James Stevens Curl sovnet rolig inn med sin nærmeste familie rundt seg 5. november 2025. Han gikk bort som han levde – med patos og verdighet.
På ettermiddagen den 26. oktober i høst sendte han en e-post til sine norske venner for å ta farvel. Vakkert velformulerte han sin snarlig kommende bortgang, slik at alle norske venner kunne ta farvel med ham elektronisk. Med det var begivenhetsrikt liv over. I en telefonsamtale med artikkelforfatteren nylig, beskrev byplanleggeren Nir Buras ham: «He was a gentleman and a gentle man».
Arkitekturopprørets naturlige general
De siste tre årene var James Stevens Curl i Oslo på Beauty and Ugliness in Architecture konferansen. Han ble ett fast innslag hver mai måned, og det naturlige midtpunktet på en konferanse som vektla alternativer til samtidsarkitekturens trøstesløshet. Det første året (2023) var han hovedattraksjonen. På konferansen var han omgitt av både nye og gamle venner. På spørsmål om han syntes det var trivelig å treffe gamle venner[i] svarte han «Well, yeaah… But I really think it is more fun to talk to all the young ones!».
Ett av flere høydepunkter fra hans første opphold i Oslo var besøket til Nerdrum-familien med det påfølgende intervjuet fra 2023, med Carl Korsnes i Cave of Apelles: Making Dystopia: James Stevens Curl Exposes Totalitarian Modernism and the Falsification of History. Opplevelsen var noe han beskrev med den aller største entusiasme, lukten av maling og terpentin, vandring i atelier og ikke minst en hjertevarm mottagelse og middag med de kunnskapsrike og historiekyndige oljemalerne med familie og venner.
Etter sitt første besøk i Oslo i mai 2023 ga han tydelig uttrykk for at han ville tilbake til Oslo igjen. BUA-konferansen ble hans andre hjem i alderdommen. Det var da vi forsto at han hadde blitt alvorlig forelsket. Da det ble foreslått å flytte konferansen BUA fra Gamle Raadhus til komfortable Håndverkeren for neste års konferanse (BUA 2024), spurte James meg: «Why? Why do we need to do that?». Mer kunne han ikke si, for han var jo ikke del av organisasjonskomiteen. Men han visste råd. Som et naturlig midtpunkt trakk han seg tilbake til den vakre, gamle bygningen – hver eneste ettermiddag og kveld i løpet av konferansen i 2024. Det samme mønsteret fortsatte i år.
Enkelte deltagere spurte, «Where is James?». «Well, I think he might be at Gamle Raadhus.” Og der satt han – omsvermet av venner og beundrere. Det vakre gamle murbygget fra 1641 kan ha vekket noen dype kjære minner hos den tidligere bevaringsarkitekten. Han elsket denne bygningen, både innvendig og utvendig. På finurlig vis klarte han å trekke hele konferansen med seg på nachspiel ved Christiania Torg tre år på rad. Hver eneste dag av konferansen. Der satt han ute på en forhøyet plaza med denne unnselige bygningen i ryggen omkranset av Rådmannsgården, Mestermandens hus samt godt bevarte bygårder fra sent 1800-tall. Bedre kunne han ikke ha det. Kjærligheten var antagelig gjensidig, James gled naturlig inn i det vakre, gamle bygningsmiljøet, ulastelig antrukket med sin fargerike tweedjakke, vest, skjorte og slips.
Intelligensens og fornuftens seier
Arkitekturhistorikeren James Stevens Curl var en historiker med stor H. Født og oppvokst i Belfast i 1937, startet han først sine studier ved Campbell College ved Queen’s University Belfast og deretter ved Belfast College of Arts. Etter dette fortsatte han med studier i arkitektur ved Oxford School of Architecture, der han fullførte diplom i arkitektur i 1963. Oxford var allerede den gang overtatt av modernister som bannlyste undervisning i historie og forkynte evangeliene etter Adolf Loos, Le Corbusier, Walter Gropius og Ludwig Miës van der Roehe. James moret seg ofte – gjerne med en øl eller to innabords – med å fortelle at han, under studietiden ved Oxford, fant opp en fiktiv modernist som han skrev en oppgave om[1].
Den unge studenten Stevens Curl gjorde et grundig forarbeide og diktet opp biografien til denne modernistiske pioneren, sånn helt fra bunnen av: Med lidelseshistorie, motgang, strev og slit og så endelig en slags triumf med anerkjennelse. Ikke-eksisterende vitenskapelige artikler ble oppkonstruert – som refererte til og hyllet «verkene» til den fiktive modernistiske pioneren. Bløffen var massiv og overbevisende. Hans modernistiske orienterte veiledere ble lurt trill rundt, noe som resulterte i at James fikk en særdeles god karakter for sitt arbeide, og den unge, utspekulerte studentene kunne etterpå smile lurt for seg selv. Intelligens og fornuft hadde vunnet en første overlegen seier over modernistisk ideologi – selv om det første slaget involverte kun en håndfull aktører[2].
