Søken efter Atlantis er et tungvektig symbol på en fordums tid som naturen har visket ut fra menneskenes bevissthet.
Hvis Platons beretning om kontinentet som sank i havet for cirka 12 000 år siden skulle vise seg å være mer enn en myte, ville den gradualistiske og lineære oppfatning av historien falle i grus. Kanskje ville oppdagelsen av Atlantis åpnet dørene for et menneskesyn der ærbødigheten for tidligere tiders kunnskaper fikk en ny renessanse?
Mange leter forgjeves efter reminisenser av øyfolket i Syd-Spanien, Middelhavsområdet og Atlanterhavet, men kan det hende at spor av den tapte sivilisasjonen er rett foran øynene våre?
Av og til blir man konfrontert med slike idéer. Sære enstøinger snur selvsagtheter på hodet og hisser på seg sannhetens voktere.
Heinrich Schliemann gjorde nettopp det. Han ble latterligjort av akademikerne på 1870-tallet da han bestemte seg for å finne oldtidsbyen Troja, basert på litt homerisk lyrikk.
Et annet eksempel fra senere tid er John Anthony Wests oppdagelse av erosjon på Sfinksen i Giza, hvis tilsier at monumentet er mange tusen år eldre enn antatt og derfor må dateres til pre-historisk eller atlantisk tid.
Og så har man Charles Hapgoods nesten ufattelige konklusjon om at topografien på gamle handelskart fra senmiddelalderen taler for at kartene er basert på nedtegnelser av hvordan verden så ut før istiden for 12 500 år siden.
Schliemann brakte kritikerne til taushet med sin oppdagelse. Så langt har ikke Wests og Hapgoods hypoteser kommet. De er blitt latterliggjort av et nærmest samlet hylekor av eksperter. Hapgood sa forøvrig en gang at han heller diskuterte sine teorier med glade amatører, som han mente var åpne for nye ideer — i motsetning til faglærde som tvert om oppførte seg som portvoktere av etablerte sannheter.
Hva vitenskap handler om
Ekspertene og deres arroganse har godt av å bli påminnet om hva vitenskap handler om: å gjøre observasjoner, stille spørsmål, eksperimentere og utvikle hypoteser — efterfulgt av fordomsfrie meningsutvekslinger. Som ordtaket sier: «Kjennetegnet ved en intelligent person er at han kan leke seg med en tanke uten å akseptere den.»
Jeg har selv tenkt til å utfordre en etablert sannhet som kan minne om eksemplene ovenfor. Som i Wests og Hapgoods tilfeller, handler det om noe som kanskje skulle hatt en eldre datostempling enn hva det har fått.
Det får være opp til leserne å vurdere om argumentasjonen er holdbar eller ei.
Den merkelige skulpturgruppen Sittende poet og to sirener
På J. Paul Getty–museet i Los Angeles står tre terracottafigurer i nesten full størrelse. De viser henholdsvis en sittende poet (Orfevs?) og to sirener. Skulpturgruppen er blitt datert til 350-300 f.kr., og tilskrevet produksjonen av teracottafigurer ved den greske kolonien i Taranto i Syd-Italien.
Slik lyder informasjonsblanketten, men ingen vet med sikkerhet hvor gruppen kommer fra, når den er lavet, eller hva den forestiller.
Det var min far, Odd Nerdrum, som gjorde meg oppmerksom på disse skulpturene. Han fortalte meg at han hadde gått på Getty-museet for mange år siden og stoppet opp foran dem i forundring. Han kunne ikke tidfeste figurene til en bestemt periode i historien. Stammet de fra en fremmed kultur, var de av iberisk opphav… eller Atlantis?
Tatt for å være en forfalskning
Getty-museets egen beskrivelse av skulpturgruppen er svært interessant. I en katalog over deres samling av antikke terracottagjenstander står det som følger:
«Denne gruppen konstituerer en av de mest uvanlige komposisjonene hva angår billedkunsten fra Magna Graecia. Tidligere, grunnet dens særegenhet, særegne ikonografi, og det faktum at gruppen ble ervervet på antikvitetsmarkedet, har mange eksperter tatt den for å være en forfalskning. Men undersøkelser som er blitt gjort av leiren og polykromien har vitnet om dens ekthet, selv om samtlige av figurene har (i forkant av Gettys anskaffelse) gjennomgått en omfattende, og i mange henseender upassende restaureringsprosess som har endret overflaten og den originale polykromien. Siden gruppen ble ervervet gjennom antikvitetsmarkedet finnes det ikke informasjon om hvor den ble oppdaget. Det var kun gjennom en eksegetisk og stilistisk analyse at hypotesen om gruppens tiltenkte plassering, betydning, funksjon, og funnsted kunne formuleres.» (egen oversettelse)
Såvidt meg bekjent skiller skulpturgruppen seg derimot skarpt fra alt annet som er produsert i terracotta fra Magna Graecia og Middelhavsområdet for øvrig. Sittende poet og to sirener er mer sanselig utført og proporsjonene er på et høyere nivå. Dertil er ansiktene i konvensjonelle greske statuer diamantformede, mens disse er ovale og har lavere kinnben. Tøystykkene, hårfrisyrene og positurene synes også å være stilistisk annerledes.
