Når jeg leser bøker, vil jeg følge karakterer som gjør feil, men som ønsker å vokse og ta ansvar. Jeg trekkes mot dem som ikke nødvendigvis er perfekte, men som strever etter å bli bedre – og som tør å bære det store ansvaret som følger med, sier Joseph Ampofo.
Som liten ble Joseph fortalt folkeeventyr av farmoren i Ghana og siden var det gresk mytologi som sparket i gang lesegleden. Da han ble far trillet de muntlige historiene ut som perler fra en pose, til barna – og slik ble en forfatter til.
Joseph Ampofo har en urokkelig tro på historienes kraft og særlig historiefortelling som pedagogisk verktøy og oppdragelse for barn. − Hva kan dagens barn få ut av historiefortellinger? Blir derfor et betimelig spørsmål til forfatteren av to barnebøker: Håpets reise og Maria Storm og Mythosordenen (2025).
− Det å fortelle historier gjør at du blir en flink kommunikator! utbryter Ampofo.
Forfatteren stopper opp fra sitt resonnement, og innvender mot seg selv:
− Jeg mener: En god historiefortelling gir barn noe unikt i en verden som går litt for fort. I dag er det sjeldnere at barn tar seg tid til å lese slik som før. Forståelig nok trekkes de mot YouTube og sosiale medier som tilbyr raske dopaminkick – noe mange voksne også gjør. Men jeg tror det frarøver barn noe magisk.
Forfatteren har oppdaget gjennom å lese for sine egne barn at gjennom historier får barn lov til å drømme, undre seg og oppleve nye perspektiver – alt fra tryggheten i en kjent hverdag til det magiske og ukjente. Fortellinger gir dem språk for følelsene sine, mot til å stille spørsmål, og kanskje viktigst: en følelse av at deres tanker og opplevelser betyr noe.
For Ampofo er historier nært beslektet med relasjoner.
− Det er menneskelig å fortelle historier. En god historie kan bygge bro mellom voksne og barn, og hjelpe oss å snakke sammen på en måte som er ekte og nær. For å få til det, må vi som fortellere være gode kommunikatorer – gjennom bildene vi maler med ordene våre, karakterene vi skaper, og forståelsen vi har for publikumet vårt. I mitt tilfelle er det barna – og jeg skriver med håp om å gi dem noe som varer litt lenger enn det neste klikket.
Jesus var en flyktning
Inspirasjonen bak en av karakterene i debutboken Håpets reise – moren til Simon – kommer i stor del fra Joseph Ampofos mor, kone og søster, men også en ukrainsk kvinne som bodde en periode hos en nær venn av Josephs familie. Håp kommer inn i fortellingen ved at faren til Simon, som døde i krigen, skrev en eventyrbok som moren leser til barna når de er i vanskelige situasjoner.
− På mange måter minner det meg om min egen historie. Jeg mistet pappa da jeg var bare ti måneder gammel, men historiene andre fortalte om ham – og om hvordan han var, og at han elsket bøker og skriving – har preget meg sterkt. Historiene ga meg et bilde av hvem han var, og hvem jeg selv kunne være, sier Ampofo.
Intensjon med fortellingen i Håpets reise var at Simon og søsteren skulle få oppleve noe lignende hans egen historie. Forfatteren ville vise at farens ord, tanker og fortellinger kunne forme deres liv, og vise dem at kjærlighet og tilstedeværelse ikke alltid er avhengig av fysisk nærvær.
− Noen ganger kan en historie være det som holder oss sammen. Selv om Simons far er død, lever han videre gjennom fortellingene han etterlot seg. De blir et slags bånd mellom han og familien – et sted der de kan finne trøst, veiledning og forståelse, forklarer Ampofo.
Ideen til Håpets reise kom da Ukraina-krigen brøt ut og barna stilte mange spørsmål når de kom hjem fra skolen. For å gjøre research til boken, snakket Joseph med en ukrainsk flyktning og folk som flyktet fra Liberia og Irak. Joseph har ikke selv opplevd krig og det å måtte flykte, men hans kristne verdier forteller ham at vi bør hjelpe alle vi kan hjelpe.
− Dessverre opplever jeg at mange som sier de er kristne i dag, glemmer at Jesus var en innvandrer, en flyktning – en som ikke ble akseptert i samfunnet han levde i, og som til slutt ble drept fordi han ytret seg fritt og fryktløst. Hvis det er noe Jesus har lært meg, så er det dette: Du skal åpne hjemmet ditt for alle. Du skal vise empati og forståelse for dem som sliter – du skal hjelpe dem, ikke stenge dem ute. Det mener jeg er selve grunnmuren i kristendommen: åpenhet, forståelse og inkludering.
