En julefabel: Lyttel fol i fuglenes rike

Spenn deg fast i romjulen, for her kommer fabelen om Lambert Lyttel. Fabelens helt er inspirert av middelalderens hoffnarrer – de som, tro det eller ei, kunne bli belønnet med fete herregårder og store stykker land for å fise musikalsk under kongens juleforestillinger. Dette er historien om hvordan han ble dronningens egen narr og fikk tittelen «Lyttel fol» i Windsor, England, anno 1348, og hvordan dette artet seg da den store pesten begynte å melde sin uvelkomne ankomst.

«Lyttel fol i fuglenes rike» er et «fragment av fragmenter» av en særegen middelaldersk krønike. Penneføreren, broder Anselm av Redyngs penn, gir oss et innblikk i en verden som står på randen av kollaps. Svartedauden herjer Europa, og dens anmarsj preger hver eneste tanke og samtale.

Vi befinner oss i det kongelige vertshuset «Kongens Trøst», et mikrokosmos hvor lærde menn – abbeder, filosofer, kronikører og studenter – samles. Filosofiske disputaser, teologiske utlegninger og anekdoter fra fjerne land veves sammen i en intellektuell smeltedigel. Midt i dette virvaret står dronningens narr, Lyttel Fol, en figur som både forstyrrer og forbløffer. Hans bisarre påfunn og interaksjoner med esler, rever og ikke minst – en påstått disputas mellom uglen og nattergalen – speiler og utfordrer de lærdes dype funderinger.

Med en tone som veksler mellom dypsindig skolastikk, burlesk humor og en god porsjon middelaldersk særhet, utforsker fragmentet hvordan mennesker forsøker å forstå og artikulere det uforståelige i en tid preget av ulykke og mirakler. Men kan dypsindig debatt, lystige fabler og en narrs absurde verden gi trøst når verdensbildet revner rundt dem?

---

L y t t e l   f o l   i   f u g l e n e s   r i k e

fragment av fragmenter
in medias res

Ich was in one sumere dale,
in one suþe di3ele hale,
iherde ich holde grete tale
an hule and one ni3tingale.

(Uglen og nattergalen, England c. 1189 / 1272 AD. MS Cotton fol. 233r. 1)

Captatio benevolentiae

Fra fragmenter funnet i klosterbibliotekene til de kongelige abbediene Thorney ved Peterborough, Reading og Saint Albans – samt et par partier medbundet i to andre verk, under  katalogoppføringer i Charles Vs bibliotek i Louvre, ved kongelig bibliotekar Gilles Mallet: ’14. La Bible historiee toute en ymages, q fu de la Royne Jehanne dEureux, hystoriee toute a ymages et toute figuree & liber litele stultus in septā pars. ’73. Les Miracles Nre Dame rymes & prologus frat. anselmi in lib. lytel stultữ et chascu’ ver enlume de couleurs, ts bn figuree & ystoriee, & escpte en langage piquart’. (Inventaire ou Catalogue des livres de l’ancienne bibliothéque du Louvre, fait en l’anné 1373 par Gilles Mallet, garde de ladite bibliothéque’)

Det siste fragmentet ble funnet i et 1300-tallsvolum fra klosterbiblioteket i St. Victor, Paris under katalogoppføring 103: ‘Guillelmi Peralti – Summa de vitiis & prologus anselmi monachữ cum pŝ ii, v,vi & vii in liber litele stultus; in-folio, vélin.

Apologia fratris anselmi pro libro, tempus eventuum relatorum,
gratiarum actio & oratio.
fr. Anselmus Radingensis escripsit

Єgo, Dei gratia et ad petitionem dilecti abbatis nostri, fratris Anselmi radingensis de rebus gestae lambertini stultus reginae et de rebus quas in taberna de consolatio regis testes habemus anno mcccxlviii post nativitatem salvatores nostri, de recordor. Misericordia domini nostri Iesu Christe henricum abbate et rex et animas nostras protegat, amen. Dat’ apud Radyng’ die martis post festum sancti stephani & ante proxima festum sancti silvestri , anno regni regis Edwardi tercii a Conquestu xxii.

Ved Guds nåde og på vår kjære abbeds anmodning nedtegner jeg, broder anselm av redyng den videre beretning om dronningens narr Lyttel fols bedrifter og de begivenheter vi bevitnet i vertshuset Kongens trøst år mcccxlviii (1348) etter vår frelsers fødsel. må vårherre Jesu Kristi miskunn verne henrik og kongen og våre sjeler, amen.

Redyng tirsdag mellom festen for st. Stefan & festen for st. Sylvester i kong Edwards toogtyvende regjeringsår.

Hic incipit prologus frater Anselmus radingensis

…quasi praesentia alicuius minacis quam videre non possumus…
…som nærværet av noe truende vi ikke ser…

---

Det var i den tiden da den tidligere bynarren i London, Lambert Lyttele, løp av byen i fastetiden, havnet i Wyndisore og falt i gunst hos kongen der og ble Lyttel Fol cum privilegio regis. Og han ble videre foræret dronningen i gave, hvorved hun skjenket denne utstrakt narrefrihet, i det at hun lot ham gå fritt mellom hoff og herbergshus der hoffet til enhver tid måtte befinne seg. Og under de begivenheter det skal berettes om her, var narrefarten lisensert mellom slottet og vertshuset Kongens Trøst, hvor en forhenværende kongelig kjøgemester var vert sammen med Margery But fra Marlston, enken etter hans bror, samt hennes nieser, som også var enker, unge krigsenker etter sjøslaget ved Sluys for åtte år siden, og de var ikke betydelig yngre enn sin tante. Disse niesene gjorde sin daglige oppvartning av gjestene og sin kjøkkentjeneste i huset, som de andre. Og søstrene var ulike like, som navnene deres også var det, og det var navn så merlínsk skjønne at omvandrende sangerpoeter forlengst hadde beruset seg på nektaren i dem; helt fra franskekongens hoff kom sanger om dem (eller om navnene deres), og det var sanger om ulykkelig amour eller om ridderlige bedrifter i deres navn, satt på edle trouvère-vers som man gjorde det i fjerne tider, da kjærlighetens syngende og rimende riddere som Guiot de Dijon, Giraut de Bornelh og Gace Brulé fortryllet hjertene, og gudbenådede diktere som dame Marie og poeten fra Troyes trollbandt hele fyrstehoff med sin kunst, som skulle de vært magikere som besverget seg til andre makter enn dem de så skjønt påkaller i sine prologer – og det var skjønne og edle tidehverv da konger som Filip August og Richard Løvehjerte gikk rundt på jorden, uten den allerminste grobunn for svik i sine hjerter; de var ganske ute av stand til så mye som å tenke på tanken om svik. Men de fornemmet slikt fort hos andre, med løvens årvåkenhet.

I husholdet var også kjøkkensvennen Damett (som egentlig het Miles), med tilnavnet ‘Kjempen fra Blancalanda’, et elskelig oppnavn som gikk over det gode hodet på ham, siden ynglingen var like høyt over den jorden han trådte som et melketannbarn eller et hevet gåsehode var det. Og han hadde et så strålende ansikt at det kunne lignes med solen; en kunne ikke unngå å bli så underlig opprømt alene ved synet av dette ansiktet. Og verten var mester Osbert le Taverner, en blodbrusende brande med nesebor som bjørnehuler, og han var også en av byens to namsfogder; han var en mann med segl.

Til huset hørte også en maurisk musikant fra Murcia, Hrabanus Chrystelamb, en gudelsket gleman og en munter menestrel. Han hadde latt seg døpe ni ganger, og det meste av tiden satt han på krakken sin i nærheten av dohuset og trappen opp til andre stokkverk og lot hammerne sprette mykt på sin dulcimer Renée, når han ikke til fest trakterte dreileliren el rey Alphonso. Den evige musikken rundt ham ble en del av huset selv, som om det hele tiden nynnet en melodi; det bølget alltid en slags grunntone gjennom bygningen, som om vibrerende hakkebrettstrenger var en del av bindingsverket.

Vertshuset var under kongelig vern og administrasjon, med eget segl og privilegier siden Henry IIs senere regjeringsår, altså mens Løvehjerte og broren John ennå var prinser. Huset hadde bryggerlisens, et privilegium hevdholdt ved fru Margery, og det var tilgodesett med årlig kvoterte mengder vin og visse kryddersorter fra slottsforsyningen – et kjøkken med noe så fornemt som både pepper og ingefær – og hvor grytene kunne putre med de fyrsteligste chaudrons, spiddene dreie med svane fylt med mynte, svisker og costard-epler, pannene brase med potée de mouton og ingefærspinat med kalvesnitter; her kunne man bli servert kylling i mandelmelk med rys iberica, utspekulerte posteier, honningglaserte pannekaker med dadler, korinter og hasselnøttmos, appelsinomelett med peony, wastelbrød og safrankake, sammen med unevnelige varianter av blancmanger konger verdig.

Kongens trøst – eller Consolatio Regis, som er det noble og lærde navn på huset – er altså bestykket med fireseters necessarium med navn etter franskekongen, navngitt baldakinsete for kongen og ridderne og flere bord og nisjer med navn, en husravn, en olding og veteran fra skottekrigene på loftet, en maurisk husmusikant på dulcimer og dreielire, muldyr som serverer vin, og mangt av mer. Det er også et hus  med kapellrettigheter (noe som i den aktuelle perioden igjen kom på tale, da en gjenoppbygning av det nedbrente vertshuskapellet var under ny vurdering; mestermurer William de Horle, leder for arbeidene med rundtårnet på slottet, var selv entreprenør i dette anliggendet sammen med sin like høyt betrodde kollega William de Ramesey).

Mellom kløverengene og treklyngene under slottsbakken lå der også en lukket have med overgrodd murverk, en hortus conclusus med et fagert dueslag med tilhørende brevduevirksomhet i betydelig omfang. Hele huset med tilhørende staller, bryggeri, kjellerhvelv og underjordiske passasjer og en mengde andre herligheter og hemmeligheter av unevnelig art og hinsides gjengs begripelse, var enkelt sagt et hus utenom det vanlige, på alle tenkelige vis. Dets innerste hemmeligheter og muligheter tør kanskje knapt være verten selv bekjent, så mange konger og begivenheter som kunne oppregnes i vertshusets eksistens. Til dette kommer også et opptog av reglementer, rettigheter og stedegne skikker av allslags, noen så ufattelige og uhørte at de kanskje best bør unnlates å nevnes.

Her skal heller ikke husets skjulte navn røpes – dets egentlige navn, for de som får greie på dét – i fortrolighet – må sverge på sitt liv å ikke gi det videre så lenge en lever – ikke uttale det eller skrive det, aldri noensinne. Årsaken til dette besynderlige hemmelighold kan det følgelig heller ikke redegjøres for her.

Og her skal det endelig fortelles om dager som ennå var så annerledes enn de vi gjennomlever nå;  som levende døde er vi alle sammen – og det var en tid for slett ikke lenge siden, i virkeligheten er det bare noen få måneder, under et halvt år er forleden – og heller ikke så rett langt fra den helligede grunn og de velsignede murer som omslutter brødrene og deres gode hyrde fader abbeden her i Redyng. Og under disse kongelige klosterhvelvinger under Guds vern skal broder Anselm ydmykt føre pennen i den lindrende gudstjeneste det er å skrive. Nå i den kalde desember dypper han pennen i dagene mellom sankt Stefans og Sylvesterdag, styrket av juletidens liturgi og dypt takknemlig for sitt fornyede stabilitas loci – den løftefaste stedbundenhetens velsignelse – her blandt sine kjære medbrødre under abbedens faderlige tukt og trøst, blandt bøkene og de hellige kar og relikvier – mens Åpenbaringens ryttere jager  gjennom landene og legger alt øde… Åh, hva kan en stakkars munk begjære av mer?

Den tiden det skal berettes om hadde riktignok begynt å anta en annen karakter på det tidspunktet, preget av en type trykket sinnstilstand, og det var umulig å feste noen særskilt dag eller hefte noen usedvanlig hendelse til dette omslaget i stemningen, for denne gjesten som  v i  aldri så, så ihvertfall oss, og den hadde god tid. Og den gjorde oss selskap overalt og hvor enn vi sto og gikk; aldri var vi uten denne klebeånden, ikke engang under latrinebesøkene. Og skjønt dagene og den hverdagslige selskapelighet ved bordene forløp med den gjengse muntre tone, fornemmet man allikevel noe ubestemmelig klamt, noe ubestemmelig illevarslende… quasi praesentia alicuius minacis quam videre non possumus, velut pisces ingentes et monstra marina terrifica silenter sub nobis circumvolantia… som nærværet av noe truende vi ikke ser, lik kjempefisker og skremmende sjømonstre som lydløst sirkler rett under oss…

Frasagnet om den skrekkelige drepsotten hadde jo siden fastetiden og helt tilbake i quadragesima vært en del av verdensbildet, kan en si – et nytt og apokalyptisk imago mundi utfoldet seg i langsom gru – og i begynnelsen tok man det ikke for sant; det var ikke mulig å feste lit til noe så fjernt og uhåndterlig; man trodde ikke på noe av det. Men som historiene undertiden begynner å komme hyppigere og pesten nærmere, bestykket med sin egen reiselogg forkynt gjennom vitneutsagn fra utallige vei-og sjøfarende, en skrekkens kartleggelse av farsottens ferd gjennom kristenhetens riker – et pågående itinerarium hinsides fatning – selv om man snart nok innså at man her sto overfor de pestsmittedes forflytninger; hærskarer av flyktende – smittede som usmittede, bortjagede pesttilfeller som fryktende friske – strømmet ut av byene i frenetisk flom uten retning og rasjonalitet, på kryss og tvers i sanseløse strømmer som stadig delte seg som løpske elver gjennom land og rike. Og pestens vilkårlige retning lå selvsagt i alle disse flyktningenes veivalg til enhver tid. Og foran dette kaotiske og mangearmede eksodus løper nyhetene i vill blanding av panikk og parat pønitens, i en rapportering som mer og mer ligner klerikalsterke utlegninger av Åpenbaringsboken, for så usigelig redselsfull antar denne uhyggelige reisende mer og mer skikkelse – i skikkelser, og hundrevis blir tusenvis og derved én – det blir et vesen som ikke kan stanses, og etterhvert som dette vokser og ligner mer på noe uvirkelig enn tidligere – så blir det virkelighet. Fenomenet inntar virkeligheten før man har sett et fnugg av det i virksomhet – og en rapportert storpest av drakoniske dimensjoner i anmarsj kan i sannhet gjøre noe med humøret hos hvemsomhelst etterhvert, herre som hyttemann, helgen som hore, munk og møller, baron og bonde, hund og hare, om man får si det på den måten. Hic sunt leones…

Tilstanden blandt de beboende og vertskapet i Kongens Trøst endret seg i mer nervøs retning, om enn knapt merkelig i det ytre i daværende stadium da en viss kronikør med reisefølge ble våre bordfeller en vakker dag utpå sommeren. Her ble storpesten så å si lagt på bordet, og i all sin nakne og dødssvarte gru; de nyankomne hadde reist fra Calais med et vinskip som frekventerte Melcombe Regis, slik at man gikk i land der. Og det gikk rykter om tilfeller av pest i Melcombe Regis… 

Noe senere utpå sommeren, etter Thomas martyr og i tiden rundt sankt Bonaventuras, kunne en fremdeles ikke sette fingeren på noen særlig hendelse eller mindre tilskikkelse egnet til å bringe mer uro i sinnene, annet enn vissheten om at noe fryktelig var på vei. Sett i ettertid var allikevel sjelene umerkelig mørnet i denne mørke forventningen og sinnene høymottagelige for det minste tegn som kunne bekrefte det man fryktet; vi ser det klart nå, for ettertiden og skrivingen renser sinnet. Bortsett fra noen besynderligheter i været, hendte altså intet påtagelig uvanlig til å begynne med, kan en si; det var i virkeligheten det som  i k k e hendte som ble det første klare endetidstegnet – og dét så skrekkinnjagende at det i sin tur åpnet for en systematisk avlesning av den umiddelbare, hverdagslige virkeligheten i intens eksegese, først i visjonær rekapitulering før Åpenbaringen selv lot seg avlese omtrent time for time. For det var jo dette med nattergalen som var det avgjørende, som gav oss nøkkelen til de syv segl…

Og i tiden rundt st. Iraeneus kom nyheten om erkebiskopen av Canterbury; den edle John de Stratford var blitt sengeliggende hjemme på godset i Mayfeld etter et illebefinnende i Maidstone i juni.

De Stratford døde i august etter Jomfruens himmelfart og før st. Bartolomeus.

Som om dette ikke var nok, måtte vi få erfare de bitre sørgetrompeter fra slottet før sankt Swithuns; prins William, hvis fødsel vi feiret med denne johannesposteien en knapp måned tidligere, var død i krybben… – quasi praesentia alicuius minacis quam videre non possumus…

Og ulykkene var ikke over, for i september kom beskjeden fra Aquitaine om prinsesse Joans død; kanskje det første pestofferet herfra led altså denne skrekkelige skjebne der nede, og tillike på sin trolovelsesferd… og skrekkelighetene bare tårnet seg opp rundt oss, med døende folk overalt, opphovnede og blåsvarte av byller, og noen spydde sort blod i skurer; alt i midthøsten var det som om vi beveget oss i en Tundals Visjon – … ‘som nærværet av noe truende vi ikke ser…’

Og det var så underlig å tenke på at i juni overvar vi prinsessens avskjedsfest i Kongens trøst, hvor Edward holdt hoff for anledningen, med kaptein Barbavara og hennes tilkommende prins Pedro av Kastilias  hoffmusikant som gjester sammen med blomsten av rikets edleste navn, og der var Chandos, de Mauny, garterriddere, hoffpoeten Laurence… – tilmed skottekongen var der, denne kongens ‘gjest’ på ellevte året. Og vi så utskipningen på elven dagen etter, en tid som var så strålende og stolt, et tempus erat tam plenum vitae et nobilis gloriae – og det var en tid så full av liv og edel stolthet…

‘Defecit gaudium cordis nostri versus est in luctu chorus noster’, for å uttrykke det med en jeremiade – ‘med vårt hjertes glede er det forbi. Vår dans er vendt til sorg…’  Men la oss for all del ikke foregripe begivenhetene.

Må nå den kjære herre Gud lede hånden og pennen i det som følger, og gjøre denne broder i stand til å berette sannferdig om de bevitnede hendelser i det kongelige vertshuset i de siste merkelige dagene før alt ble forandret, dager som forlengst har fortatt seg i tidens gang, men som synes å ville forsvinne også fra erindringen, der de som i en skodde oppløses i en årstid som nå virker så underlig fjern, i en sommer som ikke var sommer, på et vis; etter den første milde visitt av Zefyr ved utgangen av påsken, glemte visst vestenvinden sitt kjære, gamle England dette året, og alt innen Georgsdagen med sin fest og marked og sine ridderturneringer og allverdens strålende påkallelser og løfter om sesongens søte sanger og solsvale sendelser til strålende øyne og modige hjerter som kjenner sin fødselsrett til uforstilt forventning og fornyede håp – så hvelvet det seg en klam og kjølig himmel over oss, som bare tidvis og i noen timer i gangen letnet litt, mens vi kunne se himmelen og av og til den bleke sol i mai og juni en og annen dag og kanskje både to dager og tre – og i en av ukene i ungsommeren en gang kunne vi gjennom fire, nesten fem hele dager gjenkjenne årstiden. Og det regnet; det regnet så meget at folk ikke lenger la merke til at det regnet. En dag snedde det også, ikke meget og ikke samlet, det var knapt nok hvitt i de øyeblikkene man kunne se denne lett fortettede regnhinnen mot jorden innen den smeltet i berøring med den. Denne tilskikkelsen opphørte like brått som den kom, og vi så aldri noe slikt igjen; alt gikk bare umerkelig over i den vanlige tilstanden av en lett gylden og perlemorsgrå dråpeluft. Men harde regnskurer kom visst aldri, regnværet ble liksom en del av selve luften, som ble et vedvarende vått nærvær, uadskillelig forbundet med dagenes gang. Og det kunne være regn i luften uten at man oppfattet det som virkelig regn. Det kunne altså regne uten at det var regn, det regnet selv når det ikke regnet. Men det må ha regnet, og dét mer enn man etterhvert var i stand til å oppfatte, ihvertfall for folk innenfor borg- og bymurer, for det ble en sommer med ødelagte kornavlinger i hele kongeriket, det fikk man tidsnok merke. Gårder, gods og mindre monastiske hus uten større kornlagre går nå en uvanlig hard vinter i møte – altså der det ennå er levende igjen, for flere steder vansmektes hjord etter hjord, flokk på flokk, av sau og svin og fe og fjærkre, hest som høns, gås og geit, i bås og stall og binge eller ute på markene, på myrdrukne enger og heier – fortapte dyr uten hyrde og bonde…

Men la oss nå heller samle oss om oppgaven, la oss hente frem disse svundne dagene og forsøke å fremkalle det som hendte og det som ble sagt. Med fryktsomt hjerte og i ydmyk overgivelse til det guddommelige forsyn vil vi nå gjenåpne de syv Åpenbaringens segl vi bevitnet brutt mellom oss i det kongelige vertshus, i en lokal manifistering av Skriften, som tillot oss å se det store i det små.    

Må også de besynderlige gleder og skjemtsomme innfall man vil oppleve underveis i den litterære rekapituleringen også være innenfor den guddommelige orden, for slik er det forordnet at Skaperen kjenner alle hjerter, og særlig kjenner Han den gamle Adam. Slik unnes det oss syndere visse gleder i ødemarken, for det at sjelene må styrkes og hjertene foredles også i de små og simple fornøyelser til hverdags, av hva slag de enn kan være, såfremt sjelen søker guddommen i en vedvarende og stille lengsel – og så lenge hjertene hviler i Gud. Våre gleder og våre sorger er oss tilegnet i likt monn ut fra en ufattelig presis og rettferdig kosmisk musikk, og fordelt gjennom en evig virksom himmelsk distribusjon. Den lille latter over en mulig morsomhet gjenkalt i erindringen hos den skrivende og påny virkeliggjort ved pennen over pergamentet og festet ved det skrevne ord, den latteren er alt talt opp, veiet og målt på himmelske skålvekter – den er alt ledd – og den er allerede sonet.

Og hvorfor ikke le, eller i det minste smile og kan hende humre innimellom i erindringen om nettopp disse dagene i Consolatio regis – Kongens Trøst: man forsto det ikke dengang, men man erkjenner det til fulle nå, i denne ettertiden – nå først kan man begripe og i sannhet verdsette den husvalende kilde til glede og det rike fond av mulig fortrøstning som alltid lå gjemt under de høyst besynderlige innfall, den freidige prank og spas, de fiffige påhitt og vilt vittige og ofte groteske forestillinger den uskyldsrene Lyttel Fol bragte til bords tidlig og sent; dette Guds barn stilte oss i virkeligheten hver eneste dag i skue det guddommelige skattkammer av trøst – den rene, ubesudlede trøst – og dét under takbjelkene og ved bordene i nettopp dét huset – Kongens Trøst.

