– Du må tilgi sekstenåringen i deg selv | Intervju med Hedvig Montgomery 

Skrevet av | 26. februar 2024

Den norske psykologen og familieterapeuten Hedvig Montgomery klarte først å tilgi tenåringen i seg selv da hennes eldste sønn selv kom i den alderen. Hun mener at for å unngå å bli en altfor dømmende forelder, må mor eller far ha gått igjennom den aksepten i seg selv først – og det er lettere sagt enn gjort. 

Den utfordrende skjermen

Det er første februar, men det er som om våren allerede har begynt å kile en litt i nakken. Dette merkes spesielt godt når en deilig og etterlengtet formiddagssol trenger inn gjennom vindusruten i Hedvig Montgomerys kontorværelse i Oscars gate i Oslo. Veggene der er malt i en lun grønnfarge og vinduskarmene kryr av friske planter. Harmonien i det grønne speiler terapeutens egen ro, der hun sitter i et feminint skjørt og snakker avslappet.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Personene som ofte leser hennes råd med stor interesse, er gjerne mindre rolige. Montgomery er nærmest blitt som en slags guru å regne blant norske barneforeldre. Store foredragssaler fylles opp av nybakte, og kanskje fortvilte, mødre og fedre som ønsker råd om hvordan å leve under samme tak som en tenåring eller toåring. I tillegg til bøker, skriver hun artikler i Aftenpostens faste spalte, Foreldrekoden der hun svarer på relevante bekymringer til foreldrepar i vår tidsalder. På siden holder hun på med podkast under samme navn.  

En problemstilling som er særlig relevant for foreldre i dag er hvordan deres barn skal forholde seg til skjermer. Også myndighetene synes å få øynene opp for de potensielle skadevirkningene for mye skjermtid kan ha for barns utvikling.

– I boken Foreldremagi, legger du vekt på det å se på barnet fra deres perspektiv. Hvordan tror du man kan bruke det samme mantraet når det gjelder digitale fristelser, som skjermer?

– Hvis du skal være empatisk på ekte, hjelper det lite å si «Ok, jeg skjønner». Du må faktisk tre inn i den andres verden og tenke, hva hvis dette var meg? Hvis du ikke skjønner hvordan en fireåring eller en fjortenåring tenker, har du heller ingen sjanse til å ta det perspektivet på alvor. Da vil du bli en forelder som kun bestemmer over dem, ikke med dem, sier hun og fortsetter: 

– Og så har vi skjerm og sosiale medier… Gud, for et vanskelig felt! utbryter hun med et sukk. 

Montgomery mener ikke det burde være totalforbud mot skjerm og sosiale medier for barn, slik noen – blant annet nederlandske lærere – har tatt til orde for. Det hun innrømmer at hun er bekymret for er når småbarna forsømmer leken og uteaktivitetene til fordel for skjermen. 

– I min generasjon lekte vi det vi hadde sett på fjernsyn i stuen. Barn i dag leker også det de har spilt, så det er ikke så ulikt. Problemet oppstår når de ikke får brukt kreativiteten sin utenfor skjermen. Fysisk aktivitet er essensielt for barns utvikling, poengterer hun. 

Hvis en mor har en sønn, kan det ofte hende at hun blir enda mer sjokkert og redd av det som spilles på datamaskinen enn hvis hun skulle hatt en datter, spesifiserer hun, ettersom sønner gjerne er litt mer opptatt av voldelige spill. 

– En mor har aldri vært et guttebarn selv, så det er lett å overdrive reaksjonen. Og når det da også er på et medium som er fremmed for henne, kan hun bli ganske dømmende og lite nysgjerrig på det. Det kan gjøre at foreldrene får generelt mindre kontakt med hva de driver med i livene deres. 

– – TikTok er et veldig krevende og altfor stimulerende medium for oss voksne. Men hvis du kun ser på det som noe som er helt irrelevant for deg, så går du glipp av det som er relevant for barnet ditt. Og da mister du den essensielle kontakten, sier Hedvig Montgomery. Foto: Julie Brundtland

Å leve seg inn i de kjedelige temaene

Montgomery mener at de nye mediene stiller et krav til foreldrene om å ta et aktivt og tidvis slitsomt valg – om å være med barna i denne litt rare digitale bevegelsen. Samtidig er hun dypt klar over hvor vanskelig dette tiltaket kan være. 

