Evige øyeblikk fra spillefilmens store vemodsepoke

Skrevet av | 27. april 2023

Josef Stalins død i 1953 var en frigjøring for mange. For filmindustrien i Sovjet innebar det at politisk propaganda ikke lenger måtte overkjøre hver eneste fortelling som ble servert på kinolerretet. Løsere tøyler under Khrusjtsjovs ledelse katalyserte den store vemodsepoken, som representerer noe annet enn den stive sosialrealismen som var toneangivende i sovjetisk skulptur og maleri. Tvert imot ble menneskets private følelser synliggjort gjennom en eksplosjon av filmer som romantiserte livet på landsbygden.

Dette er historien om kanskje den vakreste epoken i filmhistorien, som har blitt underkjent sammen med andre skjulte perler fra tiden i Sovjetunionen.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Rører ved det guddommelige i naturen

Det enestående med denne filmepoken er hvordan den skildrer menneskets kontakt med elementene. Fortellingene er ofte fra samtiden, men har likevel en tidløs atmosfære over seg gjennom gamle folketoner og skumringsbetonte scener. Det kan være et vandrende par langs elvebredden mot en døende sol, en mann som stirrer lengtende mot horisonten, eller en gruppe mennesker som besynger nattens komme til lyden av knitring fra bålet, mens bølger skyller inn mot land:

The Fishwives’ scene from Malva / Мальва (1957)

Det er noe uforskammet patetisk — i ordets rette forstand — over disse filmene, og man får følelsen av å berøre ved det guddommelige i naturen.

Hadde det ikke vært for sprogbarrieren, hadde flere sovjetfilmer fra 50- og 60-tallet i dag blitt regnet blant høydepunktene fra filmhistorien. Ta for eksempel Tsjukhrajs Historien om en russisk soldat (1959), Kozintevs Hamlet (1964), eller Khejfits’ Damen med hunden (1961), som alle fikk en viss anerkjennelse utenlands da de gjorde sine opptredener på filmfestivaler i Europa. For den yngre generasjon i dag er disse mesterverkene helt ukjente.

Her er et utdrag fra Damen med hunden:

Disse filmene hadde nok også vært fremmed for meg, hvis ikke min far hadde sett dem da de konkurrerte med tvilsomme franske filmer på Gimle kino i Oslo for seksti år siden. Siden har han spilt dem om og om igjen. 

Det er et paradoks at kommunistene appellerte såpass sterkt til det private og individuelle i mennesket gjennom melankolien. Men tungsinnet har dype røtter i den slaviske kulturen. Det er et folk som har gjennomgått mye lidelse, og derfor er skuespillernes følelsesladde scener troverdig fremstilt. Tårevåte, gripende øyeblikk er de mestere i å fremstille. Her kommer et av dem, fra Mikhail Kalatozovs Tranene flyr (1957):

Musikalsk uovertruffenhet

Når man synker ned i vemodsepokens rikdom byr den på mer enn henrivende fortellinger og  vakre bilder. Som Tatiana Egorova skriver i sin bok Filmmusikken fra Sovjet, har det nok ikke forekommet i noe annet land at et så imponerende repertoar av komponister har arbeidet i samme filmindustri. Sjostakovitsj, Khatsjaturjan, Sviridov, Prokofjev, Ziv, Simonjan, og Weinberg, for å nevne de mest fremtredende. 

En scene det er verdt å fremheve er fra filmen kjent som den russiske hamlet med musikk av ingen ringere enn Dmitri Sjostakovitsj:

De sovjetiske komponistene tar ofte i bruk en blanding av europeisk orkestrering, slavisk folkemusikk og russisk liturgi. Men det er først og fremst folkemusikken som gjør disse filmene så mytiske og innbydende. Sangene begynner gjerne med én vokal og akkompagneres efter hvert av flere stemmer i forskjellig toneleie, før også orkesteret glir inn med de mest forløsende harmonier.

Filmen Krinitsy (1965) omhandler en borgerlig pike som har flyttet ut på landsbygden. I en scene setter hun seg ned ved klaveret og begynner å spille et klassisk stykke, men blir snart overdøvet av de andre barnas melankolske folkesang utenfor vinduet. En vakrere form for mobbing må man lete lenger efter:

Epoken tar slutt

På midten av 1960-tallet beveget filmindustrien i Sovjet seg mot europeisk dekonstruktivisme og ble såkalt “eksperimentell” i både toner, bilder og handling. Når folk i dag fremhever russisk film, får de uutgrunnelige, tomme påfunnene fra sekstiårene ufortjent mye oppmerksomhet.

Det er på høy tid at den virkelige storhetsperioden i sovjetisk film får sin rettmessige plass i menneskenes bevissthet. Ingen har før eller siden lavet så mange gripende filmscener som det slaviske folk i den Stalin-frie Sovjetunionen. 

Det er mange skjønnlitterære mønstre fra Jane Austens bøker vi kan peke på, for så ...
Vi aner ikke hvem som står bak angrepet på de to Nord Stream-kablene i internasjonalt ...
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober) «150 år gammelt» «Dere ...