«Splid (discordia) er til stor nytte» av Ludvig Holberg | Ny, tilgjengelig språkdrakt – til glede for nye lesere!

Skrevet av | 16. desember 2023

Innledning:

I en tid hvor konsensus fremheves som overordnet standard for erkjennelse, og avvik kanselleres, er det relevant å børste støv av Ludvig Holbergs (1684 – 1754) betraktninger. I «Splid er til stor nytte» forsvarer Holberg strid og konflikt. Holberg advarer mot enighet og harmoni (concordia, samdrektighet), og uttaler: «… det er bedre for mennesker å trette og krangle enn, likesom umælende skapninger, å leve i en dyrisk samdrektighet.» 

Essayet er et av de seks essayene som Holberg opprinnelig skrev på latin i 3. levnedsbrev under kapittelet «Specimen qvoddam systematis moralis» (Forsøk på et moralsk system). Senere lagde han danske versjoner av essayene til samlingen Moralske tanker, som ble utgitt i 1744, hvor Holberg drøfter vesentlige livsspørsmål så vel som samtidens latterligheter – alt i en salig blanding av satire og alvor.

Holbergs tanker ble fanget opp av dem som helhjertet sluttet opp om en friere debatt og som satte ytringsfrihet høyt. En debatt kan virke opprivende og tilsynelatende splittende, men den kan også gi ny innsikt, nytt perspektiv og erkjennelse. Det enkleste er konsensus og rutiner. Men rutiner kan fort fremstå som størknet fornuft. Holberg ville antagelig nikket anerkjennende til slagordet som ble etablert noen tid senere: «Når fornuften sover, kommer Monstrene»!

Ifølge Sivilisasjonen handler en levende klassisk kultur om både å dyrke det som skapes av kvalitet i samtiden, og å løfte frem tanker og perspektiver fra fortidens storheter. Derfor er redaksjonen stolt over å kunne publisere essayet «Splid er til stor nytte» som er eksklusivt oversatt for Sivilisasjonen fra Holbergdansk til norsk av Andreas Aure – i håp om at den nye og meget lettere tilgjengelige språkdrakten kan introdusere Holberg for nye lesere. Aure er også aktuell med den første norske oversettelse av Holbergs «Rettskunnskap» (original «Naturens og Folke-Rettens Kundskab») utgitt av Vidarforlaget.

– Ville alle mennesker i alle sammenhenger trukket i samme retning for den gode sak, ville samdrektighet være det vi ønsket oss mer enn noe annet. Men ettersom de fleste er utsatt for laster, står min tese fast: Det er og forblir en klar sannhet at i den fordervede tilstand mennesket lever i, er det bedre at mennesket lever adskilt enn forent eller at mennesker forener sine krefter til laster og misgjerninger, skriver Ludvig Holberg i essayet «Uvitenhet gjør dristig», eksklusivt oversatt til norsk av Andreas Harald Aure. Illustrasjon laget for Sivilisasjonen av: Even Skaranger

Ludvig Holberg
Moralske tanker (1744)

 Splid (discordia) er til stor nytte

Oversatt av Andreas Harald Aure

Liber III, Epigramma 82.
Litibus ac rixis crebro disjungimur: at, si Nullæ sint lites, nascitur inde stupor. &c.[1] 

Lite styrker menneskelige anliggender og gjerninger mer enn samdrektighet (concordia, enighet og harmoni).[2] Denne egenskap er som kalken i bygninger, og som binder sammen offentlige så vel som private anliggender. Visse stater har derfor brukt følgende ord som valgspråk eller motto: Concordia res parvæ crescunt, discordia res magnæ dilabuntur.[3] Det vil si: ved samdrektighet vokser små ting seg store, mens store ting brytes ned av splid – samdrektighetens motsats. Derfor regnet de gamle diktere splid blant de skjebnegudinner[4] som er menneskeslektens verste fiender. I oldtiden reiste man et tempel som symbol for samdrektighet, og dyrket samdrektighet som en mest velgjørende gudinne. Samdrektighet er stadig med i våre daglige bønner, og ikke uten grunn, fordi vi innser dens vidunderlige virkning. Samdrektighet gjør ende på kriger, bevarer freden, vennskap og forbund. Ved samdrektighet bevares dessuten riker og stater, så vel som byer, familier og hjem.

