– Søk konflikten, ikke tryggheten | William Heimdals råd for hvordan å svømme motstrøms

Publisert 16. mars 2021 av

Kitschmaler William Heimdal har lest sin Bibel, og følger Bergprekenens råd om å velge den smale sti. Han mener at mange er altfor opphengt i å leve i trygghetens svøpe, og tar til orde for heller aktivt å oppsøke konflikt.

– Folk oppfordres til å søke det trygge samfunnet i dag, men glemmer at den vide porten leder til fortapelse, sier den unge maleren.

Prins William, som han kalles i kitschmiljøet, har tatt valget om ikke å gå på videregående skole for heller å følge sitt kall som maler. Han tok valget om å bryte med samfunnets normer fordi for ham er det å søke utfordringer en dygd.

– Man skal bestandig søke utfordring og konflikt, for det er slik man forbedrer seg, konstaterer han.

Å beseire den store dragen

Heimdal har funnet mye visdom i Jesu ord fra Bergprekenen. Han siterer den delen som har vært sentral for ham i hans nylige veiskille:

«Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.»

– Det handler om at det er død fisk som følger strømmen. Den sterke laksen svømmer motstrøms, sier han.

Kitschmaleren har tanker rundt hvordan å leve som den sterke laksen, og refererer til eventyruniverset rundt J.R.R. Tolkiens Ringenes herre for å få frem sitt poeng:

– Det å slå ned den store dragen, er det som gir livet mening. Ikke det å bo i Hobsyssel. Frodo tok på seg oppgaven. Hvis det ikke var noe beundringsverdig ved det, hadde vi ikke lest det, sier han og legger til:

– Men man trenger også en veiviser, Gandalf, som kan vise vei til Mordor. 

– Hvem har vært din veiviser?

– Odd Nerdrum, så klart.

«Barneskalle» av William Heimdal.

Ifølge Joseph Campbell – psykologen som skrev så banebrytende om myter at han selv endte opp med å bli en myte – var det å akseptere en utfordring første steget på veien til det han kaller for Heltens reise, monomyten som går igjen i alle verdens kulturer. Dørterskelen for å akseptere utfordringen kan være høy, men det er til gjengjeld den avgjørelsen som gir mening i livet og setter eventyret i gang. 

Den unge kitschmaleren er fortsatt i tenårene, men omgir seg lite med jevnaldrende. Han tar ikke «offisiell» utdannelse, slik de fleste gjør i dag. Nei, Heimdal lærer å male av de store mesterne, leser filosofi av de antikke tenkere, diskuterer eksistensielle spørsmål med likesinnede – for ham utgjør dette en bedre utdannelse enn noen institusjon i dag kan tilby. Han vil leve et liv som heltene man leser om i mytene eller ser i filmer.

– Ingen har sett en film om en gutt som vokser opp i et trygt hjem, går på skole, blir bilmekaniker til han blir 60 år, før han pensjonerer han seg og får gullklokken. Det er jo ingen historie, sier han og konstaterer:

– Man må leve som om noen lager film om en.

Systemets makt

Dagens samfunn legger ikke til rette for at folk skal kunne leve som helter, mener Heimdal. Snarere tvert imot.

– Vi har et samfunn der det er Staten som styrer. Statens store utfordring er mennesker med dygd, altså det selvstendige mennesket. Man blir aldri oppfordret til å bli trygg på seg selv. Man skal bli trygg på systemet, sier han.

Han trekker frem samfunnets reaksjon på koronaviruset som et eksempel:

– Det selvstendige mennesket, som er villig til å risikere å bli syk for å skaffe brød på bordet, fremstilles som samfunnets største trussel. De som går i takt med «slavemaske» (munnbind, red.anm.). fremstilles som heltene, sier han.

Heimdal hevder at han aldri har tatt særlig del i samfunnet, og at han heller ikke har noen interesse av det. De to viktige verdiene for ham er: individets helligdom og familien.

– Andre lærer at man må betale skatt, fordi da får man gratis legehjelp, og at man må bøye seg for den store offentlige makten. Det har jeg ikke noe forhold til, og har aldri hatt det. For meg er det private kjerneverdien, sier han og legger til:

– Samfunnet betyr ikke noe særlig så lenge familien består. Kanskje er det fordi jeg har en god familie at jeg ikke er særlig påvirket av samfunnet.

Heimdal i sitt atelier der han arbeider på et av hans mange selvportretter. Foto: Julie Brundtland

Skolens indoktrinering

Ti år med skolegang har ikke ført noe særlig positivt med seg for Heimdal, påstår han. Det han reagerer særlig negativt på ved den norske skolen er at det legges lite til rette for selvstendig tenkning.