Lite forsto vi da, mer forstår vi nå. Beatus vir, ora pro dilecti stultus Litele, ora pro nobis.

Må den allmektige Gud være meg nådig, amen.   

Єxplicit prologus frat. anselmi

hic incipit prologus in liber Lytele stultus

‘Єt sy estoit li mondes tous plains
de vie et de orgueil moult noble’
Jehan le Bel (c. 1290 – 1370)

Єt c’était de la régne du proeu et gentil roy Edowart, roy d’Angleterre et de Fraunce, seigneur d’Irlande, duc d’Aquitayne et comte de Ponthieu / Єt hoc erat tempore regni fortis et nobilis regis eduardi, regis Angliae & Franciae, domini Hiberniae, dux Aquitaniae & comitis pontis / Og det var i regjeringstiden til den tapre og edle kong Edward, konge av England og Frankrike, herre til Irland, hertug av Aquitaine og greve av Ponthieu…

Hony soit qui mal y pense!

(Om hvordan Lambert Lyttel under den første hjortejakten gjorde kongens motto til sitt eget og nesten fornærmet kongen til døden, men oppnådde ny gunst og mistet et navn)

Det var i juni ikke lenge etter Johannesdag at Lambert Lyttel fikk være med på sesongens første   jaktutflukt i slottsskogene; nå skulle hjorten være fet og flott, slik de yre forventningene i det ridderlige selskap var blank og bold.

Dette var ennå i den tiden Lambert gjorde kongen og hans betrodde krets av riddere selskap som  bortløpen byidiot, altså før han fikk eselører og bjeller av Kronen; foreløpig nøt han bare Edwards undersøkende interesse, og dét uten at han brisket seg av den grunn; det eneste han grunnet over var en lengsel etter et gods ved navn Belestre, som visstnok lå til familien – og det var tydeligvis drømmeslottet hans.

Og kongen fant tydeligvis et visst muntert behag i selskapet med ham, en slags ukomplisert fortrolighet utenom ringen av riddere han ellers bare kunne finne hos falkonèren eller en og annen murermester, eller som hos den syngende hoffpoeten Laurence Minot.

Ombrust av fuglesang, ekornknatring og gjøkelåt moret jaktfølget seg i behersket munterhet under den luntende turen mellom eikene og innover i den tetnende underskogen.

Edward holdt seg som regel noen skrittlengder bak prinsen, men alltid ved siden av John Chandos og Gaultier de Mauny, hans tapreste riddere og fortroligste våpenfeller, og det var riddere av Guds nåde, unevnelig tapre og forlengst renommert for utallige såre skjønne våpenbedrifter, begge to – og Chandos kunne synge også. Kongen var nærmest ikke seg selv uten disse følgesvennene, og denne dagen var det slik at vår venn Lambert Lytell kom til å skritte på sin lånte kymriske lettganger et sted midt mellom prinsen, Chandos, Manny og kongen. Underveis parerte han kongens til tider gåtefulle vittigheter, og svarte ellers etter beste evne når han ble spurt om dette og hint.

Et sted i skogtykningen, idet man skrittet over et syngende friskt bekkefár, kom prinsen til å miste det ene hosebåndet sitt, altså ikke det seremonielle blå, men det som hørte til jaktlivréet. Og knapt hadde silkebåndet nådd mosen, så var Lambert av hesten og over dette båndet, som reven over fasanen.

Like snart gjorde han reverense ved prinsens hest; ned på et kne, med hodet mot jorden og hosebåndet høyt løftet mot rytterens leggben mønstergikk han en kort seremoniell serie av fakter den mest drevne hoffmann i kristenheten neppe kunne gjøre ham etter. Hele jaktfølget hadde nå stanset,  de forreste tøylet hestene en halv omdreining mot de øvrige, det klumpet av hover som skiftet stilling, og det prustet, det ringlet i seletøy og biksler, knirket i sadellær og klirret lett i håndvåpnenes skjefter og balger, mens baktroppen kloppet langsomt inn mot begivenhetenes midte, der prinsen snart kalte Lambert Lyttel til å reise seg. Han mottok så hosebåndet med et nærmest blygt smil, og av en eller annen grunn strøk dette smilet det meste av hoffmannsfakter av Lambert Lyttel, som utbrøt: «Honi soit qui mal y pense, edle herre prins, og skam på den som tenker ille om det, og motta dette gartière fra hans tjeners usle hånd, og må jeg få si hvor prinsen et øyeblikk nå lignet sin mor så såre ømt; er det nu lenge siden Hans edle majestet har vært på Salisbury slott? Må vår gode Gud verne ham alle dager!»

Kongen hadde begynt å manøvrere ridedyret i Lamberts og prinsens retning alt ved gjenkjennelsen av sitt eget motto for sin nye ridderorden, og nå nærmet han seg så fort at vår venn nesten kom under hovene. Kongen henvendte seg først til sønnen og ville vite hva denne bytosken hadde spurt ham om; han hadde hørt noe om moren og ‘Salisbury slott’. Prinsen måtte dessverre betakke seg; han hadde ikke fattet hva Lambert mente, så kongen underla sin nye følgesvenn et bryskt forhør om dette, og en illevarslende blekhet hadde lagt seg kaldt over kongsansiktet.

Lambert Lytell sa bare at han lot seg bevege av det flyktige ansiktsdraget, blikket og det villrådige smilet hos prinsen isted, for det var som å se dronningen i et glimt, og det stemmet ham til fløyelstale.

«Men hva mente han med Salisbury slott? Spurte han prinsen om ‘det var lenge siden’ han hadde vært der? Svar oss ærlig nå!»

«Å, prinsen har kanskje aldri vært der, men om det er sånn eller slik; til Salisbury må ferden gå, for det var jo nettopp dér Hans majestet myntet dette mottoet i en sterk erklæring, var det ikke, da han under et ball hos hertuginnen en gang i tiden plukket opp hosebåndet hennes under dansen i hallen der, just som hans usle tjener nå isted plukket prinsens opp fra skogens bunn, og herre kongen tilgi meg om jeg tok munnen for full ved dette, jeg tror jeg skammer meg allerede…»

Og Lambert Lytell gikk ned på begge knærne og så mer ulykkelig enn engstelig ut, han lignet en fuglefanger som skuffet ser at ikke så mye som en fjær har gått på noen av limpinnene hans i det siste.

En stillhet som ikke riktig fant utveien til å begynne med, ble endelig avbrutt av en brå bevegelse av kongens hest; den rykket i selene og gjorde et par utfall med forbena, noe Lambert knapt reagerte på, der han på knærne i mosen var og ble den uheldige fuglefanger.

Edward tøylet hesten og fikk justert den et par lengder bakover mens den kastet med hodet så fråden skvatt og grimepynten ringlet, og etter noen voldsomme prust vrinsket den uroen av seg og falt tilbake i geledd under noen hodebevegelser som begrenset seg til en mindre serie nikk og litt tygging i bisselet.

«Lambert Lytell,» sa kongen så, «når blir du herren til dette Belestre, som du snakker så meget om?»

«Å, det blir helst før uglen tier på natten og tuter om dagen, og før nattergalen synger til jul,» svarte Lambert Lytell.     

«Hør, min venn; om du skulle komme til å miste tungen din, hva ville dine siste ord bli ?»

«Kan jeg få beholde den?» svarte Lambert Lyttel.

Kongen så plirende på ham, og en umiskjennelig munterhet gnistret i blikket hans. Og man så på hverandre et par øyeblikk, før kongen og hele jaktselskapet brast i rungende latter og lot alt som het hjort fare for den dagen.

«Nåvel, vi beveger oss videre,» sa Edward leende og svingte beverhatten sin i luften. «La oss likevel se om vi har skremt vekk rødhjorten i denne skogen eller ikke, så avsted, allez, allez!» 

Og her vil kronikøren forklare hvorfor vår herre kongen ble oppbragt ved henvisningen til Salisbury slott og hertuginnen der, for dét har seg slik at der gikk lavmælte historier om at Edward skal ha næret hjertelengt etter hertuginnen i sin tid, og han plukket ikke bare opp hosebåndet hennes under ballet, men forgrep seg i hemmelighet på henne senere. Men dette er altså bare rykter og sladder og dunkel tale, og som vi gjør klokest i å betvile.

Єxplicit prologŝ in lib. lamb.

hic incipit prima pars in liber lytele stultus

‘Єn ce temps vint en pourpos et en volenté au roy Edouwart d’ Engleterre
que il feroit refaire et reedifiier le grant chastiel de Windesore…
Jehan Froissart (1337 – 1405) – Chroniques,
premier livre § 203

Sigillum I  Seale the first
‘Og jeg så Lammet bryte det første av de sju seglene… Og jeg så, og se! – en hvit hest…’

Consolatio regis sabbato post diem festum sancti Ioannis baptistae
Gud er  – Om hvordan Guds eksistens kan bevises over ølbordene i et vertshus

Man satt over sine ølstaup denne lørdagen etter Johannesdag og i timen før vesperklokkene og diskuterte sin Augustin, sin Boëthius og sin Bonaventura, sin Eckehart, Isidor og sin Thomas. Herr Ghistelles, kronikøren Geoffrey le Baker og studenten William Langland, som hadde kommet fra Calais via Melcombe Regis for noen dager siden, hadde også sluttet seg til selskapet, som forøvrig besto av den ærverdige Henry, abbed til Redyng, broder Emrys og (deres herværende, fortrolige kronikør) broder Anselm, ved siden av sir John Mandeville, Ludolph fra Saxen og Oxfordstudenten John Wycliffe. Ved bordet satt også filosofene Robert Holcot og Adam de Wodeham.

Og siden de fleste favoriserte sine egne tenkere når det kom til debatt, rant det i grunnen ikke meget ut av disse ordgyteriene, til tross for den blomst av lærdom som trivdes over de bordbukkene man sognet til, og vi satt ved bordet som ble kalt Montsalvat: Der broder Emrys gjerne forskanset seg bak en magister Albertus magnus, Boëthius eller sankt Augustin, kunne Ludolf falle inn med en utlegning av Bonaventura eller Siger fra Brabant, eller henfalle til mester Eckhart, mens abbeden gjerne ville dvele ved Abelard, Adelard og Bacon, mens han aldri lot en mulighet til å nappe en sankt Bernard i kutten gå fra seg. Le Baker yndet å parere med Roscelinus og Grosseteste, studentene Langland og Wycliffe med Comestor, Berengarius, Neckham og Eriugena, og de sprenglærde herrene Holcot og Wodeham høynet bordstandarden betraktelig og overflødiggjorde det gjengse sitatrytteri ettertrykkelig, der de turnerte sine filosofer, kirkefedre og skolastikere med sinnrik smidighet, kaleidoskopisk kløkt og skarp skolastikk, tønnetung med aquinatisk og abelardsk bevisføring – med dertil egnede gudsbeviser fra veldige verk og uangripelige summaer og traktater. De var begge svorne occamister, og Wodeham hadde tilmed vært sekretæren til William Occam, og hadde ellers drevet det langt med sine utlegninger av Duns Scotus.OgMandeville kommenterte omtrent hvert eneste argument og problemstilling med henvisning til sine helter sankt Anselm av Canterbury og John av Salisbury, når han da ikke henviste til herskere og mystikere i Orienten og underlige sinnsavsondringer og seder han hadde observert på sine reiser.

Mester Osbert svippet innom oss med staup og ølmugge – en svær baluster av londonsk virke. Han hadde nettopp hektet av seg langbuen og pilkoggeret ute i det bakre våpenhuset etter litt skytelek på slottsbakkene bak huset. I følge med ham var en mester Nicholas Prince, og det ble til at han entret laget, han også. Og Nicholas Prince var denne besynderlige kansellisten med ansvar for de kongelige boksamlinger, en driftig og betrodd arkivar og armarius, selve innbegrepet av en custos librorum, og som kunne sine kataloger på rams, og ikke bare verktitlene med nummer, men også utstyrsdetaljer ned til den minste lærstropp, bokspenne, dekkelbeslag, lærtype og farve, en mann av og for bøker på høyde med hvilken som helst blandt sine monastiske kolleger i kristenheten, og som når som helst kunne finne på å dukke opp i vertshuset, med ujevne mellomrom.

Godt benket og godt servert viste Prince til at Filosofen fra Stagyra mener at Skaperen har forskjellige navn etter egenskaper og virkninger, noe som fikk ham til å tenke på at det forholder seg likedan med bøker, på den måten at man like gjerne navner dem etter forfatteren som etter verket selv, også når det dreier seg om samme verk, slik som en aristoteles eller en poetikk.

Han var viss på at enhver lekker bok i seg selv er et gudsbevis.

Nå priset han særlig et deilig evangelarium han hadde befamlet i Hilmarshausen engang, med dekler av sølv og forgyldt kopper innsatt med mesterlig filigransarbeide og edle stener, med et emaljert senterkors omsluttende felter med tetramorfen, symbolet på de fire evangelister. Til dette anførte abbeden en passasje fra Isidors Etymologier, hvor han klassifiserer anima, sjelen nettopp etter dens forskjellige egenskaper, slik at når den gir liv til kroppen er den anima – liv, når den vil noe er den animus – sjel, når den vet er den mens – sinnet, tanken, når den gjenkaller er den memoria – hukommelsen, erindringen, når den bedømmer er den racio – fornuften, når den føler og sanser er den sensus – følelsen, når den nekter eller samtykker er den consciencia – samvittigheten, når den elsker er den amor – kjærligheten, når den utånder er den spiritus – ånd.

Vedrørende Guds eksistens nevnte den unge Wycliffe noe om Avicennas forkastelse av synet på at Gud er gjenstand for metafysikk grunnet på at ingen vitenskap kan etablere eksistensen av sitt eget subjekt, mens metafysikken kan demonstrere Guds eksistens.

Her falt Wodeham inn med sin Duns Scotus, som sier at man for å ha et eksakt begrep om skapt realitet og Guds natur må tilegne seg en forståelse av de forskjellige typer identitet og distinksjoner som gjør seg gjeldende blant ting. Han utla så en Scotisk taksonomi om at en virkelig distinksjon mellom to individualiteter, som f.eks. fot og hånd, kun eksisterer når det er logisk at det ene kan eksistere uten det andre, altså uavhengige av hverandre.

Man kom inn på substans og aksidens, som f.eks. Sokrates og hans blekhet, der selv blekheten – som er en aksidens – kan eksistere uten Sokrates, men alene ved guddommelig kraft. Gud og enhver skapning er virkelig distinkte, og mens Gud kan eksistere uten andre skapninger, kan ingen skapning eksistere uten Gud. Derfor: For virkelig distinksjon er det ikke nødvendig for begge eksistenser i et par å eksistere uten den andre.

Her supplerte Holcot med mer Scotus, og om konseptuell distinksjon, som er en intellektuell aktivitet som ikke markerer noen distinksjon ved tingen selv – de re -, som dette at vår oppfatning av Morgenstjernen er forskjellig fra vår oppfatning av Aftenstjernen, selv om det dreier seg om samme stjerne, nemlig planeten Venus. «Kan vi være sikre på at den hvite hesten vi ser om dagen fortsatt er hvit når vi ser den om kvelden?»

Ludolf så ingen grunn til å være uenig, men presiserte at Duns Scotus ved formal distinksjon ikke sikter til res, altså tingene, men formalia, eller entiteter. Ellers sto det klart at modal distinksjon er svakere enn formal distinksjon, slik som at valører av rødt uansett er og blir rødt formalt sett, eller at en hvit hest fremdeles er hvit i mørket. Kommet til slik enighet, så vi ingen grunn til å innlate oss på noen diskusjon om universalier.

Men Mandeville kunne ikke dy seg for å trekke veksler på sin Anselm:

«’…det som er så stort at noe større ikke lar seg tenke, kan ikke bare eksistere i våre forestillinger, men må være til i virkeligheten’, om jeg erindrer min Anselm rett, mine herrer?»

«Det gjør du utvilsomt,» medgav Holkot med et svalt smil, «ennskjønt den lærde fra Aquino avviser Anselms ontologiske gudsbevis – hvor sinnrikt og vakkert det enn lyder» tilføyde han med magistral kjølighet, og doserte videre: «Allikevel forutsetter den bevisste skaperprosessen som Thomas regnet med, at Gud på forhånd hadde klart for seg hva han aktet å skape. Og derav følger at verden må være skapt i henhold til et mønster, etter ideer forutgående for tingene selv, og han mener det slett ikke platonisk, må bemerkes. Med autoritativ støtte hos Filosofen påviser Thomas at disse particularia ikke eksisterer for seg, uavhengige av individene, men bare i og gjennom dem.»

«Et modererende standpunkt hvor vår italienske doctor venerabilis vender seg tydeligst mot nominalistene i dette spørsmålet,» hevdet en vågal Wycliffe og dro hånden over den rennende studentnesen sin. «Og det står i det minste for meg at noe gudsbevis like lite som allmenbegrepene neppe kan begrenses til spekulerende navngivning – altså en tenkning som håndterer universaliene som particulariene nominelt; den bråstanser ved nakne nominalia, noe som synes å stå fjernt fra Anselm.»

Ghistelle blandet seg inn: «Grosseteste mener at man bare kan kjenne sannheten ved at Guds lys illuminerer samsvaret mellom en ting og dens evige mening i Skaperens sinn.»

«Et kledelig argument fra en som studerte optikk og lys,» kommenterte Holcot.

«Her sier jo Eriugena at mennesket kommer til sant tilvære i forhold til guddommen gjennom intuisjon,» påpekte Langland i en dristig sammenligning, «og denne guddommen utfolder seg i fire eksistensformer mellom skapende ikke-skapt, skapt og skapende, skapt og ikke-skapende og hverken skapt eller skapende.»

«Men sier ikke Occam noe om den intuitive oppfatning ved åpenbaringssannheter?» Prince pusset brillene sine.

«Jovisst;» sa Wodeham, «for Occam hefter intet reelt ved de såkalte allmenbegreper, for de er frukter av den tenkende sjel, og ideene med realinnhold er kun tegn vi anvender når vi bearbeider sanseinntrykkene.»

«Vi kan like godt støtte oss på Albertus her,» mente broder Emrys, «for han sier at eksistens er det eneste kvalitative predikat man kan tillegge det høyeste begrep, altså guddommen.»

«Og til dette stilles vi overfor Roscelins kvantitative postulat, for å si det slik,» innskjøt Baker «han betraktet jo treenigheten som uavhengige eksistenser, som tre engler; han syntes å konkludere med tre guder, intet mindre.»

«Mens Abelard på sin side tilla Faderen allmakten alene,» bemerket abbeden, «- og altså ikke Sønnen og Den hellige ånd.»

«Sic esse, men uansett disse vågale spissfindighetene,» sa Wodeham og viftet med hånden. «Bør det ikke interessere oss mer å granske den utlegningen som doctor Holcot nettopp refererte til?» Og han undret seg retorisk: «Ser vi egentlig noen grunnleggende motsetninger der til Anselms ontologiske bevisføring? Jeg kan ihvertfall ikke se annet her enn at Thomas’ aristoteliske system og hans oppfatning av Gud som en actus purus – selvårsak – blir den deduktive sluttføring av det anselmske argument om at det fullkomne vesenet som er Gud nettopp ikke bare kan eksistere i tanken, altså som rent konsept, siden dét lett medfører forestillingen om et vesen som er ‘det som det ikke kan tenkes noe større enn’, som er Anselms ontologiske premiss, men følger vi ham til konklusjonen, hvor han sannsynliggjør at man ut fra et slikt premiss også kan forestille seg noe større enn Gud – og som gitt eksisterer i virkeligheten.» Og Wodeham konkluderte etter et par øyeblikk mens han mildt lot seg avlede av verten som skjenket mer i staupene fra Londonmuggen: «En slik forestilling vil motsi definisjonen av Gud, som altså er fullkommen i sitt vesen, ikke sant? Derfor må Gud eksistere, ikke alene i konseptuell form, i tanken – men nødvendigvis også i virkeligheten.»

«Ingen turnérer ontologier som sankt Anselmus,» humret Holkot godmodig og tok seg en dyktig sup øl, «han evner tilmed å opprettholde en logica ved å lempe ontologier oppå ontologier også. Er det underlig vi elsker ham: ‘For jeg søker ikke å forstå for at jeg kan tro; men jeg tror slik at jeg kan forstå. For jeg tror også dette, at med mindre jeg tror, vil jeg ikke forstå’. Det er bare å gi seg ende over, gutter, og det mener jeg alvorlig.»

«Med fornøyelse,» bifalt Mandeville lattermild over ølet, «med rent bord skal ihvertfall jeg kløktig spare meg  for andre anselmske utspill for denne gang, edle og lærde bordfeller; jeg våger ikke engang å nærme meg tanken på hva flere fortryllende slutninger av denne sorten ville medføre i et selskap som dette, ‘For den høyeste ånd er den høyeste sannhet og Skaper, og Ordet er også høyeste ånd og Skaper. Likevel er de ikke begge sammen to sannheter og to Skapere.’ Kors, ja, jeg grøsser i from og fryktsom fryd foran forestillingen av tanken på en slik dristig deduksjon; måtte det edle konsortiet tro meg i dette, ved sankt Anselm!»

Til unison latter og hevede staup kapitulerte man overfor Mandevilles avsluttende og frekt fornemme retoriske oversprang, mens et par stykker måtte et ærend til necessariet – eller philipshuset, som det her ble kalt.

Den tabernalske disputas var hermed avsluttet for denne dagen.

Og godt og vel var nok dét, for det ville sikkert blitt det rene Oxford og Cambridge og Sorbonne og Cologna der over langbordet i Consolatio, og Bologna og Salerno med om en slik bordskikk fikk fortsette. Og om den skulle ha fortsatt, ville den uansett ha blitt avbrutt, for nå ble det noe uvanlig romstering og skraping borte ved inngangen, og dét med tiltagende heftighet.

Secunda pars in liber lamb.

Sigillum II  the second seil

‘Da Lammet brøt det andre seglet… Og det kom frem en annen hest som var flammende rød…’

Narrens lønn – Om de ni sølvpennier og om flere måter å ri esler på

Mester Osbert måtte derfor bort dit en tur for å undersøke hva dette kunne være. Og man så nå hvordan han løsnet grunnbolten i en av fløydørene med forbløffende letthet, slik at begge kunne åpnes. Verten var nemlig en riktig blodsterk knarr og så ut til å kunne rive enhver dør av hengslene og velte hester om han ville.

Byens lyder bølget inn, og vi hørte elvekranen og ferdselen der ute tydeligere, et sobert spetakkel i en trygg og travel tidevannsbølge av folk og flid, i et vell av verkrike vaner og vendinger, fra vannmøllens gang til våpensmedens hamring. Vi hørte en som tydelig skodde en hest i nærheten. Men mest av alt ringlet det i mange små bjeller.