– Tro meg! Barn på ti – elleve år snakker mye om ganske kjedelige ting, innrømmer hun. 

– Alt fra ting de har spilt, til ting de har hørt i venninnegjengen til vippetanger. Det er en overflod av temaer som ikke er så superinteressante. Men hvis du ikke interesserer deg for det de er opptatt av, så vil de heller ikke fortelle deg de viktige tingene du er opptatt av, poengterer terapeuten med en alvorlig mine. 

Montgomery mener ikke at en som mor eller far skal tvinge seg selv til å sitte og spille dataspill med sønnen i timesvis, eller at man skal stille seg foran speilet med datteren for å krølle vippene. Hun vil bare at man i det minste skal låne øret sitt til den verdenen de lever i. 

– TikTok er et veldig krevende og altfor stimulerende medium for oss voksne. Men hvis du kun ser på det som noe som er helt irrelevant for deg, så går du glipp av det som er relevant for barnet ditt. Og da mister du den essensielle kontakten. 

Ha godhet for ditt indre barn 

Foreldrerollen handler, ifølge Montgomery, om å opparbeide seg både kunnskap og erfaring – men også et sunt forhold til sin egen barndom.

Kan det at man er flau over hvordan man selv var som ung, lede til at man ubevisst fører skam over på sitt tenåringsbarn? 

– Når man jobber med barn, er det en fordel å ha kommet så langt unna den aldersgruppen selv, at man ikke lenger kjenner at man er flau over den tiden, slår hun fast. 

– Hvis man allerede er så langt oppi årene at man har klart å jobbe med seg selv og skammen, er det mulig å ha godhet for barnet inni seg. Og da er det jo lettere å ha godhet for de barna som kommer.  

Montgomery mener det kan bli vanskelig hvis en toogtyveåring skal undervise en gjeng med syttenåringer. 

– Det blir altfor nært, hevder hun. 

Hun gjør det dog gjeldende at det ikke er en umulighet. 

– Det kan gå hvis du aktivt tenker pent om deg selv som syttenåring. Du må skjønne hva det kom av at du var den du var på den tiden. Dette handler om å ha tålmodighet for at den andre skal få vokse frem. 

Montgomery får et mykt og kjærlighetsfult tonefall når hun legger til:

– Det aller fineste med å oppdra barn er å se hvilket menneske de vokser seg frem til å være, bedyrer hun og utdyper: 

– Merkelige trekk kommer og går. Nye ting oppstår, man tror de skal bli, men så går de igjen. Og så kommer mange av de fine tingene tilbake. Og så på et eller annet tidspunkt har det blitt et bilde som har festet seg, omtrent som da vi fremkalte fotografier i mørkerommet. 

Montgomery kaller disse årene med utvikling for «de magiske årene», og det er merkbart at hun blir lidenskapelig når hun snakker om dem. 

– For å finne ut av seg selv, prøver tenåringer på forskjellige masker. De skifter klesstil og uttrykk opptil flere ganger i ungdomstiden. Og dette er helt riktig. De vil vite hvor det kjennes godt å speile seg – hvor de føler seg som seg selv og ikke som en annen. 

Aftur S. Nerdrum, litteraturredaktør i Sivilisasjonen, under intervjuet av Hedvig Montgomery. Foto: Julie Brundtland.

Først akseptere seg selv, deretter andre

– I artikkelen fra Nettavisen, der journalisten siterer deg på et foredrag du holder, snakker du om hva en mor skal si når datteren som endelig har slått opp med sin fem år eldre kjæreste med tatoveringer, forteller deg nyheten. Du sier: Ikke svar «ja, ja, like bra», prøv heller med «så kjedelig, da, skal vi ta en kakao». Hvorfor er dette siste svaret så mye bedre enn det første?

– Kjærlighetssorg er forferdelig vondt, svarer hun melankolskt. 

– Og det er forferdelig vondt når du er førti. Men det er like vondt når du er fjorten også. Og likevel, selvom alle er vokst opp med viten om at «det første bruddet gjør vondest», så er det som om vi overser ungdommens smerte når vi møter den. Det som skjer er at den voksne tenker altfor langt frem i tid. De tenker på hvem datteren skal gifte seg med, om han eller hun var riktig eller ikke. Mens tenåringen tenker bare på det som gjør vondt. Og det er der vi må møte dem. 