– Det foregår en skummel indoktrinering i den norske skolen, som jeg ikke har lyst til å ta del i. Jeg er heller ikke mottakelig for en slik indoktrinering, så da blir jeg heller frustrert over at mine medelever aksepterer det, sier han. 

Mange anbefalte Heimdal å ta seg en offisiell utdannelse, slik at han kunne ha en trygghet å «falle tilbake på». Disse argumentene har ikke appellert til ham.

– Hvis man vever et sikkerhetsnett som skal ta imot en, så er det bortkastet arbeid dersom tråden er møllspist. Skolen er pill råtten, så jeg ser ikke hva jeg skal med det. Jeg forstår ikke hvorfor man skal søke trygghet, sier Heimdal.

– Du er trygg i deg selv?

– Ja. 

Har filosofi hatt en rolle i det å gjøre deg trygg i deg selv?

– Filosofi har hatt en vital rolle i mitt veivalg, og i livet mitt generelt. Klassisk filosofi er så menneskelig at det er vanskelig ikke å bli bergtatt av det, poengterer Heimdal.

«Spedbarn» av William Heimdal.

Fra Don Rosa til Caravaggio

– Hvordan kom interessen for klassisk filosofi?

– I mine yngre dager var jeg svært opptatt av Donald Duck-tegneserier. Jeg ønsket å bli en like god tegner som Don Rosa. Senere har jeg forstått at Don Rosa er en aristotelisk tegner – han komponerer store dramaer og har god kunnskap om andeanatomi. Kanskje var det slik jeg indirekte ble introdusert for aristotelisk historiefortelling, og således filosofi, spekulerer han.

Heimdal trekker frem hvordan Don Rosa bygger opp historiene, og hvordan hver tegneserierute er komponert. Både en fireåring og en sekstiåring kan more seg over en Don Rosa-historie, konstaterer han.

– Stripper man ned hans historier til kjernen og glemmer at det er ender, da har man Caravaggio!

I likhet med sin mentor Odd Nerdrum, er Heimdal sterkt inspirert av Caravaggio. Den italienske barokkmaleren skapte dramatiske motiver gjennom sin fremhevelse av spenningen mellom lys og mørke, sin abrupte måte å komponere motiver på og sin slående jordnærhet. 

Ifølge Heimdal er den aristoteliske kjernen man finner i både Don Rosa og Caravaggio at den appellerer til mennesket. 

– Det er umulig ikke å bli grepet av aristotelisk filosofi med mindre du er drevet av menneskeforakt. Da interesserer du deg gjerne for insekter og slike ting, og er et sjalu vesen som må ta det ut på verden. 

«A very stable genius»

Mange klassiske malere vegrer seg for å ta fatt på store komposisjoner fordi det regnes for å være noe av det mest kompliserte å begi seg ut på i det virket. Mange unngår det totalt, mens andre venter lenge med å ta steget ut i storkomposisjonens komplekse verden. Heimdal, derimot, har i sin relativt korte karriere malt flere store komposisjoner allerede. 

– Er ambisiøsitet en viktig drivkraft for deg?

– Man vil aldri treffe blink hvis man ikke sikter på blinken. Man må jo ha et mål. Mitt forhold til det jeg maler er bipolart: Den ene dagen føler jeg meg som det Donald Trump kaller «a very stable genius», mens neste dag anser jeg meg som helt håpløs. Det går i sykluser, sier Heimdal.

Hver dag går den unge maleren til sitt eget atelier i Stavern, hvor han tilbringer arbeidsdagen og -natten. Atelieret er et loftsrom på et gårdsbygg, der den klassiske musikken ljomer mellom veggene, malerier står overalt og hyllene er fyllt med bøker om Rembrandt, Tizian, Nerdrum, Wyeth, Munch, Goya, El Greco, Hertervig, Caravaggio.

Det er viktig å sammenligne seg selv med målet ens, slik at man vet hvordan man ligger an, poengterer Heimdal og forteller at han ofte sammenligner maleriene sine med andre mestres verker.

– Jeg vet for eksempel ikke hva maleriet mitt er hvis jeg ikke sammenligner det med Odd Nerdrum. Jeg kan jobbe en times tid med et maleri og synes det er det beste jeg har malt, så ser jeg i en Nerdrum-bok og forstå at jeg er helt på villspor. Da ser jeg hva Nerdrum har og hva jeg ikke har – og det lærer jeg av.

Forbedring er det han søker konstant, forteller han og peker på at hjernen skiller ut endorfiner når man får mestringsfølelse av å forbedre det man jobber med. 