Ved Oxford tok han også en grad i byplanlegging i 1967, og etter det arbeidet han mange år som bevaringsarkitekt. Hans langvarige arbeid i bevaringsarkitekturens tjeneste resulterte i boken The erosion of Oxford fra 1977: «A study of how the fabric of the humbler buildings has deteriorated through blight, official policies, demolitions, and gradual changes»[3]. Etter en lang periode i bygningsvernets tjeneste startet han så arbeidet med å skrive en doktorgrad i arkitekturhistorie ved University College London i 1981. Avhandlingen var en biografi om den engelske arkitekten Henry Roberts (1803-1876), en pioner for planlegging av byområder og bygninger for engelsk arbeiderklasse. For James var ikke dette prosjektet en vilkårlig biografi, men et forsøk på å undersøke hvordan arkitektur angår og kan forsterke eller svekke sosial rettferdighet, også i den pre-modernistiske tidsalder.
Stevens Curl var en meget aktiv skribent og forfatter og la ned et betydelig arbeid i å finslipe språklige formuleringer. Hans stil var sarkastisk, saklig og til tider svært humoristisk[4]. Den gode formuleringsevnen var noe han tok med seg over i det muntlige. Når James snakket, kunne man transkribert setningene rett ned på papiret og publisert innholdet direkte. Like viktig som skarpe og presise formuleringer var bruken av bilder og tegninger. Artiklene og bøkene hans er fullspekket av fotografier av bygninger og gamle illustrasjoner, men også hans egne tegninger. Hans ordbok i arkitektur The Oxford Dictionary of Architecture består kun av egne håndtegninger. Så ofte han hadde anledning forsøkte han aktivt å lede leseren mot illustrasjonene i sine tekster gjennom omhyggelig og detaljerte beskrivelser i undertekstene til hver enkelt illustrasjon og fotografi.
Som lærer og som formidler var han godt kjent med den lave kunnskapen hele samfunnet hadde om tradisjonsarkitektur. Dette problemet ville han løse, og en rekke av de første bøkene hans er rene ordbøker i arkitektur, tiltenkt helt vanlige mennesker. Han skrev i innledningen til English architecture: an illustrated glossary fra 1987: «This book fulfils a longstanding need, providing a glossary of architecture that is illustrated in a way that the layman can instantly understand. The language of architecture has been almost lost and is vitally important: descriptions of buildings puzzle many of us, however enthusiastic we may be about their visual impact. To understand how styles and details should be described, and their significance, greatly helps the assessment and discussion of the heritage of buildings still around us »[5]
Hyllemetre med bøker
Midt i yrkeskarriæren ble James lei av byråkratiske prosedyrer og interne intriger og det han beskrev som «administrative nonsense», og sa opp sitt professorat ved Ulster University for å kunne jobbe med arkitekturhistorie på fulltid[6]. Dette ga resultater. Endelig kunne han bruke tiden på noe han virkelig brant for. En rekke bøker og artikler kom på løpende bånd: som avdekket Stevens Curls etter hvert encyklopediske kunnskaper om moderne arkitekturhistorie[7]. Bøker av James kom på rekke og rad: Victorian Architecture (1992), Classical Architecture: An introduction to its vocabulary and essentials (1992), A celebration of Death: An Introduction to Some of the Buildings, Monuments, and Settings of Funerary Architecture in the Western European Tradition (1993), Egyptomania: The Egyptian Revival as a Recurring Theme in the History of Taste (1994), The English Heritage Book of Victorian Churches (1995), …. Vi må nesten stoppe der for tredve år siden. Listen med bøker han skrev og seinere reviderte er simpelthen for lang for en vanlig artikkel[8].
James hadde selv et rikholdig bibliotek av gamle bøker, noe som ga ham enkel tilgang til primærkildene, han hadde etablert et slags forskningsinstitutt hjemme hos seg selv. Noen av bøkene hadde han skaffet seg til rimelig pris på antikvariater, men størsteparten av hans samling av tilårskommen litteratur fikk han gratis fra universiteter og arkitekturhøyskoler som hadde sverget til den nye modernistiske ideologien – og skulle tømme sine egne magasiner og biblioteker for «gammeldags» litteratur. Hans forferdelse over undervisningsinstitusjonenes manglende forståelse for viktigheten av å ta vare på historisk litteratur ble omsatt i praktisk handling. James overtok simpelthen skolenes og universitetenes hyllemetre med eldre faglitteratur og forvaltet samlingen hjemme. Hvis ikke han grep inn hadde de gamle bøkene blitt kastet eller brent.
