Inntil nylig har vårt tid vært preget en nærmest udiskutabel optimisme og selvsikkerhet. Det meste har gått på skinner mot stadig nye høyder. Svimlende overmodige høyder mente noen. Så med ett ble en hel sivilisasjon kastet av historiens høye hest, og ned i en usikker og opprivende virkelighet. I anledningen av vår tids nylig tapte selvsikkerhet, foreligger det derimot en gylden mulighet: å omfavne den klassiske tragedien, et lønnkammer for urolige sinn.
Kalenderen var spekket. Neste uke og resten av livet var nøye planlagt. Vår tids mennesker ante fred og ingen fare. Livets trivialiteter kom og gikk. Så kom et virus som en deus ex machina og gjorde slutt på all forutsigbarhet.
Uro fra media eller Ibsen
Som reaksjon på usikkerheten har søken efter informasjon og underholdning begynt å løpe løpsk. Det meldes sågar om endrede kollektive tendenser fra nyhetsbyråer og underholdningstilbydere. En masseflukt bort fra filmer og serier med et tragisk utfall, mot underholdning med en lykkelig – eller ingen – slutt registreres. På et kollektivt nivå har uro og fremtidstvil utvilsomt gjort sitt inntog. En søken bort fra det oppskakende synes å være en gjengse løsning for å unngå vår egen usikkerhet.
Men uro behøver ikke å være uønsket. Det kan snarere være noe man søker. Ved lesning av Ibsens eller Sofokles dramaer, om det så er Rosmersholm, Fru Inger til Østeraad eller Antigone kommer også en snikende følelse av noe urovekkende inn over ens sinn. Til tross for den urovekkende følelsen har mennesker til alle tider frivillig søkt seg til den slags opplevelser, ja, endog, ikke kunnet motstå de.
Går det da an å stille spørsmålet, hvilken oppskakelse er å foretrekke, den media serverer eller den Sofokles byr på? Og er egentlig det tragiske å forakte?
Hvordan omfavne tilværelsen
De overnevnte spørsmål var heller retorisk ment. Den egentlig problemstilling er imidlertid hvorfor det tragiske og den klassiske tragedie ikke er å forakte, ei heller i en tid som kan oppleves som nettopp det – tragisk. Og videre, hvorfor oppsøke tragedien nettopp nu?
Under alle forhold og omstendigheter vil en velsnekret tragedie gripe sin leser eller tilskuer, og gi denne et innblikk inn i et annet menneskes sjelekvaler. Medfølelse setter ting i perspektiv. Vissheten om at mennesket bestandig har hatt ett og annet å stå i, kan løfte blikket vårt opp fra vårt eget uføre.
Er dramaet riktig veldreid, kan det attpåtil gi publikum følelsen av at den menneskelige tilværelsen er skjør og usikker. Vissheten om at livet ikke kun er en dans på roser og en bratt vekstkurve, er en erkjennelse som kan komme godt med. Særlig i en tid som denne.
Er det dramaturgiske håndverk endatil fullendt, evner det sågar å ta sitt publikum et steg eller to videre. Steget fra medfølelse til total innlevelse, og fra innlevelse til fullstendig overgivelse. Det er disse stegene som er det vesentlige. Tragedien evner å ta publikum med på hovedkarakterens reise ned i undergrunnen, for med det å vise at fornektelsen er skumlere enn fortapelsen. Filosofen Aristoteles kalte denne effekten katarsis – renselse. Det er dette tragediens ultimate potensiale beror på. Et lite benyttet potensiale i vår tid.
Det tragiske håndverk
De store klassiske tragedier, fra antikkens verker til Ibsen, er ikke skriblerier skrevet for at vi skal sløves en fredagskveld og glemme vår skjøre menneskelige tilværelse resten av uken. De er derimot konstruert med innsikt og håndverk for at vi kan få en mulighet til å akseptere den, ja, endog omfavne den i all dens utilstrekkelighet.
