Hvor skal dannelsen komme fra når allmenndannelsen er et luftslott?

Publisert 20. mars 2020 av

Det finnes ikke lenger noen uomini universali, ingen renessansemenn eller polymather vandrende blant oss. Vi har et samfunn der gentlemen glimrer med adskillige fravær og selv ordet folkeskikk virker som et fremmedord for mange. Er det agendaryttere og jantelovens arv som forhindrer så mange fra gangen forut, fra å søke å nå opp til tidløse forbilder og deres gunst? 

Intet erindres og intet endres

Dyd klinger for stadig flere mer av jomfrudom enn de kardninaldydene som så mange før oss har forsøkt å etterstrebe, og overskuddsmennesker må navigere i jungler av byråkrati og impotentgjørende labyrinter. 

Distansen mellom det klassiske og det moderne er i ferd med å bli formidabel, og spørsmålet er om vi som roper ut kun lider den platte tilværelsen som håpløse, pompøse romantikere så ofte før har lidd seg gjennom. Vi skriker ut til døve ører og møter en latterliggjøring som er Zarathustra verdig. Intet erindres og intet endres.

Jeg ønsker ikke å svartmale nordmenn flest eller norsk kultur, men heller i dette se noe på utvalgte deler av den norske allmennutdannelsen, slik som det vi får fra skoleverket, fra våre foreldre eller på andre måter som er med på å hjelpe oss med å bli fullendte menn og kvinner så langt det går. For det bør absolutt være mulig å sette fingeren på noen ømme punkter uten å krenke for mye eller å være noe annet enn rent ut konstruktiv.

– Dessverre ender de velmenende handlinger som oftest opp med å dra barn og unge i alle mulige retninger og skape rotløshet, skriver Sturla Ellingvåg. Illustrasjonsbilde: Sappho og Alcaeus av Sir Laurence Alma Tadema.

Dyrk råskapen

I Danmark forsøkte sosialantropologen Rane Willerslev seg på noe modig for et par år siden. Han startet en offentlig debatt om alle skolelysene vi ikke trenger, de såkalte 12er-tøsene som utdanner seg til å bli perfekte byråkrater som til enhver tid kan svare korrekt på ethvert spørsmål, men så stopper det der. Han peker advarende på en økende korrekthetskultur som er direkte ødeleggende for Danmark. Dette fordi det for hvert danske skolelys finnes minst 1000 tilsvarende i Kina og India og på det alene taper danskene glatt i internasjonal konkurranse. Jeg vil tillegge at både de og vi også bidrar til å opprettholde dumheter.

Willerslevs løsning er å dyrke råskap som igjen gir innovasjon. Det ligger rotet i oss og vil redde oss i fremtiden, i alle fall for de ville blant oss som ikke er redde for å prøve å feile. Dette støtter jeg fullt opp om og statistisk sett har vi så mange voksne og unge på medisiner i landet vårt at det antakelig ville være på sin plass å dyrke litt råskap. Det kan ikke være noen hemmelighet at det ligger mye potensiale i nordmenn, og det er ikke nødvendigvis en kompliment.

Trender som skriker av modernitet

Den klassiske dannelsen innebar mye, det er klart. Det er kanskje ikke å forvente at vi som setter pris på røtters historiske egenverdi skal niholde på at tradisjoner videreføres. Dog må et minimum av kunnskap om fortiden være med og hva det så skal være er et åpent spørsmål. Trender gjentas som kjent om igjen i kjedsommelige variasjoner, men når det gjelder barneoppdragelse så er ikke trendene alltid de styrende. Snarere er de spiralformede avartene ofte dominerende. 

Som familiens svarte får kan idiotiske oppdragelsesmetoder holde frem med å kreve livets rett og så vel overleve godt i utopiske kolonier og fjerne provinser slik som i fjellandet vårt. Slike trender skriker av modernitet, men oser av grunnhet og uttales ofte skrekkelig presist gjennom politisk styrte læreplanmål. 

Dessverre ender de velmenende handlinger som oftest opp med å dra barn og unge i alle mulige retninger og skape rotløshet. Som historiker kan jeg bekrefte at det er en mening med akkurat det. 

Jeg har tidligere hatt gleden av å arbeide som lærer på videregående- og ungdomsskolenivå. Mine erindringer derfra gir mer håp enn frustrasjon. Og håpet kommer av noe dypere, noe som avles frem og overlever utenom politisk korrekthet, medisineringssamfunnet, fordømmelse eller umåtelige konformitetskrav. Det skjer absolutt mer på tross av enn på grunn av og det forteller noe om hva vi er bygd av. Håpet er der, men ikke innen allmennutdanningen. Det er en hemsko.

