Kristian Hoff-Andersen er en forkjemper for menneskevennlig byrom. Han mener at den klassiske arkitekturens fortrinn ligger i at den kan være like frodig og behagelig som naturen rundt oss.
Sivilisasjonens utsendte møter den klassisk orienterte arkitekten ved en gammel fabrikkeierbygning i utkanten av Lovisenberg i Oslo. Dette er en av yndlingsbygningene i bydelen til Kristian Hoff-Andersen, som idet vi treffes bryter ut:
– Ah, dette er en så rytmisk bygning. Men så har den også noen forskyvninger som gjør det mer pittoresk. Og se den vakre fargebruken, bryter han ut når vi treffes, før han peker og skryter av de gjentagene buene over vinduene.
Samtalen er allerede i gang.
For ganske nøyaktig ett år siden var Hoff-Andersen én av deltagerne i panelsamtalen «Kan klassisk arkitektur bedre vår psykiske helse?» som Sivilisasjonen arrangerte i anledning Verdensdagen for psykisk helse. Under et halvt år senere, i mars 2021, opplevde Arkitekturopprøret Norge det mange vil betegne som et etterlengtet megaoppsving på sosiale og tradisjonelle medier. Plutselig var fasader og ornamentikk noe tabloidene skrev om.
Hoff-Andersen, som ung og klassisk orientert arkitekt, har en sentral rolle i Arkitekturopprøret Norge. Nylig har han også fått engasjement som arkitekturanmelder i Drammens Tidende, der han blant annet skal anmelde nybygg. At Drammens Tidende har engasjert en klassisk orientert arkitekt til en slik oppgave er smått unikt.
Beskyldningene mot Hoff-Andersen og andre som kjemper for klassisk arkitektur er gjerne nedlatende. Det klassiske stiluttrykk ubestridte popularitet oppfattes blant folk av den rådende makten innen arkitekturen som «dårlig smak» – eller som «å appellere til reptilhjernen», som en ansatt i Norske Arkitekters Landsforbund så elegant ordla seg.
Verdien av det vakre
Hvilket verdisyn mener Hoff-Andersen egentlig ligger bak ønsket om å bygge klassisk og menneskevennlig? Vi kommer raskt inn på emnet om at til tross for at eksteriøret, altså utsiden av en bygning, generelt sett er styggere enn kanskje noe noensinne tidligere, er det fortsatt mange som bryr seg om interiør.
– Hvorfor vil folk fortsatt ha det vakkert innendørs, mens utendørs er det mye stygt som godtas, tror du?
– Kontrasten er stor. Særlig i Norge vil jeg si at folk er flinkere til å få det hyggeligere inne enn ute. Vi har lenge slitt med å skape fine byrom, sier han.
Hoff-Andersen peker på profittjag i boligmarkedet som én av årsakene til at fasader tillates å bli så lite tiltalende.
– Vi er i en situasjon der alt skal bygges til lavest mulig pris, og det gjør det vanskelig å stille kvalitetskrav. Jeg tror det er absolutt nødvendig at vi begynner å se mer seriøst på fellesrommene og byrommene mellom husene – enten det er en bakgård eller gater og torv – som gode oppholdssteder, og ikke bare en måte å frakte seg bra A til B på, sier han og legger til:
– Etter Arkitekturopprøret blomstret opp i Norge har man fått en helt annen debatt, der man kan diskutere fasader – ikke bare som utside, men som faktisk innside. Fasaden som innsiden av offentlig rom. Når man i tillegg har forskning som sier at dette påvirker oss ganske kraftig emosjonelt, er det ingen grunn til ikke å ta tak i det.
De tre prinsipper
I sine argumenter for mer menneskevennlig arkitektur viser Hoff-Andersen til flere forskningsresultater. En av de sentrale formidlerne av denne forskningen er den engelske organisasjonen Create Streets. Formålet til Create Streets er å formidle forskning som sier noe om hvordan man kan skape omgivelser som gjør oss lykkelige og fornøyde.