Og inn kom Lambert Litelle på eselet roy Phelippe, trekkende på et lam i lenke og fulgt av denne blinde reven han hadde hatt i kosten siden påske – med navnet Reynard, selvsagt. Og han var kledt i en houpelande i plissert kendalgrønn damask og flamsk fløyel, og han bar en struthette med polstrede eselører og med bjeller i løp fra nakken til pannen, og med en bjelle i enden av hettesnabelen. Og tredd ned på hetten bar han en krans av eikeløv. Han svingte narrescepteret hvor hodet hans senere skulle skjæres ut i enden, og i en rem skrått over brystet hang hans lille taillefer, som han navnet det bukkehornet han pleide å spille på, det samme navnet som Erobrerens tapre narr bar, han som øvde dåd ved Senlac Hill. Ved hoften dinglet et forsølvet hvalbenssverd, og i korsryggen fra beltet var festet en pung med dolk. Og de lange ermene som sopte gulvhalmen selv når han satt i sadelen, var i splitter fra albuen og utsydd med genterhvitt i fjærmønster; han lignet mest en svane. Og en svane var han for visst, for nå hilset han oss ved langbordet mens han priset både dronningen og svanene i Wyndisore, og dét i vendinger så bolde og blomstrende og med fakter så fyrstelig flottenfrekke at Zefyr selv ville kjølnet mot denne feiende friske faun.

Eselet, drapert i sinnoberrød fløyelskappe, var prydet med ringlende bjeller i grimen og seletøyet, og selv lenken som lammet ble trukket i var tett satt med bjeller, så det kunne ikke akkurat gå stille for seg når dette følget rørte på seg. Hushundene Tristan og Dyamond knurret og gjødde med kulerunde øyne, og dirrende av opphisselse trakk de innunder bordet og ble liggende der, vaktsomme overfor eselets minste åndedrag.

«Mine deilige venner!» sa Lambert Lyttel muntert. «Nå har jeg sett min dronning, med lang og gullkneppet cotehardie, med crespinette og hårnett i gyldentråd!»

Og Lyttel red nå helt bort til bordet.

Her gav han til beste en mildt sagt forvirrende flom av nye opplysninger omkring sin egen person, noe om at han ennå var en slags stultus ambulantmed lovlig opphold i Consolatio Regis, og at han slik ikke lenger sorterte under en gjengs oppidum scurra eller scurrus vagus, en bynarr eller omvandrende narr, men at han nå var oppkastet til menestrelus histrion habentes certum domicilium, en skald med fast tilholdssted, for å si det enkelt. «Jeg vet ikke helt hva alt dette betyr,» medgav han, «men jeg gjengir det sånn som jeg hørte det sagt i Wardrobe–tårnet idag, eller kanskje det var i Winchestertårnet…»

En ivrig Lambert Lyttel fisket nå frem et lite forseglet dokument, som han høytidelig og med utstudert seremoniell overrakte mester Osbert, som straks brøt seglet og leste, og da han dvelte litt over dokumentet, som på avstand syntes kort og knapt stilet, ville både de lærde og munkene tilby ham sine brilleglass, noe verten ignorerte.

«Hm, du har visst fått lønn,» sa Osbert kort og sendte like godt det lille dokumentet rundt. De italienske glass kom frem både her og der, og man leste følgende kvittering:

‘ lyttele fol accep. př manừ propria 9 d. quod asino retrorsū. vectừ est.
Castellū Windesoriense post festū. scti. Iohŝ. Bapt. anno dom. mcccxlviii.’

«Vår venn har altså mottatt ni pence sølv av kongens hånd for å ha ridd baklengs på eselet, skal vi tro dokumentet,» fastslo Mandeville.

«Det ser slik ut,» sa broder Emrys, «og per manus propria, fra hånd til hånd også.»

«Men har han altså ridd baklengs, gikk dyret bakover eller satt han rumpevendt, altså forvendt eselets lender?» undret en nysgjerrig Damett, som var innom bordet med et par skåler cryppys og crusteroller, disse friterte småkakene og røstede, saltede hveteflakene med egg, safran og honning. Og han løftet blikket mot Lambert, som ennå satt på dyret.

«Eselet har åpenbart gått baklengs her,» mente abbeden, «for det står ‘quod asino retrorsum vectus est’, gjør det ikke, og ikke ‘retrorsum sedebat’, hvilket er utlagt ‘satt baklengs’?»

Man bekreftet dette, ennskjønt dette ikke gav grunn til mindre spekulasjon.

«Men om eselet gikk baklengs, burde det vel vært mer presisert og slik stått ‘et asinus retro’?» påpekte Langland.

«Siden vi leser ‘retrorsum vectus est’, kan vi ikke være i tvil om han ‘ble fraktet baklengs’» innvendte Ludolf.

«Eselet er riktig nok i bevegelse,» begynte Holcot, «men hvem beveger seg baklengs her; om dyret går normalt, og altså ikke bakover, kan en godt slutte seg til at rytteren blir befordret baklengs om han sitter bakvendt på dyret.»

«Ingen dum betraktning,» medgav le Baker. «Allikevel tror jeg eselet har gått baklengs, uansett hvilken vei rytteren var vendt; i motsatt fall ville mest sannsynlig stått noe slikt som ‘retrorsum in asino sedit’ eller ‘sedit retro’ – altså satt bakvendt, eller hva?»

«Jeg mener derimot at rytteren simpelthen satt bakvendt,» påsto Emrys. «Vendingen ‘quod asino retrorsum vectus est’ er tilstrekkelig generell til at man kan treffe den slutningen.

«Jeg tror at begge deler kan ha vært tilfelle her,» innskjøt Mandeville. «Vi kan lese denne formuleringen som et kløktig semantisk grep fra det kongelige kanselli; ved en ordlegging som dette – så generell, som broder Emrys påpekte – kan det jo bety både det ene og det andre, og nettopp derfor kan vi være så uenige om dette.»

«Jeg kan godt slutte meg til den betraktningen,» sa Wodeham. «Men hva om det mot formodning slett ikke handler om hvorvidt esel eller rytter var vendt mot gangretningen, hva om den skrevne linjen hverken snakker om esel eller rytter i avgjørende forstand; hva om begge ble fraktet på en kjerre eller en vogn? Bemerk at vectus også kan bety vogn.»

 «…et asinus perrexit,» sukket abbeden med et lærd, lite smil. «Eselet gikk sin vei.»

«...et asinus nos in plaustro reliquit,» korrigerte Mandeville. «Og eselet forlot oss på en vogn…»

«Men vår venn ville vel neppe blitt belønnet for å befordres i vogn, kan vi tro noe slikt?» bemerket Wycliffe.

«Men mine lærde herrer og brødre i latinen, se nå heller hit!» utbrøt en utålmodig Lyttel, og var alt i full fart mot eselet. «Se her, jeg gjorde simpelthen sånn som dette…» Og så ble vi vitne til hvordan eselrytteren svingte seg opp på dyret med en katts smidighet, og ved noen kodifiserte klask på lenden begynte dyret å bevege seg baklengs, alt mens rytteren oppviste forskjellige sadelposisjoner; han satt baklengs og forlengs, han både lå over ryggen og reiste seg i stående, han kunne tilmed manøvrere seg ned under sadelgjorden og ble hengende under buken på asenet. Den behendige Stultus Lamberti avsluttet så forestillingen med en annen type lendeklapp, hvorved dyret slapp en promp ved et særlig klapp, to promper ved to klapp ogsåvidere, og opp til tre og hele fem salutter ved denne besynderlige dressur.

«Her må man bare erindre Roger Bacon, altså,» lo abbeden. «‘De sterkeste argumenter beviser ingenting så lenge de ikke underbygges av erfaring. Eksperimentell forskning er dronningen blandt vitenskaper og all gransknings mål’.»

Ovenfra lød nå noen rop og brøl, og det var gamle feltrop fra skottekrigene. Osbert forklarte at det var Iestyn, en olding og veteran fra slagene nordpå, og han var sengeliggende i andre stokkverket.

«Iestyn gamle er ennå på slagmarken, ser dere, og han lever nå under sin tredje konge.»

«De har egnen her på sin side, men vi tar dem før soloppgang!» lød det ovenfra.

Og mester Osbert besørget påfyll av øl, og etter å ha bevilget seg en drabelig sup, satt han litt i tanker.

«Vi har ikke hatt noen narr i huset siden gamle Nicolas Bek falt ned fra takmønet en maidag for fem år siden,» sa han så. «Og Herlekyn Fol fikk tungen skåret ut under Roger Mortimers skrekkvelde fordi han så åpenhjertig sympatiserte med gamle Edward og Despenserne, mens Edward Longshanks lot Roger Seli gjelde fordi han hadde forført og latt seg vie til Agnes de Notingham ved en tvilsom klerk fra Eltering. Og den stakkars Lovekyn le fol til Henry III endte som krøpling på hjulfjøl etter kvestelsene i skovlhjulet borte på Brocas mill etter at han fikk for seg å redde en svane der. Hva som hendte Peter Lammas og Cedric Morely under Henry II orker jeg ikke gjenkalle engang, ihvertfall ikke idag, mens Aymer Bonenfannt druknet i latrinen her da William le Barbour var vert i huset. Trøstens husnarrer har altså sjelden fått flesket sitt helt hjem, for å si det sånn, og jeg kan ikke si jeg misunner deg din nye stilling, Lyttel fol… Men ved sankt Æthelstan og Frelserens ben og knokler, mann; kom deg nå ned av eselet, og dét straks!»

Єtter at Lyttel hadde funnet seg til rette ved bordet igjen, utba mester Osbert seg ‘gjenparten’.

Lyttel så opp som om han ikke skjønte noen ting.

«Gjenparten, kopien,» gjentok Osbert. «Har du så det andre eksemplaret, for motkvitteringen?»

«Åja, det var sant, ja…» Og Lyttel fant straks frem kansellikopien mens verten sendte Damett etter segl og voks.

Så snart dette var tilveiebragt beseglet mester Osbert rutinert kvitteringen med husets segl.

«Seså, nå får du levere dette i slottskanselliet ved første anledning, Lyttel,» befalte Osbert før han straks ombestemte seg og leverte dokumentet til slottsarkivaren Prince istedet. Med denne bydende bourdoun i en veldig, vinnende verbal velklang veltet verten i seg resten av det som var tilbake på balusteren før han overlot muggen i favnen til en av niesene med de skjønne navn som hastet forbi.

«Dét var et staselig segl,» bemerket abbed Henry og fisket frem sine oculi de vitro cum capsula, altså sine brilleglass. «Hvem har siselert det? Er det kanskje et Londonarbeid?» Og han underkastet beseglingen og seglstaven et granskende blikk.

«Joda, det var gullsmeden mester John de Bonaventure i London,» svarte mester Osbert, «i Edward av Caernarfons første tid.»

Husravnen Ezekiel kom seilende ned fra en av mønebjelkene og landet hoppende på bordet. Her nappet den til seg et crusterolleflak fra en av skålene og fløy opp i taket igjen.

Lyttel fol satt der og ringlet med disse sølvstykkene.

«Ja, nå har du råd til minst to dusin egg og et godt mål* øl, og enda ha litt til overs,» sa Mandeville.

«Eller to høner og fire mål øl,» sa broderEmrys.

«Du kan jo også kjøpe deg en gås og en gallon* gascognsk vin,» foreslo abbeden.

«Kjøp deg et par kyllinger og et mål rhinskvin,» kom det fra Ludolf.

«Og da mangler du bare åtte pence på en sau,» sa le Baker.

Og rådene og forslagene strømmet over Lyttel som var han midt blandt kramkarer på markedet, og det ble foreslått alt fra øl, vin, sau og ku til vokslys, linskjorter og lærstøvler, tilmed stoler, puter og bøker.

Og man betydet ham hvor god betaling dette var, idet man sammenlignet sølvslanten med daglønner for arbeidere og håndverkere, der det varierte fra en penny og to til fire og fem, der en snekkerlønn lå på fire pence for en dags arbeid og for murere fem. Lyttel fol hadde altså fått nær det dobbelte av en murerlønn.

«Du er bare trettini pence fra en riddersold nå, Lyttel,» humret Mandeville

Og Lyttel fol satt der og raslet med sølvet, inntil han døv for alle råd og forslag slapp håndfullen ut på bordplaten med et kort klirr, hvor de ni sølvstykkene både viste kongens portrett og langkorsflaten bak. Og Lyttel forhørte seg litt om vinen hos verten, siden han nå ikke kunne nøye seg med sankt Julians skål i vann, som han sa.

Og Osbert opplyste om at over hundre fat vin var losset fra elveprammene senest for et par-tre uker siden og bragt opp til slottet, i hovedsak partier fra kongelig vinhandler John Chaucer, og rundt seksogtyve fat var i tillegg deponert i Trøsten, hvorav halvparten var seglmerket for slottet, men som ved ansøkning kunne stikkes om vertshuset skulle komme i mangel. Vinpartiene besto også av flere fat fra John Brocas’ vinkjeller i Clewer, og nye hundre fat var alt på elven fra London. Og det dreide seg om flere sorteringer, der var acetus, albus og rubeus, dulcis, fortis og grossus, miscatus, potens og vetus, og der var vin fra besittelsene i Aquitaine samt  lombardervin, rhinskvin og occitanvin, som herr Chaucer distribuerte fra lombardene, hanseatene og cahorsinerne i London.I tillegg sorterte simplere og tynnere viner som aquatus, pusca og picheta som folkevin, altså tilgjengelig for folk flest og de fattige under turneringene på Georgsdagen og lignende folkefester.

«Forøvrig kommer visst herr Chaucer innom en av dagene i forbindelse med et Johannes-diptyk han har bestilt som gave til Edward,» tilføyde Osbert. «Ja, jeg tror mesteren og hans lærlinger sitter der borte ennå…» Og han kastet på hodet mot noen av langbordene lenger bak i lokalet, der håndverkerne holdt til. «Og kanskje har Chaucer med seg guttungen Geoffrey også; han er så nysgjerrig på Ezekiel.»

Og etter en kort utveksling om typer og mengde til den og den pris, ble det til at Lyttel fol tinget på simplere vin til hele bordet:

«Jeg har disse langkorserne, ved sankt Fortunatus, og de er ni, så da blir det en aquatus – om verten er blid!»

Og mester Osbert var vel blid, kan en si, for vin skulle det bli, men ikke for de ni, og heller en musca’ enn pusca, heller en miscatus enn aquatus; Lyttel kunne beholde sølvet sitt enn så lenge, sa han, for vinen var på huset i anledning husnarrens første lønn.

Og Osbert le Taverner vinket en passerende vertinne til seg.

«Du får stikke det eldste rubeus-fatet, Margery; vi skal drikke husidioten til med en god claret.»

Og han dro ermet over munnen og overlot den tomme ølkoppen sin til den travle husfruen.

Og Lyttel fol så sønnlig på Osbert. Og vi tenkte nok at drømmeslottet hans nå strålet sterkere i det fjerne, men at veiene dit kunne vise seg å være interessante hinsides all spekulasjon.

«Men nå skal dere høre…» sa Lyttle fol og grep ivrig et par stylter som sto opp langs veggen ved benken.

Vi fikk ikke høre noenting, og Lyttel fol slapp langkorserne sine ned i pungen igjen mens Osbert tilkalte Damett for å føre eselet Phelippus til stallene.

«Og så gir du beskjed til Margery om å sende inn Ambrose med det samme.»

Tercia pŝ in lib. lamb.
Sigillum III  the thirde sele
‘Da Lammet brøt det tredje seglet… Og jeg så, og se! – en svart hest…’

Fis og fabelvesener – Om illuminasjoner, enbente skapninger og kongelige prompekunstnere

Og Ambrose, det var husets muldyr, som selv fant veien frem til bordet, og kløven var lastet med en kagge claret på hver side. I grimeselene dinglet små løveskjold på rekke – disse ridderlige pendantene som hører med til hesteharnisket, hvert stykke med tre forgyldte løver passant guardant på bunn av rød emalje.

Verten skjenket selv den første vinen til gjestene etter å ha tappet muggen full fra kløven, mens Damett med solansiktet tok med seg et par tomme mugger og skåler.

«Vi får nok bare venne oss til å ha en hustulling innenfor veggene igjen,» sa Osbert mens han gav muldyret en håndfull rosiner og klappet det på mulen.

«Men vi skal se du kanskje snart blir ytterligere begunstiget, Lyttel,» la han til. «Glem ikke at Erobrerens favorittidiot Berdri ble skjenket tre landsbyer i Gloucestershire i sin tid, mens husidioten Hitard hos Edmund Jernside mottok herresetet i Walworth for at han greide å få kongen til å le så jernsømmene revnet i sidene på ham. Og Tom le fol fikk engang femti shilling av Edward Longshanks for å ha underholdt i kongsdatteren Elisabeths bryllup, for ikke å nevne flatulisten Roland le Pettour, prompekunstneren par excellence, som av Henry II ble skjenket Hemingstone manor med tretti mål land i Suffolk for sin musikalske rumpe. Og du kan vel ikke være snauere enn den forslagne normanneren eller den fisende Roland? Du har også hoffnarren Robinet å stille opp mot nå, må du ikke glemme; denne borddanseren har visstnok nettopp oppnådd å få hest og eget tjenerskap. Du kan ikke sikte lavere, og du må vite helt klart og fast hva det er du ønsker deg heretter, for mulighetene er grenseløse. Hva med et grevskap? Eller kanskje heller et par-tre besittelser i Aquitaine?»

«Han kan da ved sankt Georg ikke nøye seg med noe mindre enn Calais,» mente Mandeville.

Og Lyttel lærte snart at han nå også befant seg i en svært utsatt stilling; på slagmarken var det en hevdvunnen forventning om at han gjorde sitt beste for å oppmuntre både riddere og fotfolk og satte mot og munterhet i dem med alle midler, man så ham også gjerne løpe i front med fanebærerne, samt at han ville bli brukt som sendebud til fiendens leir ved behov. Og dét kunne jo gå alle veier, som kjent; i verste fall kunne motstanderen finne på katapultére ham tilbake til sin egen konge, eller kanskje bare hodet hans, om man var i humør til det.

Han måtte med andre ord venne seg til å omgås en tribuchet uten å knekke sammen.

Osbert gjorde ham også oppmerksom på at man i Trøsten ville omgås ham sparsomt og avmålt heretter, så en manglende fortrolighet dem imellom måtte han ikke ta ille opp, men forstå det som en fasett ved hans nye stilling, der han mer var Edwards – eller rent formelt dronningens mann.

Og da Lyttel ikke helt syntes å forstå hva verten mente, lente Osbert seg litt nærmere.

«Du er fra nå av en slags forlengelse av hoffet,» forklarte han, «du er å betrakte som en compagnon absent – en venn på avstand, men med en fot innenfor hele to kongelige husholdninger, om en kan si det på den måten. Det er derfor å foretrekke at hverken du eller jeg kompromitteres på noen måte, eller hva verre er: at ingen av oss ved en uforsiktighet kommer i skade for å krenke Kronen.»

«Men hvordan skulle vi kunne begå noe sånt, da?» undret Lyttel.

«Venn Lyttel, jeg avstår fra videre redegjørelser for disse tingene, men en kan lett komme til å høre saker man ikke skulle ha hørt noe om, ikke sant, og man kan komme til å si noe man ikke burde ha sagt ut fra rene antagelser eller misforståelser.» Og nå henvendte han seg mer til resten av bordbestningen:

«Og det er ingen hemmelighet at vår herre Edward har sine ører og øyne i alle ender og avkroker, og vi vet jo også at han selv liker å lufte seg i forkledning nå og da… Husnarrene er uansett å betrakte som en type embedsmenn for Kronen, i en helt vill men alvorlig forstand. Dessuten…» – og nå blikket han eselrytteren faderlig strengt – «dessuten har vi her i Consolatio Regis vår egen måte å tukte husidiotene på, understøttet av sekelgamle seder og skikker – i tvingende tung tradisjon.»

Lyttel mumlet noe om den hellige treenighet, før han unnskyldte seg for å gå fra bordet. Snart svingte han seg opp på styltene, og var i forbløffende fart på vei mot filipshuset mens han liret av seg ‘Euvre le bec, si jete en bret.’

«‘…Et dist Renars – ‘ce fu bien fet’,» fullførte Emrys. « Ja, det er altså fra reveromanene, mine brødre, hvor reven skryter av kråkens musikalske gaver og narrer den til å åpne nebbet for å bevise det, og mister dermed osten.» 

«Og jeg skal ikke spørre hvor knekten har snappet opp de versene » sa abbeden.

«Det må vel være i buskene bak dohuset hvor nattergalen holder til,» mente Mandeville.

«Og kanskje på stylter,» humret abbed Henry, som vendte seg mot broder Emrys: «Når vi er inne på reveromanen, nevnte ikke du noe om et sjeldent eksemplar i Peterborough?»

«Nei, det var i St. Albans,» sa Emrys, «men jo, jeg snuste opp et manuskript hos abbed Morcott i Peterborough også, men jeg kom over et tolousansk manuskript fra Henrik den andres tid i biblioteket i St. Albans, og det var katalogisert av salig broder Matthew Paris, og det kan dreie seg om redaksjoner av enten Pierre de Saint-Cloud eller Richard de Lison, og utførelsen kan under tvil tillegges kong Johans tid, da denne presten fra la Croix-en-Brie gjorde en tilføyning eller to som vi altså ikke finner før etter Løvehjertes tid…»

Mester Osbert måtte en tur ut i kjøkkenet til gryter og panner, og snart ble han tilkalt for å avvise noen gyrovager i døren, slike omstreifende snyltere som limer seg fast i alt fra vertshus, gods og borger og klostre inntil de må slepes ut.

Da det igjen var tale om bøker, falt det Nicholas Prince inn å nevne en bok han hadde katalogisert nylig, og det var en Isidorus i noe så sjeldent som vinsort lærbind, og med sølvspenner (som ikke er sjeldent).

Og siden man hadde nevnt hester til hoffnarrer, fant han å erindre hva Isidor sier om dette dyret i sine Etymologier; disse skjønne og edle vesenerkan lukte krig lenge før den bryter løs, og den drar fort kjensel på venn eller fiende, kampkåt reagerer den på trompeter, og uhemmet nyter den kamptummelen. Dette fortreffelige dyret går også i dyp sorg over sin falne herre, det rammes av en doloris affectum, sorgfølelser helt lik menneskets, og den holder deretter ryggen fri for andre ryttere. Hesten har egentlig meget til felles med mennesket, skal vi tro den lærde fra Sevilla..

Isidor hevder også at kentauren er en naturlig og lykkelig blanding av mann og hest.

Språket vitner tillike om dette nære båndet, der både ord og begreper relaterer til nettopp hesten.

Av en eller annen grunn syntes en underlig mismodighet å senke seg over bordet; kanskje man tenkte på apokalypsens fire ryttere, det var ikke godt å si. 

Og for å få tankene over på noe annet, var det noen som foreslo at Mandeville kunne berette noe fra sine reiser. Han trakk først litt på det, men lot seg til sist nøde, for de satt da tross alt over en av de beste vinsorteringene vest for London, og dét grunnet et kongsgitt fremrykk.