I formaninger som Sertorius[5] ga sine etterkommere, ba han dem rive løs en hestehale, og da de ikke greide det, ba han dem plukke ett og ett hår. Dette greide de uten vanskeligheter, slik at han dermed viste dem hvilken styrke og hvilke vidunderlige ting som samdrektighet leder til, og at denne egenskapen gjør dem uimotståelige. Ved splid, derimot, vakler alt og det faller sammen. Derfor sier man i ordtaket: Når skipets mannskap krangler, går skipet på grunn. I denne sammenheng passer dikterens utsagn:

Postquam discordia tetra
belli ferratos postes portasque refregit
.[6]

Det er unødvendig å belyse dette inngående, for enhver innser samdrektighetens vidunderlige virkninger. Jeg underskriver gjerne på andres vurderinger av dette. Etter nøye overveielse forekommer det meg likevel at dette aksiomet, nemlig concordia res crescunt, ikke bør forstås absolutt og uten begrensning. Jeg vet godt at nærmest enhver anser det som dårskap overhode å argumentere for splid, som jeg ikke fortenker noen. Jeg har heller ikke til hensikt å agere som advokat for en så dårlig sak. Jeg vil bare vise noen virkninger av samdrektighet og splid. Av dette får det bli opp til enhver å bedømme om aksiomet alltid bør forstås absolutt og uten forbehold.

La oss bla gjennom verdslige og geistlige historiebøker, la oss rådføre oss med vår daglige erfaring som er den beste lærerinne. Da vil vi oppdage at utallige ulemper oppsto fra fred og enighet, og at det mest grå skydekke løste seg opp etter at uenighetens vinder fikk virke.

I den såkalte middelalder eller i de barbariske tider fantes en alminnelig fred og ro i den kristne kirke. Men sammen med denne enighet regjerte også en forstokket uvitenhet, som, likesom en koldbrann eller en forråtnelse, bredde om seg overalt, og som bare kunne stanses ved at det oppsto splid. Alle hadde den samme mening om ting, ingen brød seg om å søke sannhet. Enhver satte naturens lys[7] til side. Når de romerske paver påbød alle å tro på noe, godtok alle dette uten nøyere undersøkelse, mens ortodoksi var så å si det samme som å fornekte fornuften og sansene. Ikke en gang personer av høyeste stand kunne skrive sine egne navn, men nøyde seg med å sette et merke eller monogram på de brev som deres skrivekyndige utferdiget.


…i den fordervede tilstand mennesket lever i, er det bedre at mennesket lever adskilt enn forent eller at mennesker forener sine krefter til laster og misgjerninger.

Ludvig Holberg

Selv Karl den store,[8] en mann utrustet med et godt intellekt, hadde ikke lært seg å skrive. Og det fortelles om hans sønn Ludvig den fromme,[9] at da han en gang skulle undertegne en viktig beslutning i en forsamling med mange bisper, måtte han hente blekkhus fra kansleren, da intet var å finne på slottet. Bisper og høytstående geistlige var knapt i bedre forfatning, for en bisp måtte ofte undertegne for sin medbror som ikke kunne skrive, og den eneste viten mange hadde, besto utelukkende i å gjengi ordene fra sakramentene.

Slik var situasjonen i de tider som den kristne kirke kalte fredelige. Til slutt opphørte denne enighet, den forutgående samdrektighet ble etterfulgt av splid og uenighet. Men sammen med denne uro slo det gnister av et lys som lenge hadde ligget skjult under asken. En storm oppsto, som rørte sammen alt mulig, men som samtidig fordrev uvitenhetens tåke, og som åpnet menneskets forstand og øyne.

La oss bare sammenligne de tidligere fredelige tider med de påfølgende urolige tider: Da vil vi se og erkjenne at det er bedre for mennesker å trette og krangle enn, likesom umælende skapninger, å leve i en dyrisk samdrektighet. Derfor har flere, ikke uten grunn, sammenlignet ulempene som oppstår av splid, med stormvinder som river ned hus og trær, men som samtidig renser luften og hindrer den i å råtne som følge av for mye stillhet.

Splidens gode virkninger finner man i like stor grad i de verdslige saker. Det har regenter sannelig innprentet seg, som begrunnes i den velkjente maksimen: Divide et impera. De mest fornuftige fyrstene søker i dette henseende å så splid blant sine rådsherrer, og noen ganger selv blant alminnelige borgere. Erfaring viser også at regentenes sikkerhet fremmes utmerket med den slags midler. For ved uenighet kommer sannheten frem og sammensvergelser hindres. Man kan derfor på en måte si at den alminnelige landefred styrkes av strid og uenighet, og at splid heves ved splid, eller i det minste hindrer den i å vokse seg stor.

