Bortsett fra kunnskapen om hvordan å tyne mest mulig penger ut av statskassen, behøver ikke kunstnere noen form for opplæring. Det er derfor betimelig å gratulere Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) for endelig å ha avklart dette formelt ved å avskaffe undervisning til fordel for identitetspolitikk.
Revolusjonen spiser sine barn
En gruppe studenter ved KHiO kritiserer de nye «antirasistiske» retningslinjene som de mener svekker den akademiske friheten (Morgenbladet, 2. aug. 2020). Men har de egentlig et alternativ? De sier de vil ha mer fag, men fag krever klare kriterier — ikke uhemmet selvutfoldelse.
Revolusjonen spiser sine alltid så forbløffede barn. Identitetspolitikken er bare det siste oppgulpet fra en anti-elitistisk bevegelse som har eksistert i mer enn hundre år.
Konkurranse er blitt erstattet med trynefaktor
La det være sagt: Kunst er først og fremst et politisk verktøy. Det er viktig å merke seg at begrepet «kunst», slik det brukes i dag, ble skapt på 1700-tallet — parallelt med en ideologi som fremsatte at kunstneren ikke skal ha begrep om dygd eller teknisk ferdighet.
Som kunstner skal man derfor ikke nedlate seg til å konkurrere, slik tilfellet var for maleri og skulptur i de olympiske leker inntil 1948. I så fall måtte man ha gjeninnført objektive kriterier for hva som er godt og dårlig, men slike kriterier er en umulighet i modernismen.
På Kunsthøgskolen er konkurranse blitt erstattet med trynefaktor.
Kunsten skilles fra håndverket
Filosofen Immanuel Kant predikerte en gang at enten så er man et geni eller så er man det ikke. Ved å påstå at kunstnerens genialitet er medfødt og ikke kan læres, skilte han kunsten fra håndverket. Men hans dogme om geniet er ikke et håndfast utgangspunkt, da mennesket har et iboende behov for å skape målbare enheter. Uten objektive, dygdbaserte kriterier må en stor kunstner derfor tilhøre riktig rase, riktig klasse, riktig kjønn, men kanskje enda viktigere: riktig politisk tilhørighet.
Hva så med talentet?
Hverken Ilja Repin eller Anders Zorn kom fra noen staselig bakgrunn, men fordi de utviste dyktighet som malere, ble de belønnet med de største æresbevisninger. Heldigvis levde Repin og Zorn i en annen tid, for i dag hadde de ikke blitt akseptert på en institusjon som KHiO. For å sette det i et perspektiv kom Odd Nerdrum inn på kunstakademiet på 60-tallet kun fordi et uferdig portrett ble feilvurdert som et abstrakt maleri.
Et reelt alternativ
Kunst er ikke kultur. Kultur skapes av dydige mennesker som viser kjærlighet for håndverket og hvis begeistring gjengjeldes hos publikum.
Den norske stat har nå mulighet til å rette opp i den skjeve fordelingen ved å opprette en høyskole på likelinje med KHiO for klassisk figurative malere og skulptører. Det er tydelig at det er behov for identitetspolitiske tiltak i kunsten, men det er enda tydeligere at det offentlige kulturtilbudet trenger et reelt alternativ.
