I krisetider er det viktig å få informasjonen man trenger. Det krever at innholdet blir uttrykt på en klar og ikke minst sammenhengende måte.
Det er vanskelig å skrive godt. Om vi tenker på hvor lang tid det tar fra vi lærer oss å snakke og frem til vi kan skrive stort mer enn helt banale setninger, kunne vi kanskje nøyd oss med å si at det er vanskelig å skrive. Og enda vanskeligere er det altså å skrive godt.
For hva ligger det egentlig i å skrive en god tekst? Svarene kan være mange. – Det som nå får meg til å gripe etter pennen, er ikke at jeg har blitt opprørt av Per Egil Hegges utvalgte perler eller noen fanatisk tiltro til fastspikrede regler om god og dårlig stil. Grunnen til at jeg nå tar pennen fatt, er faktisk språket i norske aviser. I går leste jeg en avisartikkel om COVID-19 som nesten utelukkende bestod av avsnitt på bare en setning. Artikkelen var ikke publisert hos en av våre tabloider, men en renommert dagsavis. Jeg ble paff. Sammenlignet med journalistikken i det hardt rammede Italia, eller også Tyskland, hvor jeg oppholdt meg inntil viruset tvang meg hjem igjen, er det virkelig lavmål.
For å skape struktur og flyt i teksten, er det nødvendig med et språk som skaper sammenheng. Med avsnitt på bare en setning, blir artikkelen snarere en slags liste over setninger. De italienske artiklene gir et ganske annet bilde av virusets herjinger enn her til lands, hvor store deler av diskusjonen handler om hvorvidt det er lov til å dra på hyttetur i påsken. Likevel er de italienske artiklene strukturerte og presenterer informasjon om kaotiske samfunnstilstander på oversiktlig vis, så som hvilke yrker den italienske statsministeren Conte har sagt at skal få fortsette fra og med mandag, eller gripende fortellinger om hvordan det går med leger, håndteringen av avdøde eller vanlige sivile under tilstandene som rår i landet.
I lys av dette, finnes det for eksempel liten grunn til å håne amerikanske tabloider som slår stort opp med bagateller og politisk sladder, og til å stemple Italia og andre middelhavsland som dovne og uten samme økonomiske og samfunnsmessige utviklingsnivå som vi har her i Norge. Nivået italienerne holder i journalistikken sin, selv under så vidt pressede situasjoner, er høyere enn hva vi nordmenn kan skryte på oss.
Det er neppe direkte forvirrende med avsnitt som består av bare en setning, men det å skape flyt i en tekst, krever mer. Det krever at setningene forbindes med forskjellige innholds- og formmessige virkemidler, og at innholdet i teksten utvikles på en helhetlig måte som legger forholdene til rette for god forståelse, noe som er særlig viktig i krisetider.
I tider som denne, hvor vanskelige spørsmål som krever store mengder informasjon, kommer på rad og rekke, stilles det høyere krav til journalistikken. Det er mye lettere å forstå og huske innholdet i en tekst som setter elementene sammen på en tydelig og sammenhengende måte – og uten å se den større sammenhengen, vil vi ha vanskelig for å forstå og møte utfordringene en krisesituasjon stiller oss overfor.
