Slik siteres fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868. I en tid der vakre omgivelser blir stadig sjeldnere, er fyrstens utsagn desto mer aktuelt å drøfte. Hva kan Dostojevskijs mening med utsagnet ha vært, og hva kan vi lære av det?
I Idioten refererer tittelen til karakteren fyrst Mysjkin, som på grunn av blant annet sin epilepsi fremtrer som et skjørt vesen. Mens omverdenen bryr seg om alt fra stressende karrierer til bedrageri, er fyrstens oppmerksomhet rettet mot fuglene som synger og sine medmenneskers gode sider. Han ser på verden med et barns uskyldige øyne og en moders medfølelse, og anses derfor av samfunnet for å være en idiot.
For leseren, derimot, er fyrsten helten. Når man ser handlingene fra et fugleperspektiv, ledes man til å forstå at den såkalte «idioten» snarere er han som faktisk har forstått noe viktig. Fyrst Mysjkin ser forbi hverdagslighetens jag og trendenes propaganda. Det er ingen lett oppgave, og for mange en ufattelig egenskap.
Hverdagens grå tåke
Hvis man søker skjønnhet i dag, vil man i mange tilfeller anses som en idiot. Se for deg en diskusjon om hvordan man skal bygge et nytt sykehus. Man kan drøfte kostnader, miljøvennlighet og eierskap uten at noen vil løfte et øyebryn. Hvis man derimot spør hvorfor bygget er så stygt, og etterlyser harmoni, farver og utsmykning, vil man trolig hånes og anses som useriøs.
Skjønnhet kan lett tildekkes av trender og den monotone hverdagen. Mange som skaffer seg et hus eller klær velger det moteriktige og makter ikke å se at det de kjøper er langt fra vakkert. Andre lar hverdagens grå tåke ta over, slik at man slett ikke enser sidemannens vennlige smil.
Den som søker
«Lidelse er opphavet til bevissthet» skrev Dostojevskij i én av sine notatbøker. Hans romaner inneholder ofte dyptgående psykologiske analyser av drap, fangenskap, vold og galskap. På mange måter er hans litterære univers mørkt og dystert. I motsetning til flere andre eksistensialistiske forfattere, presenterer han imidlertid et alternativ til lidelsen: skjønnhet.
Dostojevskij viser i sin roman at en som søker skjønnhet selv blir en inkarnasjon av skjønnhet. Et vakkert menneske. For fyrsten er en vakker karakter – særlig når man sammenligner ham med hans omverden. Noen ganger finner man det skjønne nettopp ved å sammenligne.
Når man omgis av løgnere, blir det vakkert å søke ærlighet.
Når alt rundt en er kald beregning, blir følsomhet yndig.
Når alle andre følger moten, blir det skjønt å lete etter evige verdier.
Håpet
Et kjennetegn ved det skjønne er at det fordrer håp. Et håp som munner ut i troen på mennesket. Lidelse og dysterhet kjennetegnes av håpløshet og mistro.
«Skjønnheten skal frelse verden» kan vise til individets alternative vei i en ellers dyster tilværelse. Verdenen til hver og én av oss erpå mange måter dyster og kaotisk. Og livet er ofte en lidelse. En måte å takle livet på er å være seg lidelsene bevisst og aktivt velge motsatsen, nemlig det vakre – selv om man risikerer å bli ansett som en idiot.