Forbilder som bygger selvtillit
Ampofo har flere identiteter og deler av seg selv, som innvandrer fra Ghana, med oppvekst i Sverige og nå som nordmann.
− Det tok meg noen år å forstå: Hvem er jeg? … Ghaneser? Svensk? Norsk? Som tenåring i Skandinavia opplevde jeg at det knapt fantes representasjon av mørkhudede personer, og de få representasjonene jeg møtte gjennom media, var ofte negative – og svært stereotypiske, sier Joseph.
Det var ikke før i tyveårene jeg innså at jeg måtte gjenoppdage meg selv. Gjennom stemmene til Martin Luther King, Nelson Mandela, James Baldwin og Malcolm X, klarte jeg å bygge opp den selvtilliten og stoltheten jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk et nytt perspektiv på verden – og på meg selv.
− I dag vet jeg hvem jeg er: en ghasvorsk, sier han lattermild.
Det var først som 38-åring at du debuterte som forfatter, hva er dine tanker rundt det?
− Jeg tror det som gjør en forfatter til en god forfatter, er erfaring. Jo mer du har levd – jo mer du har sett, hørt og kjent på kroppen – jo dypere blir historien du forteller. Livserfaring gir deg evnen til å skrive noe som treffer, noe flere kan kjenne seg igjen i.
Ampofo mener han ikke var moden nok i tyveårene, og at de som kun skriver fra sitt eget ståsted, uten å løfte blikket eller forstå andres perspektiver, vil oppleve en begrensning på hvor mange de berører med sin skriving.
− I dag er jeg mer lyttende. Jeg bryr meg mer om hva som skjer rundt meg – i verden, i andre menneskers liv – og det påvirker også hvordan jeg skriver.
Ampofo er krystallklar når han forteller om motivasjonen for å skrive:
− Det som gjorde at jeg ville satse, var at jeg fikk barn. Jeg fikk en glede av å fortelle dem historier og det vekket noe i meg.
Ampofo har en etablert skrivestue i kjelleren hvor hans kone så sjenerøst har limt opp motiverende sitater og slagord over arbeidsplassen. Et av sitatene lyder: «Ikke bry deg om hvor lang tid det tar å gjennomføre drømmen din, for tiden vil gå uansett.»
− Å lære seg å skrive er en kunst som tar tid – og jeg har fortsatt mye å lære. Som forfatter skal du vekke følelser med ord. Hvert ord må plasseres med omhu. Du må tenke på virkningene ordene har, hva som skjer i bakgrunnen, hvordan du skal avsløre noe – og hva leseren må vite før avsløringen kommer. Alt dette er en balanse, en stillferdig arkitektur. Det er ikke bare skriving. Det er en kunst.
Fra sinnssyk til udødelig og ydmyk
En av Ampofos aller første helter, som han oppdaget da han begynte å lese gresk mytologi på biblioteket, var en av litteraturhistoriens aller første helter, nemlig Herkules.
− Mange leser Herkules som at det handler om en fyr som går rundt og dreper monstre og blir en helt. I min oppfattelse så handler det om en person som gjorde noe fryktelig galt og ville gjøre det godt igjen.
Myten om Herkules handler om at Herkules ble hatet av stemoren og gudinnen Hera som gjorde ham sinnssyk og påførte Herkules et raserianfall. Herkules drepte sin egen familie og ble så dømt til å utføre tolv arbeidsstykker. Dersom han lyktes med å utføre disse oppdragene, ville han bli renset for synd og oppnå udødelighet. Disse tolv umulige oppdragene innebar å drepe monstre, hente gjenstander og besøke dødsriket. Etter å ha fullført oppdragene, og utvist styrke, mot og utholdenhet, ble Herkules en gud og fikk plass på Olympen.
− Historien handler om å feile, ikke gi opp og om å reise seg igjen mot alle odds. Det er slik man vokser og blir et bedre menneske. Før utfordringen var han veldig arrogant og mente at han var best. Men etter hvert begynte han å gjøre ting for andre, og det åpnet øynene hans for verden rundt ham. Gjennom møter med mennesker fra ulike steder – gjennom reisen hans rundt i Hellas – ble horisonten hans utvidet. Karakteren Herkules ble mer ydmyk på sin reise, forklarer Ampofo med en god dose patos i stemmen.
