10 filmer som inspirerer i høstferiens mørke stunder

Publisert 5. oktober 2022 av

I romanen Sult skrev Knut Hamsun om denne årstiden: Høsten … den svale, fine årstid da allting skifter farve og forgår. 

Sigbjørn Obstfelder mimret over de mørke dagene på en lignende måte: Jeg tror at naturen har sitt deiligste liv, når den blekner. Intet dør så vakkert som blader. I de varmeste, vakreste farger jorden eier, kler de seg, skrev han. 

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Vi ser det gjenta seg i litteraturen og i poesien, gang på gang. Høsten sidestilles med forandring og død. Bladene som faller fra trærne representerer en avslutning, som følgelig vitner om en ny begynnelse. Men når kveldene blir mørkere, kan det fort føles ut som at det er noe som visner inne i en. En idé går tapt, en drøm henfaller. I det lange løp vil denne kursendringen gi mening. Den vil føre til dypere refleksjon og gi grobunn til nye idéer. Noen ganger kan kulden og uværet gjøre det vanskelig for oss å se disse lysstripene gjennom skyggen. 

Det er således uhyre viktig å spre inspirasjon og lyspunkter på denne tiden av året. Det er av denne grunn at vi tyr til ullteppet, flammene ved peisen og noe varmt å drikke på. Noen ganger er det også lov å nyte en fengslende film. Redaktørene i Sivilisasjonen har nok en gang samlet sammen ti filmer som er verdt å se denne høstferien. 

1. «Dagen er din» (1989) av Peter Weir 

«Dagen er din» (1989). Foto: © Warner Bros.

«Carpe diem» er et uttrykk som for mange kan virke overfladisk og oppbrukt i sin betydning. Når Robin Williams ytrer det foran en klasse med ivrige studenter, er det derimot rent umulig å ikke trekke på smilebåndet. 

Dagen er din er en udødelig dramafortelling som innholder alt det som karakteriserer høsten: Vakre naturscener med fargerikt løv som daler fra trærne, forhåpningsfulle studenter i begynnelsen av et nytt semester og en inspirerende lærer som gir næring til glemte drømmer. 

Læreren, John Keating (filmens ledende figur) blir en rollemodell for guttene på den prestisjefylte internatskolen, Welton. Han oppfordrer dem til å tenke selv og å gripe dagen. De rastløse disiplene hans finner etter hvert ut av at Keating har vært medlem av en hemmelig poesiklubb i hans gamle dager som student på skolen. De bestemmer seg for å gjenskape konseptet, noe som ender i nattlige utflukter og en voksende kjærlighet for diktningens gunst. 

Hva skjer når en pedagog bryter med konvensjonene og overgår skolens retningslinjer for å hjelpe sine elever med å se på verden som litt skjønnere enn det den engang var? Se filmen, og den vil være som støpt i ditt hjerte for evig tid. 

Les Sivilisasjonens anbefalingsliste fra 2021: «10 romantiske filmer å se i høstferien»

2. «Hamlet» (1964) av Grigori Kozintsev

«Hamlet» (1964). Foto: © Lenfilm

Sovjetiske filmer har det med å bringe seeren ut av fatning – med dramatiske skildringer i form av stille, langsomme scener. 

Hamlet (med originaltittelen, Gamlet) er en russisk adapsjon av Shakeapearestykket med samme navn. Filmen står ut blant de andre adapsjonene ettersom at filmmanuset er oppsiktsvekkende tro til teaterstykket. Åpningsscenen er faktisk helt identisk med første til sjette scene i akt fire. Resten er kun kortet ned noe. Med dette i bakhodet, vil det ikke være så altfor stor forskjell mellom det å se filmen og å lese det opprinnelige verket til poesiens mester Shakeaspeare. I tillegg gjør Kozintsev en mektig innsats i gjengivelsen av den litt ulme, mørke stemningen som stykket bærer. Protagonisten, Hamlet og hans underliggende bitterhet overfor onkelen ligger nærmest og buldrer under overflaten, noe som kan virke frustrerende og appellerende på én og samme tid. 