Det har hersket liten tvil om at de to kvinneskikkelsene er sirener, men igjen er stilen en helt annen, tatt i betraktning den konvensjonelle greske fremstillingen av sirener som dverger med store hoder og butte fugleben — kort sagt den rake motsetning til det man ser i Sittende poet og to sirener.
Med tanke på at en omfattende mengde gresk skulptur ble ødelagt av de kristne i Middelalderen, kan derimot viktig sammenligningsgrunnlag ha gått tapt, men dette blir bare spekulasjoner.
Så hvor kommer skulpturgruppen fra og hvem har lavet den?
Har man simpelthen å gjøre med en gresk billedhugger som hadde en ukjent kulturell bakgrunn eller som opererte stikk i strid med tidens stilistiske retningslinjer?
Det kan hende, men det finnes også en mer spenstig forklaring.
Renessanse-argumentet
Umiddelbart vil dette virke som en ren villfarelse, men finnes det en mulighet for at Sittende poet og to sirener kan være mye eldre enn antatt — at de greske billedhuggerne brukte skulpturgruppen som modell og inspirasjon for utvikling av det man i dag kjenner som klassisk gresk skulptur?
Jeg kaller dette for renessanse-argumentet, da det var nettopp en håndfull greske skulpturer som fremfor alt inspirerte de nyklassiske skulptørene i Italia på 1500-tallet. Renessansen (som betyr gjenfødelse) hadde ikke vært mulig uten den greske innflydelsen. Men enda viktigere: uten historiekunnskap om det faktum ville et mesterverk fra Bernini lett blitt tatt for å være ekte vare fra antikken.
Hva inspirerte de klassiske grekerne?
Det er aldri blitt oppklart hvorfor grekerne gikk så snarrådig fra arkaisk til klassisk formsprog i skulpturen. Man har allment begrunnet veiskillet med nye handelforbindelser og at den klassiske arkitekturen nødvendigvis krevet å bli akkompagnert av klassiske skulpturer. Men denne argumentasjonen er hverken innsiktsfull eller overbevisende.
Den mer forlokkende tanken er at grekerne har kommet over noen eldgamle statuer fra en tapt sivilisasjon, og bygget videre på disse funnene. Det kan godt tenkes at de gamle statuene er blitt restaurert og dermed har fått et gresk preg over seg. Dette kan i så fall forklare hvorfor Sittende poet og to sirener minner om hellenistisk skulptur, samtidig som den stilistisk er annerledes.
Igjen kan man bruke renessanse-argumentet for å understøtte en slik hypotese. En dyktig romersk kopi av Skopas’ Ares ble for eksempel restaurert av Michelangelo. Dette kan man for eksempel se på sverdet som figuren støtter sine armer på. Skulpturen er umiskjennelig gresk, men dekorasjonen på sverdhåndtaket er umiskjennelig italiensk.
Viktig informasjon kan ha gått tapt
Finnes det konkret dokumentasjon på at grekerne ble inspirert av en fordums kultur på samme måte som billedhuggerne i renessansen? Så vidt meg bekjent gjør det ikke det, men med tanke på at opptil nitti prosent av alt skriftlig materiale fra Grekenland skal ha gått opp i flammer i senantikken, kan viktig informasjon om et tema som dette ha gått tapt.
Den fascinerende Antikythera-mekanismen er faktisk et godt eksempel på en gjenoppdaget oppfinnelse som har gresk opprinnelse, men som det tilsynelatende ikke finnes en eneste overlevende beskrivelse av.
Jeg mener det var Graham Hancock som en gang sa at sporene efter en forhistorisk, avansert sivilisasjon befinner seg midt iblant oss. Sfinksen i Giza ser egyptisk ut, men som i tilfelle med skulpturen til Skopas og alt som får leve til å bli videreført inn i andre kulturer, har den blitt farvet av skiftende omgivelser.
Er Sittende poet og to sirener av Iberisk opphav, som min far Odd Nerdrum har foreslått, er den enda eldre, eller er den simpelthen et særegent verk fra antikke Hellas?