– Hva vil du si er de viktigste prinsippene innen klassisk arkitektur som er støttet opp under av forskning?
Hoff-Andersen peker på særlig tre hovedpunkter: Grønne omgivelser, variasjon og skjønnhet. Det første punktet om viktigheten av grønne omgivelser knytter han til den sterke urbaniseringen i verden som ikke kommer til å ta slutt.
– Det er mye forskning som påpeker at det oppleves som hyggelig med grønne omgivelser og at vi trives med en form for historisk kontinuitet, desto viktigere, forteller han.
Videre ramser Hoff-Andersen opp viktigheten av variasjon – både i form av funksjonsblanding og aktive fasader. Funksjonsblanding handler om at man har «alt» innenfor gangavstand, både bolig, arbeidsplasser, skoler, og servicestasjoner som matbutikker, post og kulturopplevelser.
Dette er en idé som skiller seg sterkt fra byutviklingen i Oslo, som nå er inspirert av det som kalles «Arts Neighborhood Idea», hvor man skal oppnå en stor synergieffekt mellom å plassere en mengde institusjoner på samme område. For eksempel Operaen, Munchmuseet og Deichmanske i Bjørvika.
– Jeg synes denne ideen er besynderlig, for jeg har aldri hørt om noen som har besøkt alle disse tre stedene på samme dag eller kommer til å gjøre det, poengterer han.
Som enhver klassisk arkitekt med respekt for seg selv elsker Hoff-Andersen å snakke om fasader. Det er tross alt dette vi ser som innbyggere i en by. Han tar til orde for aktive fasader:
– Aktive fasader betyr at det er god variasjon i fasadene og at det skjer noe nytt ganske ofte. Jan Gehl, den danske arkitekten som er gift med psykologen Ingrid Gehl, som har vært viktig for hans virke, konstaterer at cirka hvert åttende sekund bør det skje noe nytt for en gående. Da bør det være en variasjon, for eksempel en dør, et nytt vindu, kanskje en vakker veggdel med dekorasjon. Det bør skje noe nytt. Dette er en arkitektonisk, eller stilmessig, jobb. Hvis man deler opp et langt kvartal i små fasader, blir resultatet ganske hyggelig, forklarer han.
– Men hva da med den grusomme Barcode-rekken i Bjørvika? Den har jo masse variasjon, med etasjer som «flyr» i luften og usymmetriske vinduer. Men noe særlig behagelig for øye er den ikke.
– Det største problemet med Barcode er ikke variasjonen. Arkitektene bak Barcode er dyktige og har tatt inn mange elementer som fungerer godt, og én av dem er variasjonen. Men det er kun hvis man ikke hever blikket. Dersom man hever blikket, får man en totalvirkning som fremdeles er veldig massiv og lite variert, til tross for en del «påfunn» her og der, svarer Hoff-Andersen og tilføyer:
– Barcodes mangel på variasjon har også å gjøre med den dårlige farvebruken. Det aller meste fremstår som en masse i hvitt og grått. Totalvirkningen er en mangel på variasjon, sammenlignet med for eksempel Frogner eller Gründerløkka. Hvis man ser opp fra bakken mens man vandrer der, ser man masse tårn og spir, variasjon mellom åpne, rette gater med alleer og så har man masse tett tekstur, og det tilpasser seg terrenget.
Som det tredje og siste punktet trekker den unge arkitekten frem skjønnhet.
– Eller la oss kalle det, uttrykk, hvis jeg skal snakke som en arkitekt, legger han til.
Skjønnhet, eller uttrykk, handler ifølge Hoff-Andersen om å stille seg følgende spørsmål:
«Er det farger, og er de harmoniske?»
«Er det historiske referanser tilbake til historiske bygninger i området, som gjør at man kan identifisere det som å tilhøre et sted og ikke bare som produkt av sin tid?»
«Er det symmetri, myke former, figurativ ornamentikk?»