Og så hørte man om kjemper i fjerne land som griper skip ute på havet og om kvinner som dreper med blikket, vi hørte om kynocephaler, som holder til i det fjerne Macumeran, østenfor Ultima Thule, og det er skikkelser med hundehoder som er så sky at man ikke kan se på dem uten at de stikker av. De har sverd og skjold, og fanger de deg bringes du til kongen deres, som alltid bærer en rubin og et kjede med tre hundre perler. Og i landet Dodynia finnes blemmyene – eller akefalene, og det er dvergsmå skapninger uten hoder og med øyne og munn på brystet, skikkelser som kun har et lite hull til munn, og som bare kan ernære seg ved å drikke gjennom sivstrå. Der finnes vesener som trekker leppene over hodet når de legger seg, der er skapninger som omkommer om de taler ondt om andre, noen som går rundt på alle fire, andre som spiser hverandre med ledsagelse av musikk. Vi fikk også høre om fjerne land ved Cathay, hvor man i skjønne landskaper og fair contré kan høste frukter med levende dyr inni, med kjøtt og ben og blod, små skapninger som ligner lam uten ull. I landet Bactria vokser trær med ull, og i den veldige byen Latorim som er mye større enn Paris, går menn rundt med katteskjegg, der finnes ingen fattigdom og de har tamme dyr de kaller Loyrae som fanger fisk for dem, mens alle gifte kvinner går rundt med krone og mumler de mest hårreisende besvergelser. Og Mandeville kunne videre berette om skiapoder i landene hinsides Indialand, og det er enbente skikkelser som hopper rundt på det ene benet sitt raskere enn hester og hjorter, og som plutselig kan legge seg ned på ryggen og bruke den store foten sin som skygge for solen eller som vern mot regnet

Abbeden underholdt oss så med et par helgenlegender til kvelds, og før han trakk seg tilbake for natten varslet han om en tur han måtte gjøre til Redyng kommende mandag. «Men brødrene og jeg innkvarterer oss på slottet fra imorgen tidlig, slik at vi kan overholde søndagsliturgien i Georgskapellet der,» tilføyde han. Nå måtte han se litt til flokken sin, sa han videre, og finne ut om prioren hadde vært en god hyrde for brødrene i den tiden han hadde vært borte. Det var noen saker han måtte ordne opp i, som en konflikt om et fergeleie, brevskaper om en opprettholdelse av kornrenten og en tvist om beitemarker for bufe, samt en affære med abbediet i Waltham. Og så skulle en ny materialforvalter i klosteret velges. Der var også en sak hvor prioren i Leominster, et datterkonvent av Redyng, hadde solgt en mølle uten å konferere hverken med ham eller biskopen. Endelig var der også pågående forhandlinger om noe relikvieutveksling med søsterabbediet i Fécamp.

«Men fortvil ikke, mine barn,» trøstet Henry oss. «Jeg er tilbake om noen dager.» Og til verten sa han fortrolig mens han tok ham til side: «Du gjør vel i å tukte den nye hustullingen din først som sist, men gjør det med campana campanorum, så å si; vis ham hvem som har de største bjellene.»

Husravnen Ezekiel gav fra seg et par klong fra en av hanebjelkene, og i det samme kom en svett Margery bort til Osbert og ville ha ham med inn i bryggeriet; det var visst noe med skålvekten, den var i ulage. «Jeg får ikke målt rett vekt på byggrynene,» sa hun.

quarta pŝ in lib. lamb.

Sigillum IV  the fourthe seale

‘Da Lammet brøt det fjerde seglet… Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden…’
Sabbato ante proxima festum sancti Thomae Cantuariensis (lørdag før st. Thomas av Canterbury)

Abbedens oppdagelse – Om kongelige abbedier og Åpenbaringens sju segl

Abbed Henry var tilbake alt lørdagen etter, den femte dagen i juli måned, og det var to dager før festen for St. Thomas av Canterbury.

Og i hans følge var foruten broder Anselm (herværende kronikør og eders fortolige) og broder Emrys, to munker til, broder Godwyn og broder Stephen. Godwyn var tidligere hospitalarius – gjestemester i klosteret, Stephen assisterende dokumentforvalter, bibliotekar og en av tre seglbevarere. Noen pilegrimer og kramkarer hadde visst slått følge med dem på veiene, og disse trakk nå lenger inn i hallen for å finne seg et bord.

Det viste seg også at distriktssheriffen John de Laundeles med følge også tok inn i vertshuset denne formiddagen, og dette følget fant seg til rette innerst i hallen og under baldakinen, et sete som ellers var forbeholdt kongen og hosebåndsridderne, og det het Caerleon etter kong Arthurs slott.

Mester Osbert hilset de Laundeles velkommen, og han hilset likeså abbeden og pilegrimene, alt mens han med Damett, Margery og jentene bar noen kornsekker og et par fuglebur inn til kjøkkenet.

Ved øllebrødet under nonsmåltidet lærte vi at der ble mer å hengre fingrene i ved hjemkomsten for den gode Henry, vår kjære abbas radingensis; de nevnte sakene hadde han fått bragt orden i, men andre anliggender hadde kommet for dagen som gjaldt abbediets gamle privilegier, som myntprivilegiet, toll- og portprivilegiet og skogjustisen.

Det kongelige abbediet i Redyng eide fra gammelt av en rekke eiendommer, sognekirker, skoger og møller, og hadde videre ved kartularier utstedte av grunnleggeren Henry I juridiske privilegier i hundrederetten og all jurisdiksjon i byen Redyng og tilstøtende landsbyer, samt egen utnevnelsesrett for abbeder, uavhengig av moderklosteret i Cluny. Kong Henry utstedte også et kartular hvor konventet beskyttes fra all verdslig og geistlig rettsforfølgelse, i tillegg til det privilegium at ingen kongelig skogvokter skulle legge seg opp i saker vedrørende klosterskogene, så her var abbediet kongen jevnbyrdig med egen skogjustis.

Andre kartularier gav abbediet råderetten over kirkene i Thatcham og Wargrave i Berkshire og Handborough i Oxfordshire, samt bekreftet forskjellige donasjoner fra velgjørere, som f.eks. kirken i Wychbury i Wiltshire, en gave fra jarlen av Leicester – altså slike ting.

«Jeg skal ikke kjede dere med disse sakene,» sa abbeden, «men jeg kan kort si at kong Edward nå har begynt å pirke i både myntprivilegiet og skogjustisen.»

«Jaså, er det slik at han vil monopolisere all mynt og kanskje ha mer tømmer til skipsbygging?» sa Baker.

«Det stemmer nok, men delvis. Abbediet Bury St. Edmunds har mistet myntprivilegiet, hørte vi nylig. Vårt privilegium ble skjenket under min forgjenger abbed John, og som ikke er så rett lenge siden. Vi har jo tidligere vært inne på Edwards nærmest skjødesløse fremgang med hensyn til finansieringen av krigføring og alliansebygging, og hvor han som før nevnt ennå skylder abbediet anselige verdier, både i mynt, gull og juvéler, slik som han ennå skylder de flamske hertuger og italienerne; Bardi og Paruzzi er visst bankerott. Hva angår klosterskogene, dreier det seg nå kun om et område i Wargrave, men for å få tilgang på tømmer og vilt derfra, må man nødvendigvis omstøte paragrafer i kong Henrys kartularier.»

Abbeden kunne opplyse oss om at kongen lå i forhandlinger med prioren i Merton om kjøp av tømmer til dette rundbordet, som var å forstå som mer enn et bord i det rundtårnet som nå tok form oppe i høyden.

«Vi har gjennom vår etterretning fått greie på at det dreier seg om over femti eiker til en pris av mer enn tjueseks pund,» sa Henry, «men prioren gjør seg vanskelig, slik at herr Edward nå begynner å se etter våre skoger – og Brocas er hans mann også i dette anliggendet.»

Man var enige om at dette ikke lovte godt, og vi forsto nå abbedens egentlige ærend her; han lå i forhandlinger med kongen om klosterprivilegiene. Ihvertfall trodde vi det.

Og så hørte vi at kongens gamle erkebiskop John de Stratford hadde blitt sengeliggende hjemme på godset i Mayfeld etter at han falt syk om i Maidstone for et par uker siden, og en visste ennå ikke hva det var som feilte ham.

Erkebiskopen hadde forøvrig i noen tid arbeidet for å bringe klosteret i Steyning inn under Kronen.

«Edward har lenge skulet til denne normanniske besittelsen og betrakter Steyning som et farlig brohode for Valois, men Fécamp nærer imidlertid ingen tilskyndelse vedrørende en avhending til Plantagenet av noe som har vært deres siden Edward Bekjennerens dager.»

 «Det sies at Edward av Caernarfon seilte over til Normandie fra Irland etter flukten fra Berkeley,» bemerket Emrys, «og at han levde i skjul i Fécamp under abbed Pierre Rogers vinge, og denne abbeden sitter nå i Avignon som pave Clemens.»

«Ja, det har du rett i, altså når det gjelder Clemens, ihvertfall,» sa Henry, før han kremtet og holdt frem:

«Abbeden i Fécamp har sendt meg sin hilsen og appellerer til Redyngs innflytelse for å kunne beholde Steyning, og vi ligger i forhandlinger om en translasjon av le sang précieux – det hellige blod – som er den mest dyrebare relikvie abbediet over Kanalen har; det er jo grunnlagt på legenden om fikentreet med Kristi blod som rekte i land der en gang. Relikvieskrinet inneholder to ampuller med helligblod, og Redyng står i begrep med å tilegne seg den ene.»

«Det er ikke lite til relikvie,» sa Mandeville. «Om kongen lytter til Redyng og lar Steyning være blir Fécamp noen Kristdråper fattigere, hm?»

«Om vi ikke lykkes med Steyning, vil vi uansett forhandle med relikvier; vi har jo tross alt noen selv, for å si det mildt; to biter fra Korset, en bit av Frelserens kappe og Golgatastenen med Kristblod – for å nevne noen.»

«Men når vi er inne på Valois,» sa Ghistelles. «Er der ikke nye allianser med skottene på gang? Jeg mener også å ha hørt om noen uroligheter ved Carlisle…»

«Joda,» sukket Henry, «der er stadig ting i bevegelse i utkantene der oppe; det ryktes om en samling i Selkirk også… Grensetvistene har jo i lengre tid brutt vilkårene i Edinburgh-Northampton-traktaten, og slik har det vært i femten år, helt siden slaget ved Halidon Hill, til tross for biskop Richard av Durhams mellomkomster også. Og ting bedret seg ihvertfall ikke siden herr Edward hengte Sir Alexander Setons sønner etter at disse ble sendt ham som garanti for overgivelse av Berwick-upon-Tweed.»

«Man skjelner sårt mellom de franske eller skotske sympatier i de skiftende alliansene til enhver tid,» sa Baker, «dette blir man nok aldri klok på, ihvertfall i spørsmålene omkring Edward Balliol og Robert Steward, og hvor noen synes å mene at det er bedre om denne Steward, Davids nevø og innbyrdes rival, ble tronfølger om David ikke får noen blodsarving fremfor engelsk tronbestigelse. Spørsmålene har også igjen reist seg omkring denne Robert Artois; som vi vet melte han nok sin egen kake da han etter å ha mistet sine franske besittelser oppsøkte Edward og egget ham til strid mot kong Philippe. Men hvor stor betydning man skal tillegge Artois kan jo diskuteres…»

 «Jeg mener å ha snappet opp navn som Liddesdale, Ross og Dunbar i det siste…» sa Ghistelles. «Og Steward også , visstnok.»

«Liddesdale,» grunnet abbeden. «Om det er snakk om Sir William Douglas av Liddesdale, så er ikke han til å spøke med. Han vendte tilbake til skottehoffet før Neville’s Cross, etter disse hendelsene med Sir Alexander Ramsey av Dalhousie…» Og abbeden berettet kort om begivenhetene for syv år siden, hvor kong David gav Liddesdale baroniet Dalkeith, grensende til Ramseys baroni Dalhouisie, og hvor kongen året etter utnevnte Ramsey til sheriff av Teviotdale. Ramsey hadde da gjenerobret Roxburgh Castle fra engelskmennene, og distriktet var utarmet av krigføring. Denne utnevnelsen ble oppfattet som et ledd i å begrense Liddesdales makt i sør, med den følge at han og hans menn avbrøt sherifftinget i Hawick og dro Ramsey med seg bundet til et muldyr til Hermitage Castle i herredet Liddesdale, hvor Liddesdale lot Ramsey sulte og tørste ihjel på sytten dager.

Klosterkatten hoppet ned på gulvet, og abbeden satte seg bedre til rette: «Men uten å sette lit til partiske påstander og vandrehistorier, så er det rimelig klart at før David ble tatt ved Neville’s Cross i forfjor, samlet han Ramseys menn omkring seg, ridderne fra Lothian i sørøst, og denne konstellasjonen er tro mot Bruce-klanen. Liddesdale ble tatt samtidig, og sitter så vidt jeg vet ennå i Tower, men han får visst likevel ting til å skje oppe i nord. Spørsmålet nå er hvordan tingene utvikler seg om David forblir under Edwards vinge; jeg har alt hørt rykter om at det diskuteres engelsk tronfølge i nord, og at en av Edwards sønner rett og slett bestiger den skotske trone, unge John of Gaunt, eller kanskje Lionel…»

Ghistelles kunne meddele at hans følgesvenn kronikøren var i full gang med å nedtegne begivenhetene omkring de skotske spørsmål også, og at han stadig samlet så mye kunnskap om det som mulig.

«Jeg tror vi bør sette vår lit til herr Geoffrey her, for han står seg godt med prinsen, forstår dere; han var i felten da denne vant sine sporer ved Crécy, og han er altså i gang med en krønike.»

«Ser man det,» sa abbeden opprømt, og han henvendte seg til le Baker: «Det gleder alltid et munkehjerte å slå av en prat med kronikører, i vår orden kan man jo også telle mange av dem. Hvordan går arbeidet, herr Baker?»

«Jeg har bare såvidt begynt, ærverdige abbed,» svarte Baker. «Før den kortvarige Malestroit-freden hadde jeg egentlig ikke gjort annet enn å sammenfatte opplysningene fra Adam Murimuth, Thomas de la More, Brut-krøniken og annales paulini, men jeg har hatt stor nytte av å snakke med William Bishop, som var øyenvitne til gammelkongens ferd fra Corfe til Berkeley. Den fremragende de la More har vært uunnværlig, for han var med i sin onkel biskop Stratfords følge til Kenilworth og Edwards abdikasjon der, og jeg kan si at det er på hans oppfordring og med hans støtte jeg fortsetter å skrive. Jeg har videre planer om å få tilgang til kampanjebrevene fra de flamske felttog og Sluys og Crécy.»

«Hvor langt tilbake går arbeidet?»

«Jeg begynte med å nedtegne de fryktelige begivenhetene i den tiden da Despenserne forstyrret gammelkongens dømmekraft, men siden ble jeg opptatt av denne Gaveston og baronene og forræderen Adam Orletons påvirkning av gammeldronningen, Mortimers flukt og sammensvergelse med Valois. Snart var jeg nedsunket i den forrige regjeringens gru og dunkelhet, og så endte jeg opp med å skildre begivenhetene fra beleiringen av Stirling slott.»

«Det er formidabelt,» sa Henry. «Vi kan ha meget å snakke om, og ovenpå her kan herr le Baker forhåpentlig berikes ved et øyenvitne til den beleiringen og slaget som fulgte.»

«Virkelig?» sa Baker forbløffet.

«Åja,» sa Mandeville, «Iestyn gamle frister jo tilværelsen ennå, og som herr verten var inne på, overlever han konge etter konge. Og han påstår å ha vært med å bygge den fryktelige Warrewulf, den største kastemaskinen man har sett (han bygger visst ennå på den i sengen), og at det var han som stakk lansen i enden på den tapre Humphrey de Bohun mellom broplankene i Boroughbridge.»

«Du verden!» utbrøt Baker begeistret.

«Ja, om vi får gamle Iestyn i tale, så tror jeg herr Baker kan få god bruk for blekket sitt,» knegget Henry.

«Vi får gå opp til gamlingen med noe godt øl en dag,» sa Mandeville.

«Da utsetter jeg gjerne min hjemferd til Oseney,» sa Baker muntert.

Og nå hørte man noen rustne feltrop fra loftet igjen, og det var ‘Falkirk’, ‘Sterling’ og ‘Bannockburn’ og noen uforståelige utbrudd.

«Snakker om solen…» mumlet Mandeville og lo i ølen.

«Lupus in fabula,» sa Emrys.

Forøvrig hadde ryktene om denne fryktelige pesten også nådd Redyng, ja, like til Bristol og Herefordshire; vinhandlere, pilegrimer og andre reisende kunne bekrefte dét både herr Ghistelles og le Baker hadde meddelt oss forlengst, nemlig at den hadde spredt seg videre fra Avignon og opp til Lyon, og nå herjet den i Paris – ja, det ble snakket pålitelig om at den alt var gått videre og nådd Germigny-des-Prés, og at den nå bredte seg ut i gaffel langs alle hovedveiene, i alle retninger. Det var sannsynlig at den nå var flere steder på én gang, fra Vézelay og Autun i nordøst til Fontevraud og Mont-Saint-Michel i nordvest.

«Jeg tror den alt har nådd både Reims og Caen,» bemerket Ghistelles.

Vi kunne ikke annet enn korse oss igjen og løfte staupene.

«Det fjerde seglet…» mumlet abbeden.

Vi hørte det, og lurte på hva han mente med det.

«Men ser dere ikke?» sa Henry. «Da vi forrige gang satt her og disputerte, nevnte frater Ludolph her en hvit hest i et eksempel han gav omkring dette med formal og modal distinksjon, ikke sant?»

Når vi tenkte oss litt om, husket vi det.

«Og så kom mester Osbert inn etter noe bueskyting» fortsatte abbeden. «Videre var det dette med skålvekten, ikke sant, og fru margery nevnte tilmed byggkorn…Det første og tredje segl forent. Og vi kan sagtens enes om at det røddraperte eselet kan relateres til rød hest og at den sorte Isidor assosieres med hesten ved det tredje seglet, er dere med?»

Vi var med.

«Altså det andre og tredje segl. Vi erindrer vel også at vår venn eselrytteren bar en løvkrone og dette tresverdet, hm? De første to segl forent bare i dette.»

Og abbed Henry holdt frem: «Og nå nettopp kom pesten igjen; vi snakket om den. Som vi vet kommer Åpenbaringens fire ryttere på en hvit, en rød, en svart og en gulblek hest, ikke sant?»

«Og nå ser vi Døden på den gulbleke hest…» sa Mandeville, « et qui sedebat super eum, nomen illi Mors…»

«Og hva mer er,» sa abbeden. «Har dere tenkt på dette at Lyttel gjerne rir rundt med et lam?»

«Lammet som bryter seglene,» sa Ludolf.

Vi grøsset, og vi korset oss igjen.

Abbeden, Emrys og klosterbrødrene gikk snart for å beskikke et ærend på slottet, mens vi andre gikk til vårt.

Quinta pŝ. in liber Lamb.
Sigillum V  the fyfte sele
‘Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var myrdet for Guds ords skyld…’

Bokmylder og munkemekanikk (om marginalia, monastisk mekanikk og bibliotekene i Brabant)

In die sabbat. ante proxim. festū sċti Thom., ad cenam vespertinam (lørdagen før st. Thomas, ved kveldsmåltidet)

Da brødrene og abbeden kom tilbake for vesperen, var de i følge med Nicholas Prince.

Forhandlingene om klosterprivilegiene hadde foreløpig ikke kommet noen vei, og skogfogden og sakførerne i slottskanselliet syntes mer opptatt av å gå til aftens enn å bestride kong Henrys kartularier.

Mester Nicholas Prince var som vanlig munter ved utsiktene til å samtale om bøker; Henry hadde nemlig forestilt ham en stående invitasjon til Redyng, hvor han ved anledning kunne fordype seg i abbediets boksamlinger under veiledning av broder Stephen. Og den kongelige arkivar og armarius gledet seg overmåte ved dette; han hadde ikke vært i abbediet siden han som yngling var i følge med sin franciskanske læremester, som hadde et par beskikkelser der, sa han.

Der var særlig en passasje hos Giraldus som Nicholas Prince gjerne ville besnuse i et omtalt eksemplar i Redyng, et særdeles fast og velskrevet manuskript av Topographia Hibernica, og Nicholas Prince gjenkalte den etter hukommelsen mens staupene fløt av øl:

‘Av alle undere i Kildare har jeg ikke funnet noe vidunderligere enn denne fantastiske boken… Her ser du det guddommelige åsyn overnaturlig tegnet, og dér de mystiske formene til evangelistene, med enten seks, fire eller to vinger… Betrakter du figurtegningene med all din visuelle kløkt og gransker de innerste hemmeligheter i denne formidable kunst, så vil du oppdage så delikate, så vidunderlig fintrukne linjer, snodd og innflettet med så intrikate knuter og besmykket med så friske og briljante farver, at du umiddelbart vil anta det som engleverk snarere enn menneskelig.’

«Det vites at dette er en betraktning av det navngjetne Kells-evangelariet,» bemerket broder Stephen.

Abbeden humret litt og sa: «Mester Nicholas kunne ikke tenke seg å gjøre Giraldus turen etter, da, og ta en tur til Irland?»

Dette hadde tydeligvis ikke den gode Nicholas Prince tenkt på; til Irland måtte han for visst, men først måtte han granske Giraldus for å få rede på hvor boken befant seg, sa han.

Og staupene ble løftet til latter. Mester Osbert luktet igjen godt selskap, og benket seg hos oss med staup og ny baluster.

Det var flere som innfant seg til denne vesperen, for nå behaget Lyttel seg ned fra de høyere sfærer, så å si; han påsto å ha vært en tur på taket, og nå var han glad for å komme tidsnok til å få seg et måltid mat til aftens.  Den nyslåtte husnarren kom visstnok tilbake fra fuglenes rike, og herfra hadde han meget på hjertet; innimellom munnfullene og ølslurkene kunne han nemlig opplyse om at han nå var utsett til å være magistraldommer mellom uglen og nattergalen, og disse hensetter sine uenigheter utelukkende til etter aftensangen alle dager, må vite. Følgelig var han ønsket etter avtale med de bevingede oppe på takmønet alt samme natt, sa han, og han gledet seg overmåte idet han alt var i full gang med å forberede seg til dette hverv.

Da Osbert blandet seg faderlig inn og ytret innsigelser mot dette forehavendet, kunne vår løyerike londoner henvise til relevante paragrafer i kontrakten sin. Og han utba seg en øyeblikkelig konsultering av et dokument som kanskje ikke eksisterte.

En lettere irritert Osbert forhørte seg for sikkerhets skyld hos bibliotekaren, men denne stilte seg uvitende til saken. Han var heller ikke kjent med at noe dokument av den sorten var under utarbeidelse eller disposisjonering i kanselliet.

«Men det er helt sant,» bedyret Lyttel fol, «for Edward har sagt det til Philippa, jeg sverger ved sankt Raheres hellige ben i Aldersgate!»

«Og jeg sverger ved sankt Pernel og norddøren i Vår Frue i Marlston at øreskjellene dine vil bli varme om du holder frem på denne måten,» forsikret mester Osbert med en så dyp og brysk bourdoun at Lyttel uvilkårlig tok et par skritt bakover.

«Men… men når kontrakten foreligger vil vi altså finne dette under punktene om takløping og sånt,» sa Lyttel spakt før han gjemte seg i ølkoppen.  

