Hun var kjent for sin sære humor, både foran og bak kameralinsen. Hun fikk alle kvinner – i sosialt vaklende situasjoner – til å avslutte setningene sine med la di da, og hun var en selverklært tilhenger av «idioten» i filmverdenen. Hvis Woody Allen var kongen av humor på åtti- og nittitallet, så var hun hans prinsesse. Nå sørger filmbohemer over hennes bortgang.
Likevel er det nå engang slik at det skjønne ved døden trenger seg gjennom håpløsheten – som lysende solstriper i den mørkeste skog. I kjølvannet av at et ikon legges i graven, kan man bli påminnet den avdødes avtrykk her i livet.
En bro mellom det feminine og det maskuline
Diane Keaton var en banebryter, både i film- og klesindustrien. Personligheten hennes var av et noe klønete kaliber, et karaktertrekk regissøren Woody Allen raskt plukket opp, og ville gestalte i mange av hans kvinnelige hovedroller. Sammen sublimerte de den klumsete væremåten og gjorde den så sjarmerende, at rollen Annie Hall fra humorfilmen med samme navn fra 1977, ble et tidløst varemerke. Keaton vant sin første oscarpris for rollen, og helt siden filmens premiere på lerretet, og frem til idag, har kvinner i internasjonale tidsskrifter og motemagasiner skrevet om Annie Hall-stilen og den klassiske elegansen som er å finne i den hvite skjorten, slipset, vesten og hatten på snei.
Keaton brakte herreantrekket på banen det året, og fortsatte å utvikle det til tiden rant ut. Omsider ble buksen ofte byttet ut med et skjørt i femtitallssnitt, noe som skapte en brytning mellom det feminine og det maskuline uttrykket. Skuespillerinnen var konsekvent i sin smak, og derfor høyt elsket av moteguruer og trendsettere. Som om ikke dette var nok, skrev hun også en bok om stilen sin, under navnet Fashion First.
Brytningen hun skapte kan minne om Coco Chanels ambisjon, da hun lanserte sin første kleskolleksjon i 1913 – da kvinnen også kunne gå i stilige dressjakker, men gjerne med feminine skjørt og detaljer akkompagnert. Et slikt syn kan kanskje være med på å skape et narrativ om at kvinnen hverken trenger å stemples som det ene eller det andre. Hun kan sveve fryktløst i en evig flyt mellom maskulinitet og femininitet.
Et bedårende sjarmtroll med fravær av selvhøytidelighet
Mens unge kvinner konkurrerte om å spille de mest attraktive rollene, der den mystiske, polerte kvinnen i nød stod i fokus, var Keaton på klumsens side. I et amerikansk intervju fra 2010 forteller hun om samarbeidet sitt med Woody Allen, og innrømmer at hun liker å spille de dumme b-rollene. «Jeg elsker idioter», sier hun. «Jeg kunne tenke meg å spille flere idioter som skaper trøbbel».
På lerettet ble hun fort dronningen av romantiske komedier, og tilførte bestandig sin egen unike personlighet inn i hver eneste karakter. Ingen skulle få unnslippe den fjollete, ekstravagante og lekne Keaton – og det virket ikke som om publikum hadde noe imot å se henne heller. Ikke bare bedåret hun seerne med den jenteaktige mimikken og lynnet som ung kvinne i Allens klassiske New York-filmer. Hun strålte også som femtiåring. I filmen «Something’s Gotta Give» av Nancy Meyers er det nesten umulig ikke å forelske seg i den tilkneppede, rigide manusforfatteren som til slutt klipper opp sin høyhalsede genser (bokstavelig talt) og faller hodestups for sin datters kjæreste.
Ifølge The Guardian ble Keatons karakter i filmen såpass ettertraktet, at den skapte en subsjanger med filmer som omhandlet «eldre kvinner som tok tak i sin romantiske og sosiale handlefrihet.» Ikke bare var Keaton en talskvinne for den litt sære, klønete, men integritetstroe kjærlighetsinteressen. Hun ble også et symbol på den frigjorte middelaldrende fruen. Med andre ord fikk de utstøtte i Hollywood en oppreisning via hennes portretteringer foran linsen.
Et forbilde for alle som er litt utenfor
Keatons utstråling var ikke den av en glossy, tilgjort kaliber – som man så ofte finner i Hollywood. Hennes skjønnhet var forankret i eleganse, genuinitet, karismatisk sjarm og en umiskjennelig empati. Halvveis inn i livet ble hun mer og mer opptatt av at menneskene rundt henne skulle skrelle av alle skallene og grave seg frem til sin lukkede kjerne – sitt indre kompass. I 2014, kom hun med en selvbiografi under tittelen: Let’s just say it wasn’t pretty, hvor hun bretter ut sine erfaringer rundt det å være mor, datter, skuespillerinne, artist og et litt annerledes stilikon. En rød tråd gjennom hele boken er budskapet hun så ofte forsøkte å formidle gjennom sin stil og væremåte: Vær alltid tro mot deg selv – uansett hva andre måtte mene.
Blant andre aspirerende skuespillere og regissører, vil jeg påstå å tro at vår alles sjarmtroll – Diane Keaton – var en liten gullfisk i havet av grå, konforme strebere. Når andre kansellerte sine venner, stod hun støtt ved deres side. Når Hollywood bestemte at kvinner i overgangsalder ikke kan vise sin lidenskap på skjerm, beviste hun det motsatte. Og når striglede skuespillerinner dukket opp på den røde løper med glatt hår, kom hun med store hatter.
Keaton, du var mer enn en litt tøysete pike i kvinneform. Du var et forbilde for alle oss som er litt utenfor.
Som en del av et farvel, vil jeg avslutte med de udødelige ordene fra din selvbiografi. Ord som taler en dyp sannhet om hvor skjørt dette lille livet er, og hvor viktig det er at vi mennesker er klar over hvor mye vår hang til å passe inn i en sosial struktur – kan ødelegge for kvaliteten av det skjøre vi nå gjennomlever.
«Ingenting er noen gang det samme. Ingenting er permanent. Du kan ikke stole på at noen ting blir igjen. Ingenting er trygt, inkludert ditt eget hjem. Så hvorfor lyve til seg selv?»