– Jeg er enig i at samdrektighet er en viktig dyd som vanligvis bør tilrås. Jeg underskriver også gjerne på andres meninger når de snakker om samdrektighet for å styrke det gode. Men siden mennesker har sterkest tilbøyelighet til det onde, har ikke samdrektighet den nytten som visse folk innbiller seg, siden de forestiller seg mennesker ikke som de er, men som de bør være, skriver Ludvig Holberg i essayet «Uvitenhet gjør dristig», eksklusivt oversatt til norsk av Andreas Harald Aure. Bilde av originalutgaven av Holbergs Moralske tanker.

Ser vi på senrepublikkens tilstand, måtte det romerske folk, den gang det rådet stor splid og uenighet blant de høyerestående personer, tåle mange ulykker. Men romerne måtte tåle langt flere og større ulykker etter at fred og overenskomst var inngått mellom de samme personene. Borgerkrigenes strider ledet til triumviratet, eller til en sammenslutning mellom de tre stridende anførerne. Men etter denne freden fulgte eksil, myrderier, frihetstap og republikkens undergang, slik at dette triumvirat, som i navnet skulle gjenopprette republikken, snarere synes å ha blitt stiftet for å besørge dens undergang.

Jeg tar ikke opp andre ting fra historien som kunne tjene som eksempler, men går over til private og huslige anliggender. Petronius[10] sier: «Skam over politimestre som kolluderer med bakerne! Som betyr: Gjør du meg en tjeneste, så gjør jeg deg en tjeneste i gjengjeld mens vanlige folk må sukke» (male Aedilibus eveniat, qui cum pistoribus colludunt. Serva me, et servabo te, itaque populus minutus laborat.) Av dette kan man se hvilke tanker Petronius hadde om den slags overenskomst, og at han anså den som svært skadelig for allmuen. Hvem har vært mer betenksom i huslige anliggender enn Cato den eldre?[11] Han lot seg alarmere over vennskap blant sitt tjenestefolk, og mente at hans hjem ble svekket når alle i husstanden var samstemte. Atskillige har lært av dette eksemplet, og dermed kommet svik i forkjøpet, sammensvergelse og mang en ulykke.

Jeg har på mitt gods selv følt virkningen av samdrektighet og splid.[12] Tvistene som oppstår mellom forpakter og forvalter, har vært besværlige noen ganger; likevel, når nevnte saker tar overhånd, søker jeg heller å moderere enn å stanse dem; for åpen krig er besværlig, men en konstant enighet vil være verre. Det beste er en tilstand mellom åpenbar krig og fortrolig vennskap. Det er hver husfars plikt å skape fred i sitt hus, men erfaring viser at han ikke gjør ille om han iverksetter litt sjalusi blant folk i husstanden. For det er på den måten at han får kunnskap om sannheten, akkurat som en dommer blir opplyst om en sak som en følge av advokatenes munnhuggeri. Man sier: Når tranene krangler kan man ta dem med hendene, og når tyvene tretter får bonden tilbake sin ku.

Jeg kunne forsterket tesen[13] med flere eksempler, men jeg mener at det som er anført er tilstrekkelig, og at man av dette må innse at det er rom for flere innvendinger mot nevnte aksiom om samdrektighet.

Jeg tviler ikke på at det vil være de som vil betrakte nevnte paradoks[14] som tåpelig og svakt begrunnet, og som vil påstå at slik lærdom har til hensikt å fraråde folk dyd, og fremme laster. Men disse bør ikke dømme for raskt.

Jeg er enig i at samdrektighet er en viktig dyd som vanligvis bør tilrås. Jeg underskriver også gjerne på andres meninger når de snakker om samdrektighet for å styrke det gode. Men siden mennesker har sterkest tilbøyelighet til det onde, har ikke samdrektighet den nytten som visse folk innbiller seg, siden de forestiller seg mennesker ikke som de er, men som de bør være. Ettersom min tese[15] bygger på nevnte presumpsjon,[16] er tesen ikke fullt så urimelig som den kan virke ved første øyekast.

Man bør alltid ønske mennesket det som er mennesket gagnlig. Den som ikke lar seg tilfredsstille av dette prinsipp, men vil holde fast ved et mål om unntaksløs samdrektighet, må i så fall ønske seg samdrektighet også mellom tyver og røvere. På den andre side kan man innvende at jeg forveksler enighet med sammensvergelse. La det ligge, jeg ønsker ikke å føre noen ordstrid. Jeg vil hevde at all forening mellom onde mennesker bør kalles sammensvergelse, og at forening blant gode mennesker bør kalles samdrektighet. Men hvilket navn en ting gis spiller mindre rolle, så lenge det vi taler om ellers er og forblir det samme.