«Et lascive canunt volucres,» mumlet abbeden, «og deilig synger fuglene…»

Da complétklokkene lød var det en som fikk det travelt, og det var Lyttel fol; han hadde knapt tid til å takke for seg og ønske oss god natt før han absenterte seg, og dét med en travelhet man ikke ser hos noen som er på vei til sengen.

Noe sa oss derfor at han i virkeligheten var på vei mot andre høydenivå enn rommene ovenpå; sannsynligvis ville han nå stjele seg til å forrette sin bemeldte nattlige dont. Lyttel fol var på vei opp til fuglenes rike og en disputas av de sjeldne, nemlig den mellom uglen og nattergalen.

Man valgte å forbryte seg en smule overfor de siste angelusklokkene før man gikk til hvile denne kvelden, da vår vertinne bragte oss en mugge slumreøl og en ny kjerte som vi kunne sitte litt over – i en stille og uoppfordret innvilgelse av en aldri så liten reresouper, en senkvelds bak angelus. Londonmuggen var dessuten også langt fra tom, så her var det grunner nok til å glatte bordstykket ytterligere. Slik ble det altså til at vi supte en sancte thomas i et kjærkomment sedes vespertina sub sanctitate thomae.

Kongens bibliotekar holdt oss ennå med selskap. Man var blitt enige om at han tilbragte natten her, for med egen seng til enhver tid bød ikke dette på vanskeligheter, slikt hørte til husets forordninger. Og etter at roen hadde senket seg over kveldsbordet falt man igjen tilbake i den tidligere samtalen. Mester Nicholas Prince erindret den gangen han var med i følget som bragte den toårige prinsen i sikkerhet til Nottingham da man fryktet en nærstående fransk invasjon, ennå to år før krigserklæringen og fem før slaget ved Sluys. Under disse omstendighetene benyttet han anledningen til å katalogisere en mindre boksamling i Nottingham slott, og der kom han til sin henrykkelse over et eksemplar av Bedas Historia ecclesiastica anglorum, med proveniens i Ælberts berømte bibliotek i York på Alcuins tid. Noen mente manuskriptet var røvet fra abbediene Rufford eller Welbeck under kong Johan. Vår bibliotekar fikk overført manuskriptet til en mer beleilig samling (man kunne forestille seg hvor), og han utbredte for dem som satt til bords denne senkvelden den velsignede lykke som hadde blitt denne bedaen til del, «… som ble skånet for denne erobrerforakten fra de normanniske geistlige som rammet så mange av våre gamle og skjønne boksamlinger, om enn så skjønne…» Og mester Nicholas lettet hjertet for en avsluttende betraktning over den pussighet at likemenn i bøkene kunne under gitte omstendigheter sette seg selv og sin herkomst høyere enn lærdom formidlet gjennom skjønnhet og håndverk.

«En gang jeg var innom brødrene i Bury st. Edmunds kom jeg faktisk over noen katalogopptegnelser over andre kjente eksemplarer av Beda,» erindret Emrys. «I listelange oppførelser kom jeg over manuskripter i Fulda, Würzburg, Lambach og Melk, og registeret omfattet videre Peterborough, Durham, Winchester, Winchcombe, Worksop, Wearmouth og Jarrow. Og til min henrykkelse fant broder armarius frem augustinernes eksemplar, som nettopp da var utlånt fra prioriet i Worksop til Peterborough! Mine øyne må ha glitret, mitt usle skinn antok fuglehud og blodet bruset…»

Et nært forestående lån av ‘Ælberts Beda’ til Redyng abbedi ble straks avtalt.

Broder Stephen lurte på om noen hadde hørt om de to underskjønne biblene abbed Mentmore nå hygget seg med i St. Albans; han hadde fått dem av Richard de Bury for noen år siden.

«Joda,» sa broder Emrys, «Jeg kunne ikke slå meg helt til ro i Peterborough når jeg først var på tur, heller, så jeg losjerte et par dager hos den gode abbed Michael i St. Albans også, og dér fikk jeg stikke munkesnuten min ned i dette parisergodteriet som du nevner. Biblene er svært vakre, de har  en fast bokhånd, og med en frisk og solid, men litt kjedelig pariserpynt munkene her hjemme ikke er helt fortrolig med, enten man er i Berkshire eller East Anglia, for våre hjemlige illuminatorer kan ikke dy seg for å befolke marginene med alt som er skapt og uskapt. Vi lar oss uansett inspirere og korrigere av parisernes sobre og stramme randbånd. Dessuten gnistrer det av uovertrufne illuminasjoner i dem, og på de mest uventede steder.»

«Er det ikke denne Mahiet som har illuminert en av disse biblene?» spurte broder Godwyn.

«Så vidt vi vet arbeidet mester Pucelle sammen med denne, Ancelet og Jacques de Maci på illuminasjonene i dette manuskriptet. Abbed Mentmore viste meg forøvrig et par linjer i vermilion under kolofonen, hvor mesteren selv opplyser om dette, med datering og det hele, tilmed når på dagen.»

«Ingen kan frakjenne Richard de Bury hans nese for attraktive bibler,» sa broder Stephen.

«Besitter abbediet ennå det ene eksemplaret av de Burys Philobiblon?» spurte abbed Henry.

«Vi har hele tre eksemplarer,» repliserte broder Stephen, hvorav to er uten særlig utsmykning, men lekre.»

«Men det er jo aldeles fremragende!» sa Henry.

«Jeg erindrer en tidlig desemberkveld før jul ifjor,» sa broder Godwyn. «Jeg og våre brødre Aidan og Geraint var ute og søkte etter abbedens katt under stjernene, da en skikkelse som lignet to skapninger kom mot dem over snøen og ut av frostdisen. Vi slapp både lokkekyllingen og melkeskålen og løp inn, forvisset om at vi hadde sett den tohodede møllersønnen fra Marlowe, som det gikk så fæle rykter om, eller kanskje det var Dødsengelen selv… men det viste seg å være broder Emrys og broder Anelm her som vendte hjem fra et besøk i St. Albans, med nytegnede mønsterbøker gjort etter abbed Mentmores nye bibler. De ble tilgitt for at de kom for sent til complét.»

«Ja, vi ble forsinket ved Amersham og på en bro ved Marlowe,» erindret broder Emrys humrende. «Ved Amersham måtte vi skremme vekk to landeveisrøvere, og ved Marlowe måtte vi vekke mølleren, som var fergemannen vår, siden forvinteren hadde ødelagt broen igjen. Katten kom forøvrig til rette da den så oss, og den slapp musen den hadde i munnen av ren gjensynsglede og gikk i bena på oss helt til refektoriet.»

Abbed Henry humret idet han nappet katten Abelardus litt i øret og klødde den i hakeskjegget.

«Man påkaller vel alle tenkelige djevler og dødsengler om våre illuminatorer nå skal la seg inspirere av de østengelske og flamske påfunnene,» bemerket Ludolf.

«Du tenker kanskje som Sankt Bernard nå,» sa Henry. «Den ærverdige abbed i Clairvaux fordømte ethvert kunstnerisk påfunn i marginene, og han beskrev det han fordømte så levende og så saftig og fristende at vi skulle tro det var fra ham alle disse rankekrypende, vanvittige apene og glefsende kimærene og frenetiske rumpeslikkerne kom i alt det herlige tornekrattet Sankt Benedikt rullet seg i når lysten tok ham.»

«Ja, nettopp,» sa Prince, «i den saftfulle kritikk St. Bernard anfører mot de marginale eksessene kan man få øye på en likefrem fascinasjon overfor den kunstneriske frimodighet han vil til livs, i det at han må navngi enhver ape og kimære og obskøne groteske han angriper, og formelig raser i så farverike og ordrike vendinger at leseren og tilhøreren derved danner seg et bilde av det han fordømmer mer levende enn om de faktisk så det han fordømmer; den gamle munk risikerer jo selvfølgelig på denne måten å friste leseren til å bli oppmerksom på det han selv forakter og ønsker fraværet av, og som han altså advarer mot.»

«Ja, den gamle St. Bernard ville nok gjemt groteskene sine bedre om han hørte oss nå,» sa Henry. «For alt vi vet var den gamle Bernard kanskje tidens betydeligste satiriker; hans utlagte ringeakt for enhver kunstnerisk utskeilse – være seg i manuskriptutsmykningen eller i kirkeskulpturen – ledet ham jo nødvendigvis til å måtte anskueliggjøre det han så stedig påsto å hate.»

«Nettopp! Bernard er ut fra denne bevisføringen ikke bare en fordekt humorist; sannsynligvis var han også blandt de kåteste menn i kristenheten. Vi kan hitsette antagelsen ut fra flere dokumenterte observasjoner på mannens tilsynelatende sløvhet og manglende observasjonsevne. Han var trolig det absolutt motsatte, og at denne sanseligheten ble så påtrengende at det forstyrret hans åndelige liv og hans arbeid. Slik kan han ha iverksatt en systematisk tilsløring av sansene sine, Gud vite hvordan, men isåfall lyktes han overmåte: han skal ha vært så sanseløs at han over tid brukte rått blod som smør uten å merke det.»

«Bernard av Clairveaux lengtet også etter kvinner,» sa Henry, « – etter Kvinnen; hans marianske syner og omfattende Maria-tilbedelse omsatt i litterære begåelser har utvilsomt samme rot og nytte som troubadorenes tilsvarende Damedyrkelse; de erotiske lengsler helliggjøres og finner figur i Kristi mor, driftene sublimeres i kunstneriske frembringelser og får avsetning der. Og hva fremkaller denne dichotomien mer levende enn nettopp Sankt Bernards visjon av seg selv som drikker av Jomfruens bryst?»

«Mange lærde finner sine veier for Adam, for å si det slik,» sa Emrys,  «som salig pave Johannes xxi, som før hanfikk taket i biblioteket sitt i hodet i palasset i Viterbo, hadde begått noen skrifter, som f.eks. Quaestiones super Viaticum (et kommentarverk til Constantinus Africanus’ Viaticum), det nok mest betydelige Liber oculo (‘Om øyet’) og Thesaurus Pauperum; sistnevnte et farmasøytisk overflødighetshorn med bl.a. opplistede ingredienser til 34 typer afrodisiaka og 56 resepter på potensfremmende midler.»

«Ja, denne medisinkyndige paven som i sitt korte pontifikat rakk å agitere nokså langt for et nytt korstog, arbeidet for en enhetsdannelse mellom øst-og vestkirken samt sendte legater til Kublai Khan, unnslo seg ikke noe eksperiment først tenkt eller muligheten for risikable blandinger av dunkle eliksirer,» supplerte Holcot,  «– og langt mindre skygget han unna for å snitte i hvilket som helst lik eller kadaver som måtte tjene hans edle og hippokratiske hensikter (at man spekulerte vilt omkring hvorvidt hans Høyærverdighet også var nekromantiker, falt ham aldri i hodet – altså ikke før biblioteket hans faktisk gjorde det).»

«Denne Johannes er utvilsomt den lærdeste pave kristenheten har sett,» mente Henry, «og selv om biblioteket hans i bokstavelig forstand knuste ham til sist, så gikk han i det minste ut av tiden med minst ett illuminert urinkart i hendene – vil vi håpe. Men tilbake til marginaliene; er det så noen av dere som kunne tenke seg å ikke se disse marginale påfunnene?»

«Jeg mener selv at jeg leser bedre når bøkene er skrevet av cluniacensere og cisterciensere,» mente Ludolf. «Abbeden i Clairveaux visste nemlig hva han snakket om.»

«Du mener fordi tekstoppsettet hos disse er fast og ryddig og ikke forstyrres av skriverens eller malerens innfall?»

«Ja, helt klart, for da kan jeg bedre forstå det jeg leser.»

Abbeden så seg rundt:

«Har vi noen gang kommet over manuskripter med det vi kan kalle, eh, en type marginalia som får oss til å lengte etter gjensyn med den boken vi så dem i?»

«Ja, selvfølgelig,» sa Ludolf med en frimodighet som stakk voldsomt av fra hans regulære fromhet.

«Javel, og hvordan har vi opplevd nettopp dét, at vi drømmer om gjensyn med bøker som forfører oss ved sin utsmykning? Blir teksten mindre viktig?»

«Jeg har opplevd å miste forholdet mitt til teksten og den ånd den er skrevet i hver gang jeg gleder meg over alt det som foregår i marginene.»

«Opplever vi at marginaliene og randbåndene gleder oss?»

«Åja,» sa Emrys. «Jeg må medgi at jeg i kalde netter ved lyset har funnet så mye trøst i merkelige figurer i mange farver og i gull som vokser frem av endeløse randbånd med hinsides herrefiskhaler, brølende pinnsvin, bevæpnede og morderiske harer og rever og røyskatter, og riddere som  slåss mot kjempesnegler og deilige djevler i demoniske danser som ender i merkelige munkehoder som svømmer rundt i merkelige trær, hvor de spionerer på nonner som plukker og spiser pikkene deres uten skam når de vokser som frukter fra trærne de høster av, og hvor bildemylderet folder seg ut i festlige forgreninger som fortsetter i unevnelige former og skikkelser ut i det uendelige.»

«Ville vi foretrekke en bok uten alt dette fantasteriet, eller kanskje en bok uten tekst?»

«Jeg foretrekker nok en god benediktinerhånd når jeg skal ta til meg en tekst,» sa Emrys. «Den svale og sobre bris fra de store scriptoria i cistercienserklostrene, anført av en stille og myndig økonomi gir meg ro til å lese. I disse klostermanuskripter gjør initialen ikke noe vesen av seg, og selv om de ofte er uforskammet elegante og oppfinnsome i linjen, så holder de seg likevel smakfullt og edruelig forbundet med teksten, i en kjølig orden, uten å stikke særlige haler og slynger ut i marginene eller knytte seg til randlister med komiske og uhyrlige scener. En kjenner at en egentlig ikke savner noe i møtet med dette ordentlige oppsettet. Vi trenger i det minste ikke å frakjenne den gode og strenge St. Bernard en viss estetisk sans, for i manuskripter gjort etter hans anbefaling opplever jeg alltid en visuell og dyp glede hver gang jeg møter en rød, blå eller grønn initial – i all sin elegante enkelhet. Savner jeg glefsende dragehunder som jager halene sine under stjernene mens de forstyrres av drikkende hybrider og bønder i arbeid ute på markene, oppsøker jeg scriptoriene i East Anglia eller Imhamgodset i Lincolnshire for å snuse i psalteret til herr Luttrell. Og så løper jeg til mønsterbøkene, og kopierer og gjør nye figurer fra dem. Men en bok uten tekst… selv mønsterbøkene og bestiariene er jo forsynt med skrift, men nettopp disse kategoriene kunne overraske betrakteren ved å vise ham at han nyter boken innen han kanskje oppdager at det ikke står et ord i den.»

«Hva med en en utsmykket Sacrobosco?»

«En utsmykket Sacrobosco er overflødig, for her er tabellene tilstrekkelige; beskrivelsen av jordens omkrets og runding tillater jo ikke marginale krumspring.»

«Men så har vi Renart, da,» sa Ghistelles. «Her er jo som regel tekst og pynt sammenfallende; man sluker ordene samtidig med utsmykningen, uten å miste noe.»

«Reveromanene er unntakene abbeden i Clairveaux ville gjemt i sengen,» mente Henry.

«Kuriøst er det likevel at kanskje de fleste Renart-manuskripter nøyer seg med teksten og initialene,» bemerket Emrys.

«For noen år siden dro jeg mellom noen rikholdige biblioteker i Brabant sammen med den lærde dikterklerken Jan van Boendale,» erindret Mandeville og tørket øl fra munnen. «Og vi var i flere dager, ja, opptil flere uker i enkelte av bibliotekene, som i kongen av Böhmens og Wencelaus’ boksamlinger, og hos Ludwig av Flandern og som – fred over hans minne – falt ved Crécy, som Jan av Böhmen også gjorde det. Hos den unge Robert av Namur, nevø av Robert av Artois, fikk vi tilmed anordnet sengeplasser i biblioteket og fikk en tjener hver på hånden. Hos hertug Jan av Brabant, som til Edwards bestyrtelse allierte seg med Valois i St. Quentin ifjor, ble vi lest for på sengen av kronrakede bibliotekarer, slik at det vi ikke fikk lest på dagen fikk vi opplest på natten. Jeg minnes med glede de herlige evangelariene i Vlierbeek-abbediet ved Leeuwen, itinerariene i Berne-abbediet ved Maas og s’-Hertogenbosch, bestiariene i Afflighem, de deilige sakramentariene i Limburg, de umbriske biblene i Groeningen og i Nijmegen, kosmografiene i Val-Dieu…

I Sint Laurens-klosteret i Liège gjorde vi røverkjøp av bøker fordi de franske abbedenes vanstell hadde bragt hele konventet til ruinens rand; vi kunne plukke med oss nær sagt hva som helst for en knapp håndfull sølv. I abbediet i Affligem, Primaria Brabantiae, grevene av Brabants kloster, besnuste jeg John Cottons De Musica, sankt Isidors Etymologier, en Myriobiblon og en Beatus, altså Beatus av Liébanas kommentarer til Apokalypsen – og så hadde jeg vært der i en uke til ende.»

Og Mandeville fortalte videre at han en gang var ved å gå seg vill i Zoniënskogen i Groenendael, da han fikk tilflukt i broderkonventet der, og her vokser det frem et samfunn av gode menn viet til dydig arbeid og flittige studier. Den besøkende lot seg illuminere av samværet med den skrivende kokken i Groenendael, den fromme og lærde Jan van Leeuwen og hans klosterbror og lærer, kanniken Jan van Ruusbroec, som nettopp hadde søkt tilflukt der etter vanskeligheter med en kvinne ved navn Bloemardinne i Brussel. Disse skrivende menn er mystikere som allerede kopieres i scriptoriene rundt omkring i Kristenheten. Da Mandeville forlot deres oppbyggelige selskap og kjøkken og boksamling i Groenendal var utvidelsen av konventet og arbeidet med formaliseringen av et augustinerpriori i full gang.

«Jeg har tro på at det vil bli et betydelig kloster i Groenendael,» sluttet han,  «som hertuginne Jeanne av Brabant skjenket grunnen til på Edward den førstes tid. Hvem kunne tro at jakthytten til Jan II skulle bli et klosteranlegg? Vanskelig kan jeg glemme det gode brabanterølet og det kjøttfylte worsterbrood, jeg sikler ved tanken på fleskeposteiene i Breda, ortulanhjertene i Eikelenbosch og paradisølet i Bruegel, men mitt hjerte og hele min sjel tørster alltid etter eulogier og etymologier og kosmografier og hagiografier og bestiarier og itinerarier…»

Og han sa at om man reiser fra Antwerpen i vest til Limburg i øst eller fra s’-Hertogenbosch i nord til  Eindhoven i sør, fra Gelderland gjennom Lothringen og Brabant og Vallonia, så vil hver vei og hver landsby, hver elv og hver eng og hvert slott fortelle om bøkene, for hvor er Paradis Terrestre deiligere enn i bøkene, og hvor finnes det om ikke i nettopp bøkene? Hvor synger Raimon de Miraval andre steder enn i tekstene, hvor er ennå Jaufré Rudels amor de lonh og prinsessen i det fjerne om ikke i bøkene? Enhjørningen er i bøkene, mens odenthos, neshornet – som har tre horn i pannen og dreper olifanter – er i nærheten av Vale Perilous – messer Polos enhjørning.

«Når jeg stikker snuten i en Abelard i Aachen, en Giraldus i Gent, en Beda i Brugge eller en Aristoteles i Antwerpen, er jeg ikke her, men der, og jeg er ikke der, men her…»

«En kan neppe vende tilbake til en kranglevoren Bloemardinne etter noe sånt,» mumlet abbeden henført.

Og Mandeville la drømmende til: «Så om man skulle spørre meg om hvor jeg har reist, så kan jeg like godt svare ‘biblioteket i St. Victor og i Vlierbeek, i Affligem og i Val-Dieu, eller jeg kan si Itinerarius fratris Willielmi de Rubruquis ad partes orientales, itinerarium fratris Odorici, Li livres dou tresor, Descriptio terrae sancta, Itinerarium Cambriae, Chronica majora, Hexaemeron, De Sphaera eller Etymologiae og så videre…»

«Tiltredes helhjertet,» sa Ludolf. «Men når vi snakker om bokutsmykning og villedelse, så leste jeg for eksempel en sprutende godt illuminert Petrus Lombardus ifjor påske, og selv om jeg har konsumert Libri Quatuor Sententiarumi en rekke manuskripter opp gjennom tiden, og selv om vi her ikke snakker om de imaginibus sensu figurato – om bilder i figurativ forstand – men om kunstferdige marginslynger og høydekorerte randbånd, og med de lekreste initialer man kan forestille seg, alt belagt med glimende, polert gull og de edleste farver – så må jeg likevel vedgå at tredje del i det eksemplaret jeg konsulterte fikk meg til å drømme om ting jeg helst ikke bør drømme om.»

«Må jeg nettopp derfor våge å påstå at det motsatte også kan være tilfelle,» bemerket broder Emrys. «Ved håndtering av en av disse hendige, små pariserbiblene opplevde jeg en besynderlighet mellom liber Abacuc og liber Sofonias, der en zoomorf  marginstiger i lysende outremerblått fanget oppmerksomheten min, og det var en snodig og sår blå fugl mellom tekstkolonnene i perleskrift, som strekker seg nærmest engstelig opp langs velinet med søkende og spørrende nebb, kanskje klagende mot toppmarginen; mens den forsøker å vagle seg så godt den kan på den slyngende marginstigende initialhalen under seg med sine klossete ben ble jeg simpelthen urolig. Mens jeg nyter synet av disse hjelpeløse vingelappene i sinnober og bøhmergrønt ble jeg tvilrådig; uten å få øynene fra denne spraglete og lengtende halsen i det edleste blått kjente jeg en besynderlig hjelpeløshet overfor fuglen. Jeg kunne ikke annet enn å se på den, spise den med blikket mens en blanding av usselhet og angst sirklet under hjertet, lik skremmende sjømonstre som stille glider rett under kjølen uten at du vet det. Og i sin bevrende tvil om hvorvidt der finnes noe å strekke seg etter der oppe og noe å fly i gjorde den besynderlige skapningen meg trist og tafatt, for jeg kunne ikke avgjøre hvorvidt jeg syntes den var mest komisk eller melankolsk, og jeg ble skamfull overfor denne stuttvingede og langhalsede illuminasjonen bare ved det at jeg hadde fått slike tanker og alt var igang med spekuleringer omkring hvorvidt jeg skulle le eller begråte det stakkars blå fjærkreet. Forstyrret av medynk og hjelpeløshet ville jeg så gjerne trøste den, la den få vite at den ikke var alene og at de to sammenslyngede dragehundslangene inni initalen under den ikke bryr seg om den, de ser den ikke og fornemmer den ikke; den finnes ikke for dem. Men finnes Blåfugl for dem, begjærer de den? Jeg tvilte straks på min egen vurdering; min dømmekraft døde og jeg fikk et sterkt ønske om å navngi fuglen.