Montgomery snakker videre om tidligere pasienter hun har hatt som har følt på mye bekymring ovenfor barna sine og hva de går igjennom. Det terapeuten pleier å gjøre da er å først stille dem spørsmålet: «Hva er det dummeste du har gjort?»

– Det er jo alltid et eller annet! ler hun, og fortsetter: 

– Så spør jeg: «Ville du vært det foruten?» Svaret er jo alltid nei. 

Montgomery forteller at alt det dumme som foreldre har opplevd i sine tidligere liv som tenåringer selv, har som regel vært veldig skjellsettende og vesentlige for utviklingen. 

– Du kan si til deg selv, Å, det var så unødvendig med han fyren! Men det har gitt deg noen ting som du ikke kunne fått på noe annet vis. Ja, det var sikkert kjempekjedelig å stryke i matematikk den gangen. Men dette er alltid noe du tar med deg og bruker senere i livet. 

– Og så kommer det mest interessante, sier terapeuten med et lurt blikk. 

– Den sønnen eller datteren man er mest lik, er også den det blir vanskeligst med. 

Hun fortsetter med å bekrefte en annen skummel klisjé, nemlig at stort sett er det fedre som har problemer med sønnene og mødre som har problemer med døtrene i tenårene. Av denne grunn er det ofte veldig fordelaktig å være to foreldre som er litt ulike. 

– Da har du noen å dele disse krevende situasjonene med, en som også har et minne av dette barnet som en søt, liten baby. For det er vanskelig å elske noen som har piggene ute. 

– For å komme tilbake til sitatet ditt om moren og datteren som hadde slått opp med kjæresten: Hvordan tror du at mødre kan komme mer i kontakt med sitt sekstenårgamle «jeg», slik at de kan forstå datteren sin bedre?

Montgomery svarer at både mødre og fedre må være flinke på å tilgi seg selv. Deretter trekker hun pusten dypt, tenker i to sekunder og sier med en litt vaklende røst: 

– Jeg skammet meg så ekstremt mye over de dumme tingene jeg gjorde som femten-seksten-syttenåring. 

Terapeuten ser ned og hvisker: «Jeg gjorde ikke det! Med ham!», som for å illustrere den kollektive skamfølelsen som enhver voksen kan kjenne på når han eller hun ser tilbake på ungdomsårene. 

– Altså, helt frem til min egen sønn kom i den alderen, skammet jeg meg over dette. Jeg kunne være på hytten alene og stå og vaske opp. Så plutselig ble jeg rammet av et minne fra den tiden og tenkte, «Å, nei!» Og jeg fikk bare lyst til å gå og gjemme meg. Så sterkt var det! Så mye skammet jeg meg, innrømmer hun, men legger deretter til: 

– Men da sønnen min ble seksten selv, så jeg plutselig at han var bare et barn. 

Montgomerys tonefall går nå over i en skjør mykhet. 

– Det var jo jeg også da jeg gjorde disse skamfulle tingene! bryter hun ut. 

– Du kan si at jeg først begynte å fullt ut akseptere mitt «tenårings-jeg» da min eldste sønn ble tenåring selv. 

Terapeuten sier hun kanskje brukte unødvendig lang tid på å akseptere seg selv fullt og helt. Allikevel er hun ikke sikker på om det finnes en raskere måte. 

– Det å bli et godt menneske tar nok veldig lang tid. Og det å akseptere andre går alltid innom egen aksept, på et eller annet vis. Du må tilgi sekstenåringen i deg selv, postulerer hun. 

Videre teoretiserer hun rundt det at barn viser nok mye egenaksept, så lenge vi lar dem få lov. Hun merker også at det er så utrolig fristende, og nærmest automatisk for oss voksne å dømme andre – om det er statsråd, naboen, en kronikk i avisen eller en motkultur. Det å dømme får oss øyeblikkelig til å føle oss så mye bedre enn alle andre, hevder hun. 

– Men det tar oss også så langt bort fra andre.

– Og skal vi få til å ikke bli dømmende, må vi også ha den rausheten i forhold til oss selv, og det er nesten det vanskeligste! 

Den sekstenåringen sitter så dypt i oss … 

– Ja! Men se for deg at du kan smile til den sekstenåringen, og si: «Jeg vet det, du måtte igjennom den der. Jeg er faktisk litt lei meg for at du måtte det, for jeg ser at det var tungt, men du skulle være der for å komme på den andre siden igjen.» I det øyeblikket at du kan si det til ditt yngre speilbildet, og mene det, så blir du utrolig fri! 