Hva er vel en høst uten litt anspenthet og skjelving i knærne? 

3. «Sjokolade» (2000) av Lasse Hallström

«Sjokolade» (2000). Foto: © United International Pictures

Den svenske regissøren Lasse Hallström er kjent for sine nostalgiske gjengivelser av populære fabler. Siderhusreglene (1999) og Mitt liv som hund (1985) er filmer som har smeltet publikums hjerter i åresvis etter at de ble vist på lerretet. Med det sagt, er det vel ingen som kan si noe på at Sjokolade tar innersvingen på hele hans filmatiske resymé hva gjelder rørende skildringer av hva det vil si å være et balansert menneske med både laster og kvaliteter. 

Vi følger en vakker alenemor, Vianne, og hennes innflytting til en liten fransk landsby sammen med sin datter, Anouk. Religionen er sterk blant innbyggerne, og Vianne blir møtt med mye motstand når hun åpner en sjokoladebutikk midt i fasten. Til tross for begynnende skepsis, vekker sjokoladene nytelseslykken hos flere og borgermesteren i byen skjønner at bedriften fungerer som en trussel mot det ellers etablerte moralske rammeverket. I mellomtiden blir Vianne og hennes verden av gledelig søtsaker en emosjonell redning for flere av beboerne. Det er ikke bare søte munnfuller som er å finne i den nyoppstartede butikken, men en filosofi om skjønnhet og lykke som de andre har vært utsultet på i mange år. 

Sjokolade vekker utallige følelser og tanker hos seeren i den grad at den får en til å stille seg kritisk til pietistiske verdier og menneskefientlige dogmer som raskt kan oppstå i lukkede miljøer. Er den hverdagslige nytelsen til syvende og sist, viktigere enn frelsen? Kanskje dette kan være et ypperlig tankevekkende spørsmål å ta med seg inn i det nye høstsemesteret?

4. «Little Women» (1994) av Gillian Armstrong 

«Little women» (1994). Foto: © DiNovi Pictures

Denne filmens palett kan ikke være mer tro til høstens utseende. Okergul, Rembrandtbrun og burgunderrød er farger det finnes hint av både i de lekre, viktorianske kostymene og i høstløvet i Concord, Massachusetts. 

Filmen baserer seg på attenhundretallsromanen Little Women av Louisa May Alcott – en uopphørlig klassiker om fire søstre og deres forsøk på å bevege seg ut av sitt juvenile skall og inn i de voksnes verden. Protagonisten, Jo March, vil bli stor forfatterinne og nekter å la seg avlede av frierier og ekteskapsplaner. Den yngste av søstrene, Amy besitter et stort talent foran lerretet. Hennes drøm er å bli malerinne. Beth er den musikalske, men sjenerte, og den eldste, Meg har et brennende ønske om å bli husmor og å gifte seg rikt. I løpet av ungdomsårene møter de alle på hindere som utfordrer deres opprinnelige planer. Jo møter blant annet kjærligheten og Meg faller for en nabomann som ikke kan bistå med rikdom. 

I en forvirret tilstand mellom «pike» og «kvinne», tar Armstrong oss med på en sødmefylt reise tilbake til tiden da alt var litt mer angstfylt og usikkert. Å vokse opp er ikke like lett for alle. Armstrong gjør en mesterlig tolkning av denne universelle moralen med både rollebesetning og musikk. I tillegg går handlingen gjennom alle årstider, der høsten er spesielt tiltalende fremstilt. 

5. «To gode venner» (1981) av Ted Berman, Richard Rich og Art Stevens

«To gode venner» (1981). Foto: © Walt Disney Company

Disney-filmer er av en tilsynelatende barnlig kaliber, med tegnede figurer og dyr som snakker. Likevel vender vi stadig tilbake til de samme søtladne eventyrene som voksne. Hvorfor er det slik? Kanskje svaret ligger i den katarsisfylte oppbygningen og i humaniseringen av disse snakkende dyrene. Er det én film som mestrer den nevnte beskrivelsen og som kontinuerlig får tårene til å renne – selv blant tykkhudede kynikere, så er det denne. 