– Forbedring er det som gir livet mening, sier han ettertrykkelig. 

«Maleriets prins» av William Heimdal.

Skammens kraft

Legenden vil ha det til at den antikke maleren Apelles pleide å gjemme seg når maleriene hans ble vist frem for å overhøre publikums respons. En gang overhørte han en skomaker påpeke at sandalen var malt litt merkelig, og Apelles tenkte at det skulle han forbedre. Da han senere hørte at skomakeren begynte å blande seg i hvordan magen var malt, fikk Apelles nok og kom frem fra sitt gjemmested og sa «Skomaker, bli ved din lest». 

Heimdal forteller at han selv har gått inn for å overhøre hva publikum sier om maleriene hans uten at de vet at han hører på. 

Da Memorosa-gruppen stilte ut i Stavern var det folk som ikke visste at vi malerne gikk rundt i lokalet. Da overhørte jeg noen som sa «Dette ser litt rart ut» og lignende. Jeg liker godt å høre tilbakemeldingene, forklarer han. 

Generelt sett har Heimdal et elsk-hat-forhold til det å stille ut maleriene sine, meddeler han. På den ene siden er mestringsfølelsen, mens på den andre finner man skammen. 

– Når man skammer seg over et maleri, tenker man at dette trenger forbedring. Så når man har forbedret det, føler man mestring. Det er et evig kretsløp mellom det å skamme seg og å være på toppen av verden, sier han og presiserer:

– Men mest av alt er det skam.

Skammen over ikke å ha nådd perfeksjon kan med andre ord kanaliseres til å bli en sterk motivasjon for å gjøre sitt verk enda bedre. 

– Når jeg stiller ut malerier, stirrer forbedringspotensialet – det vi kaller Gud – på meg med argusøyne, sier Heimdal med en stemme fylt av fornøyelig skam. 

Kjempers skuldre

Heimdals livsvalg og uttrykte verdier fordrer selvstendig tenkning og uavhengighet. Disse verdiene kan stå sterkt i livet hans, men når det kommer til maleri er det noe annet. 

– Bør en maler strebe etter å være uavhengig?

– På ingen måte. Vi står på kjempers skuldre. Det er ikke noe galt i det. Når man har et nært forhold til fortidens kjemper, oppstår storheten. Hvis du står på kjempers skuldre, kommer du kanskje nærmere Gud, sier Heimdal.

– Hvis skuldre står du på?

– Grekernes. Og grekerne står på egypternes. Og egypterne står på noen andres – sikkert noen fra før Syndefloden.

I sentrum av universet

De senere årene har psykologen Jordan Peterson problematisert samtidens sterke tendens til det han kaller «gruppeidentifisering», som vil si å identifisere seg ut i fra hvilken gruppe man tilhører – enten det er etnisitet, legning eller politisk overbevisning – uten særlig hensyn til individuelle forskjeller. 

Heimdal holder individualiteten hellig og har lite til overs for å identifisere seg utelukkende ut ifra grupper. Selv ikke alder er noe han knytter særlig identitet til. 

– Vi lever i et samfunn som er veldig opptatt av alder. Hva er ditt forhold til din alder?

– Jeg har egentlig ikke noe forhold til min alder i det hele tatt. Det er en styrke ikke å bry seg om slike overfladiske ting.

– Hva er verdien av å omgås folk av forskjellig alder?

– Hvis du som 80-åring opplever at hele vennegjengen din har dødd som fluer, blir du bitter. Det skjer ikke hvis du har en vennegjeng der folk er 20, 40 og 60 år gamle, forklarer han. 

– Det å ikke definere seg ut ifra ens alder krever selvsikkerhet, en trygghet til å være et individ. Så selv om du har sagt at du ikke søker trygghet, kan det virke som om du har en trygghet boende i deg. Stemmer det?

Han forklarer at den iboende tryggheten kommer fra en solid familie, og et verdisyn der individet og mennesket er noe opphøyet. 

– Man hører hele tiden at mennesket er et lite sandkorn i verden og det vi gjør har ingen betydning. Dette er konsensus. Jeg er imidlertid tilhenger av det greske verdenssynet. At jorden er i sentrum av universet, sier Heimdal og avslutter: 

– Alt dreier seg rundt mennesket.

«Mann med skalle» av William Heimdal.
Det er rart hvordan historie gjenfortelles nå i disse dager.
Det nyoppstartede amerikanske kaffeselskapet A Posteriori Coffee Co. reklamerer med
Dette er helt klart en Jane Austen, men ikke slik