Montgomery snakker videre om hvor påfallende det er at samfunnet beveger seg mer og mer i den retningen at det er bra å ikke angre på noe i livet. Her tenker hun spesielt på VG sine portrettintervjuer hver lørdag, der det i en periode var vanlig å spørre intervjuobjektet om de angret på noe i livet. Terapeuten bemerket seg hvor mange som svarte at de ikke angret på noen ting. Selv, avslører hun at dersom hun noen gang ble spurt om det samme, kunne hun skrevet en hel roman om det. Montgomery antyder at mange idag har laget seg en mental teknikk der de mestrer å ikke forholde seg til anger.

– Jeg mener dog at svaret er så simpelt som dette: Sånn har det alltid vært å være menneske. All stor litteratur handler jo på et eller annet vis om den angeren som du og jeg kan kjenne oss igjen i. 

Montgomery har ikke noe til overs for moralisme – noe det finnes mye av i barne- og familieuniverset. Hun er mer opptatt av å forstå den individuelle reisen som er å bli mamma. Foto: Julie Brundtland

– Å bli mor er en terapireise 

Den lidenskapelige familieterapeuten har selvsagt barn selv. Hun forteller oss kort om at hun fikk sin første sønn som fireogtyveåring – en emosjonell og fysisk omveltning som overhodet ikke var en dans på roser. Montgomery vet derimot ikke hvor hun hadde vært i dag hvis hun ikke hadde fått ham. 

– Det å bli mor er en terapireise, innrømmer hun, og legger til: 

– Jeg tror jeg hadde tenkt akkurat det samme dersom jeg fikk mitt første barn mye senere. 

Ifølge terapeuten blir det rart å mene noe om hvor ung eller gammel man burde være når man får barn, og hun avslører til og med at hun får litt angst hver gang samfunnet ytrer noe konkret om dette. Leger kan for eksempel true med den biologiske klokken og venninner kan skape et indirekte gruppepress. 

– Mødre får ikke barn på bestilling, fastlår hun. 

– De får barn fordi det bare blir sånn. 

Montgomery har ikke noe til overs for moralisme – noe det finnes mye av i barne- og familieuniverset. Hun er mer opptatt av å forstå den individuelle reisen som er å bli mamma. Eksistensielle spørsmål som «hvem var jeg» og «hvordan ble jeg slik» kan for eksempel dukke opp og ruske ordentlig i sjelelivet til den nybakte moren. 

– Plutselig står du der og kjefter på ting som du gjorde en gang selv, og som du hatet at du fikk kjeft for. 

– Dette kan være noe så enkelt som at barnet ditt ikke må løpe ut i sko som du ikke vil skal bli skitne. Men spiller det egentlig så stor rolle om de skoene blir skitne? utfordrer hun, og fortsetter: 

– Og hver gang du stopper opp og tenker for deg selv, «Å, var det egentlig nødvendig?», så har du faktisk blitt litt klokere. 

– Synes du det er viktig å konfrontere demonene i seg selv før man blir forelder?

Montgomery svarer raskt: 

– Nei, du har et helt liv på deg til å holde på med de demonene dine. Men når du står der med beskjeden om at her blir det barn, så er det riktig tidspunkt uansett. 

– Tror du at indre demoner kan forsterkes så mye når man blir mor at det går utover barnet?

– Jeg tror ikke det er en automatikk i slike ting, svarer hun kontant. 

– Det finnes selvfølgelig eksempler på alt mulig. Men skal vi følge hovedeksempelet, så er det faktisk slik at folk stort sett blir bedre mennesker når de blir nødt til å ta vare på en annen. 

Montgomery fortsetter med å fremheve viktigheten av å ikke planlegge for mye. Det aller meste blir som det blir, mener hun. 

– Selvfølgelig går det an å være så dårlig fungerende at du ikke egner deg som forelder, men da er vi nede på en bitteliten prosent. De aller fleste fungerer alt fra nogenlunde til veldig bra, betrygger hun oss om. 

Terapeuten synes vi bruker altfor mye tid på å dvele over unntakene og skrekkeksemplene. Hun mener dette kommer av at de sakene får mest klikk og dermed ser man dessverre mer av de. 

