Mang en foregangskvinne har kjempet vei for de muligheter kvinner idag har fått. Noen har fått helgenstatus og er blitt internasjonale feministikon, andre er blitt forbigått i stillhet. Hva gjelder henne som her skal filleristes, er heltestatusen ufortjent og hun bør rives ned fra pidestallen først som sist.
Det gjespes og sukkes. Hilde slenger treffsikkert brukt tyggegummi mot nabopulten, Lona kaster ertende blikk mot en på den andre siden av klasserommet. Latter og skrål høres fra skolegården. Friheten lokker der ute. Her inne går tiden umenneskelig langsomt. Det er duket for tekstanalyse i 10 A. På dagsorden står Henrik Ibsens Et Dukkehjem. Grøss og gru.
Gunnhild, klassens nyutdannede lærerinne, forsøker efter beste evne å vekke de unge lovende til Ibsens majestetiske diktverk. Et konsept adjunkten selv innehar en viss tvil omkring. Når klokken omsider ringer ut, har hun lykkes med sin oppgave, sånn delvis. Ibsens gode navn og rykte er plantet i elevenes formbare bevissthet, sammenvevd med noen prosaiske fraser om den sterke kvinnes kamp mot patriarkatet og undertrykkelse. I den tro går vi så alle, barn av det norske skolevesen, videre i livet. Forvisset av opplæringsanstalten om at Nora tappert stod opp for seg selv idet hun gikk fra å være en dukke i sin manns hule hånd, til å bli en kvinne med sans for selvutvikling og eventyr.
Har leseren likevel, som undertegnede, siden folkeskolens dager tenkt som så at Et Dukkehjem igrunnen var kjedsommelige saker: For hva var det store, egentlig? Et innviklet drama med snirklete dialoger om en kvinne som efter mye om og men, akk og ve, omsider forlater sin mann. Oppsiktsvekkende i sin samtid, så absolutt, men teaterlitteratur i verdensklasse?
Ibsens Nora avslørt som kvinnesjåvinistisk antiheltinne
Det var i 1879 Henrik Ibsen publiserte skuespillet som både den gang og bakefter har fått gode ektemenn til å skjelve i buksene. Nora Helmer, som forlot sin mann og barneflokk for å oppdra seg selv, har siden gått sin seiersgang på scenen som på lerretet. Nora har kloret seg fast til det globale teaterrepertoar og med tiden opparbeidet seg status som en av verdens mest spilte kvinnelige protagonister. Og til tross for sin fiktive karakter, er hun blitt et forbilde for kvinner verden over. Dette mye takket være Norges passivt aggressive utenrikspolitikk som friskt har solgt Fru Helmer som en kvinnefrigjørende universalnøkkel til trengende destinasjoner.
Ugjennomtrengelige mengder analyser har gått i trykken hva angår Ibsen og hans skuespill. Ikke engang fantasien har satt grenser for hvor mange perspektiv man har kunnet angripe materien fra. Mye har endt sine dager nedstøvet rundt om i landets folkebiblioteker, annet har skapt furore langt inn i ukepressens kolonner. En blå liten bok, så sjelden at den ikke kan anskaffes for skilling i landets velassorterte bokhandlere, har derimot unnsluppet offentlighetens oppmerksomhet. Kanskje ikke så overraskende da dens budskap slår ben under den oppkonstruerte fiksjon av Ibsens modige Nora.
En julefortelling befolket av Kristus, St. Nikolas og Djevel selv
I fjor høst gjestet undertegnede samtaleprogrammet Cave of Apelles. På tapetet denne gang stod boken Nora, du Lyver! av Kirsti Borger og Inge Kristiansen. Boken som gir enhver forhenværende 10.-klassing oppreisning for tapt ungdomstid og avbrente hjerneceller.
Et dukkehjem er, som alt fra Henrik Ibsens penn, fylt til randen med snedige hint og sleipe referanser. Skritt for skritt tar forfatterne av Nora, du lyver! oss gjennom Ibsens drama og analyserer Ibsens utlagte åter. Karakterer, sceneanvisninger og replikkveksling får med ett en helt ny dybde og resonans. En dybde som utvilsomt var der hele tiden; for intet er å finne i Ibsens tekster som ikke Ibsen plantet der med viten og vilje. Det meste har imidlertid hittil gått all verdens Ibsenforskere under radaren, men når referansene først blir påpekt for oss, faller alle brikker på plass.
Boger og Kristiansen kombinerer i sin bok nærlesning av selve dramaet med en kontekstuell tolkning av Ibsen og hans forfatterskap, og med en bred oversikt over litteraturhistoriske og samfunnsmessige forhold på Ibsens tid, blir analysen komplett. Overbevisende i sin argumentasjon, og med påstander som er trygt fundert i kildematerialet, fremlegger de en tolkning så underholdende og banebrytende at selv den mest rastløse blant oss kunne glemt de fristende lydene fra skolegården en times tid. Mon tro om ikke visse avsnitt også ville ha fått adjunkten til å trekke på smilebåndet, for barnevennlig er ikke akkurat Boger og Kristiansens´ vokabular.
Spørsmålet som reises er hvem Ibsens teaterstykke egentlig er befolket med. Er de fem karakterene ordinære samfunnsborgere som kjemper for sine smålige problemer som likestilling, posisjon og status, eller er de arketyper som har sin klangbunn i europeisk litteratur, bibelen og mytene selv?
