Om byen | Hva utgjør en by?

Publisert 16. november 2021 av

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

Hva utgjør en by? En filosofisk undersøkelse

Slik de brukes i dag, har de engelske ordene «city» og «town» en kvantitativ distinksjon. På norsk gjenspeiler distinksjonen seg i navnene «storby» og «by». Storbyer blir tatt for å ha større og mer komplekse styresett, da de har høyere innbyggertall og større økonomi enn byer. Vi kan også tilføre flere betydninger til denne kvantitative skalaen, ved å si at en landsby er enda mindre enn en by, og en grend enda mindre enn en landsby. Vi kan også gå i den andre retningen, og si at en metropol er enda større enn en storby.

Det er imidlertid slik at en viss opplysningsfilosof hevdet at det er en viktigere kvalitativ distinksjon her. Jeg er av den oppfatning at denne distinksjonen fortjener litt oppmerksomhet.

I en fotnote til boka Du Contrat Social (bok 1, kapittel 6) kommer forfatter Jean-Jacques Rousseau med en veldig interessant kommentar på det franske ordet cité, fra hvilket det engelske «city» (norsk: storby) har sin opprinnelse.

«Den sanne meningen til dette ordet, har nesten fullstendig svunnet hen hos de moderne; de fleste tenker at en by er en storby og en innbygger er en borger. De vet ikke at huset skaper byen, og borgeren [Citoyen] utgjør storbyen [Cité].»

Dette er en meget interessant kommentar for vår tid, spesielt hvis vi tar i betraktning vår informasjonstidsalder som en direkte konsekvens av opplysningstiden. Når vi tenker på hva som i sannhet skaper en storby i dag, kan det riktignok være tilfellet at vi tenker på urbanisering; mange høye bygninger, som er tett bygget sammen. Selv om dette inneholder det vi forsøker å henvise til, er det uansett tilfellet at det går glipp av poenget når det kommer til den eksakte betydning. En storby utgjøres av borgere, ikke bygninger.

En storby er å forstå som et borgerskap, hvor det er de dynamiske borgerne vi har å takke for storbyen, ikke de statiske bygningene. Storbyer er altså levende gitt at borgerne også er det. Dette betyr også at en storby aldri kan bli helt forlatt, ettersom det ikke hadde vært noen storby hvis borgerne hadde forlatt den. Den forlatte storby hadde vært en forlatt by, ettersom det da er bygningene som er blitt forlatt.

Det er interessant at Rousseau, hvis verk er kalt en moderne kritikk av modernitet av filosofen Céline Spector, påpekte denne distinksjonen. Som tidligere nevnt, er det slik at Rousseau var kritisk til modernitetens tre søyler, nemlig vitenskap, kunst og fremgang. Jeg tror at denne kritikken baserer seg på at mennesket lener seg for mye på kvantitative faktorer, og for lite på de kvalitative. Kanskje har vi fokusert for mye på kvantitative faktorer, og for lite på kvalitative? Denne kritikken er også å finne i boken Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry.

De store elsker tall. Når du snakker med dem om en ny venn, spør de aldri om det essensielle. De stiller aldri spørsmålet: «Hvordan høres stemmen deres ut? Hvilke spill foretrekker de? Samler de på sommerfugler?» De spør: «Hvor gamle er de? Hvor mange brødre har de? Hvor mye veier de? Hvor mye tjener faren deres?» Derfor tror de bare at de kjenner vennen min. Hvis du spør den store person: «Jeg så et vakkert hus av rosa mursten, med storkenebblomster bak gjerdet og duer på taket …», makter de aldri å forestille seg dette huset. En må si «Jeg så et hus verdt hundre tusen francs!» Da vil de rope ut: «Å, så skjønt!»

Så, for å svare på det første spørsmålet: En storby består av borgerne. En kvalitativ distinksjon, noe vibrerende og levende. Ikke kun kjølige tall. Men, hva så? Hva er vitsen med å skille en storby fra en by?

Spørsmålet leder oss til et dypere poeng. Den kvalitative distinksjonen; det er av betydning fordi tusen hus aldri kan erstatte et hjem. Tusen barnehagetanter kan aldri erstatte en forelder. Tusen setninger kan aldri erstatte en bok.

Når vi tar kvalitet i betraktning, får vi Louvre i Paris, Grand Hotel i Oslo, og Partenon i Aten. Når vi tenker på kvantitet, får vi gigantiske leilighetskompleks, med flate uinspirerende overflater, omtrent som forstedene i Paris. Et øde sted, laget for ting heller enn for mennesker, som passivt kveler enhver livskvalitet.

Dette er denne tekstens poeng: Å påpeke at det er en forskjell mellom en stygg boligblokk og et inspirerende hjem av en bygning. Om ikke i dem selv, så i det minste for oss – folket, borgerne. Tross alt, forskjellen mellom et enkelt hus, og et komplekst hjem, er en kvalitativ en, ikke en kvantitativ en. Og som uttrykket lyder: «Borte bra, hjemme best.»

Som et sidepoeng åpner dette spørsmålet om «borgerskap» og hvorvidt en by med innbyggere kan være kun det, og ikke en storby som sådan. Men det får bli et spørsmål til en annen gang.

Denne teksten ble først publisert på nettstedet Philosophy Cubed, som drives av Pål Øymoen.

Hvordan kan du føye deg inn i samme rekken som pave Julius II, Medici-familien, Perikles eller Gertrude Stein? Ved å ...
Kapittel 18: En familiesaga - Ha ha ha! Det var bomsen Harry som tittet opp fra søppelbøtten med den grønne ...
“Jeg kan fortelle deg hva som har berget meg hittil - kjærligheten til familien, deres kjærlighet til meg, motet de ...