Etter å ha lest de hundreogåttitre sidene ble jeg til slutt sittende igjen med ett spørsmål: Har jeg noen gang prøvd å forstå et barn?
Å svare med skam er tegn på noe uforløst
Foreldremagi er en søt, men også spydig oppdragelsesbok, som har evnen til å konfrontere selv de som enda ikke har gått inn i foreldrerollen. På samme tid som at forfatterinnens ord gleder og oppløfter, stikker de også der det gjør mest vondt. I kapittel syv – som handler om at man bør jobbe med sine egne mønstre – tar hun leseren med seg på en reise tilbake til da man selv var barn og søkte positiv oppmerksomhet hos en forelder som dessverre svarte med skam.
Hun skriver blant annet om en episode der hun selv bidro til vanskelige følelser hos sin sønn da han begynte å underholde en hel benk med eldre utenfor et sykehjem. De gamle gledet seg over det uskyldige skuespillet, men Montgomery kjente at hun som mor ble flau. Episoden førte til at Montgomery tok et dypdykk inn i sitt eget følelsesliv. Hun kom til slutt frem til at hun selv hadde blitt vist den samme skammen fra sin storebror da hun hadde forsøkt å gjøre noe lignende som barn. Helt ubevisst hadde hun videreført en giftig oppførsel, som ironisk nok også hadde fått henne til å føle seg uvel som liten.
Ifølge Montgomery er barn nesten alltid smartere enn det vi tror. Uansett hvor flinke vi er til å skjule det som foregår inni oss – med smil og påtatt latter – kan barnet enkelt plukke opp følelser av skam, noe som kan føre til mye usikkerhet i voksen alder. Du som formynder bør derfor ta forholdsregler, slik at du sørger for at dette ikke skjer for ofte i oppdragelsen.
Hva er det du egentlig sier til barnet ditt?
Andre kapitler tilgir den uvitende formynder, og får deg til å akseptere din oppvekst, nærmest på et buddhistisk vis. Boken er tross alt skrevet av en karrieredreven psykolog og familieterapaut som vet å nyansere budskapet sitt. Montgomery er mest av alt opptatt av å formidle hvor utfordrende det er å være forelder, og at selv de beste kan ta feil. Derfor trenger vi alle å gå i skole når barnet har kommet til verden. Ifølge forfatterinnen, er det særlig ett område det nesten er umulig å ikke feile på, nemlig hva man sier til barnet sitt i situasjoner der de ikke spiller helt på lag med oss voksne. Setninger som «Vil du virkelig oppføre deg sånn når det er andre folk her?» og «Ikke vær så barnslig» er veldig lett å si i offentlige situasjoner, men ifølge Montgomery er dette «forskjellige måter å forby følelser på».
På samme måte som at vi vet det ikke er særlig dannet å fortelle voksne hva de burde føle, bør vi heller ikke gjøre det med barn. Det fører nemlig til at barnet begynner å tvile på egne følelser, og følelsene utgjør jo mye av identiteten. Montgomery kommer dog med gode alternativer til beskjeder man kan gi barnert i slike stunder.
Nøkkelsetningen her er: Tenk over hva du egentlig sier til den lille fremfor deg. Ville du likt å høre setningen: «Ikke vær så barnslig når vi har selskap?» Hvordan ville du selv ønsket at denne beskjeden ble formidlet på? Kanskje du hadde respondert bedre med noe slikt som: «Hvordan har du det nå? Er det noe som plager deg? Vil du gjøre noe annet? Vi har besøk skjønner du, så derfor blir jeg litt opptatt en stund, men jeg kan gjerne leke med deg etterpå.» Barnet responderer som regel mye bedre med en forklaring på hva som faktisk skjer, akkurat som oss voksne.
Et praktisk oppslagsverk med konkrete metoder
Det som overrasket meg under lesningen var hvor praktisk anlagt Montgomery var da hun skrev Foreldremagi. Her er ikke bare tankevekkende teorier som man kan filosofere over, men også utallige eksempler og lister over hva som lønner seg å si til barnet, og hvilke leker dere kan engasjere dere i fra alderen null til sytten år! I tretten til syttenårsalderen er det selvsagt naturlig at «lekene» går fra å være sprell med dokker og biler til fortrolige samtaler og nyttige tjenester.
Montgomery erkjenner for eksempel at tenåringer «glemmer mye og trenger ofte hjelp med å ordne opp i praktiske ting». Dette kommer av at man i denne alderen opplever en hormonell storm som følge av kroppslig utvikling. Selvom det er fristende, bør man ikke svare for ofte med moral. Tenåringer er nemlig sløvere i denne tiden fordi de bryr seg om mye «viktigere» ting som sosial status. Det blir da forelderens oppgave å vise at de er der som en trygg havn – en de kan snakke med og fortro de vanskelige følelsene sine til. Montgomery er som nevnt god på å konkretisere løsninger til veldig mange problemer man kan stå utfor med barnet sitt i alle aldre, og boken fungerer derfor som et utmerket oppslagsverk igjennom hele oppdragelsen.
Ikke fremmedgjør barna – husk, de er en av oss
På samme måte som at selvhjelpsbøker idag oppfordrer oss til å ta vare på vårt «indre barn», bør vi også tenke litt på hvordan vi tar vare på barnet foran oss. Å «se» et barn er riktignok ingen selvfølge når man som voksen allerede har gjennomgått individueringsprosessen og blitt en ansvarlig samfunssborger. Ja, barna er mer primitive enn oss. De forstår mindre av sosiale spilleregler som høflighet og standard bordmanerer.
De blir frustrerte og hisser seg opp over helt enkle problemstillinger som vi voksne takler hver dag. Det betyr ikke at følelsene deres er mindre reelle enn våre. Husk, barna er en av oss. Ikke ekskluder dem fra voksenlivet. La de sitte sammen med de gamle, spise fra porselenstallerken og drikke fra stetteglass i en alder av tre – hvis dette er noe de ønsker. Prøv det ut. Og ikke bli for skuffet hvis det går galt.
Disiplin er viktig. Rammer er også viktig. Barn liker rammer, for det gir dem trygghet og stabilitet i den ellers uforutsigbare hverdagen. Det går dog an å innføre disiplin og rammer, sammtidig som at man tar hensyn til følelsene deres. Og hvordan finner man frem til denne balansen? Montgomery serverer den hemmelige oppskriften i Foreldremagi i form av eksempler basert på sitt eget familieliv og sine pasienters. Og den oppsummerende konklusjonen på det hele er noe så enkelt som: Forstå barnet.