Jeg måtte vekk, bare komme meg unna denne hjerteskjærende marginløperen, og jeg vendte bladet, bladde litt frem og tilbake, kanskje i håp om selv å finne fortrøstning og glemsel i et av søsterbladene, men der ble vondt verre, for på nærmeste søsterblad falt blikket på et par korte linjer. Skjelvende av angst erkjente jeg årsaken til fuglens redsel – i en skrekkelig åpenbaring ble situasjonen klar for meg, denne apokalyptiske virkelighet min bevingede venn hadde fornemmet lenge, enda den bare står og vipper i prologen. Vi utsettes for Sefanjas mildt sagt nedslående gudsløfter, i profetisk formidling: ‘congregans hominem et pecus, congregans volatile caeli et pisces maris…’ – ‘Jeg river bort mennesker og dyr, fuglene under himmelen, fiskene i havet…’

Vi ser altså at i dette tilfellet ble jeg ikke bare ledet til tekstens mening ved hjelp av en marginal illuminasjon; den evnet også å inngyte meg en… hva skal jeg si… en flerdimensjonal medlevelse, om man vil – ved det partikulært illustrerende eksempel – altså selv om det langtfra synes å være nødvendig. Men hvorom allting er, mine brødre og alle: man kan ledes hen til en teksts betydning og mening per imaginem, ved hjelp av bildet – både i semantisk og semiotisk forstand. En kan på en måte la seg forstyrre til oppdagelse og innsikt – selv i en generøst illuminert biblia parisiensis.»

«Mirabile dictu og Quod erat demonstrandum!» utbrøt abbed Henry begeistret, før han fattet seg faderlig igjen. «Velvel, quod erat demonstrandum – hvilket skulle bevises; denne betraktning og conclusio per rationem ved broder Emrys her skulle vel vise med all tydelighet og ved ren fornuft at fantasifulle marginalia og festlige initialer både kan og ikke kan forstyrre lesningen, nonne consentitis, nobilis conventus, er dere ikke enige, edelfolk?»

«Ved sankt Oswald og alle helgener, hva om jeg sa meg uenig?» buldret verten.

Før man ante ordet av det kom en Lambert lytell spankulerende på styltene sine, og med sin blinde revevenn smettende i smidig irrgang mellom dem, til Tristans og Dyamonds siklende frustrasjon. Og husnarren svingte seg dansende inn i skjenkehallen og mellom benker og bord, ja, som om han ikke hadde gjort noe annet enn å gå på stylter, og han trådte the marsh – denne myren, som man kalte gulvet – som gikk han på egne ben, skrevende i svimlende storkegang over hunder og alt som var, og snart steg han rett ned på bordet i Montsalvat og samlet styltene før han satte seg til med staupet mens han nynnet på sumer is icumen in.

Og nå ville man selvfølgelig vite hvordan nattens disputas mellom uglen og nattergalen hadde forløpt, men Lyttel betakket seg høflig for å avgi noen som helst innberetning om dette, idet han lot oss forstå at denne saken var så omfattende og ennå så ømfintlig at den var berammet til å pågå til minst neste nymåne. Han lovte imidlertid å fremlegge saken og den eventuelle domsfellelsen i alle sine akter og nyanser i tidens fylde. Han unnskyldte seg med et exiit diluculo og forsvant igjen.

«Abbed Mentmore viste meg ikke bare biblene sine,» sa broder Emrys da situasjonen igjen roet seg og Osbert satte seg igjen. «Under stjernene i St. Albans fikk jeg i natten manøvrere astrolaben mot himmelen, som forgjengeren hans konstruerte, altså Richard de Wallingford, og jeg så ting og jeg forstod kanskje ting det er vanskelig å snakke om; jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det.»

«Ja, denne albion gransket også vi på da vi var der ifjor,» sa Holcot. «Abbed Mentmore nærmest hvisket til oss da han også viste oss abbed Richards rectangulus, hvor vi ikke bare kan forstå planetposisjonene, men også utregne disse kosmiske forholdene trigonometrisk.»

«Det er aldeles forbløffende,» sa Henry. «Jeg erindrer den gangen abbed Richard insisterte på at jeg måtte forlenge mitt opphold i St. Albans inntil han skulle lykkes med sin machina mundi, denne veldige astronomiske klokken han strevet sånn med å lage der i abbediet, og dette foregikk i den tiden da Despenserne for alvor klemte Edward til navlene sine, for å si det sånn; da Mortimer og Isabella satte sluttstøtet inn med flamske og franske tropper for å knuse den konstellasjonen som bragte oss så mange sorger her hjemme, satt jeg ennå under stjernene med abbed Richard, og vi observerte og vi kalkulerte og vi nedtegnet det vi så i et samvittighetsfullt og aritmetrisk opus på kladd, med hele fire skrivere med penner og kniver og styluser– alt mens Isabellas tropper nærmet seg London.»

«Denne sinnrike konstruksjonen skulle ikke bare vise soltid og månefaser,» innskjøt Holcot, «Det var også abbed Richards drøm at den også skulle kunne vise tidevannsfasene ved Londonbroen.»

«I den forbindelse glemmer jeg aldri hva den gamle broder Richard sa til meg den natten,» erindret Henry. «‘Selv om jeg ennå ikke har lykkes med å konstruere den delen av min machina som forhåpentlig skal vise tidevannsfasene ved Londonbroen, så aner jeg i denne timen at Themsen snart vil bære dem som vil kong Edward ondt.’»

«Ja, der skuet abbed Richard inn i noe som ikke er stykkevis og delt, for å si det slik,» sa broder Emrys. «Er det ikke hans tidligere novise William fra Walsham som arbeider på machina mundi nå?»

«Jo, det stemmer etter dét jeg har fått opplysning om,» sa de Wodeham. «Broder William bygger videre på de forbedringene abbed Richard tilførte det såkalte antikythera-systemet i mekanikken. Han  arbeider også på en traktat om horologi for tiden, så vidt meg bekjent.»

Єnten eide ikke stylteløperen noe som helst begrep om tid, eller så fant han til tross for sine tidligere uttalelser at tiden likevel var moden for å meddele hvor debattene sto mellom uglen og nattergalen, for nå kom han sannelig tilbake, denne gang uten stylter, men med reven trippende i hælene som vanlig. Og hundene var straks på reven med stive haler og prøvende utfall, knurring, klynking og pistring og lukte rumpe.

«Saken har gått i stå,» sukket Lyttel. «Debatten har blitt til ren krangel og drittkasting, så jeg vet ikke hvordan jeg… fra å utveksle noe som lignet argumenter og ‘jeg hevder at’ og ‘men jeg sier derimot at’, tar de nå nebbene fulle av en miserabel musikk, vil jeg si, der alt er ‘du er’ og ‘men du er derimot’, de skvaldrer i vei med lutter ‘du er sånn og sånn’ og ‘men du er da langt verre’ og i den duren der… Og jeg synes nattergalen er verst. Nei, jeg blir ikke klok på disse kranglekråkene, altså…»

«Parlamentet har med andre ord degenerert fra et prosederende til et polemisk parlament, mener du?»

«Ja, det har det. Men jeg er overbevist om at nattergalen er forelsket i uglen; jeg merket meg det straks da uglen skrøt av å kunne gråte bedre enn nattergalen synger, for da flappet det i vingene hennes bak dohuset, og dét var nok ikke en kolerisk opphisselse, men av amorøs art, mener nå jeg, og det var like før jeg ble avskjediget da nattergalen i fordekt beundring snakket om at motstanderen flyr om natten, ja, og da syntes de brått begge å kunne fly om natten om det så måtte være, en egenskap de begge etterhvert holdt i forsvar, og da ikke bare for å se etter mus, altså.»

Nå kom Margery gikk bortom bordet og lurte på om Lyttel ville bli med opp til oldingen på loftet med litt ølsuppe – «Du blir med en tur til Iestyn gamle, du, Lyttel lettfot?» Og i det samme hoppet abbedens katt frem til skjørtekanten hennes og ville bli med.

Og Lyttel gikk med Margery og ølsuppen, sammen med katten Abelard. «Nå må han drikke alt på én gang!» sa han, «og selv om han svinger sverdet i Falkirk eller Stirling eller Bannockburn ikveld som en djerv fekter, så blir jeg ikke nådig om han nekter!»

«Etter det jeg har hørt er machina mundi nå i stand til å beregne eklipser,» sa Holcot for å dreie samtalen tilbake på mer fornuftige saker og gjenoppta tråden de slapp.

«Nå er det visst også en italiener i Padua som arbeider med en lignende maskin,» bemerket le Baker. «Dette astrarium med jern-og messingrammer skal visst være en syvkantet konstruksjon på syv siselerte poteformede føtter og ha over hundre bevegelige deler.»

«Ja, denne maskinen skal visst vise sol – og månefaser i tillegg til posisjonene til de fem planetene samt festdagene gjennom året,» sa Ludolf. «Vi hørte snakk om det i Liège.»

«Med andre ord det samme som abbed Richards klokke,» sa Emrys.

«Disse maskinene dere beskriver minner meg om den jeg har sett i katedralprioriet i Norwich,» sa le Baker. «Den slår timene og har zodiakbilder og deler som beveger seg med magisk mekanikk.»

«Jeg tror ikke den er magisk,» bemerket Henry, «men den ble faktisk konstruert i Edward den førstes tid, du er heldig som har sett den.»

«Jeg kom over en passasje hos denne venezianeren messer Polo,» sa Wycliffe, «hvor han i Cathay betraktet en tårnhøy maskin av det slaget vi snakker om nå, og den var hydromekanisk drevet.»

«Den våknet jeg under en gang,» sa Mandeville. «Dette såkalte Su Song – vidunderet var tretti fot høyt og fungerte ved hjelp av et roterende hjul drevet av fallende vann og flytende kvikksølv, slik at den også virker vinterstid. Jeg ble vekket av en av khanens tjenere etter at jeg hadde falt i søvn i et sneglehus under denne maskinen med en plukket, firevinget fugl i favnen.»

sexta pās. in lib. lamb.
Sigillum VI  the sexte seel
‘Og jeg så Lammet bryte det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv, og solen ble sort som en hårsekk, og hele månen ble som blod, og stjernene på himmelen falt ned på jorden som når umodne frukter  drysser av et fikentre i storm…’

Verdens vrimmel – Om sfæriske omkretser, Konstantinopels vidundere og veiene til paradiset

I forlengelse av Mandevilles forrige anekdote, fant noen å spørre ham om han hadde vært i nærheten av

paradiset på sin reiser. «Mandeville var inne på det jordiske paradiset… Når man finner ingefær, er man da i nærheten av paradis terrestre?»

«Nei, bevares om jeg har,» sukket Mandeville, «veiene dit er uendelig lange, ser du, og lenger enn dét, og det er et fjernt land omgitt av en himmelhøy mur av ild, og det myldrer av engler og djevler om enannen der. Men ingefær smakte jeg ikke før jeg kom til det merkelige land Java, etter min ferd gjennom landene Lamoryia og Maboron. Men jeg kom også over ingefær i landet Lomba, og der vokser pepper i en skog  som heter Tombar, og denne skogen er visst det eneste sted hvor pepperen gror.»

Unge Langland spurte så om disse stedene han nevnte befinner seg i nærheten av Paradiset.

«Nei, de ligger langs veiene til Paradiset.»

«Men jeg har hørt at fiskere trekker ingefær opp av Nilen, og at det er i nærheten av det jordiske paradis,» sa Emrys.

«Det må nok være en annen type ingefær,» humret Mandeville. «Og Paradiset er uendelig meget fjernere enn Nilen, forstår du.»

«Mandeville har kanskje gått i fotsporene til Willem Rubroek og Odoric de Pordenone?» sa Holcot.

«Joda, men bare langs de beferdede handelsveiene, og ikke over Kaspihavet og Aralsjøen; øst for khanens rike er man alene og møter ingen karavaner mer. Og bortenfor landet Lamoryia så jeg noen merkelige skapninger som forsøkte å gjemme seg hele tiden, og de har den egenskapen at de snorker som svaner og vil stikke seg unna for enhver pris, og de minnet meg om noen andre villfolk jeg støtte på i Caffolos, hvor de henger de syke opp i trærne, for at englefuglene heller kan fortære dem enn åmene i jorden.»»

Unge Wycliffe spurte Mandeville om den raskeste ruten til Det hellige land.

«Først må vi til Konstantinopel,» sa Mandeville.

«Og hvordan kommer vi oss dit?»

«Vel, om man kommer fra nordvest i verden, som oss nå for eksempel, England,Wales, Irland, eller Skottland og Norwegia, så må du ta veien gjennom Allemania, og så nedover gjennom kongerikene Polonia og Hungaria, og etter å ha overlevd Silesia drar du rett derfra og gjennom Italien før du kommer til de trakeiske øyer, hvor man kan miste sin sjel om man er langt nok fra land.»

«Kan man virkelig miste sin sjel i farvannene der?» spurte studenten.

«Ikke så lenge man holder seg i nærheten av de skjønneste øyene,» sa Mandeville, «slike øyer som Calabra, Calcas og Settico, og Lampnaia, og Campnaya… men man må vokte seg for øya Adamant, for den er så magnetisk at den er overgrodd av fastklistrede skipsvrak, den rene pinneved; der går man ikke i land, for å si det sånn – der blir man sugd inn og knust sammen med fartøyet.»

«Er det kanskje ikke så langt unna Filosofens land?»

«Nei, Stagyra er langt, langt derfra, men vi er ennå på veien til Hierusalem, skjønner du. Vi kan gå i havn i Jaffa, eller Joppa, som det nå heter, og det er ikke langt unna. Herfra kan vi ankomme Jerusalem på halvannen dag. Denne byen er grunnlagt før Syndfloden og er navnet etter Noahs sønn Jafet. Her ser vi ennå kjettingfestene i berget fra Andromedas fangeskap innen Oversvømmelsen. Fra Tyr eller Sur kan vi nå Acre over sjøen på en dag, en gammel kristen befestning. Fra Venezia til Acre er det 2080 lombardermil, fra Calabria eller fra Sicilia 1300 lombardermil…»

«Men jeg kan fortelle om Konstantinopels rikdommer og undere en annen gang,» avsluttet Mandeville.

«Jeg tviler på at noen orker høre meg fortelle mer om ulltrærne i Bactria og lammelignende frukter fra Caihilhe, når jeg like godt kunne lagt ut om bramgjess i England og hvalrosstann fra Ultima Thule, og hva tjener det til at jeg skvaldrer om Indianøtter og nellik og pepper fra Combar i Lomba mer enn plantago og groblad fra Black Notley? Har jeg ikke dvelet lenge nok ved Konstantinopels gull, har jeg ikke fortalt tilstrekkelig om kentaurer og kykloper og enhjørninger og basilisker og kynekofaler og skiapoder? Skal jeg igjen berette om hundestore snegler, om Chryse og Agyre, om Ryboth og Gyboth, om Johannes Prest, eller om Pentoxere og Vale Perilous, om Mulstorak og Catolonabes, om elven Sambatyon med rullende stener, om assyrerkongen Shalmaneser og Israels ti forsvundne stammer, eller skal jeg igjen snakke om Sankt Thomas i Mabaron? «’Hva ville mine forsøk på å berike historien om ødeleggelsen av Troya, Theben eller Athen eller erobringen av Latium tilføre?’ skrev Gerald av Wales. ‘Å gjøre det som er gjort er å gjøre ingenting. Jeg har derfor funnet det mer klokt å sette mine krefter til for å skrive historien om mitt eget land.’

Fortalte jeg forresten at skiapodene blir født rustbrune og at de først blir svarte som voksne?»

Єtter en tankefull stillhet bekjente unge Langland at slike beretninger ville glede enhver ved ildstedet i lange vinterkvelder om ikke annet, og nå ville man like gjerne vite hvilken reise Mandeville holdt for å være den betydeligste.

«Det kan jeg lett svare på,» sa Mandeville.. «Det var nok den gjennom Brabant…»

Osbert kom ut fra kjøkkengangen og ropte etter Damett; han ropte ‘Miles’ også, og han spurte om noen hadde sett kjøkkensvennen, men det hadde ingen på en stund. Han dukket imidlertid snart opp på vei fra Filipshuset.

«Hvor er ingefæren, Miles?»

«Ingefæren…» gjentok dvergen, som om han forsøkte å gjenkjenne et navn.

«Ja, ingefæren, for faen! Hvor er ingefæren?»

«Ingen ingef… Jeg frykter det verste,» sa Miles.

Siden man igjen hadde Lyttel i bordbrødrelaget, ble det jo også naturlig å forhøre seg om status angjeldende det visstnok pågående fugleparlamentet hans.

«Jeg vurderer å utnevne uglen til vinner eller bare trekke meg som dommer i debatten deres,» erklærte Lyttel. Og da dette forbløffet noen av oss, innmeldte han sørgmodig parlamentets seneste utvikling.

«Det har blitt den reneste latrine av ukvemsord og karakterdrap,» begynte han. «Og det har blitt verre enn sist; istedet for å fremheve sin egen fortreffelighet i henhold til tingenes orden, har hele debatten falt ned i et skvalder som stiller den andre i et verre og verre lys eller sin egen dunkelhet i glitrende aspekt, og jeg må høre nattergalen utskjemme sin egen sang med utbrudd som ‘Det er grunnen til at folk unngår deg og kaster og slår deg ihjel med stokker og stein og torv og jordklumper’ og ‘Forbannet være slik en ussel utroper som alltid kunngjør sørgelig nytt’, og den klemmer på i de hesligste haranger; ‘Du synger når noen skal dø, når eiendom skal gå tapt, eller at en venn blir ruinert eller et hus vil brenne, eller at fienden kommer eller du spår om krøttersyke og pest…’»

«Og hva svarer uglen på dette?»

«’Hva!’ sier uglen, ‘Er du presteviet, eller forbanner du uten kappe og krave?’ Og uglen mener nattergalen forbanner den av gammelt hat. ‘Jeg vet om hunger og hærferd’, sier den, ‘jeg vet om folk skal leve lenge, jeg vet om koner skal miste mennene sine, jeg vet når det skal bli hat og strid, jeg vet hvem som skal bli hengt eller få annen sørgelig død…’ Og uglen sier den vet om kveget skal få pest og om dyr skal ligge døde, om trærne skal blomstre, om kornet skal vokse eller om hus skal brenne…»

Ludolph, Holcot og Wodeham fant øyensynlig ikke disse fantasifulle fuglerapportene så altfor interessante, i motsetning til ynglingene Wycliffe og Langland.

Og Broder Emrys hentet behjertet stjernene tilbake idet han henvendte seg til abbed Henry igjen, og med innlemmelse av de øvrige:

«Om man tillater å berøre tilfellet med abbed Richards verdensmaskin igjen, så var vel dette var i den tiden før De selv ble abbed i Redyng, vet vi. Jeg var nemlig så velsignet heldig å møte denne eksepsjonelle abbed Richard, jeg også, den gangen jeg gjorde en vårtur til St. Albans for tolv-tretten år siden. Abbeden lå da for døden, og som noen av dere vet, foretok vi et av bokbyttene mellom Redyng og St. Albans i hans tid også, idet vi ved et av våre eksemplarer av henholdsvis Isidors EtymologierogHenricus de Segusias Summa aurea fikk i bytte hans eget verk Tractatus Horologii Astronomicisammen med dette besynderlige Aeropagiten-fragmentet fra Fulda, og det er denne traktaten broder William nå arbeider videre på mens han samtidig forsøker å forbedre maskinen.»

«Har vi den ennå i biblioteket?» spurte Henry. «Altså avskriften, formodentlig?»

«Åjada,» forsikret broder Stephen. «Den befinner seg i armarium xi, lenke iii.»

«Jeg er født i St. Albans,» sa Mandeville. «Jeg gikk i klosterskolen der mens den ærverdige Hugh av Eversden var abbed der, og mens gammelabbeden John de Maryns gikk rundt med staven sin og messet om at vi ikke så mye måtte søke kunnskap som å bevare den. Og jeg erindrer en gang da jeg løp i svalgangen om klostergården at en broder Richard stanset meg og spurte hva jeg hadde slikt hastverk for. Jeg svarte at jeg ville ut i verden og se hvor skogene ender og hva som befinner seg bortenfor dem; jeg ville se hva som finnes bortenfor St. Albans og Black Notley. Da tok broderen meg lett ved skulderen mens vi gikk ut i klosterhaven, og han pekte opp mot himmelen og sa: «‘Om dagen er himmelen blågrå, og om natten er den svart. På dagen ser vi solen, om natten månen, og en sjelden gang begge samtidig. På natten ser vi mange stjerner, men ikke alle, for vi ser bare den delen av firmamentet som kan betraktes herfra; på den andre siden av jordkulen ser antipodene den andre delen og ikke denne.’ Han forklarte at de som lever under sørstjernen er fot mot fot til de som lever under nordstjernen, slik at vi er antipodene til våre antipoder, og Johannes Prest er vår antipode. Han sa også at om en mann går fra Skottland eller England til Jerusalem, så vil han gå oppover hele veien, for våre land ligger i nedre del av Vesten, mens denne prestens land ligger i den nedre del av Østen. Våre antipoder har natt mens vi har dag og omvendt. Slik er det at vi går oppover til Jerusalem – som er i verdens midte – og nedover til Prestens land, for jorden og havet er rundt.  ‘Jeg håper du en dag får se hvor skogene slutter og hva som er bakenfor dem, unge John, og mer til,’ sa han til meg. ‘En dag skal jeg vise deg et merkelig instrument jeg er iferd med å konstruere, og med dét kan vi beregne posisjonen til solen og månen, og til stjernene og planetene’. Det var den senere abbed Richard.» 

«Du verden,» sa Emrys. «Og fikk du se det underverket han holdt på med? For det var jo sikkert astrolaben albion.»

«Nei, dessverre. Jeg ventet for lenge med å oppsøke broder Richard, og den dagen jeg spurte etter ham for å få se dette instrumentet, var han ute på en reise, og ved den tiden han kom tilbake, så var ikke jeg der lenger, siden min far sendte meg til Oxford. I denne tiden pågikk stridighetene mellom Edward av Caernarfon og baronene, hvor jeg ble involvert på en måte jeg aldri kunne forestille meg, og som jeg kan forklare senere, og jeg vil ikke engang nevne min fars navn eller vår godsherres, ihvertfall ikke nå… men det endte altså med at jeg flyktet fra England st. Michaels dag i det femtende året av den gamle Edwards regjering og ble borte helt til nå.»

«Du store tid,» brummet abbed Henry. «Sir John så aldri broder Richards astrolab, og så endte han med å se den halve verden og de stjerner Richard aldri fikk se fra sin celle i St. Albans!»

«Ja, det er så underlig med det,» mumlet Mandeville. «Og i mellomtiden har jeg forstått at den gode abbed Richard gikk grundig til verks, og snarere nedover enn oppover, for beslagla han ikke over åtti møllestener fra sognets bønder og murte dem ned i abbedigulvet?»

«Ja, det der er en kjedelig historie,» sa Henry, «Abbed Richard tuktet der han måtte tukte, for hvordan ville det gå om hvermann skulle kverne sitt korn når abbediene investerer årsverk i nye møller med sinnrike tannhjul?»