Her skal ikke bokens høydepunkter røpes, primærkilden må leses for at avsløringene skal kunne nytes i fulle drag. En sivilisert drikkelek skal derimot anbefales. Begynn og les Et Dukkehjem, og for hver gang Nora lyver, stjeler, manipulerer, bedrar eller hva verre er – skal det drikkes. En bortskjemt løgnerske er hun utvilsomt i første akt, men blir det stort bedre i siste scene? Skal hele dramaet saumfares og leken opprettholdes som sivilisert, anbefales for øvrig likør, eller annen damevennlig drikkevare.
Et talerør for menneskets frihetskamp
Det er derimot ikke sagt at Ibsen ikke slår et slag for kvinnen i dette verket. Stykket var og er så radikalt at korpset av litteraturforskere ikke har sett skogen for bare trær. Et unntak må være professor i teatervitenskap Jon Nygaard som har stilt det betimelige spørsmål: Men hva med Kristine Linde og hennes vågale proposisjon? Kvinnen som i 1879 foreslår for sin tidligere flamme, Nils Krogstad, at han kan være hjemmeværende, mens hun skal tjene til livets opphold for dem begge. Hun må være å regne som det kvinnefrigjørende skuespills hovedkarakter. En kvinne som tar grep om sin skjebne, et menneske som med mot og målbevissthet får sin egen og andres tilværelse på riktig kjøl, er stykkets uovertrufne feministikon. Lerkefuglen derimot, er og blir et umodent kreatur, som på intet tidspunkt makter å vedkjenne seg sine svakheter eller ta ansvar for egne gjerninger. Nora er slik sett mer å regne som den kvinnelige utgaven av et par andre kjenninger fra Ibsens univers, gjenkjent som hun er idet hun gjør sin sorti og med det stikker hodet i sanden.
At Ibsen ikke var en feministisk forfatter, er ikke vanskelig å avsløre. Ibsen var langt forut for sin tid, og milelangt forut for vår kjønnspolariserte samtid. For ham var det aldeles en selvfølge at kvinner som menn, er mennesker som kjemper de samme tapre, men uovervinnelige kamper mot livsløgnen, ufriheten og redselen for undergangen. Det er fritt frem å minimalisere dramatikeren til å være et talerør for diverse ismer og politiske bevegelser, men å velge smålighet over eksistensen store mysterium når man leser ham, er jo nødvendigvis søvndyssende.
Det tidløse dukkehjem-syndromet
At Nora fremdeles er et forbilde for kvinner idag, kommer klart til uttrykk i NRKs dramaserie Exit, en serie som angivelig skal være basert på historier fra virkeligheten anno 2020. Her blir vår tids dukkehjem åpnet opp for allmenn beskuelse. Til tross for at kvinnedagen i år ikke skal markeres med store opptog og parader, har NRK lagt ut andre sesong av Exit akkurat i tide til at man kan rekke å se alle episodene før kvinnedagen demrer. For en passende markering; å applaudere kvinnen for å gjennomføre kalkulerte hevnaksjoner mot menn som har behandlet henne respektløst. Det er det man her kaller sterke og modige kvinner, og det er det som er det mest sjokkerende med NRKs produksjon.
I retrospekt kan man stille spørsmålet: Var Noras eneste mulighet å bli trofékone, var Noras eneste lodd i livet å være dum og søt og underdanig, for så den dagen hun fant ut at livet i sus og dus, løgn og bedrag, ikke var noe tess, sjekke ut av herberget og efterlate sitt eget hjem som om det var et tilfeldig hotellrom?
Hvor mange 8. Marsmarkeriger må til før det går opp for kvinnen at det resterende arbeidet for såkalt likestilling, det må hun selv ta seg av – og måten å gjøre det på er ikke gjennom aggresjon og hevn. For hvem er det å hevne seg på i grunn, annet enn egen dumskap og forfengelighet?
Til slutt: En oppfordring til unge akademikerspirer: Ikke ta en Nora!
Boger og Kristiansen har gått løs på ett eneste skuespill i Ibsens enorme produksjon. Klar for hugg ligger de andre stykkene og bare venter på at noen skal avsløre deres iboende hemmeligheter og filleriste deres angivelige heltinner. Enn så lenge ser det imidlertid ut som at vi må smøre oss med tålmodighet før det kommer noen oppsiktsvekkende analyser fra universitetets og Ibsensenterets hold.
I stedet for å underholde den norske befolkning med frigjorte og spenstige analyser, beskjeftiger Ibsen-akademikerne seg for det meste med byråkratarbeid. Det siste hotte er å plotte inn hvor hen i verden Ibsens skuespill blir fremført til enhver tid. En artig idé i seg selv muligens, men det sier seg selv at å befatte seg med den slags innsamlingsaksjoner ikke gir noen videre mening. Ibsen er idag hva man kaller Ibsen;; trekkplasteret sier imidlertid lite om innholdet. Det skal følgelig lite til før vilkårene for å kalle noe for en Ibsenoppsetning er oppfylt. At vitenskapsmennenes Ibsenkart stadig blir tilført ny spygrønne farvestifter er således ikke særlig oppsiktsvekkende, men i det minste til stor glede for Peer-Gynt-nasjonens selvtilfredsstillelse.