Handlingen svermer rundt to gode venner: revungen Todd og hundevalpen Copper. Begge har som felles mål å gjøre mest mulig rampestreker sammen, og i tillegg er de helt uvitende hva gjelder de opplagte ulikhetene mellom dem. En dag reiser Copper vekk med sin eier for å læres opp i jakt, noe som fører til at veiene skilles. I en stund fører de hver sine liv på forskjellige kanter, før de omsider møtes igjen. Denne gangen er de riktignok dypt klare over hvilke roller de har overfor hverandre. Til slutt hviler hele plottet på et fundamentalt spørsmål: Er vennskapet sterkt nok til å trosse det tillærte fiendskapet mellom dem? 

Advarsel før filmvisning: Ha med deg lommetørkleet!

6. «Hannah and her sisters» (1986) av Woody Allen 

«Hannah and her sisters» (1986). Foto: © Orion Pictures.

Høsten er årstiden for uventede veier. Relasjoner avsluttes, relasjoner begynner, og dersom de hverken avsluttes eller begynner, vil de mest sannsynlig oppleve en liten vri. Det romantiske livet kan med andre ord bli krydret med noe ekstra og uforutsett – noe den jødisk-amerikanske filmskaperen Woody Allen er ekspert på å skildre. 

Hannah and her sisters tillhører sjangeren romantisk komedie og følger en familie med tre søstre i løpet av to år. Ikke bare er den fylt til randen med intime møter ved en avsides bokhandel, hysteriske hypokonderepisoder og mislykkede stevnemøter. Filmen åpner og slutter med en høsttakkefest. Hva har skjedd i mellomtiden? En hel mengde med upassende affærer, så klart!

Filmen skårer høyt med både musikk, rollebesetning og nostalgiske scener fra New Yorks gater. Dette i kombinasjon med uforløste kjærlighetsløfter og vittig, jødisk humor utgjør intet annet enn en perfekt cocktail – med ettersmak av høst. 

 7. «Pianisten» (2002) av Roman Polanski 

«Pianisten» (2002). Foto: © BAC Films

Høsten er tiden for å finne lyspunkter i mørket. En grunn til at filmer som har krigens grufullheter som bakteppe er så fengende, er at de gode, menneskelige sidene stikker seg så tydelig frem. Pianisten er en av de mest rørende og inspirerende fortellingene fra krigens dager som vises på lerretet.

Filmen baserer seg på en selvbiografi av Wladyslaw Szpillman, og er regissert av ingen ringere enn Roman Polanski – filmverdenens mogul innenfor sjangeren dramatisk historiefortelling. 

Dramaet følger den polske jøden Szpilman – en pianist som jobber for en radiokanal i Warszawa. Kort etter invasjonen i 1939, tar hans sedvanlige liv en helomvending. Han og familien blir tvunget til å leve i en ghetto, før de omsider blir deportert til konsentrasjonsleiren, Treblinka. På veien dit klarer Szpilman å rømme, takket være en fra det jødiske politiet som tilfeldigvis er en tidligere venn. Nå blir pianisten nødt til å klare seg på egen hånd, blottet for sin families trygghet. Mens han lever i skjul blir han dessverre vitne til utallige voldshandlinger begått av SS på sitt eget folk. Hvordan påvirkes han av dette, og kan musikken virkelig redde pianisten ut av sin lidelse?

Her er det også lurt å utstyre seg med et lommetørkle eller to. 

8. «Høst i New York» (2000) av Joan Chen 

«Høst i New York» (2000). Foto: © MGM

Filmens stemning bærer like mye preg av høsten som tittelen tilsier, og det bør nærmest bli en tradisjon for alle å se denne hver gang sommervinden kjølner og gresskarene er å se i butikkhyllene. 