Skal tragediens effekt oppnås, må stykket være skrevet efter de klassiske idealer. En tragisk fortelling som bare tilsynelatende er en tragedie vil ikke ha den fulle virkning. Det kan vekke søtladent medlidenhet og engasjement på karakterens vegne, og for være underholdende til tusen – men renselsen vil utebli. I dag produseres kvasitragedier i store monn. Det er denne tragedien folk i disse dager har søkt seg vekk ifra. De orker den ikke, den gir bare angst og ubehag. Og det er helt riktig, kvasitragedier har en nedbrytende effekt og bør skys som pesten.
I den klassiske tragedie er det derimot ikke snakk om kun en ulykkelig slutt, men snarere et samspill av faktorer som alle bygger opp under dens ultimate mål. Tragedien er dypt menneskelig, den er laget for å hjelpe menneskene gjennom livets utallige utfordringer.
I denne forbindelse skal tragediens krav om høyverdige hovedkarakterer nevnes. Tragediens persongalleri skal i det vesentligste ikke være hverdagshelter, men karakterer av høyere åndelig stand, med høyere idealer. Handlingen skal ei heller foregå i samtiden, men stedet for handlingene skal være hentet fra mytologien eller historien. (Hvordan Ibsen passer inn i denne oppskrift, er et interessant spørsmål, men det skal ikke forfølges videre i denne omgang.)
Tragedien i vår tid
De store tragedier kan virke fjerne fra vår ryddige bomullspakkede hverdag. Dets høyverdige karakterskildringer, dramatiske scener og dens hendelsesforløp ligner ikke på stort på et ordinært liv i vårt århundre. De enorme dilemmaer som innhenter tragediens karakterer, er utfordringer dagens mennesker sjelden – for ikke å si, aldri – møter i sine liv. Gapet mellom vår virkelighet og tragediens verden synes nærmest umulig å bygge bro over.
Så med ett begynte grunnen å skjelve en anelse under vår forutsigbare verdens føtter. Et lag eller to ble skrellet av trygghetens løk. Vi står plutselig overfor utfordringer som vi ikke vet hvordan angripe. Det viser seg at også vi i det 21. århundre bare var mennesker, vi var ikke guder allikevel. En bro er bygget over gapet mellom tragediens univers og vår samtids verden. Den broen er for dyrekjøpt til å forbli ubrukt. For ikke bare er tragedien en anelse nærmere enn på lenge, den er såvel mer nødvendig enn på lang tid.
Et åndelig kornkammer
Det er i et øyeblikk som dette man forstår hvorfor tragediens krav er som den er; hvorfor den ikke skal foregå i samtiden. Samtidsfortellingen er med ett lite interessant, det gir ingen løsninger på den situasjon som er oppstått. Det vi står overfor er tidløse utfordringer: fremtidsangst, utilstrekkelighet og en dyp gnagende uro. Utfordringer tragediekarakterene har inngående erfaring med.
Det er likså i en slik situasjon man kan forstå hva som tanken bak kravet om høyverdige karakterer med høyere idealer er. Dramaer med konkrete hverdagslige mennesker – med hverdagslige kvaler – er dårlig botemiddel for å lære noe om hvordan stå i livets mer fundamentale utfordringer. Det vi trenger nu er ikke lystbetont underholdning slik at vi kan glemme, ei heller fortellinger som drar oss ned i angst og apati. Det vi trenger i denne tid er noe å strekkes oss etter, egenskaper og idealer som kan hjelpe oss til å gå tragedien midt imot. Er ikke disse egenskapene tilgjengelige, må vi vekke dem. Tragedien er i så måte vårt åndelige kornkammer, hvor ressurser for dårligere tider ligger parat bare man vet hvor nøkkelen er.
Den største tragedien av dem alle
Mitt hovedanliggende har ikke vært å komme med en løsning på vår tids uro, ei heller oppmode om kollektiv renselse gjennom tragedien. Min beskjedne tanke var å benytte den oppståtte situasjon til å søke til noen av verdens vakreste og mest dyrebare fortellinger.
Før eller senere vil verden igjen gå sin vante vei. Og døren inn i tragediens lønnkammer vil på ny være vanskelig å finne. Akkurat det kan ende opp med å bli den største tragedie av dem alle.
