Ode til Covid
Ode til Covid,
Verdig en Ovid,
Å dikte, hvordan formå?
Midt i en tid, der de stenges bak skjell
Blir øynene stadig mer blå
– Nordmann, våkne, du statens trell
Din frihet og rett kan du kun vinne selv –
Din frihet. Og rett. Kan du kun. Vinne selv.
Ja, hvordan skape et hyllestdikt
Når hjertene bever av frykt
Si, er høstens frukter bårne i frykt
Der de oser og lyser, så trygt?
Nordmann, se hen til eple og pære
Til hjertet; tør så å være
Sannferdig og stram, ja, vær dog en mann
Ei en dreng som døser i kløvereng
Der sannheter blomstrer i fleng
Om hjerter, som rammes av inflammasjon
Om kvinner, som mister sin menst’rasjon
Om barn, som stikkes med fryktinjeksjon
Og med dem, en hel nasjon
Ja, kall det gjerne «dugnad»
De kaller det «lagnad»
Nemlig din, å trelle
Alt så frykten kan svelle;
Friheten svinne;
De sin makt vinne;
Se her, når landet er tåkelagt
Selges vår dyreste skatt
Vind og strøm ender
Nå rade i tyskernes hender
Å, pral ikke om regjeringsskifte; «nå får vi det lett»
Ingen på tinget har talt din rett
Ingen. På tinget. Har talt. Din rett.
Der er de hverandres janusansikt;
På bakrommet godt forlikt
Her er et faktum, som holde får:
Hemmelighold, i 60 år
Hemmelighold. i 60. År.
Så til Covid, som her skal besynges
Covid, kan hende er du Messias,
Som våre hjerter skal tø
Som skal lære oss, simpelthen å si
Jeg er ikke redd for å dø
Jeg er. Ikke redd. For å dø.