Man kan spørre seg hvorvidt nyheten alle har snakket om de seneste dagene er årets viktigste eller simpelthen bare agurknytt. Bjørnar Moxnes, partileder for Rødt har avslørt sin sanne side mener mange – Ja, sosialismens egentlige ansikt har manifestert seg foran våre øyne. I kapitalismens høyborg, flyplassen, kunne stakkaren ikke dy seg og snek likså godt avgårde med et par solbriller i lommen uten å betale for dem.
En unik mulighet brer seg som følge av nyheten. Partier med motsatt ideologisk overbevisning kan peke fingeren og høste politiske poeng – og nordmenn flest får muligheten til å trolle og sparke til alle kanter, for de ville jo selvsagt aldri selv stjålet et par solbriller. Å sparke oppover er jo ikke lenger bare lov, det er en forpliktelse, og en deilig en som sådan!
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, du også!
Men hva er egentlig skandalen? Er det at Moxnes brøt Bibelens syvende bud? Eller at Hugo-Boss tar seg kriminelt godt betalt for et stykke metall med mørke glass på? Eller kanskje er den virkelige skandalen at vi ikke lenger vet å holde de sanne maktstrukturene i nakken.
Våre ledere har sannelig gjort seg fortjent en skandale eller to de seneste årene.
I 2020 begynte koronapandemien og i årene som fulgte skulle vi oppleve de mest inngripende og menneskerettighetskrenkende tiltakene siden andre verdenskrig. «Sverige hadde rett» sier flere i dag, men hvor ble det av skandalen?
Siden fjoråret har vi hatt energikrise med rekordhøye kilowattimer, grunnet (iallefall delvis) utbygging av rør og utsalg av norsk kraft, men gapestokkes noen av de ansvarlige politikere for dette?
Siden 2014 har Sløseriombudsmannen på Facebook avslørt alvorlige misbruk av statens kulturfond i form av sponsing av blant annet bæsjing og urinering på teaterscener, ofte utdelt av venner og bekjente av de ulike komitéene. Men hvor er overskriftene på Dagbladets forsider?
Listen over alvorlige maktmisbruk er mange, felles for dem er imidlertid dette: de er veloverveide, det er handlinger med klart forsett og politisk agenda. Det er misbruk av skattebetalernes penger og befolkningens tillit. Historien om Moxnes og brillene derimot, er en fortelling om en mann som ble redd og i angstens øyeblikk handlet feil.
Å holde maktmenneskene ansvarlige og å heve våre forventninger til dem er noe vi bør efterstrebe. Problemet i vår tid er imidlertid at man i økende grad fokuserer på politikernes privatliv, det vil si hva de gjør utenfor politikken: hvem de ligger med, hvordan de ordlegger seg, hvilke solbriller de kjøper (eventuelt stjeler). Deres rolle som politikere får stadig mindre oppmerksomhet.
Spørsmålet bør bli: har Bjørnar Moxnes kredibilitet som politiker? Et nærliggende eksempel er en avstemningen som fant sted på Stortinget 15. juni i år. Denne dagen stemte de tilstedeværende for en lønnsøkning på 76 000 kr til seg selv (totalt ca. 1,1 millioner i årslønn). De eneste som stemte imot var Moxnes og hans parti. De syntes ikke det var passende å karre til seg ekstra kontanter i et år med rekordhøy inflasjon og negativ kjøpekraftsutvikling. Ikke en veldig pengegrisk person allikevel altså…
Historien om Moxnes og solbrillene står igjen som en episode av psykologisk karakter. Han oppdaget brillene i sine egne lommer – et halvveis gjennomført tyveri, han tenkte derefter at det var bedre å fullføre tyveriet enn å løpe tilbake. Dette er sært – ja, lite rasjonelt. I biologien snakker man ofte om menneskets primære trang til å enten sloss eller rømme i krisesituasjoner, Moxnes gikk tydeligvis for den sistnevnte, han var redd for konfrontasjonen, redd for å bli misforstått, redd for offentlig gapestokk?
I mine øyne blir Moxnes et helere og mer interessant menneske når jeg hører historien. Han har feil og mangler som alle andre i tillegg til å ha politisk makt og innflytelse. Jeg blir inspirert til å lære mer om ham som politiker. Hvilke egenskaper besitter han og er de gode for vårt lands fremtid? Det er tross alt bare noen måneder til det er kommune-og fylkesvalg. Er jeg på nuværende tidspunkt kunnskapsrik nok til å med god samvittighet være med på folkeavstemningen? Er jeg skikket til en slik oppgave, eller er mine kunnskaper begrenset til overskrifter og forutinntatte meninger?
Alle skandaler er unike. Nettopp derfor er det kanskje lett for folk å fordømme Moxnes, for i akkurat dette henseende har fordømmerne så og si rene hender. Selv har jeg aldri stjålet et par solbrilller, men listen over dumme gjerninger er allikevel lang. Jeg har imidlertid ikke blitt avslørt i gjerningsøyeblikket, jeg har fått lov til å være anonym. Et privilegium vanlige mennesker sjeldent setter pris på.
