Etter å ha sett gjennom alle tegningene jeg har laget fra 15-årsalderen til i dag, slo det meg at blant alle portrettene ikke en eneste gang hadde tegnet en modell som ser rett på meg, sier William Heimdal som er aktuell med den personlige utstillingen «Vorden».
Med verk som strekker seg fra hans tidlige ungdom til dags dato, inviterer den fremadstormende maleren publikum inn i sitt indre rom. William Heimdal byr på en dypt personlig opplevelse med utstillingen «Vorden» på Galleri Kobbel i Kristiansand.
Utstillingen, som vises fra 30. august til 28. september 2025, presenterer en imponerende samling av grafikk, tegninger og malerier. Heimdal forener klassisk figurativ teknikk med en subjektiv og utleverende tematikk.
Veien til det personlige
Verkene til denne utstillingen består av både grafikk, tegninger og malerier, og tegningene strekker seg fra Heimdal var 15 år til i dag. Heimdal avslører at maleriene som stilles ut er relativt ferske: tre av dem ble stilt ut ved utstillingen «Vulkanen» ved Fineart tidligere i år, mens fire har blitt til i løpet av de siste månedene.
William Heimdal, som startet sin maleriske reise i miljøet rundt Odd Nerdrum, har de senere årene søkt bort fra dogmer og etterstrebet en mer personlig og utleverende tilnærming. Utstillingen «Vorden» er også preget av denne viljen til å utforske det mest private.
Hva vil du si er høydepunktet i utstillingen?
– For meg er det flere høydepunkter. Jeg liker blant annet den skjøre linjeføringen i enkelte av tegningene, det tunge mørket og tvetydigheten til «Venus eter Offerhode», og det gjennomskuende blikket i «Oppvåkningen», sier Heimdal før han avslører sin yndlig:
– Min personlige favoritt er kanskje «Han klippet navlestrengen Selv», fordi jeg kan stå helt inne for innholdet og det ble til av en fullstendig nødvendighet. Aller helst skulle jeg ventet 70 år med å male det, til nervesystemet mitt kanskje er i stand til å tåle at andre mennesker ser det da motivet berører en helt elementær problematikk i mitt privatliv. Jeg har utrolig mange sosiale og personlige sperrer mot å male et bilde som dette, og den eneste motivasjonen er kjærligheten for motivet ene og alene, og dermed kan jeg være mer sikker på at bildet berører noe sannferdig. Dette er en tilnærming til billedskaping jeg har begynt med i det siste, nemlig å male nettopp det jeg ikke våger å male, inspirert av Odd Nerdrums aforisme: det du ikke tør si er sant.
En uvillighet til å bli sett
Heimdal er en maler som har opplevd stor suksess i relativt ung alder. Som 19-åring debuterte han på Høstutstillingen og tidligere i år hadde han sin første utstilling på Fine Art, «Vulkanen». Nylig har Heimdal reflektert over et påfallende fravær i sine tidligere tegninger:
– Etter å ha sett gjennom alle tegningene jeg har laget fra 15-årsalderen til i dag, slo det meg at blant alle portrettene ikke en eneste gang hadde tegnet en modell som ser rett på meg. Hvorvidt det er noen meningsdybde i dette eller ei er ikke godt å si, men dette konsekvente og komplette fravær av blikkontakt var i det minste påfallende, og kunne kanskje belyse en uvillighet til å bli sett, og i forlengelse av det kanskje en uvillighet til å se sitt eget selv, forteller han og utdyper:
– Jeg vet at jeg har lagt min selvoppfatning sykelig tett opp mot autoriteter i mitt liv, og at dette faktisk har resultert i endel psykiske plager som OCD, angst og depresjon.. så «Han klippet navlestrengen Selv» angriper kjernen i akkurat dette problemet. Du kan si at selvet vil sin egen fødsel, sin egen vorden om du vil, om enn litt sent…
Fra reptilhjerne til allmenngyldighet
Hvilke tenkere er du inspirert av som maler?
– Jeg ser mot de skaperne som vekker noe i reptilhjernen min, og jeg forsøker å grave til kjernen av prinsippene som får hjertet mitt til å slå. Jeg er veldig opptatt av særlig Werner Herzog sine filmer, David Lynch sine tanker om at ideen dikterer verket, og Karl Ove Knausgårds tanker om Munch. Og fra perioden som medlem av Memorosa-gruppen, er faren ved det interesseløse blikket det desidert mest verdifulle jeg tok med meg. Antitesen til det interesseløse blikket er flott krystallisert i noen linjer fra min helt Rainer Maria Rilkes dikt «Von den Fontänen», hvor han sier at verdener i rommet må se hverandre som om gjennom tårer for å kjenne hverandre, sier Heimdal og siterer det tyske diktet:
[…] von Abendhimmels, welche von verkohlten
westlichen Wäldern ganz entfremdet traten
sich anders wölbten, dunkelten und taten
als wär das nicht die Welt, die sie gemeint…
Vergaß ich denn, daß Stern bei Stern versteint
und sich verschließt gegen die Nachbargloben?
Daß sie die Welten nyr noch wie verweint
im Raum erkennen? […]
Selvet vil til slutt forsvinne
Heimdal beskriver utstillingen «Vorden» som å være mer selvopptatt enn tidligere utstillinger. Han mener at ved å grave dypt i det personlige, kan man som maler oppnå en universell resonans.
– Jeg har innsett at når bildene mine vender seg utover og streber etter å være evig allmenngyldige, lykkes de aldri med det, og langt derifra. Men når jeg har gjort det stikk motsatte, nemlig å grave meg ned i helt spesifikke ting som angår meg selv alene, og virkelig graver meg ned i kjernen, og innholdet blir så privat som overhodet mulig, transcenderes det private og begynner i mye større grad å faktisk angå folk jeg ikke kjenner også. Det tror jeg har å gjøre med at jeg, som 22 år gammel nevrotisk ung mann uten fullført skoleløp, faktisk kan si noe mye mer sannferdig om kjernen av min egen tilstand, enn om alle andres, sier Heimdal og utdyper:
– Det er nærmest en slags naturlov, at de samme mønstrene er like mye til stede i mitt innerste atom som i stjernene og i bibelske fortellinger. Forskjellen er at jeg i mye større grad ser mine egne historier gjennom tårer, siden jeg kjenner dem fysisk på kroppen, noe som vil si at jeg har mye bedre tilgang og en langt dypere forståelse for disse enn for noe så abstrakt som en arketype som allerede er ferdig klekket ut. Og er jeg i stand til å grave meg dypt nok ned i mitt selv, vil selvet til slutt forsvinne, og til og med være ensbetydende med med alle andres selv, og alle andres erfaringer, på tvers av tid og rom… det er kanskje det som vil være den endelige vorden.
