For mye eller ingenting | Gjensyn med filmen «The Odd Couple»

Skrevet av | 14. mai 2024

Jeg trenger bare å tenke på tittelen før jeg begynner å se for meg de to karakterene og humre for meg selv. Denne komedien er en legendarisk perle i filmhistorie som har forherliget skuespillerduoen Jack Lemmon (i rollen som Felix) og Walter Matthau (som Oscar). Dette er den evige historien om hvor nært og vakkert et vennskap kan være, samtidig som det viser at det å bo sammen er en helt annen historie… spesielt med to så ulike personligheter.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Kjærlighet og Hat

Oscar (Walter Matthau) har vært skilt en god stund. Han er en sportsjournalist som bor midt i kaoset i sin «mannehule» av en leilighet. Kjøleskapet hans har ikke fungert på flere uker, maten er blitt dårlig, og mellom sigaretter, stinkende rester og knuste vinduer er leiligheten alt annet enn ren. Hver uke arrangerer Oscar likevel pokerkvelder med vennene sine.

Under en av de nevnte pokerkveldene legger vennene merke til Felix’ (Jack Lemmon) fravær, og de mottar en telefon fra konen hans som advarer dem om at hun har forlatt ham. Vennene er bekymret for at han lar vente på seg; det er uvanlig kost fra hans side, og de frykter at han kan forsøke å begå selvmord eller andre dumheter. Når Felix endelig ringer på døren, begynner det en kamp blant vennene for å ta vare på ham.

Oscar overtaler vennen til og med til å bo hos ham. Felix aksepterer og sier at han kan bidra ved å holde huset rent, organisert og lage god mat. I begynnelsen går alt bra, men Felix viser noen rengjøringsmanier som begynner å irritere Oscar på en eskalerende og lattervekkende måte.

I spalten «Hjelp, det var morsomt» trekker Laura Pedrali frem glemte, humoristiske filmklassikere. I denne artikkelen har hun skrevet om The Odd Couple av Gene Saks. Foto: Julie Brundtland

Hva får en til å le?

Først og fremst er dette en satire om det daglige livet som et par. Og som seg hør og bør for en god satire, fremstiller den daglige, huslige krangler. At det er snakk om huslige krangler mellom to menn var ikke så vanlig på den tiden filmen ble laget. Og at en av dem viser seg å ha støv på hjernen var morsomt den gangen og utfordrer fordommen om at kvinner hjemme må gjøre alt og at menn som bor alene ikke klarer seg.

Felix: «Du vet ikke hvordan det var hjemme hos meg. Jeg var besatt av renslighet, vasket der Frances allerede hadde vasket. Og jeg gikk alltid på kjøkkenet for å varme opp maten hennes fordi jeg er mye bedre til å lage mat enn henne. Jeg ødela ekteskapet mitt virkelig bra

Oscar: «Tror du du er en umulig ektemann? Blanche spurte meg alltid ‘Når vil du ha middag?’ og jeg sa ‘Jeg vet ikke, jeg er ikke sulten,’ så vekket jeg henne klokken tre om morgenen og sa ‘Nå.’»

Blant de mest minneverdige scenene er når Oscar skal åpne ølbokser og ved et uhell spruter øl utover kortene og samler dråpene ved å bruke det dårlige sandwichbrødet som ingen vil spise – i stedet for å bruke en klut.

De samme pokerkortene spiller en hovedrolle også i en senere scene. Felix vil rengjøre dem og vennene avslutter pokerkvelden når de oppdager at kortene er blitt vasket og desinfisert. Det er for mye, det har gått for langt.

Det er også dette motsetningsforholdet som skaper humor.

Felix som tvinger vennene til å bruke ølbrikker for å ikke skade bordet, og Oscar som forklarer dem at «Glass lager små ringer på bordet… og det liker vi ikke». På en ironisk måte understreker han «vi», som om Felix har vasket hjernen hans angående det.