«Tannhjul, ja, nettopp; der hakker det, og derfra kan veien til stjernene også gå, om vi betrakter mekanikkens grunnprinsipper. Men altså, som jeg sa til Ludolf her forleden, så kan jeg meddele at jeg engang hos hertug Jan i Brabant undersøkte en astrolab, og så da at Nordstjernen der er 63 grader i elevasjon. I nærheten av Böhmen er den 68 grader og lenger nord 72. Rundt polstjernene beveger firmamentet seg som et hjul på en aksel, som vi kan observere om vi foretar undersøkelsene grundig og etterrettelig, og med godt konstruerte instrumenter ledsaget av matematisk ydmykhet og vilje til korreksjon. Linjen mellom disse stjernene deler firmamentet i to like deler. Halve firmamentet er mellom disse to stjernene. Av den ene halvdelen så jeg en del av den nordre så langt som til 62 grader, altså under polarsirkelen. Av den andre i sør så jeg over 33 grader, under sørstjernen. Halve firmamentet rommer 180 grader. Av dette har jeg altså sett over 62 grader av den arktiske og over 33 av den antarktiske, som sammenlagt blir rundt 95, så jeg mangler hele 265 grader for å ha sett hele firmamentet. En mann kan gå hele veien rundt Verden, fra øverst til nederst og vende hjem igjen uten å snu, såfremt han har helse til det, godt selskap og et skip.»

Med ett oppsto noe voldsomt rammel i nærheten; det var som om hele jorden ristet under oss, og så

la alle merke til mester Osbert, som nå nå tørnet i kamp med noen bråkmakere ved spillebordet, og rommet begynte å endre seg litt; benker og bord flyttet på seg og flere menn fløy bortetter gulvet i en larm av skramlende kopper og fat.

Osbert hånderte sånt som han pleier, og før noen av oss rakk å reagere var fem menn kastet ut av Trøsten.

Septima pars in lib. lamb.
Sigillum VII  The seveneth seele
‘Men da Lammet brøt det sjuende seglet, ble det stille i himmelen omkring en halv time.’   

I fuglenes rike – hvor spekuleringer rundt nattergalens fravær og prompekunstens muligheter og lønnsomhet avløses av et uventet fugleparlament

Siden det ennå lot ennå vente på seg å få noe fornuftig ut av vår venn takløperen angående denne debatten mellom uglen og nattergalen, hadde dette tydeligvis inspirert abbeden til å spekulere i egne baner.

«Hør engang, mine brødre…» begynte han med ett og så samlende på oss, som var vi til messe. «Når hørte vi egentlig nattergalen sist?»

Det ble stille rundt bordet. Og man så på hverandre og opp i takbjelkene.

Noen mente de hørte den senest for et par dager siden, men så ble man usikker. Hadde man ikke hørt den siden sankt Swithuns, eller var det tidligere, kanskje ikke siden sankt Norberts? Ingen syntes å være sikker i saken. De hadde vel hørt fuglen i sankthanstiden, og jo, det hørte med; en kunne ikke forestille seg Johannesdag uten trillene til nattergalen. Men Gud forbarme, hadde denne stillheten vart ved siden juni? Nå kom vi alle i villrede. Stillheten ble påtagelig, ja, rent ut uhyggelig.

Noen forsøkte å resonnere seg frem til en naturlig forklaring med hensyn til det overmåte klamme været, som ennå knuget alt og alle som en våt klut, og slik hadde det vært hele sommeren. Dagene var i grunnen mørkere enn de skulle være også. Og dette var tvert om ikke naturlig.

Man kunne ikke annet enn lene seg mot annen forklaring enn at vår fugl ble så forstyrret av disse omstendighetene at den simpelthen trakk sørover tidligere enn vanlig.

«Men sett nå at…» begynte Henry. «La oss gå ut fra at endetiden er nær. Vi ser stadig flere tegn, tilmed Lammets sju segl, ja, ristet ikke jorden liksom under oss for litt siden, da vår vert ryddet litt blandt gjestene der borte? Det sjette segl, mine brødre…og hørte vi ikke martyrenes klager fra det hinsidige da bibliotekaren nevnte Kells-evangelariet, og vi erindret sikkert de standhaftige brødrene på Iona som ofret livet for å beskytte manuskriptet under vikingenes angrep; det femte seglet…»

«Jeg ser hvor herr abbeden vil,» sa Ludolf. «Et av endetidstegnene er at fuglene trekker til åtselgilde i Det hellige land; vi finner det både hos Ezekiel og i Åpenbaringen. Fugler faller også til jorden.»

«‘…congregans hominem et pecus congregans volatile caeli et pisces mari’, siterte abbeden langsomt og retorisk. «‘…Jeg river bort mennesker og dyr, fuglene under himmelen og fiskene i havet…‘.»

«Ordene fra profetien…,» bekreftet le Baker kaldt. «…akkurat som broder Emrys nevnte for oss da vi diskuterte bøker og bilder…»

«Dette er mildt sagt uhyggelig,» mumlet Mandeville.

Ludolf sa: «Og en veldig pest er på vei, det kan vi nå etter hvert anta med visshet.»

«By Goddis soul, pray mercy,» hvisket Emrys.

«Forthi I conseille alle Cristene to crye God mercy,» sa Henry, «må vi alle påkalle Guds nåde.»

«…and Marie his moder be owre mene bitwene...» supplerte Langland, «og ved gudsmoderens mellomkomst.»

«’Diex gardez cheste maison’, for å si det med Adam d’Arras,» mumlet Ghistelles, «må Gud verne dette huset…»

«Princeps huius mundi in mundo movetur,» sa broder Anselm (deres fortrolige) – «nå beveger djevelen seg gjennom landene – prinsen av denne verden…»

«Må den barmhjertige Gud fri oss fra rytterne,» sa en blek broder Godwyn, og både han og broder Stephen slo korset for seg, og så gjorde de det alle.

Abbeden foreslo nå at man tilkalte husnarren snarest. «Kan noen få oppmerksomheten til Damett, hvor er nå han, er han i kjøkkenet, kanskje? Vi må kunne spørre noen; vertskapet har ikke vist seg på lenge.»

Det varte og rakk uten at hverken kjøkkensvenn eller noen av de andre i husholdet viste seg i skjenkehallen, ikke engang tjenestejentene med de skjønne navn, og Henry ble utålmodig. Det ble til at broder Godwyn tok seg en tur.

Da Damett (forøvrig med ansiktet svart av sot) endelig ble tilgjengelig og forelagt bordets ønske, tok det ikke lang tid før han kom tilbake med Lyttel fol, for anledningen kledt i grøntløv fra øverst til nederst. I tilegg var han bestykket med noen høyst besynderlige remedier, visstnok en brukken lanse og en bakespade i samme forfatning.

Abbed Henry vinket ham til sete.

«Kom hit, Lyttel, og sett deg ned litt…»

Og den gode Lyttel tok velvillig plass ved bordet, med raslende eikeløv over det hele, vi så ham knapt i grønnsværet. Vi var i skogen.

Henry lente seg frem: «Hør nå her, filius meus, min sønn – og hør oppmerksomt, og la hjertet vokte på ørene nå, slik at du ikke hører feil og tror du hører noe du ikke hører – og svar oss nå blankt oppriktig : Altså, kan du fortelle oss når du hørte nattergalen sist?»

«Nattergalen, fader Henry? Men edle herre abbed, det var da i går kveld, og da ble det ondsinnede kjeklet dens avbrutt av uglen, som ikke bare prosederte sindigere enn forrige gang, men den gjorde endatil en uhorvelig…»

«Neineinei og nei; hold an litt, er du vennlig, kjære Lyttel! Glem nå denne fugledebatten din for et øyeblikk, vi er ikke interessert i den akkurat nå. Kan du helt ærlig svare på spørsmålet: Når hørte du nattergalen sist?»

«Det var igår kveld, som jeg sa, og uglen…»

«Hør, la meg heller ordlegge meg annerledes: Hørte du nattergalen i går kveld, eller hørte du den for en uke siden… eller for en måned siden, for eksempel?

«Huff, det ble mange spørsmål å måtte svare på, ved sankt Rahere, og nå vet jeg ikke hva jeg skal si, herre abbed…»

«Men la meg stille spørsmålet på en annen måte,» foreslo Mandeville og lente seg frem, han også: «Gode Lyttel, når hørte du nattergalen synge, altså utenfor all debatt og alt parlament?»

«Men synge, det gjør hun jo hele tiden; hele forsvarstalen og anklagene mot uglen er jo sang, ja, selv de verste ukvemsord mot uglen er hel sang, det er nesten for galt, synes jeg…»

Henry sukket, lente seg tilbake og løftet ølen, og det samme gjorde Mandeville.

Utspørringen var definitivt over. Det klarnet en gang for alle at vår venn var overbevist om det hørbare nærværet av disse fuglene, og dette parlamentet var hele grunnlaget for denne fantastiske overbevisningen hos ham. Man kunne like godt holdt forhøret gående til Martinsmesse eller til sankt  Edmunds, til over jul og  Sylvesterdag og kanskje til neste påske eller lenger, fra prim til complét  –  uten å bli klokere. «Hadde enda nattergalen fløytet og uglen tutet…» sa Mandeville.

Helt plutselig ble det noe rammel over oss, og det var fra galleriomgangen i andre stokkverket, hvorpå et regn av noen små, tørre klumper knatret ned over bord og gulv. En av niesene med de skjønne navn kom ned i en fart med en tom bastkurv og gav seg til å samle det som tydelig hadde unnsluppet kurven hennes, og hun blusset og var unevnelig brydd, der hun vekslet mellom å plukke og å putte et par forvillede hårlokker tilbake under det klamme skautet.

Man spekulerte på hva dette var for noe, om det var trøfler eller innskrumpede morkler, og Osbert kunne opplyse at det var tørkede fiken fra Aquitaine. Nå kom den andre niesen med det skjønne navn søsteren til hjelp, og snart hadde de fått fiknene tilbake i kurven – eller ihvertfall de fleste av dem.

Og den unge Langland betraktet dem som kunne han tenke seg å bli med søstrene ut til den lukkede haven for å plukke marikåpe…

En stund sa ingen noe, men drakk og dvelte litt hver for seg.

«Men herregud,» nærmest hvisket Ludolf, «det var altså fiken…Sannelig står det skrevet, dét også…» Og han fremsa, og knapt hørbart: «…’et stellae de caelo ceciderunt super terram, sicut ficus… – og stjernene på himmelen falt ned på jorden som når umodne frukter drysser av et fikentre i storm’…»

«Ved Kristi korsnagler…» mumlet abbeden og korset seg, og det gjorde han to ganger fordi han også kom til å sverge ved Frelseren, og ble skamfull. Og med ett la han til: «… ‘et sol factus est niger… – Solen ble svart som en hårsekk…’ – ja, dere husker at Damett  – med ansikt som solen – dukket opp her med fjeset svart av sot?»

«Ved den hellige Albans hode i kristtornbusken!» utbrøt Osbert. «Hva skal nå alt dette bety… mener dere virkelig å kunne tolke nær sagt alt som skjer her etter Åpenbaringsboken?»

«Igjen det sjette seglet,» fastslo Ludolf uten å bry seg med å besvare spekulasjoner omkring det opplagte.

«Jeg tror minsanten vi nå bare mangler blodmånen,» sa Mandeville og skuttet seg.

«Det må vel være den der, det!» sa plutselig en Lyttel, som dukket frem fra bak en av bærebjelkene – på stylter. Og han pekte på skallen til broder Godwyn, og man så med ett at han blødde fra issen på sitt tonsurerte hode.

Munken tok seg til hodet og fikk blod på hånden. Forundret og forskrekket så han opp i taket og rundt seg og skjønte ingenting. Først tilla man det inntrufne det verst tenkelige, det var kanskje pesten, men så sluttet man at broderen må ha klødd seg til blods, ikke annet. Og dét slo også frateren seg til ro med, selv om han undret seg.

Lyttel hoppet av styltene og satte seg på benken, han også, og dét i en sølvgnistrende polyfoni av bjeller og med  flagrende ermer, han kom i en ringlende vind av hoffliv og jaktgleder. Og nå ble han spurt om hvilke øvrige musikalske ferdigheter og andre kunster han eventuelt kunne imponere hoffet med.

Og Littel svarte med en benkeskrall som lød som et brølende dyr i en sekk, og da følgene av denne utblåsningen slapp taket i nesene, hadde forståelsen forlengst lagt seg; dronningens nye bjelleorgel i to sko ville neppe la seg lede til å røpe noe som ikke var ment for dette selskapet.

«Lambert Lyttels kunster teller nok like mange som stjernene på himmelen,» sa abbeden, «og selv om vi begynte å sortere dem, ville vi snart overveldes av flere og i nye mønstre, i det uendelige.»

«Utvilsomt,» sa Mandeville, «vår venn følger ihvertfall andre ledestjerner enn gamle kong Henrys kongelige flatulist, som mester Osbert var inne på tidligere – nemlig denne Roland storfjert i sin tid, som sang med rævluften sin som det rene hofforkester i Henry IIs haller. Og hver jul avleverte han bravurnummeret – unum saltum et unum bumbulum, et hopp, en plystretrill og en fjert; saltum, siflum et pettum – samtidig. Scenekunsten hans stinket visst ikke heller.»

«Nei, det ble sagt at Roland le Farteres rumpeluft duftet som fioler og rosmarin,» tilføyde Henry.

«Ja, lytt og lær, unge idiot Lyttling, for her har du uendelige muligheter til å perfeksjonere repertoaret ditt,» sa Mandeville.

«Det vil jeg,» svarte denne, «og jeg studerer alt på det, for i det siste har jeg begynt å øve meg på å fise i dorisk skala.»

«Du verden,» lo Mandeville og var imponert. «Får du noe sånt til å sitte, skal du med tiden sannelig få erfare en kongelig generøsitet som sannsynligvis kan overgå bokføringene fra kongskanselliene hittil i tiden; du skal se du ikke bare blir herren til ditt etterlengtede Belestre en gang, men attpåtil både ridefogd og borgermester et sted – du vil svømme i gullnobler!» 

«En sånn en som dette?» spurte Lyttel og viste frem et gullstykke, og det var en skipsnobel.

Alle måpte, og noen lo vantro.

Og Osbert ba om å få se nærmere på den og spurte samtidig om kvitteringen, og den fikk han straks, og begge eksemplarene i samme vending.

Alle lurte på hvorfor Lyttel var belønnet med denne gullmynten, for dette var alvorlig mye penger og verdt seks shilling og åtte pence; det var ingen lusseburger og simpel mynt fra Luxembourg, akkurat. Hadde han ridd baklengs opp hovedgaten Altus vicus og kanskje forbi Johanneskirken, eller ridd sidelengs eller oppned i Pesscodgaten eller gjort ablegøyer i Fysshestrete? Hadde han kan hende ridd to esler like til st. Andrew’s i Clewer? Han skulle vel ikke ha båret eselet helt ut til kapellet i st. Leonard’s?

«Vår venn har visst fått en nobel gull for å ha gitt navn til kong Davids nye hund,» sa verten, «og det er Lovel.»

«Og det er det hele?»

«Det er det hele, mine herrer.»

Og så måtte Damett igjen løpe etter segl og voks for motkvitteringen.

Og som om dette var en sak av mindre betydning, fortsatte Lyttel: 

«Men man får se når det gjelder min musica… Kanskje jeg en gang kommer i noen betraktning om jeg foredler flatulenskunsten som denne Roland, der jeg behersker en ideell veksling mellom dorisk og lydisk.»

«Ja, en musikalitet som dét kan såvisst påkalle kresne ører,» humret Henry og ble oppfinnsom på husnarrens vegne: «Du kan jo utvikle en hel liturgi her, om du vil; du kan øve inn en hele messe i flatulens, med gradualer og antifoner og det hele;  våger vi å drømme om en fullendt missa proprium fra Lyttel fols bleke bakpart – en mirakuløst skjønn missa regis flatulensis –og kanskje flerstemt, som den fra Tournai? Vi ser alt for oss din innledende kyrie til hoffets himmelske henrykkelse etter en ertende introitus gaudeamus, fulgt av de øvrige liturgisatsene i fullkomment foredrag,i en tonal epifani hinsides forestilling, en berusende paradiståke og apoteose av dine rumpedamper – inntil et lyrisk brak av et missa est som ikke levner tvil om mesterkapet, virkeliggjort av en prompekunstner av Guds nåde – i en overmåte sinnrik ars...»  

«… en A r s Nova verdig en magister Pierre de Vitrys misunnelse, spør dere meg,» mente Mandeville. «Hva kunne beriket en Roman de Fauvel mer enn motetter fra Lyttels bakpart?»

«Ja, du verden, her må kongelig husidiot Lyttel sannelig legge seg i selen og bli en veritabel magister musicae,» konkluderte abbeden med faderlig fynd. «Han får komme seg over Kanalen og oppsøke denne mester Guillaume i Reims snarest mulig; kanskje kanniken og poetkomponisten tar deg under vingen, hvem vet.»

«Ja, det er kanskje det beste,» fastslo Mandeville, «for om han henlegger studiene rundt oss, må vi samles i bønn om snar fremgang, både musikalsk og luktmessig, men dét må vel mester Guillaume også, kan jeg tenke…»

Og ingen kunne annet enn å gi etter for hjertelig latter, og med svingende ølkopper lo man så buldrende bramfritt at antagelig ingen oppfattet Lyttels første diatoniske fremgang i den edle flatulenskunsten der han satt; en litt sped dorisk mollters med antydning til forhøyet sekst i utgangen ble satt i benken med modal mildhet. 

Mens man nå var så heldige å nyte nærværet og bordbrødrelag med husnarren, ble det jo også naturlig å forhøre seg om status angjeldende det visstnok pågående fugleparlamentet hans.

«Saken har gått i stå,» sukket Lyttel. «Debatten har blitt til ren krangel og drittkasting, så jeg vet ikke hvordan jeg… fra å utveksle noe som lignet argumenter og ‘jeg hevder at’ og ‘men jeg sier derimot at‘, tar de nå nebbene fulle av en platt poesi, vil jeg si, der alt er ‘du er’ og ‘men du er derimot’, de skvaldrer i vei med lutter ‘du er sånn og sånn’ og ‘men du er da langt verre’ og i den duren der… Og jeg synes nattergalen er verst, den er riktig grusom til tider! Nei, jeg blir ikke klok på disse kranglekråkene, altså…»

«Parlamentet har med andre ord degenerert fra et prosederende til et polemisk parlament, mener du?»

«Absolutt, ja, i høyeste grad. Men jeg er overbevist om at nattergalen er forelsket i uglen; jeg merket meg det straks da uglen skrøt av å kunne gråte bedre enn nattergalen synger, for da flappet det i vingene hennes bak dohuset, og dét var nok ikke en kolerisk opphisselse, men av amorøs art, mener nå jeg, og det var like før jeg ble avskjediget da nattergalen i fordekt beundring snakket om at motstanderen flyr om natten, ja, og da syntes de brått begge å kunne fly om natten om det så måtte være, en egenskap de begge etterhvert holdt i forsvar, og da ikke bare for å se etter mus, altså…»

Og Lyttel fol  begjærte nå uten videre (eders fortrolige) broder Anselm som personlig skriver i forbindelse med dette fugleparlamentet han hadde fått for seg, som var han en mester Nicholas* – og siden alle var i vertshuset og i et syrlig humør, innvilget abbed Henry denne tøysete notargjerningen med et håp om at det kunne bringe sjelene om ikke nærmere frelsen, så til en smule lindring, ihvertfall.

Og husnarren mente videre at han hadde lyttet nok til disse freidige fjærkreene for en stund, han hadde hørt tilstrekkelig av kjeklet til dem begge, ja, for skulle man hørt på maken: den ene som gjemmer seg i hasselkrattet kvidrer om at den bringer elskende inn i hverandres favn i hete sommernetter mens den andre tuter om at den lærer folk å telle sine timer og dager ved sine nattlige liturgier, og de gir nebb og hals i mose og i hule trær og bak bringebær og eføy, og de bråker og blir uanstendige mens de begge påstår å gjøre verden en tjeneste hver gang de skiller nebbsaksene sine og krøller det de måtte eie av tunger og strupebånd for å synge det de kan, og som de forakter hverandre for inn i evigheten; «Ingenting i verden ser ut til å kunne gi dem rettferdighet, og blir de ikke enige, så er det verst for dem selv, spør dere meg – men, hei, hvor skal dere?» Og i neste øyeblikk lå Lyttel på gulvet og bakset med minst sju høner som nettopp hadde frigjort seg fra et bastbur som søstrene med de vakre navn var på vei til kjøkkenet med. Vår venn forsvant i et stormteppe av brunhvite fjær, og alt sprakk i en apokalyptisk kakling og skriking, og samtidig suste Ezekiel ned over dem fra hanebjelken sin i det høye og sirklet over denne kjempende klyngen og gjorde spredte utfall – skinnangrep hvor han syntes å more seg med å nappe etter både høns og husnarr, i gjentatte ellipser som opptok alt tilgjengelig luftrom mellom bærebjelkene; flere måtte dukke seg idet ravnen gjorde rundene sine – selv om de selvfølgelig ikke behøvde å gjøre det.

Jentene kavet og kastet på seg mens de forsøkte å gripe etter fryktfulle fjærkre så fjærene føk, og alt var dun og støv og et øredøvende spetakkel, og nå løp også Damett og Margery til, men idet de forsøkte å samle hønene, så begynte Lyttel å protestere; «Nei nei, hold dere nå unna, kom dere vekk; disse fuglene er iferd med å fortelle meg noe som uglen og nattergalen ikke har vist vett og visdom eller moral og manér til å formidle, tvertom viser dette parlamentet skjønn kløkt og kurteisi nok til å røpe dét debattantene ikke har våget å røpe for meg, så jeg må lytte til dem, her må det lyttes; ved alle helgener og sankt Rahere, det må jeg, for dette kan bli avgjørende i saken min, så ligg unna, kom dere vennligst vekk, ved relikvariet i Aldersgate!»

Både folk og ravn trakk segunna idet det snart viste seg at hønene ble roligere og begynte å rede seg til hos Lyttel fol, oppunder armer og skritt og oppå ham, og som om han ikke alt var nedlesset i fjærfe, kom de blodbjeffende vertshushundene nærmere, dirrende av jaktlyst og helt ute av seg. Disse ble straks tatt hånd om og ført ut. Folk ble bare stående omkring der de var, og ved bordet kunne man ikke unngå å nevne den hellige fra Assisi, som også samlet fuglene om seg (selv om italieneren neppe kunne lignes med sin engelske fuglevenn).

Og det ble et besynderlig litani, må vite; hønene falt tilbake til sitt burhumør, og som om Lyttel fol nå bare var en kvist eller en gren de kunne vagle seg på i hønsegården, var de snart i gang med sin vante gårdskakling og sin rytmiske kornkakking mens de parlamenterte på høners vis.

«Dette gjøgleriet kan jeg nesten like,» sa Baker mens han kvesset noen penner.