– Hvis du oppfyller alle disse tre verdiene – en rent strukturell, en prinsipiell og en behagelig – da vil du ende opp med noe som gjør deg lykkelig. Jeg skal ikke garantere at det gjør deg lykkelig, men det er søren meg ikke langt unna, bryter han ut.
Det universelle
Når Hoff-Andersen snakker om hvordan å utforme fungerende og vakre bygninger, henviser han til det han kaller for «universelle prinsipper for komposisjon, form og hva som anses som vakkert».
– Du snakker om det universelle. For å spille djevelens advokat: Hvordan våger du å definere det universelle? Hvem tror du at du er?
– Heldigvis er det ikke jeg som har funnet det på, ler han i en tone som tilsier at de anklagende spørsmålene ikke er ham fremmed.
– Hvis du reiser rundt til deler av verden der det er urbane tendenser, finner du igjen de samme prinsippene nesten overalt: fargebruk, hierarkisk oppbygging av fasader, symmetri, runde former, ornamentikk, naturmaterialer og god variasjon, forklarer Hoff-Andersen.
Han gir eksempler fra landsbyer i Vest-Afrika, der kvinnene maler geometriske figurer på fasadene én gang i året. Eller Kyotos små byhus, som utformes etter prinsipper om varme farver.
– Det er en helt annen estetikk enn vestlig klassisisme, men det svarer på akkurat de samme behovene, bare i en annen kulturell kontekst. Når det er sagt, er jeg av dem som elsker klassisisme, men jeg tilhører også av dem som mener at klassisismen er genial fordi den appellerer til alle. Klassisismen er så genial ikke fordi den er så eksepsjonell, men fordi den er så representativ, konstaterer han.
Moderne renhet vs. Klassisk mangfold
Sivilisasjonen har tidligere skrevet om en mulig gjenreisning av dragestil-restauranten Hasselbakken på St. Hanshaugen i Oslo. Noen av motstanderne av dette tiltaket mener dragestilen er “for norsk”, og at mange av Oslos innbyggere ikke vil føle seg hjemme i den norske dragestilen. Dette er et syn på det klassiske som strider med Hoff-Andersens syn.
– Du påstår at klassisismen er universelt appellerende i sin utforming. Men dette er vel også idealet til modernistene – som søker det universelle gjennom sin abstrakthet?
– Modernismen har universelle ambisjoner. Det skal man sette pris på, men dessverre stopper det med ambisjonene. Modernismens greske tragedie er at den forsøker så veldig å gjøre seg fri fra det stedsbundne, fra det tidsbundne, at den ender opp med å gjøre seg fri fra det menneskelige, forklarer arkitekten og utdyper:
– Det er helt riktig at modernismen ikke er bundet til tid og sted, men fordi den er så rensket, er den heller ikke menneskelig. Derfor synes jeg at det universelle elementet i modernismen blir ganske ubrukelig, for å være litt streng. Det universelle må jo tale til alle mennesker, per definisjon. Hvis det ikke gjør det, er det ikke universelt, men kun abstrahert og til syvende og sist altfor lite menneskelig for å være relevant.
Grunntesen i modernistisk arkitektur er ifølge Hoff-Andersen en renhetslengsel, som er et produkt av det 20. århundre.
– Alt som grunnet i denne renhetslengselen gikk stort sett bare galt. Kanskje med unntak av kirurgi, men det startet egentlig lenge før man fikk det for seg at renhet var en god idé. Innen alt som heter kultur og alt som heter politikk, har denne renhetslengselen få gode resultater å vise til for å si det forsiktig.
– Hvordan vil du beskrive motsatsen, eller et bedre alternativ, til ideen om renhet?
– Det må bli ideen om styrken i mangfold. Mangfold tolkes ofte som et festtaleord, noe man pynter seg med og bruker for å trøste hårsåre minoriteter, men da glemmer man at hele poenget med mangfold er å være i stand til å møte en rekke forskjellige utfordringer, svarer han og tilføyer:
– Nå kommer klimaendringer seilende på et brett, og da vil man se at forskjellige typer bygninger, og det som karakteriserer forskjellige stiluttrykk, er i stand til å møte forskjellig typer vær på ulike måter. Mangfold som styrke blir mitt motsvar.