Kjenner du en mangel på inspirasjon i ditt eget liv, vil karakteren Charlotte Fielding kunne sette et plaster på såret. Den lekne, frekke, yndige og fantasifulle tjuetoåringen har i sine yngre dager kommet frem til at livet er til for å nytes, minutt for minutt. Den seksogtyve år eldre resturanteieren og rundbrenneren Richard Gere kan ikke hjelpe for å sjarmeres av hennes livsførsel, og de to ender straks opp i et romantisk forhold sammen. Nå danser hjertene i takt med høstløvet i Central Park, og romantiske gåturer blir til høsttakkemiddag med felles venner. Alt ser ut til å gå på skinner de første ukene. Det er bare én hake ved hele situasjonen: Charlotte lider av en alvorlig hjertesykdom og har kun måneder igjen å leve. 

Høst i New York er en varm klassiker som ikke forsvinner fra minnet med det første. 

9. «Martin Chuzzlewit» (1994) av Pedr James

«Martin Chuzzlewit» (1994). Foto: © BBC

Hvem har sagt at Charles Dickens’ fortellinger må være forbeholdt juletider? Hans verker om menneskelige svakheter, rørende generøsitet, sprelske arketyper og dyp psykologisk innsikt kan gjøre godt for ethvert sinn også i de gufsete høstkvelder.

I filmatiseringen av Martin Chuzzlewit møter vi to personer med samme navn som tittelen. Chuzzlewit senior er en gammel, stenrik mann, som har havnet på kanten med sitt kjæreste barnebarn Chuzzlewit junior. Når barnebarnet er blitt gjort arveløs, begynner familien (les: gribbflokken) å samle seg smiskende rundt den gamle, syke mannen. Den mest smiskende av dem alle er Mr. Pecksniff: Ingen er edlere, godere, mer storsinnet og altruistisk enn han. Det er i hvert fall det han overbeviser seg selv og samfunnet om, men dypt under selvgodheten er han uslere enn en lus. Klarer Pecksniff å overbevise gamle Mr. Chuzzlewit som sin godhet, slik han har lurt hele samfunnet, og således bli den nye arvingen?

Martin Chuzzlewit er verdt å se bare for å få innblikk i en så uovertreffelig gjennomført karakter som Pecksniff alene, men som i alle Dickens-fortellinger er filmen fylt til randen av en mengde sprø, følsomme, vittige og makabre karakterer. 

Bruk høsten til å la Dickens igjen minne en på at godhet og omsorg til syvende og sist gjør et menneske mest lykkelig. Dette budskapet fortjener å høres også utenfor desember.

10. «Verdens største fersken» (1996) av Henry Selick

«Verdens største fersken» (1996). Foto: © Walt Disney Pictures.

Høsten er også tiden for å sanke frukt fra trærne i haven. Enten det er epler, pærer, aprikos eller… fersken!

I filmen «Verdens største fersken» møter vi foreldreløse James som må bo hos sine forferdelige tanter. En dag redder han en uskyldig edderkopp fra de hysteriske tantene. Samme dag møter han en mystisk gammel mann som gir han et slags magisk middel. James klarer å søle ut middelet i haven, som fører til at det vokser en gigantisk fersken på det lille ferskentreet. Om natten spiser James seg gjennom ferskenen – og der møter han igjen edderkoppen han reddet og flere andre forvokste innsekter. Sammen med Herr Gresshoppe, Fru Marihøne, Herr Tusenben, Herr Meitemark og Herr Glødeorm ruller de ferskenen ut i Atlanterhavet og begir seg ut på et eventyrseilas mot New York City – slik at James kan se Empire State Building, som foreldrene hans alltid drømte om. 

Det fantastiske med Roald Dahls barnefortellinger er at de er minst like egnet for voksne lesere. Når det hele blir filmatisert med Tim Burton som produsent, kan man benke seg i sofaen, med nybakt ferskenpai, og nyte et underholdende og til tider makabert eventyr. 

3. november er sannsynligvis den viktigste datoen i år. De fleste i Norge håper sannsynligvis ...
Byen Aabenraa, helt syd i Danmark, har de siste årene gjennomgått det som kan kalles ...
Det planlegges nye regjeringskvartaler i Oslo og nok en gang skal det bygges nytt og ...