Du liker at det er noe humant ved helten?
− Absolutt! Jeg må også like helten i boken. Når jeg leser bøker, vil jeg følge karakterer som gjør feil, men som ønsker å vokse og ta ansvar. Jeg trekkes mot dem som ikke nødvendigvis er perfekte, men som strever etter å bli bedre – og som tør å bære det store ansvaret som følger med. Jeg tror grunnen til at heltefortellinger har stått seg gjennom historien, er at de speiler noe dypt menneskelig. Vi kjenner oss igjen. Vi går igjennom vanskeligheter, vi faller, vi lærer, vi reiser oss – og vi blir sterkere. Det ligger i vår natur. Det er en del av det å være menneske. Det er nettopp derfor menneskeheten fortsatt eksisterer – vi gir oss ikke.
Mot, styrke og en mythosorden
Joseph har skrevet sin egen heltehistorie, med en ung kvinnelig heltinne i hovedrollen, som heter Maria Storm. Maria ser med sine egne øyne moren forsvinne og legger ut på et actionfylt eventyr for å få klarhet i alt hun lurer på. Den unge piken oppdager på ferden at hun har både viljen og kreftene til moren – og finner andre barn i Mythosordenen, som kjemper for det gode i verden.
− Maria Storm er en heltinne med to oppdrag: Å finne seg selv og hjelpe de som trenger det. For unge helter mener jeg det er særlig viktig å vise at det både er mulig – og nødvendig – å stå opp for andre og imot maktmisbruk. Det å være en ekte helt handler ikke bare om styrke eller krefter, men om å ha selvbeherskelse og visdom nok til å bruke den riktig.
Karakteren til Maria Storm har en sterk inspirasjonskilde i Josephs datter, og ideen til en heltinne med blandet kultur og hudfarge, kom av at han ønsket at barna skulle se noen som ligner dem selv i barnebøker.
Afrikansk identitet og livskraft
Som leser har jeg lagt merke til at mange sterke historier om identitet og opphav kommer fra Afrika. Som for eksempel historien om Kunta Kinte, Løvenes konge og Purpurfargen. Blir identitetshistorier ekstra sterke i en afrikansk kontekst?
− Det var et interessant spørsmål. Ja, jeg tror det er noe spesielt med identitetshistorier i en afrikansk kontekst – nettopp fordi de bærer på så mange lag av historie, sår og stolthet. Afrika har vært gjennom kolonisering, slaveri, tap av språk og kultur, og likevel finnes det en utrolig motstandskraft, glede og livsvisdom i folket. Når du bærer på en arv der du både må finne tilbake til deg selv og samtidig skape noe nytt, blir fortellingen sterk.
Supermann i skrivestuen
I tillegg til myter, så er fantasybøker og -universer til stor underholdning og inspirasjon for Ampofo. En av hans største helter er Superman, eller egentlig Clark Kent, som er hans menneskelige alibi.
− Mange tror at helten er Supermann, men det er egentlig Clark Joseph Kent. Tar du bort ham, står du igjen med et vesen uten empati for mennesker, og som har nok krefter til å ødelegge hele planeten. Kal-El som er hans kryptoniske navn, er jo også en flyktning. Det er når han kommer til jorden, og blir oppfostret av kjærlige og jordnære mennesker, som lærer han gode verdier, at han blir Supermann, forklarer Ampofo.
Forfatteren sier han føler seg som Supermann når han sitter og skriver. Da kan han skrive det han vil, og lage den verdenen og karakterene som kommer frem i hans fantasi.
− Når jeg er i virkeligheten, må jeg være Joseph. Da må jeg være en ambassadør og representere andre og dem rundt meg. Jeg har ulike roller; far, ektemann, onkel, sønn, bror, venn og ansatt. Alle kommer med sine gleder og sitt ansvar. Men når jeg skriver, er det annerledes. Da er det ingen forventninger, ingen rammer. Jeg elsker friheten i det. Det er da jeg slipper kreftene løs – lar kreativiteten strømme, sammen med mitt indre barn. Da er jeg Supermann.
De to bøkene som kom ut i 2025 innebar en god debutsuksess for forfatteren Joseph S.S. Ampofo. Selv er han mer opptatt av selve reisen skrivingen innebærer enn destinasjonen. Han setter seg i lenestolen i skrivestuen, setter på høretelefonene og lytter til Hans Zimmer. Inn i heltenes verden, mytene og fantasiverdenen – der mulighetene er uendelige.