Forsvar for søyler og spir
– Jeg har lyst til å utfordre deg på det konkrete. Altså, å bevege spørsmålene bort fra de trygge, brede begrepene, og spisse det inn på konkrete, uomtvistelige elementer. Er du klar?
Hoff-Andersen nikker bestemt og med et smil.
– Første klassiske element er søyler: Firkant-arkitekter sier gjerne at man er langt forbi den tid det man bruker søyler, for nå har man teknologi som gjør at man ikke har behov for slikt støtteverk lenger. Hva er ditt forsvar for bruk av søyler?
– Her har jeg et todelt svar. Først det praktiske: Søyler er fortsatt funksjonelle, og det er dessuten billigere å lage søyler enn noen gang, siden man kan bruke CRC-maskiner. For det andre danner søyleganger fantastisk behagelige steder å være. Dette er særlig relevant i urban arkitektur som preges av fortetting, svarer han.
Etter litt betenkningstid insisterer han på å legge til enda et forsvar for søyler:
– Søyler er så antropomorfe. De er så menneskelignende i sitt uttrykk, at det gjør at vi kjenner oss litt igjen i dem. Det er som om de står der og holder noe over hodet. Vi har proporsjoner som minner veldig om en søyle. Det er selvsagt ingen som tror at en søyle er et menneske, bokstavelig talt. Men man kan gjøre det biologisk, eller man føler et slektskap med det.
– Det neste klassiske elementet er tårn, eller spir: Mange anser tårn eller spir som fordyrende og unødvendige tillegg på hus eller bygård. Hvordan vil du forsvare bruken av tårn og spir?
– Tårn og spir snakker om vår streben oppover, om noe over det hverdagslige. Det er den mer idéhistoriske siden av det.
Han legger til at han er uenig i filosofen Foucault (som er svært populær blant modernistiske kunst- og arkitekturkritikere, red. anm.), som mener tårn er en direkte referanse til militærvesenet, ettersom tårn har hatt en viktig rolle i militærhistorien.
– Jeg tror rett og slett ikke folk flest leser tårn på den måten, men at de snarere se på tårn som en streben oppover. Tårn og spir er også vakkert fordi de er naturlignende. Tårn har mye til felles med trær rent utseendemessig. Jeg tror tårn er vår måte å tolke trærnes skjønnhet på – i en menneskelig eller håndverksmessig form, sier han.
Lykke eller bare velbehag?
– Det vi stort sett har snakket om har handlet om hvordan vakker arkitektur leder til psykisk velbehag. Men psykisk velbehag er ikke nødvendigvis lykke, forstått som å bety meningsfullhet i livet. Er det aspekter ved vakker arkitektur som kan gå ut over rent psykisk velbehag og bidra til meningsfullhet i livet, tror du?
– Jeg har stilt meg det spørsmålet selv. Er trivsel uten noen andre ambisjoner enn å ha det fint i stunden, en «verdig» lykke? Er den god nok for mennesker som har de fantastiske mulighetene som vi har?
Han tenker seg nøye om over sine egne spørsmål, før han svarer.
– Jeg tror man skal respektere den mer hverdaglige triveligheten fordi den har evnen til å danne et grunnlag for en mer ambisiøs lykke. Kanskje er det sånn at hvis man har omgivelser som er behagelige og trivelige, frigjør det kapasitet til å forfølge de større temaene som kan skape en mer filosofisk eller mer ambisiøs lykke, i motsetning til hvis man nedtrykkes av sine omgivelser, svarer han og avslutter:
– Man kan tenke på vakker arkitektur og trivelige omgivelser som et fundament, og at en mer prinsipiell eller ambisiøs lykke kan bygge videre på den.
Denne intervjuserien er støttet av Fritt Ord.