James arbeidet kontinuerlig, helt til det aller siste. Mange av hans venner bestilte ett eksemplar av det han beskrev som sin siste bok, finansiert av hans trofaste lesere, og trykket i bare noen hundre eksklusive eksemplarer. Mesterverket heter The Life & Work of Thomas Downes Wilmot Dearn (1777-1853), og ble gitt ut sommeren 2025 og deretter sendt ut til hver enkelt abonnent tidlig på høsten 2025, kort tid før han ble akutt kreftsyk.
Internasjonal sensasjon
Verdensberømmelse fikk James Stevens Curl med sin bok Making Dystopia: The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism fra 2018, og gjennombruddet kom gjennom en gjesteforelesning han holdt i Washington for National Civic Art Society, 10 Mai 2019. Foredraget ble publisert på YouTube, og Stevens Curl sine elegant sarkasmer og spydigheter over modernismens grunnleggere spredte seg som ild i tørt gress. James ble umiddelbart en internasjonal sensasjon.
Den norske gruppen var heldige og etablerte kontakt med James i januar 2023 og spurte om han ville ta turen til Oslo for å forelese der. Det ville han gjerne, han hadde aldri vært i Norge før. Med sin høye alder han var ikke lenger så ofte invitert av andre til å holde forelesninger, så motivasjonen hans var høy. Vi ble enige om at han måtte på scenen igjen. Resten er historie. BUA-komiteen fikk overtalt ham til å holde en rekke forelesninger de siste tre årene, også om temaer han tidligere hadde forelest andre steder – men som det ikke hadde blitt gjort videopptak av. Med dette har BUA etablert et arkiv av verdi for ettertiden, noe enhver kan glede seg over helt gratis.
James så seg selv som en viktig bidragsyter til det nå verdensomspennende arkitekturopprøret. De siste tre årene fikk han selv for aller første gang møtt viktige internasjonale aktører som Michael Diamant, Eric Norin, Saher Sourouri, Bart Urban og Ruben Hanssen, og bivåne sirkuset – fra innsiden. Neste år, den 22. mai 2026 vil mange hedre minnet til James Stevens Curl i en egen konferanse på Gamle Rådhus, dedikert nylig avdøde Leon Krier og James. Som han skrev til Eskild Narum Bakken dager før han gikk bort: «The game is run for me. So others will have to continue the fight.»
Fotnoter:
[1] Det er mulig at Diplomen hans var basert på denne fiktive modernistiske pioneren, vi fikk ikke vite nøyaktig hvor i studieløpet denne elegante svindelen ble gjennomført
[2] Den slagne part fikk sannsynligvis heller ikke vite at de var lurt, til det var risikoen ved en avsløring av bløffen for stor for Stevens Curl. Han fikk etterhvert fikk en akademisk karriere å forsvare.
[3] http://www.jamesstevenscurl.com/the-erosion-of-oxford-1977
[4] Arbeidet med stadig forbedringer av formuleringsevnen var ett arbeid som han finslipte over mange tiår.
[5] https://archive.org/details/englisharchitect0000jame/page/n1/mode/2up
[6] Tidspunktet for denne oppsigelsen er noe usikker, men muntlige kilder indikerer at James kan ha tatt steget ut universitet på midten av 1990-tallet. Hans datter Ingrid Curl sendte generøst James sin Curriculum Vitae til artikkelforfatteren for få dager siden, for å kunne nøyaktig plassere hans virke. Den var på 114 sider. Den gir ett helt annet inntrykk en det James formulerte muntlig, hans tilknytning til akademia var endret, på sidene 8 i CV’en hans under Full-Time Employment in Education, kan vi lese at han jobbet som professor i arkitekturhistorie og senior forsker ved Queen’s University of Belfast. Etter pensjonsalder ble han igjen utnevnt til professor ved Faculty of Art, Design, and the Built Environment, University of Ulster 2010-2014, for deretter å engasjeres i en 6-årig periode som professor ved Architecture, Faculty of Art, Design, and the Built Environment, University of Ulster. James sin tilknytning til yrkeslivet ble avsluttet i 2019, da var han 82 år gammel.
[7] James var godt orientert i eldre arkitekturhistorie, men hovedtyngden av hans forskning var viet perioden fra omtrent 1750 frem til i dag.
[8] En god og ganske komplett oversikt finnes på Wikipedia. En annen spennende kilde til hans produksjon finnes på hans egen hjemmeside, som fremdeles eksisterer – enn så lenge.
[i] Robert Adam, John Simpson, Nir Buras.