Ville alle mennesker i alle sammenhenger trukket i samme retning for den gode sak, ville samdrektighet være det vi ønsket oss mer enn noe annet. Men ettersom de fleste er utsatt for laster, står min tese fast: Det er og forblir en klar sannhet at i den fordervede tilstand mennesket lever i, er det bedre at mennesket lever adskilt enn forent eller at mennesker forener sine krefter til laster og misgjerninger.

Mange aksiomer og autoritative maksimer må, om de undersøkes nøye, sies heller å basere seg på den jevne manns dømmekraft enn på raisons. Det finnes for eksempel et aksiom i jussen[17] om at man skal betrakte enhver som god inntil det motsatte er bevist. Men erfaringen viser oss at man i alminnelighet bør anse enhver som ond inntil noe annet viser seg.

Slik dette ligger an, må man si at uenighet er mer tjenlig for menneskene enn samdrektighet, og at man i en viss forstand bør snu ovennevnte valgspråk (symbolum) på hodet, og si: Concordia res malæ crescunt, discordia saepe dilabuntur. Det vil si: Ved samdrektighet fremmes det onde, ved splid heves det. 


Fotnoter:

[1] Kiving og konflikt i tide og utide splitter mennesker, men er det aldri strid, går alt i stå, etc. Basert på Zeebergs danske oversettelse fra Holbergs latin, se holbergsskrifter.no. Om ikke annet er notert, er notene hentet fra siden til originalessayet på Holbergsskrifter.no. O.a.

[2]Samdrektig: «annet ledd til drektig; grunnbetydning ‘som bærer noe sammen’», «som opptrer eller virker i full innbyrdes forståelse; samlet og enig; ens sinnet». Naob (Det norske akademis ordbok).

[3] Latin, sitat fra Sallust Jugurtha 10, 6.

[4] Latin, furia. Furia ‘raseri’; i romersk mytologi kvinnelig ond ånd, tilsvarer i gresk mytologi en erinnye; se erinnye. Naob (Det norske akademis ordbok), furia, jf. Holbergordbog, gudinde.

[5] Sertorius Quintus (ca. 126-73 f.Kr.), romersk stattholder i Spania. Historien om Sertorius er hentet fra Plutarks sammenlignende biografier.

[6] Ennius (239-169 f.Kr.) siteres i det følgende i Horats Satirer I 4, v. 60-61: ‘Etter at all den heslige usamdrektighet har sprengt krigens jernbeslåtte stolper og porter’.

[7] Naturens lys, den menneskelige fornuft.

[8] Karl den store (ca. 742-814), fransk-romersk keiser.

[9] Ludvig den fromme (778-840), sønn og etterfølger av Karl den store.

[10] Petronius (ca. 27-66), romersk forfatter, sitatet er fra Satyricon, kap. 44.

[11] Cato den eldre (234-149 f.Kr.), romersk politiker.

[12] Holberg refererer til stridigheter mellom ham selv og forvalteren av hans landeiendommer på Sjælland.

[13] At «concordia res crescunt, ikke bør forstås absolutt og uten begrensning», se i teksten foran. O.a.

[14] Paradoks, «påstand, utsagn som formelt er urimelig eller selvmotsigende, men som egentlig rommer en skjult sannhet» (Noab) Paradokset det er tale om, i teksten foran: «…den alminnelige landefred styrkes av strid og uenighet, og at splid heves ved splid…» Holberg selv definerte paradoks slik i Epistola tertia (tredje levnedsbrev): «Paradokse kalder jeg de meninger, som med slagkraftige eller i det mindste sandsynlige argumenter angriber almindeligt antagne meninger, der så at sige har fået indfødsret.» Oversatt fra latin til dansk av Ole Thomsen. O.a.

[15] Jf. note 13.

[16] Formodningen om at man bør «forestille[r] seg mennesker som de er». O.a.

[17] Axioma in jure (lat.), juridisk grunnsetning. Jf. Holbergs latinske Epigram IV 29 (1749) som satirisk legger til grunn at enhver er skyldig inntil det motsatte er bevist.

En gang krøp jeg alene til køys på det låste rommet mitt i studentkollektivet, for ...
Den kalles «Linjen». Man kan lure på om de saudiarabiske forretningsmennene har søkt råd hos ...
Aristoteles skulle med sitt verk Poetikken sette selve standarden for hvordan de store forfattere i ...