Foreldre som forbilder 

Når det gjelder oppdragelsen og hvordan vi ivaretar det beste fra de gamle tradisjonene så er det i denne polariseringens tid heller ikke alltid de faste, riktige, gode og tøffe prioriteringene som vinner frem, ei heller de gode, trygge rammene. I forhandlingens og likestillingens tid er det ofte kompromissene som rår i hverdagen, og det er sjeldent bra i det store bildet. I det moderne samfunnets udydige tid der byråkrater får operere fritt og uhemmet, der barn knapt vet hva de skal tro på etter endt utdannelse, og der skrikhalser gis uforholdsmessig stort spillerom og med det setter dagsordner, blir resultatet aldri godt.

Sannelig skal vi foreldre være forbilder på godt og vondt, i motgang som i medgang, på utsiden som på innsiden. Barn speiler og vi overfører en bedre versjon av far og mor og/eller en verre. Det krever innsikt, en rå ærlighet, læringsvilje, erfaring, samarbeid og forståelse for å få ut det beste av oss, og en risikovilje til å prøve og feile. Det sier seg selv at det ikke er enkelt når vi samtidig skal være mer dynamiske, forståelsesfulle, imøtekommende, myke, gode, snille og til stede enn noen gang før i historien. Mot et perfekt speilbilde står vi i rett, og blir strukket og målt opp og ned i mente. Hvor mange glemmer å være seg selv? 

Selvfølgelig var ikke alt nødvendigvis  bedre før i tiden, spesielt for de som unnslapp alt som lignet på den klassiske dannelsen. Men løsningen er ikke å forkaste alt som har vært i en stadig mer utfordrende hverdag der verken stat eller foreldre greier å henge med. Tvert imot bør dannelse og ansvarliggjøring komme tidligere og lene seg på klassiske idealer. Det vil hjelpe kommende generasjoner.

– Det er med råskap vi kan ta oss fremover for å finne tilbake til oss selv, skriver Sturla Ellingvåg. Illustrasjonsbilde: Apollo Belvedere av Leochares.

Tre ut av komfortsoner

Allmenndannelsen er dessverre for altfor mange blitt til et luftslott som lover mye, men er blottet for substans og leverer ingenting. Det er lysår frem til hva Hegel la i det tyske uttrykket bildung. Jeg møter så mange yngre om dagen som i desperasjon fortaper seg i konspirasjonsteoriene på Youtube i forsøk på å finne mål og mening. 

De går alle den samme veien, fra 9/11 til pyramider for til slutt å ende opp med aliens. Skal de få holde på å surre som hodeløse Joe Rogan-versjoner til de nærmer seg førti år før de aktivt begynner å selektere og tilegne seg faktisk visdom? Dette gjelder imidlertid langt fra alle og dannelsesreiser er heldigvis fortsatt utbredt, så håpet lever i beste velgående. Ennå er svært mange mennesker glade for at de aldri slutter å lære noe nytt for hver dag som går.

Hvor skal dannelsen komme fra når allmenndannelsen er et luftslott? Jeg har et par forslag til løsning for å bedre situasjonen. Den ene er Willerslevs metode som går på å utnytte potensialet i oss for råskap. Vi har mye råskap i oss dypt forankret i våre røtter. Da må vi skape rom og muligheter for å tre ut av komforsoner. Det er med råskap vi kan ta oss fremover for å finne tilbake til oss selv. Og det er det som vil skape tidløse renesansemennesker og dem trenger vi flere av.

Røtter skaper grobunn for dannelse

Arv og kultur preger oss tidlig i livet. Staten forsøker så godt den kan underveis. Men det er kulturbærere som skal vise veien forut, kunstnere og formidlere. Fremover bør vi holde oss til kun å adressere yngre mennesker såvel som tilhengere av sunn fornuft, og heller ta imot de andre etter hvert som de forhåpentlig evner å åpne sine øyne. Det er en minste motstands vei å gå. Og det vil hjelpe å begrense resirkuleringen av gammelt oppgulp. 

Det skal ikke være vanskelig å skape god grobunn for dannelse og egenutvikling, for det er med røtter og innsikt vi skal gjøre det. I bunn og grunn trenger vi ikke å dra mye frem fra kunsthistorien, filosofiske tradisjoner eller imponerende menneskeskjebner for å lokke folk ut av mørket. Små spirer til markens grøde er nok.

Kirsten Flagstad Festival har vært en årlig begivenhet siden 2006.
Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor
Mange av sommerens demonstrasjoner i New Mexico i USA var