Felix lider også av noen bisarre helseproblemer som han løser på en like spesiell og høylytt måte. Sannsynligvis uttrykker han stresset på denne måten. Oscar lever fra dag til dag, og er vant til ikke å ha noen tydelig plan. Mens Felix trenger å vite nøyaktig hva han skal lage til middag.

Det som begeistrer er at det er motsetninger som er kunstig skapt i karakterenes overdrivelser. Denne filmen er et ekte psykologisk portrett av to personer med ulike livsfilosofier: på den ene siden den likegyldige som ikke føler avsky, på den andre siden den tvangsmessige, den engstelige som vet at han må handle umiddelbart.

Denne artikkelen er en del av artikkelserien «Hjelp, dette var morsomt!», hvor Laura Pedrali presenterer gjensyn med klassiske og morsomme filmer som er ukjent (eller glemt) for de fleste, men høyt verdsatt av filmelskere. Dette er filmer med en humor som ikke er like «akseptert» i dag.

Først og fremst er dette en satire om det daglige livet som et par. Og som seg hør og bør for en god satire, fremstiller den daglige, huslige krangler. At det er snakk om huslige krangler mellom to menn var ikke så vanlig på den tiden filmen ble laget. Og at en av dem viser seg å ha støv på hjernen var morsomt den gangen og utfordrer fordommen om at kvinner hjemme må gjøre alt og at menn som bor alene ikke klarer seg. Foto: Paramount, 1968.

Bjørnetjenester

Som i alle forhold preget av kontrast – der det i bunn og grunn ikke er ondskap, men bare en dyp forskjell – får man anledning til å reflektere over hvor umulig det av og til er å unngå bjørnetjenester. Oscar ønsker å hjelpe vennen ved å gi ham husly, mens Felix ikke kommer med er eneste kritisk ord mot Oscars kaos. Han har snarere et ekte ønske om å hjelpe ham med å håndtere både leiligheten og økonomien bedre.

Selv med gode intensjoner er det et element som ikke forandrer seg, og som sannsynligvis aldri vil forandre seg: våre tilbøyeligheter. Den som ikke ønsker å reagere, vil ikke gjøre det; og den som har sine egne manier, vil ikke kunne undertrykke dem. På denne måten viser mennesker sin kontroll eller mangel på kontroll over livet, men dette kan irritere de som tenker annerledes enn oss.

Oscar uttrykker dette konseptet veldig bra til Felix: «Alt du gjør irriterer meg. Og når du ikke er her, irriterer jeg meg over tanken på hva du kommer til å gjøre når du kommer tilbake.»

Filmen gir en sterk følelse av ønsket om balanse, men med et stort smil om munnen. Uten å avsløre slutten, vil man se de to vennene lære av denne situasjonen.

Et teaterstykke som ikke trenger å forlate scenen

Praktisk talt hele filmen utspiller seg i Oscars leilighet, avbrutt av noen få sjeldne scener utendørs. Dette skyldes at The Odd Couple ble født som et teaterstykke av Neil Simon, som debuterte på Broadway i 1965 med stor suksess.

Konseptet med to venner og deres turbulente samboerskap har vært så inspirerende at det har blitt ikke bare denne filmen, men også flere fjernsynsserier.

Å plassere en film i et enkelt sett kan være en utfordring; innholdet kan risikere å bli klaustrofobisk eller til og med kjedelig, men det er ikke tilfellet her.

Det faktum at den beholder sitt teatralske trekk gjør at karakterene står frem. Hva er vitsen med mange forskjellige steder når man kan sammenstille to så forskjellige og morsomme psykologier?

Noen ganger er den mest spennende utsikten inne i oss.

Film: The Odd Couple
Regissør: Gene Saks
År: 1968
Medvirkende: Jack Lemmon, Walter Matthau

De filosofiske inspirasjonskildene til den franske revolusjon er velkjente: Montesquieu foreslo i Lovenes ånd (1748) ...
Memorosa-gruppens utstilling i Stavern minner publikum på hvor verdifullt det kan være når malerier klarer ...
For et par-tre år siden deltok jeg på et intensivkurs i klassisk arkitektur i regi ...