– Hovedpunktet her er: Folk gjør så godt de kan. Og de kan også bli enda bedre.

Kulturens gjenkjennelseskraft: En redning for barna?

Den medrivende diskusjonen går over i de mer generelle, åndelige temaene, nemlig det å føle på utenforskap i forhold til sine egne følelser. 

Er det ofte du får pasienter som tror at de er de eneste som sitter inne med sine egne følelser?

Montgomery sukker på samme måte som når en pasient får høre om roten til alle sine lidelser. 

– Det er kjempevanlig! 

– For hvor lærer vi egentlig om hvordan andre mennesker er? spør hun undrende. 

Terapeuten fortsetter sitt tankespinn inn i en retning som hun mener er litt paradoksal, med tanke på sin egen yrkesgruppe. Hun mener nemlig at psykologer har fått litt for stort spillerom i dagens samfunn. Det at disse profesjonelle skal ha enerett på kunnskapen om hvordan å helbrede et menneskes psyke er kanskje en litt for snever tanke, mener hun. 

– Når det er snakk om følelser for barn, så tror jeg det er langt bedre å lese en bok der barna får lov til å føle. Istedenfor å snakke om følelser med en tiåring, la dem heller høre på musikk som møter hjertene deres. 

– Ja, kanskje det er mer konstruktivt å lese en skjønnlitterær bok om en karakter som opplever noe de kan kjenne seg igjen i?

– Garantert. Og jeg tror at noe av det som gjør det vanskelig å være barn nå, er at vi har tatt bort det eksistensielle språket – da mener jeg språket uten ord, altså det vi kan dele når vi ser noe, når vi opplever noe sammen. Språket som viser hele bildet av hva det vil si å være menneske. Språket som viser oss at det ikke er første gang det er krig, at det ikke er første gang noen opplever kjærlighetssorg. 

Montgomery synes at dette åndelige, eksistensielle språket har forduftet i vår rasjonelle verden. Her peker hun blandt annet på det desperate fokuset som skolen har om at barna skal bruke kroppen sin og være sunne, biologiske skapninger. 

– Det handler om å uttrykke seg sammen gjennom det språket som er litt langsomt og dermed mer givende. Når man står foran et maleri, må man stå der en god stund og finne ut av hva det gir en. Men når man kaster ett blikk på en tiktok video på seks sekunder, får man ikke denne langsomme følelsen som planter seg i kroppen, påpeker hun, og fortsetter: 

– Denne kollektive oppskruddheten i tempoet, og den kollektive opphengtheten i det rasjonelle fører til at vi blir mer dømmende, og dermed mer opptatt av hvordan vi er forskjellige enn hvordan vi er like. Jeg synes dette trenger en motbevegelse, og jeg opplever jo at det er litt det dere i Sivilisasjonen gjør! Dere finner frem til ting som kan binde oss sammen, istedenfor å fremme det som driver oss fra hverandre. 

Å kjempe en krig som ikke er din 

Med fokus på «forskjeller», gror samtalen naturlig inn i et annet interessant landskap: Nemlig «motkulturfamilier», som terapeuten kaller det. Dette er familier med verdier og leveregler som ofte skiller seg ganske mye ut fra samfunnet rundt dem. 

Montgomery mener det kan være bra å vokse opp i en slik familie, da man på den måten blir lært opp i å ikke ta alt som blir sagt for god fisk. Det kan derimot også være ganske krevende å hele tiden stå på utkanten av det normale. 

– Mange familier som har lyst til å utvikle sin egen «art» – dette kan for eksempel være en tro som ikke de fleste har – kan ende opp med å betale en veldig høy pris. Det koster nemlig å alltid måtte forsvare seg og sine. 

Montgomery snakker med ømhet om barndomstiden, og hvor stort behov en jente eller gutt har for å passe inn og bare være som de andre i skolegården. Hun mener at dette behovet er ikke nødvendigvis noe som speiler deres personlighet. Det er noe som skjer med nesten alle og en hver i tiårsalderen. Uansett hvor annerledes man har vokst opp. Hun mener at hvis foreldrene legger press på at barnet deres må være motstrøms ved å fortelle dem at de ikke får lov til å ha en spessifikk jakke eller bukse, kan dette være en byrde på barnets utvikling. På en annen side forstår hun at motkulturfamilier kan være viktige for samfunnet, da variasjonen kan være sunn og forfriskende for andre å være vitne til. 

