektur»). Den vernakulære arkitekturen tilhører ingen særskilt stilart, men bygger på generasjoner med nedarvet kunnskap om praktiske og lokale hensyn. Stallen bærer preg av ikke bare norsk, men også mer spesifikt østlandsk, byggeskikk.
Et eksempel på østlandsk byggeskikk ser man for eksempel i stallens vertikale panel, som er praktisk med hensyn til blant annet lengdekrav. Til sammenligning bruker de på Vestlandet derimot ofte horisontalt panel. Vestlandet er nemlig mer værutsatt og panelet nærmest bakken blir raskt ødelagt av fukt. Da er det mest praktisk å kunne bytte ut kun de nederste horisontale panelene, i stedet for å måtte bytte ut alt panelet.
Gildehallen kan trygt sies å være utformet i velkjent sveitserstil, som var elsket i Norden i særlig andre halvdel av 1800-tallet. Sveitserstilen er ikke bare inspirert fra Sveits og Alpene, slik navnet tilsier, men er en del av en større historistisk bevegelse som tok i bruk nye estetiske teorier, gamle trebygningstradisjoner – fra Mellom-Europa, Syd-Tyskland, Østerrike og Sveits – i tillegg til den rike arven fra bindingsverk fra middelalderen.
Således er det en forbindelse mellom Gildehallens sveitserstil og Vennelys utmurte bindingsverk. Sveitserstilen ankom dessuten landet rundt samme tid som industrialismens gjennombrudd i Norge, på midten av det 19. århundre, så der har man også en forbindelse til Pakkhusets industrielle arkitektur. Et kjennetegn ved klassisk arkitektur, uansett tradisjon eller tidsepoke, er at det er en mengde små og store forbindelser mellom de ulike stilartene.
Blant de nye estetiske teoriene som banet vei for sveitserstilen var både den internasjonale historismen, men også til dels nasjonalromantikken. Store deler av 1800-tallet var preget av at arkitekter ble inspirert av tidligere stilarter, som romansk stil, gotikk, barokk og renessanse. Perioden var preget av historisk begeistring og inspirasjon, og sammenfalt med en tid der historieforskningen gjorde store fremskritt. Man gravde i jord og i tekster, og fant stadig nye historier om sivilisasjoners storhet og menneskelige bragder.
Funksjonalismens tilhengere kalte gjerne historismen for en type stilforvirring, men det de glemte er at alle de klassiske stiler er forbundet av fellestrekk som gjør at de harmonerer når de settes sammen. Mange nordmenn brukte 1800-tallet på å bygge opp en nasjonal identitet. En interesse for den rurale kulturen, alt fra eventyr til byggeskikk, fikk økt interesse. Regionale og folkelige byggeskikker ble gjenoppdaget, og det ble en fascinasjon for utildekkede konstruksjoner og synlige materialer. I Gildehallen blander sveitserstilen seg med den vernakulære arkitekturen, eller «folkearkitekturen».
Mens de fleste tradisjonene som norsk byggeskikk ble inspirert av var basert på murarkitektur, var sveitserstilen den første stilretningen som har trehusarkitektur som forbilde. Norge har lange tradisjoner med bruk av tre til bygningskonstruksjon, men det var likevel flere faktorer som bidro til sveitserstilens popularitet. Stilarten fikk sitt oppsving i landet på 1850-tallet, omtrent samtidig som industrialiseringen av sagbruk og høvleri skjøt fart i Norge. Bjelker, panel og profilert listverk kunne da leveres ferdigprodusert, og stilarten – med sin fortryllende ornamentikk og livlige bjelkekonstruksjoner – tok landet med storm.
Den detaljrike ornamentikken preget ofte gesims, vindski, dør- og vindusinnramming. Sveitserstilens takkonstruksjonen muliggjør store takutspring – et element inspirert av de store italienske takutspringene.
Som et bindeledd mellom bygningens vinkel, ser vi en veranda – typisk for sveitserstilen. I Norge var det fra gammelt av liten eller ingen tradisjon eller behov for verandaer. Det nærmeste man vanligvis kom var svalgangen, som vi ser på Vennely. Men svalgangen hadde helt andre funksjoner, nemlig adkomst til rom og muligheten til å kunne følge med på livet utenfor. Sveitserstilen var den som åpnet opp for store og gjerne overdekkede verandaer her til lands.
Et av sveitserstilens særpreg er at gavlene fremheves fremfor langsidens fasade, som tidligere var i fokus. Kravet om symmetri er i stor grad forlatt i sveitserstilen. Bygningene er ofte uregelmessige og kompliserte bygningskropper, med en mengde lekne krumspring og innfall – asymmetrisk plassering av arker, gavlutbygg, spir og tårn.
Over verandaen på Gildehallen har arkitekten benyttet seg av sveitserstilens ukonvensjonelle karakter, og åpenhet for innfall, til å plassere et solkors – eller hjulkors – som ornament som skuer utover fellesplassen. Solkorset er et av de eldste og mest utbredte symbolene vi kjenner til, og har dype røtter i norsk kultur. Kombinasjonen av hjul og kors er en kombinasjon av to motsetninger – det runde og det rette – og er således vår versjon av Yin og Yang-symbolet fra det fjerne Østen.
I flere av de nord-amerikanske indianerstammene er tegnet et hellig symbol for de fire elementene luft, ild, jord og vann. Indianerne er tradisjonelt nært knyttet til naturen, som gjerne besjeles og tilbes. Også i førkristen tid i Norge hadde solkorset stor utbredelse, og det tyder på at symbolet ble knyttet til jordbruket og fruktbarhet. I helleristningene på Sporaneset finner man solkorset igjen, sammen med flere jordbrukssymboler.
At arkitekten har benyttet sveitserstilens lekenhet som anledning til å plassere solkorset på denne iøynefallende plassen er ikke rart, gitt symbolets tilknytning til jordbruket og naturen, som utgjør Rammes kjerne. Det er passende å avslutte vår hyllest av Ramme med Solkorset, da det på mange måter symboliserer det Ramme står for. La det minne oss på å bevare nærheten til og respekt for naturen. La det minne oss på den evige anledning til å ta opp igjen eldgamle tradisjoner og innlemme dem i de nye.
Gratulerer så mye til Ramme – vinneren av Arkitekturopprørets Hederspris 2022!
