– Kitsch/Kunst-dualismen lever i beste velgående | «Verdens verste menneske» versus «Tre nøtter til askepott»

Publisert 18. november 2021 av

*

I høst satte Joachim Triers Verdens verste menneske seerrekord på norske cinemateker. Nylige utgitte Tre nøtter til askepott fikk en god starthelg og kommer efter all sannsynlighet ikke til å gjøre det noe dårligere. At to norske filmer får så mye oppmerksomhet som disse to er en nyhet i seg selv. Men langt mer interessant er det at de, til tross for samme popularitet, representerer to vidt forskjellige kulturuttrykk.

En presisjon er nødvendig: Jeg er her ikke opptatt av kvaliteten på filmene, som strengt tatt hører til en annen debatt. Det jeg er opptatt av er hva regissøren og manusforfatteren ønsker å oppnå med sitt verk. For eksempel vil en skrekkfilm forsøke å få seeren redd og en romantisk komedie forsøker noe ganske annet. Det blir feil å si at en komedie er dårlig fordi den ikke er skummel. Kulturuttrykkene jeg omtaler i denne artikkelen stikker imidlertid langt dypere. Dette skillet er nemlig mellom det vi vanligvis kaller «underholdning» og det vi kan kalle «intellektuell film».

Tre Nøtter til askepott tilhører første type. Ja, er det en gjenskapning av en klassiker, med alle de fordeler og ulemper det medfører, men det både forgjengeren og den norske nyskapningen har til felles er røttene i gamle aristoteliske idealer. Aristoteles skriver i Poetikken at et teaterstykke (eller andre poesier) skal vise verden ikke slik den er, men slik den burde og kan være. Vi har et moderne uttrykk for dette: underholdning. Ja, det er et UNDER når ting blir som de bør være. Et drama begynner selvsagt ikke med denne tilstanden, idealet oppnås efter hvert som handlingen forløber – og i eventyrfortellinger opplever man virkelig undere i ordets fulleste forstand. Askepott er en foreldreløs jente som sitter i asken, men p.g.a. kløkt, og enda viktigere, et godt hjerte, blir hun prinsesse. For en reise å være med på!

Verdens verste menneske er noe ganske annet. For selv om filmen spiller på aristoteliske metoder som for eksempel gjenkjennelse, viser den oss ikke verden slik den burde være. Snarere tvert om, den viser oss hvor uforbederlig fæl verden og hovedkarakteren er. Dette er ikke en feil i seg selv, karakterer i klassisk underholding kan være slette. Forskjellen her går på det at i klassisk underholding gjennomgår iallefall én karakter (helst hovedkarakter) en forandring av episk karakter. I siste scene av Verdens verste menneske derimot, blir følgende klart for oss: Vi endrer oss egentlig aldri. 

Jeg tør påstå at langt flere kinovankere sovner til denne filmen enn til Tre nøtter til askepott; samtidig er det utvilsomt regnet som «finere» å like denne filmen. Hvorfor? Jo, for mens tilskueren ler og kanskje gråter en smule til førstnevnte film, får vedkommende her anledningen til å anerkjenne det negative. Tilskueren er ikke lenger en underholdningsnarkoman, men en som kan kontemplere og resonnere over hva han har sett. Dette fôrer stoltheten til mang en mann, men har man egentlig lært noe som kan brukes på en oppløftende måte? 

De som tror at kitsch/kunst-debatten er forbeholdt billedkunsten tar skammelig feil. De to ulike formene lever side om side på filmlerretet også. Men i dette mediumet har heldigvis kitsch overtaket. Oscar-statuetten henger fortsatt høyere enn den kunst-aktige Palme d’Or i Cannes. Tre Nøtter til askepott (2021) er langt fra et mesterverk. Dets politisk korrekte budskap er tidvis nesten komisk og minner om visse filmer fra Stalin-epoken i Russland. Allikevel vil jeg berømme filmskaperne; de skaper underholdning. De søker å løfte tilværelsen. Skaperen av Verdens verste menneske derimot, tross godt håndverk, har valgt en lite oppløftende sjanger. Det kan virke som skaperne av slike fortellinger er stolte over å ha oppdaget hvor forferdelig tilværelsen er. Jeg kan berolige dem. Vi er alle smertelig klar over hvor vondt det er å leve. Ja, minn oss da heller på gleden!

Bergen Filharmoniske Orkester og Oslo-Filharmonien lanserer i disse dager en serie med digitale konserter. Orkestrene tar sitt samfunnsansvar om å ...
Kapittel 21: Hjemkomsten Andpusten kom Esben hjem til huset til familien som han hadde forlatt. Huset virket så fremmed på ...
Kapittel 23: En annerledes julefeiring - Mor?  Moren hadde satt ved siden av Nannas døde kropp i sengen, med et ...