Bak enhver rasert statue står en mester

Det finnes to typer mennesker: de som lever for å skape, og de som lever for å ødelegge det andre har skapt. Hvem man velger å vie oppmerksomhet sier noe om en som menneske, eller om samfunnet.

Debattene som har rast i kjølvannet av statueødeleggelsene i USA og Europa har nærmest utelukkende dreid seg om mobbens mål og handlinger. Portretterte slaveeiere må tas ned for å bekjempe systematisk rasisme, påstås det. For eller imot? At diskusjonen innsnevrer seg til å stå mellom bifall eller passiv fordømmelse vitner om at premissene er satt. Resultatet er en passiviserende debatt som styres av ødeleggernes agenda.

Enhver ikonoklasme styrkes av at samfunnet fokuserer på nedbryterne. Oppskriften for en eskalerende «fase to» av ødeleggelsene er således fulgt til punkt og prikke — av både samfunnsdebattanter, politikere og media. 

En motgift mot ikonoklasme er å styrke kreftene som skal til for å utforme noe så godt at folk kjemper for å rive det ned. Legg merke til at nesten samtlige verker som gjennom historien er blitt offer for bildestormernes rov, er av mesterlig kvalitet. De greske statuene, som ble vandalisert av kristne. Palmyra-tempelet som ble destruert av IS. 

Statuene som nå rives ned er intet unntak. Hvis statuen er verdt å ta vare på, er den også verdt å ødelegge. Tragedien er at det sistnevnte er så mye lettere.

Samtlige skulptører bak de mange statuene som ble revet ned i USA og Europa, fortjener oppmerksomhet for sine verker. I denne omgang får det holde med et utvalg på seks særlig dyktige mestere. Det er en start. 

---

---

Alexander Phimister Proctor (1860-1950) regnes som en av Amerikas dyktigste dyreskulptører, og han hentet de fleste av sine motiver fra amerikansk villmark. Han skrev i sin selvbiografi Sculptor in Buckskin at han var evig besatt av to ting: bruke så mye tid som mulig i villmarken og skape noe betydningsfullt kulturelt. Besettelsene varte livet ut; i en alder av 84 år skjøt Proctor sin siste bjørn, og han var aktiv i sitt atelier frem til to uker før sin død.

I motsetning til flere av sine samtidige kolleger motstod Proctor å adoptere noen av modernismens ideer. Da den store polske pianisten (og første statsminister av uavhengige Polen) Jan Paderewskij besøkte Proctors atelier, ble han imponert over skulptørens evne til å portrettere en stakkarslig hjortekalv til en illsint tiger like overbevisende.

---

• 

• 

---

---

Karl Bitter (1867-1915) var opprinnelig østerriksk, men emigrerte til USA etter å ha desertert fra militæret. Etter å ha hatt flere vellykkede oppdrag som skulptør ble Bitter oppdaget av den eminente amerikanske arkitekten Richard Morris Hunt. Deretter skapte Bitter flere arkitektoniske skulpturer, og ved siden av hans monumenter, er det særlig disse han er berømt for i dag.

Hans evne til å skape inntrykket av bevegelse i relieff er mesterlig, som kan ses i «Spirit of Transportation» som henger på 30th Street Station i Philadelphia, Pennsylvania.

---

• 

• 

---

---

James Earle Fraser (1876-1953) vokste opp i Minnesota og North Dakota, og som barn lekte han med nabobarn fra sioux-stammen, som lærte ham å lave pilspisser. Ettersom han ble kjent med indianerkulturen på prærien fra barnsben av, er det ikke overraskende at flere av hans mest berømte verker har nettopp indianermotiv.

Frasers ikoniske statue «End of the Trail», som viser en utslitt indianer på hesteryggen, er en av Amerikas mest betydningsfulle skulpturer.

---

• 

• 

---

---

Den franske skulptøren Frédéric Auguste Bartholdi studerte både tegning, arkitektur og maleri, før han endelig bestemte seg for å vie sitt liv til billedhuggerkunsten. Hans største verk ble ikonisk: Frihetsgudinnen.

Det var etter en tur til Egypt og Jemen at han fikk den fikse ideen om å skape kolossale statuer. Han dro ens ærend ned til Egypt atter en gang i 1869 med skisser til en enorm statue som skulle stå ved den nyåpnede Suez-kanalen. «Egypt Carrying Light to Asia» var navnet på statuen, som ble forkastet av egyptiske myndigheter. To år senere dro Bartholdi til USA og foreslo å bygge sin kolossale statue der. Etter årevis med pengeinnsamling ble Frihetsstatuen reist i 1886, og Bartholdi sikret seg en velfortjent plass i historiebøkene.

---

• 

• 

---

---

Gutzon Borglums (1867-1941) mesterverk er Mount Rushmore, hvor de fire viktigste amerikanske presidentene, Washington, Jefferson, Lincoln og Roosevelt, er portrettert. Borglum arbeidet med dette prosjektet fra 1927 frem til sin død i 1941.

Prosjektet er gigantisk, og nitti prosent av utformingen ble gjort ved hjelp av dynamitt. Hans sønn Lincoln Borglum, som hadde assistert sin far i prosjektet, fullførte én siste sesong på Mount Rushmore etter sin fars bortgang. 

---

• 

• 

---

---

Den irske billedhuggeren John Cassidy (1860-1939) er et godt eksempel på en lite utforsket, provinsiell håndverker av enormt kaliber og talent. Blant hans fremtredende arbeider finner man «Adrift», «King Edward VII» og «Edward Colston». Omfanget tyder på at hans arbeid var hans liv. Til tross for dette finnes det relativt lite informasjon om personen John Cassidy.

Hans siste påbegynte arbeid var en byste av Pave Pius XII. På dødsleiet, omgitt av pleiende nonner, bad han om papir, hvor han skrev: «Min taleevne forlater meg. Min eneste anger er at jeg nå aldri får fullført bysten.»

---

• 

• 

---

Fotokreditering for portrettbilder av skulptørene:
Proctor, foto: Oregon Historical Society, Wikimedia commons
Bitter, foto: Ukjent, Wikimedia commons
Fraser, foto: Ukjent, Wikimedia commons
Bartholdi, foto: Napoleon Sarony, Wikimedia commons
Borglum, foto: Ukjent, Wikimedia commons
Cassidy, maleri: «John Cassidy» (1900) av Reginald Barber