«Vel, i tidene som kommer kan det bli sparsomt med slik spas,» sa Mandeville.

«Så lenge jeg kan nyte min ortulan med morkler fra Moreton skal jeg være fornøyd,» sa Baker.

Abbed Henry grep koppen sin, drakk, og sa så høytidelig til Mandeville:

«Edle sir John: Abbediet står herved til disposisjon; vi ordner med egen celle og alle nødvendigheter, og med de nødvendige privilegier for tiltredelse som lekbror i Redyng for at nedtegnelsen om Deres reiser kan realiseres.»

«Jeg takker for det, milde herre abbed, og jeg takker ja, med full tiltredelse. Og selv om der er noen andre ting som det ligger meg på hjertet å skrive først, så vil jeg lykkelig gjøre det alt sammen under disse helliggjorte hvelv og mellom de royale murer som den edle Henry den første for så lenge siden la grunnstenen til.»

Og den bereiste fra St. Albans og abbeden av Redyng drakk på denne enigheten, noe resten av bordbesetningen bifalt med høy begersvinging og et muntert ‘hay hay, the whyte swan’ – til et kontant responsorium fra andre bord i skjenkehallen: …‘by Goddes soul, I am thy man!’

Og det varte ikke lenge før den hønsebestormede narr kalte på sin oppnevnte notar, og broder Anselm steg ned fra benken og beveget meg nå bortover til den hønsebekledte oppdragsgiveren sin der i gulvhalmen. Med vokstavlen og griffelen i hånd nærmet munken seg den besynderlige hønsegården i myren mens han mumlet en militans sub regula vel Abbate…’ Og han snøt seg i hånden og kremtet innen han sto beredt ved Lyttels hode, mens hønene drev med det som høns gjør – bortsett fra at det var rundt og på Lyttel de gjorde det.

«Jeg ligner en pelikan i ørkenen,» sa broder Anselm og siterte psalmisten, «jeg er som en ugle blant ruiner… jeg ligger våken, jeg er som en enslig fugl på taket.»

«Ja, dér sa du det, broder Anselm,» sa Lyttel idet han vendte seg over på siden, med den følge at tre-fire høner måtte flytte på seg. «…bortsett fra at jeg ikke er i hverken ørken eller på tak nå, men overfor disse nattlige kranglerne i trærne og hasselkjerret blir jeg nettopp som en sånn pellikfugl i ørkenen som du snakker om, eller mer som en enslig spurv på mønet; jeg er usikker på om uglen og nattergalen noen gang vil komme til en slags forståelse. Og hei, her er en fugl som ikke er høne, det må være en caladriusfugl, og den er her helt sikkert for å bringe klarhet i saken, ja, du kan like godt straks anføre dens innlegg debatten mellom uglen og nattergalen, ja, skynd deg nå!»

«Javel?» Anselm var klar med griffel og tavle. «Men kan det virkelig være en caladrius?»

«Begge lyver,» sa Lyttel.

«Hvem lyver?»

«Uglen og nattergalen, hønsene er enige om det, og caladriusen er ikke i tvil.»

Anselm noterte.

«Ja, enten lyver de, eller så er de like blinde og døve begge to, for innimellom forekommer det meg at de beskylder hverandre for de samme tingene.»

Griffelen gikk, broder Anselm så opp igjen.

«Og uglen lyver når den sier at nattergalen ikke synger i nordligere land, og nattergalen lyver nødvendigvis når den ikke sier sånt imot. Uglen påstår at den alltid varsler ulykke, men den tutet ikke før jeg fikk mine to blåveiser på vei hit i april, og nattergalen tar sannelig nebbet for fullt når den påstår at motparten er blind om dagen.»

«Kan det ikke heller være at opponentene argumenterer mot bedre vitende enn at de lyver?» innvendte Anselm. «Vi kan si at fuglene er uforstandige.»

«Det er mulig, tandaradei og fas et nefas ambulant, og der de bruser og krummer seg på hver sin gren og utgyter sin organumsang, trekker de i sjelene fra hver sin ende som landet trekker de kongelige skip og vasa regia til seg, og når ynglingen i våren og in dulcis tempore får hornet sitt oppunder kjolen til sin rustica puella har nattergalen gjort sitt, og så tuter uglen når fructibus ventris er sådd og de elskende sukker i konsumert amour og må til med å telle sine timer, ikke sant?»

Man valgte å konkludere med fuglenes uforstandighet, og broder Anselm la griffelen ned med en Job, som snakker om at visdommen og forstanden er skjult for øynene på alt som lever, og gjemt for fuglene under himmelen.

«Men jeg vil påstå at begge debattantene ikke burde vært i nærheten av meg,» sa Lyttel, før han i neste øyeblikk ble dekket av et knippe spurver, og de kom kanskje fra noen av mønebjelkene.

Helt plutselig kom Ezekiel flyvende fra hanebjelkene oppunder taket og slo ned blandt høns og spurver så blodet skvatt, og det ble vill uorden i gulvhalmen i et snøvær av fjær, og nå måtte folk løpe til igjen, men før noen rakk å gjøre noe som helst kom et skrekkelig smerteskrik fra husnarren som jog inn i marg og ben så det grøsset i alle, og før noen skjønte noe så man Lyttel fol rulle rundt og vri seg i en gudsjammerlig jordkryping mens han holdt seg for det ene øyet med blodige hender, mens ravnen hoppet frem og tilbake med hodet glasert av blod og fortsatte å hakke på ham som var den besatt. Og Osbert kom raskt til og fikk fatt i fuglen. Fuglenakken knakk nok alt i vertens bjørneneve, og ravnen var sikkert sten død da den ble kastet i nærmeste bærebjelke, fór videre og havnet på bordet til spillerne og slottsarbeiderne med et mørkt og vått klask – med blodige hønsefjær og slimete rester av Lyttels øye ennå i nebbet.

Damett, fru Margery og jentene skyndte seg bort til den arme Lyttel , som ikke visste hvor han skulle gjøre av seg  i bare smerte og sanseløs forvirring. Og det ble ropt etter vann og kluter mens Margery la hendene om hodet hans og Damett la seg over de sprellende bena. Og niesene med de skjønne navn løp avgårde, én til kjøkkenet, den andre ut til brønnen. Og før man evnet å gjøre noe fra eller til gjorde Osbert seg vei mot den ulykkelige. Han ba innstendig Damett og Margery om å holde den skadede absolutt fast, tvang Lyttels hender fra ansiktet for å kunne besiktige skadeomfanget før han foretok seg noe mer.

«Faen, øyet er tapt,» fastslo han, hvorpå han ba noen skynde seg og hente et jern han hadde stukket i porfyrilden borte på østveggen, samtidig som Margery tilkalte andre gjester til hjelp, hvorpå Mandeville, broder Godwyn og Emrys kom til åstedet samtidig som et par staute håndverkere – og man la seg over armer og ben så godt det lot seg gjøre og det plassen tillot. Osbert mottok den glødende ildrakeren, og han satte jernet til så det freste, og Lyttel skrek som hundre fortapte sjeler i helvete.

Mester Osbert plukket stakkaren opp fra gulvet og bar ham som et barn bort til Montsalvat, hvor bordet ble ryddet for staup, skåler og kjertestaker, og her ble den forulykkede lagt ned og holdt rolig. Margery løp etter en pute, jentene etter noen pledd og tepper.

Nå var det om å gjøre å få i ham bedøvende midler, og snart hadde man forordnet både urteblandinger og sterk drikke; man stappet en blanding av salvie, johannesurt, kattebaldrian og gud vet hvor mange andre legeurter i kjeften på ham og skylte etter med sterk hypocras i flere omganger.

Den stakkars Lyttel fol svimte av en stund.

Så kunne han plutselig komme til live igjen med rykk og geberder og en ulidelig smertejammer. Man dyttet i ham mer urtegrøt og mer ypocras mens damene hele tiden sørget for svale og fuktige kluteforbindinger om hodet mens de pakket ham godt inn i ullteppene. Og slik gikk en tid.

Da den ulykksalige våknet igjen, var han heldigvis så bedøvd at han forholdt seg rolig, og han ytret seg bare med noen ujevne klynk og en lav og jevn drone av usigelig jammer og klage og vedvarende syting som falt inn i den byssende selvtrøst som kjennetegner den som lider dype smerter. Og så kom feberen, og riene og villfarelsen som hører til. Det var hjerteskjærende.

Han kunne kvikne litt til innimellom og fable i villelse; han kunne utbryte: «Har de fløyet? Hvorfor svarer ikke uglen nå? Nå har de ondt i sinne, for de stikker hodene sammen, det er meg de er ute etter…Pass foten, hvor er fiskerkongen?»

Innimellom hadde han noen klarere øyeblikk, han kom kanskje på høyde med situasjonen, for en gang sa han: «Uglen tutet intenst inatt, og det var dette den varslet om…» Og han stønnet og drev inn i febertåken igjen.

Neste gang han kom til bevissthet, fortsatte han der han slapp før ulykken: «Fuglene er uforstandige, de er så dumme, selv om jeg kanskje må dømme i den sindige uglens favør… Jeg liker argumentasjonen…»

«Du milde, må jeg frem med griffelen igjen, fader Henry?» Broder Anselm ble rådvill.

«Nei, ved sankt benedikt ikke, broder Anselm,» sa abbeden. «Istedet for å lytte til fuglene må vi vel heller med Job spørre etter Han som lærer oss mer enn villdyrene på marken, og gjør oss visere enn fuglene under himmelen.»

«Jeg undret et øyeblikk på om jeg kunne bli klokere av å konsultere salig prior Hugo Folietanus’ De avibus og denne utlegningen om fuglene i trettisju kapitler,» sa broder Anselm, «eller kanskje Adelards traktat om fuglene, men det er nok like fruktesløst som å søke råd i den gamle fabelen hvor en tilsvarende oppnevnt dommer i en fugledisputas bare blir nevnt ved navn, nemlig mester Nicholas i Dorset; noen dom lærer vi aldri å kjenne etter at uglen og nattergalen fløy for å oppsøke ham.»

«Men nå kan jo du skrive den,» foreslo Henry med tilstrebet munterhet, « – Dominus Nicolaus iudicat inter noctuam et philomenam frater anselmus escripsit – Mester Nicolas dømmer mellom uglen og nattergalen, av broder Anselmus.»

Osbert ba noen om å budsende slottskonstabel John Foxley som snarest, før han tjoret den stakkars husnarren fast til bordet.

Og denne var langt inne i tåkeland  igjen, og det ble stille, og alle var tause, for ingen fant å ville si noe. I omtrent en halvtime var det slik. 

«Der tror jeg vi skimtet det syvende seglet,» hvisket Ludolf etterpå.

Da Lyttel fol var bragt til sengs med tilsyn, og ting hadde roet seg litt, kunne man ved langbordet

atter unne seg et noenlunde vanlig sete, selv om det ikke var fritt for at oppskakelsen forstyrret både tanker og prat, og noen kunne ikke løfte ølen uten en liten skjelv på hendene.

Man tillot seg som best å samle seg om andre ting, som for å slippe unna, som for å bevare sans og samling, og nå undret man seg over om denne snehvite fuglen for sant kunne være en caladrius, og hvor var nå den? Og det er en underlig fugl som kan kurere blindhet og gulsott; den kan ifølge Hildegard sammenlignes med oriolen, som også kan utveksle farve med den syke, og som ifølge Physiologus kan forutse sykdomsforløp idet den vender seg vekk fra den uhelbredelige og ubotsferdige, mens den stirrer på den det er håp for og tar til vingene med sykdommen og lar solen brenne den vekk.

«Det kan da umulig være en caladrius,» mente Henry.

«Men det er kanskje en rokkfugl,» foreslo Emrys.

«Rokkfugl?!» utbrøt Mandeville. «Neppe, den vi så isted var for stor; rokkfuglene er jo nesten mindre enn spurver. Dessuten kan de ikke fly.»

Fra Hrabanus’ dulcimer hørte man nå melodien Єdi be þu heven-queenë.

«Єn kan vandre mot øst og komme til vest, som vår venn sir John her sier,» sa de Wodeham i et forsøk på å vende tilbake til samtaleemnet, «og om man underveis noterer rett, så kan posisjonene under ekvator risses inn på astrolaben, slik at man senere også ser forholdene innenfor 360 grader.»

«Det er ihvertfall i teorien mulig, « sa Holcot, «gitt at man unngår å notere kosmiske forstyrrelser underveis som kan mislede.»

«Og så lenge man heller ikke forstyrres av altfor mye gjestfrihet der man kommer,» bemerket Mandeville.

«Her kan jeg vel for anledningen vise dere en liten godbit, da,» sa Holkot, «siden vi er inne på disse materiene…» Og han åpnet sin reiseveske og plukket frem noe som var pakket inn i en lærmappe og et linklede.

Det var en astrolab.

«La oss gå utenfor og se på stjernene,» sa Mandeville.

«Får vi glimt av en eneste stjerne under denne himmelen, skal vi være heldige,» sa Holcot.

Єxplicit liber litele stultus in septima pars

Omnis mundi creatura
quasi liber et pictura
nobis est in speculum

Alanus ab Insulis
(Alain de Lille c. 1128 – 1202/1203)

mirie it is while sumer ilast
with fugheles song;
oc nu necheth windes blast
and weder strong.
Ey, ey, what this nicht is long
And ich with wel michel wrong
soregh and murne and fast.

England, Midlands c. 1200-1230

---

Noter

i) apologia fratris anselmi… etc. – broder anselms redegjørelse for boken, tidfestelse av de nedtegnede begivenhetene, takksigelse og bønn.

ii) necessarium – avtrede, dohus, latrine, dass

iii) Augustin, Boëthius, Bonaventura, Abelard, Anselm, Albertus, Aquinas, Occam osv.: teologer, filosofer og skolastikere fra 1000-1100-årene til midten av 1300-tallet, borts. fra  kirkefaderen Augustin (354 – 430 AD) & filosofen Boëthius (c. 480 – c. 525 AD)

iv) occamister – tilhengere av filosofen William Occam / Ockham (1287 – 1347) : engelsk franciskaner, skolastisk filosof og teolog. Regnes som en av de største logikere gjennom alle tider.

v) armarius, custos librorum – bibliotekar

vi) ‘dame Marie’ – Marie de France, fransk forfatterinne bosatt i England, kjent for sine Lais, en type mytiske kjærlighetsnoveller på rim, med innsiktsfull psykologisk behandling av protagonistene, særlig Kvinnen. Levde fra 1100-tallets første halvdel til like etter 1180.

vii) ‘poeten fra Troyes’ –  Chrétien de Troyes (c. 1130 – 1180 -90). Frankrikes første store forfatter; kjent for bl.a. Lancelot-romanen, Kjerreridderen (Yvain), Erec & Enide og Gralsromanen – Le conte du Graal (om Percival). Rimsmed av rang og kjent som den som bringer gralen inn i europeisk litteratur. Et nasjonalmonument.

viii) Guiot de Dijon, Giraut de Bornelh, Gace Brulé – trouvérer og troubadour mellom c. 1138 – c. 1235

ix) Gleman & menestrel – musikant. Dulcimer – mangestrenget instrument med flat klangkasse og lette hammere til å slå strengene med

x) Rys iberica, peony & wastelbrød – spansk ris, peonstøv og hvitt brød

xi) Tundals Visjon (Visio Tnugdali) – irsk visjonsdikt c. 1149. Ridderen Tundal faller i dvale og våkner etter tre dager. I denne tiden har han vandret gjennom det hinsidige og bevitnet mange sjeler som pines i helvete.

 Zéfyr (Zéphirus) – Vestenvinden (som er velkommen om våren)

xii) hortus conclusus – lukket have.

xiii) quadragesima – i fastetiden, den syvende uken før 1 påskedag

xiv) Thomas martyrdag – 3 juli,  st. Bonaventuras – 15 juli

xv) ‘Filosofen fra Stagyra’ – Aristoteles

xvi) ‘Erobreren’ – Vilhelm (Erobreren) fra Normandie / Vilhelm I av England (1028 – 1087)

xvii) houpelande – tettsittende, fotsid drakt med lange ermer

xviii) cotehardie & crespinette – tettsittende drakt og hårnett for dronninger og adelskvinner

xix)  ‘ lyttele fol accep. př manừ propria 9 d. quod asino retrorsū. vectừ est. Castellū Windesoriense post festū. scti. Ioanŝ. Bapt. anno dom. mcccxlviii’ – ‘Lyttele fol accepit per manus propria 9 d. Quod asino retrorsum vectus est. Castellum Windesoriense post festum sancti Ioannis Baptistae anno domino mcccxlviii’ (‘Lyttel fol har mottatt i hånden 9 pence for å ha blitt befordret baklengs på eselet. Windsor slott fredag etter Johannesdag i det Herrens år 1348’)

xx) cryppys & crusteroller – henholdsvis friterte småkaker med egg og honning (crisps) & saltede hvete- eller havreflak, med egg og safran (snacks)

xxi) ‘et mål øl, et mål vin’ – anvendes her om en engelsk gallon (8 pints): 3.785 l.

xxii) ‘sankt Julians skål i vann’ – pilegrimers tørstedrikk; st. Julian er sammen med st. Kristoffer pilegrimenes skytshelgen.

xxiii) Engelske konger som er nevnt: Henry I, konge av England 1100 – 1135. Henry II, konge 1154 – 1272. Richard I (Lionheart), konge 1189 – 1199. John, konge 1199 – 1216. Henry III, konge 1216 – 1272. Edward I (Longshanks), konge 1272 – 1307. Edward av Caernarfon –  Edward II, konge 1307 – 1327. Edward III – konge av England 1327 – 1377. Innledet Hunderårskrigen; 1337 – 1453.

xxiv) John Chaucer (c.1310 – 1367-68) – kongelig vinleverandør og far til den berømte poeten Geoffrey Chaucer (The Canterbury Tales), c. 1340 – 1400.

xxv) ‘gules lions passant guardant’ – tre løpende løver i vertikal plasering og gradert størrelse; det kongelige engelske våpen fra 1100-1300-årene (fra midten av 1300-tallet gjerne supplert med fleur de lys – den franske lilje).

xxvi) Tribuchet – kastemaskin, katapult

xxvii) Matthew Paris (Matheus Parisiensis, c. 1200 – 1259) – berømt kronikør og kunstner, benediktinermunk i St. Albans. Norgesbesøk 1247 -48.

xxviii)  Pierre de Saint-Cloud, Richard de Lison (1170- & 1190-t) – Første forfattere av ‘Le Roman de Renart’.

xxix) Isidor av Sevilla (c. 560 – 636 AD) – biskop, forfatter og kirkelærer, en av de fremste lærde i tidlig middelalder. Særlig kjent for sitt verk ‘Etymologiae sive origines’; lærebok gjennom hele middelalderen.

xxx) Lupus in fabula – ‘Ulven i fabelen’, jvnf. ‘snakker om sola’/ ‘speak of the devil’

xxxi) Hundrederetten – gammel landinndeling i England; ‘hundred’ utgjorde en del av et grevskap, m. egen domstol.

xxxii) ‘campana campanorum’ – bjellenes bjelle.

xxxiii) Valois – Det franske kongehus, jvnf. Philippe VI Valois, konge av Frankrike 1328 – 1350. Plantagenet – Det engelske kongehus

xxxiv) Brocas, John  – Kongelig skogvokter, stallmester, ridder og vinhandler. Herre til godset Clewer Brocas og området Etonmede (dagens ‘The Brocas’).

xxxv) reresoper – senkvelds, gjerne utskeiende og med mye drikke og fanteri.

xxxvi) Richard de Bury / Aungerville (1287 – 1345) – Bokelsker, Edward IIIs læremester, høykansler, kongelig skattmester og biskop av Durham. Skrev Philobiblon, en bibliofils bekjennelser og hyllest til lærdom, med råd og regler (ikke uten humor) for omgang med bøker. Diplomatiske hverv for Edward III (Skottland, Frankrike, Avignon). Grunnla Durham College, Oxford.

xxxvii) Sacrobosco, Johannes (John of Holywood, 1195 – 1256) – Engelsk munk, matematiker og astronom. Kjent for verket ‘Tractatus de Sphaera’. Underviste og døde i Paris.

xxxviii) Renart – Hovedskikkelsen i reveromanene (Le Roman de Renart)

xxxix) ‘Abbed Richards rectangulus’ – astronomisk instrument for beregning av sfærisk trigonometri og måling av forholdene mellom planetene og andre himmellegemer.

xl) ‘Sumer is icumen in’ (‘Sommeren har kommet’, middelengelsk Wessexdialekt) – eng. 6-stemmig rota 1200-t. Mulig komponert av W. De Wycombe / Wicumbe, munk i Reading Abbey & praecentor (bibliotekar) i Leominster priori, Herefordshire. Kalt ‘Sommerkānon’ el. ‘gjøksangen’.

xli) Machina mundi – ‘verdensmaskinen’; navnet på Richard av Wallingfords astronomiske klokke (ut fra konseptet om at universet er en finstemt maskin).

xlii) paradis terrestre & Johannes Prest – ‘det jordiske paradis’. Johannes Prest var en mytisk kristen storkonge i det fjerne østen, med veldige rikdommer og land, og med 72 underkonger – og en drømmealliert for herskerne i kristenheten.

xliii) St. Swithuns & St. Norberts dag – henholdsvis 15 juli (i England) og 6 juni.

xliv) Gullnobel /skipsnobel (Noble d’or) – Gullmynt innført av Edward III i 1344, til en verdi av 6 sh 8 d.

xlv ) Ars Nova – banebrytende musikalsk retning fra tidlig 1300-tall, og traktat av Philippe de Vitry

xlvi) Philippe de Vitry (1291 – 1361) – Komponist, musikkteoretiker og poet, meget innflytelsesrik. Tillagt forfatterskapet av traktaten ‘Ars Nova’ (1322), opphavsmann til mensuralnoteskriften, kreditert for videreutviklingen av isorytmi og tonesettingen av Gervais du Bus’ ‘Le Roman de Fauvel’ 1314 AD.

xlvii) ‘mester Guillaume’ – Guillaume de Machault (1300 – 1377) – fr. poetkomponist og kapellan i Reims. Særlig kjent for den polyfone ‘Messe de Nostre Dame’ (c. 1346 / 1360).

xlviii) Hypocras – sterk urtevin og medisinsk universalmiddel med et utall ingredienser

xlix) mester Nicholas – en klok mann i Dorset, som uglen og nattergalen blir enige om å la dømme mellom dem.

l) ‘Diex gardez cheste maison’ – Adam d’Arras (le Bossu) / Adam de la Halle 1250 – 1288), fransk poetkomponist.

li) caladrius & rokkfugl – mytiske / forhistoriske fugler. For rokkfugl, les ‘Baudolino’ av Umberto Eco.

lii)  Єdi beo þu hevene Quene / Єdi be thu heven-queenë – tidl. 1200-t, mulig gjort i Llanthony priori, Wales. Blandt de tidligst kjente flerstemmige engelske sanger, med unik og inntagende tonalitet idet den løper i intervaller av terser og sekster.

liii) ‘Omnis mundi creatura…’ etc. – ‘All verdens skapning er for oss som en bok, et bilde og et speil’.