– Men hvem er det som skal bære byrden av denne motkulturfamilien? Er det tiåringen eller er det foreldrene? spør hun. 

– Ja, det er kanskje en god idé å forby visse ritualer, leker, klær eller hobbyer for barnet til fordel for en god verdi. Men det fungerer ikke i praksis, fastlår terapeuten. 

– Foreldrene må huske på at disse barna kommer som regel tilbake til disse verdiene, selv om du slipper dem litt fri i perioden der de trenger det. 

Montgomery konkluderer med at motkulturfamilier kan være en stor verdi, og er noe hun personlig har sansen for. Det er likevel foreldrenes store ansvar å være oppmerksom på om reglene deres fungerer i praksis for deres konkrete barn. 

– Foreldrene må i det hele tatt vite når de skal slippe tak, slik at barnet ikke er ute og slåss i en krig som egentlig er deres. 

Forventningene 

I landskapet Foreldreoppdragelse, finnes det en rekke ting man bør si og ikke si. For mange kan det kanskje oppleves som svimlende og lese bok på bok med motstridende regler og gode forklaringer på alt. Hvem skal man tro på, og hvor mange ord eller setninger bør man holde seg unna? I følge Montgomery, er det kanskje én ting som er viktigst for foreldre å tenke på idag. Dette er ikke noe du sier eller ikke sier, men snarere noe du ikke gjør. 

– Barn er programert til å elske å få til ting. Helt fra de er ganske små. Fra fire måneder, når de endelig har lært seg å løfte ranglen selv, synes de at det er mye morsommere å leke med den alene enn når mamma og pappa gjør det for dem. 

Terapeuten synes foreldre bør være vare på å ikke hjelpe dem for mye. 

– Dette gjelder gjennom hele utviklingen. Treåringen har glede av å få på seg skoene sine selv om det tar lang tid. Og tiåringen synes det er fantastisk å få lov til å gå hjem alene og bare eie leiligheten eller huset litt, før de voksne kommer hjem. Om så det bare er en liten time, gir denne lille stunden en enorm følelse av selvstendighet for tiåringen. Eller fjortenåringen som får velge hva slags bursdag han skal ha eller hva slags klaverstykke han skal spille. Han trives mye bedre. 

Montgomery mener det er avgjørende å gi barna sine muligheten for å strekke seg og å klare noe på egen hånd. Dette er uhyre lettere sagt enn gjort, nettopp fordi alt går som regel fortere når foreldrene gjør det. Om det er å mate barnet, smøre brødskiver eller snøre lissene. 

– Gleden over å klare selv er mye mer verdifull i lengden enn tiden du sparer på å være assistenten til barnet ditt, belyser hun. 

Terapeuten forklarer at det å være forelder handler mye om å være tosidig: Du må både hjelpe med alt de trenger hjelp til, sammtidig som at du må kunne se hvilke ting de mestrer selv. 

– For store forventinger, for små forventninger … begge ting blir galt. Men jeg tror det er fortest gjort for foreldre idag å ha for små forventninger for barna sine. 

Det magiske ordet

Til slutt avklarer Montgomery det magiske ordet som ikke krever så mye av deg, men som på en eller annen måte er så fryktelig vanskelig for mennesker å ytre til den de står nærmest. 

– Det er bare en måte å lære å si unnskyld på. Og det er å høre noen bruke det på riktig måte. 

– Hver gang en voksen klarer å si en ektefølt «unnskyld» til et barn, har barnet lært seg noe som er ufattelig verdifullt. Det ene de har lært er hvordan ordet faktisk skal brukes, men det andre er: Du har verdi. 

Montgomery forteller at det er noe som krymper seg i henne hver gang hun hører foreldre som tvinger barnet sitt til å si unnskyld. 

Det er jo ikke å lære barnet opp i å si unnskyld. Det er å tråkke dem ned. De lærer seg bare å si unnskyld ved å se det bli brukt av voksne rundt dem. 

– Vi er deres forbilder. Og det er et ufattelig stort og magisk arbeid, avslutter hun. 

Det sies at den 31. oktober er den skumleste og mest mystiske dagen i året. ...
«Hvorfor male et bilde?» Det er et tilsynelatende opplagt, men viktig spørsmål som jeg har ...
I århundrer ble naturen forstått som Guds skaperverk. Stadig snakkes det om «skapninger», ulogisk nok ...