Han er stedsutvikleren som vil redde byene fra kasseideologien.
Kjelleretasjen til Cochs pensjonat bak Slottet i hovedstaden har mange innganger. Derav navnet «Revehiet». I hiet har den lure Erling Okkenhaug sitt arbeidssted. Han er en annerledes aktivist, som ikke kjemper for å kjempe, men for å oppnå resultater om varierte, harmoniske og humane byrom i det ganske land.
Før var det billedkunstnere som hadde sitt tilholdssted i Revehiet. Blant flere Ludvig Eikaas og Bjørn Kaaks. Kunstakademiet hadde sitt støperi borte i gangen, hvor det nå er motebutikk. Det sydet av kunstneriske virksomheter i kjelleren. Nå er det kun Okkenhaug som regjerer her, men det bobler fortsatt av aktivitet og ideer.
På hver hylle i Revehiet, der det ikke er bøker, står det minner fra hans liv. Malerier, teatermasker, afrikanske trefigurer, piano og plakater over byer han har forsøkt å redde fra et firkanthelvete.
Hensynet til mennesket
For å forstå Okkenhaugs brennende engasjement, kommer vi ikke utenom hans opplevelser i barndommen. Som liten gutt vokste han opp på Møllenberg, en trehusbydel i Trondheim, regnet for å være en av de største trehusbydelene i Skandinavia.
– Det var mye som foregikk i disse omgivelsene: organiseringen av gater, kvartaler, bakgårder, ytre og indre rom. Det var et menneskelig og humant samfunn. Når jeg reiser tilbake på besøk, skjønner jeg hvor galt det har gått i Norge, forteller Okkenhaug og viser til at Møllenberg fremdeles er en variert og human bydel.
Han understreker at byutvikling er nødt til å ta hensyn til mennesker.
– Våre forutsetninger for et godt liv er basert på det miljøet vi opptrer i. Omgivelsene former menneskene.
– Mener du at dagens byutvikling gjør mennesket mer stresset?
– Å ja, og fremmedgjort, konstaterer Okkenhaug og utdyper:
– Norge er en nasjon med mennesker som kom ut fra skogkanten for relativt kort tid siden, ufortjent rike og svært lettimponerte: Vi hyller det som fremstår som storslagent og fenomenalt. «Endelig er Oslo blitt litt New York!», tenker mange når de ser høye glassbygg.
Eiendomsutvikling – ikke byutvikling
I sin kamp for harmoni og variasjon har Okkenhaug en klar teori om hvorfor utvikling i dag ikke har gått i retningen av erfaringene fra Møllenberg, men heller latt seg forføre av den funksjonalistiske kasseideologien som herjer landet rundt.
– Funksjonalismen som kom på slutten av 1920-tallet var et svar på de helsemessige problemene som fant sted i de rustikke bydelene. Deretter gikk det helt av skaftet, og har blitt det eneste gyldige ideologien. – Bjørvika er blitt en videreføring av det mantra som funksjonalismen førte med seg. Det er lite emosjonell kapital i det som er investert der. Vi opplever nå kun store volumer og endeløse uinteressante kvartaler. Dette er eiendomsutvikling – ikke byutvikling.
Han refererer da også til den svenske arkitekten og forskeren Lena Steffner om arkitektur og byutvikling.
I sin doktorgradsavhandling Evaluation of urban environments – a method to measure experience forsket Steffner på hva stedsmiljøene kan gjøre med oss mennesker.
– Lena slo fast at de kalde , funksjonalistiske miljøene skaper uro og angst, mens mer romantiske miljøer skaper harmoni, sier Okkenhaug.
Arkitektenes selvhevdelse
Begrepet «arkitektur» kan arkitektene beholde for seg selv, mener Okkenhaug. – Det jeg snakker om er håndverk og forståelse av mennesker, slår han fast.
– Arkitektur som begrep forstyrrer helhet og sammenheng i stedsutviklingen. Arkitektur er oftest objekter uten respekt for omgivelsene og blir ofte en for privat måte å beskrive sine visjoner og drømmer på.
Denne holdningen mener Okkenhaug er på kollisjonskurs med menneskers behov.
– Mitt største suksesskriterium når et bygg eller kvartal står ferdig, er at man ikke med en gang skal kunne se at det har vært arkitekter der. Tenk bare å få lov til å studere ny bebyggelse et øyeblikk før man oppdager at det nettopp er ferdigstilt.
Når han legger dette kriterium frem for fagmiljøene i møter, er det mange som ser rart på hverandre rundt bordet. For et nybygg gir arkitekten anledning til å tvinge inn sin «signatur» på bybildet.
– Det er nettopp det som er utfordringen: Hvordan være dyktig og samtidig ikke være selvhevdende, men snarere generøs til omgivelsene?
Humanøkologi
Etter flere tiår i sitt virke med alternativ stedsutvikling har Okkenhaug funnet et passende begrep som beskriver hans engasjement rundt organisering av harmoniske byrom: «Humanøkologi».
– Det er forståelsen av menneskets behov i våre naturgitte omgivelser, våre skapte omgivelser og våre sosiale omgivelser, forklarer han.
– Naturgitte omgivelser er selve skaperverket. Skapte omgivelser er stedsutvikling, som jeg jobber med. Og sosiale omgivelser handler om hvordan mennesker finner ut av hverandre. Vi snakker altså om Bærekraft, Stedskraft og Værekraft. Man må forstå de tre faktorene for å bygge for mennesker, utdyper Okkenhaug. Så kommer i tillegg evnen til å realisere, Handlekraft.
Et stort forbilde i humanøkologisk byplanelegging er HRH Prince Charles av Storbritannia, en varm forkjemper for det klassiske og bærekraftige levesett. Prince Charles står for et verdisyn der arkitektur er et språk som fremmer harmoni og setter mennesket i sentrum. I boken A Vision of Britain lister han opp ti prinsipper for bærekraftig by- og stedsutvikling. Den viktigste anbefaling er å ta folk med på råd.
– Er du en romantiker?
– Jeg vil gjerne være en romantiker, en urealistisk drømmer, men jeg er også en praktiker med bakgrunn fra næringslivet. Jeg har lært å arbeide for å oppnå resultater, da nytter det ikke å stoppe med drømmen.
Referanse: www.stedskraft.no eller www.allgronn.org/historien