En fryktløs juleappell til Statsmaktene

Publisert 15. desember 2021 av

Vaksinepass. Ordet i seg selv vekker frykt. Frykt hos dem som minnes en annen tid, andre pass. Frykt hos dem som ei tåler urett som ikke rammer dem selv. Og frykt blant dem som under slikt et regime ikke skal være verdige borgere mer. Men frykt ikke, vedtas vaksinepass, våkner verden.

Det egentlige demokratiske problem 

Den er tynnslitt. Det har den vært lenge. Tilliten til øvrigheten og dens lakeier. Den henger og dingler i en tynn tråd. En tråd mer frynset for hver dag som passerer. Brutte løfter, vilkårlig – vanvittig –  bruk av skattebetalerens kasse, løgn og fordekkelse. Like lang som et vondt år er listen. Journalen som føres over hovmodet autoriteter utviser landets befolkning. Man taler om politikerforakt. Det er visstnok et problem. Et demokratisk problem. Det man burde tale om, er den forakt politikeren har for eget folk.

Strømmen vår selges til spottpris. Unionen rasler med forbud mot fyring av ved. Hva vil de oss egentlig – de som sitter der høyt på strå? Skal madrassene tømmes for skilling, skrapes ut på senvinteren et beinkaldt år? Og hva så, skal en fattig kall fryse i hjel? Å, kunne dere øvrighetens tjenere kjenne skam, hadde skammens byrde blitt større enn et menneske kan bære. 

Men en og annen bondekall har skjønt det lenge. Forstått at verden, den er gal. Nå gjenstår kun for ham å innse at galskapen han ser, kan bli rettet mot ham. 

Ny innpakning, samme gamle smak

For med ett så skjer det igjen. Innpakket og fordekt som et smittevern. Et dokument innføres. Et merke som gir tilgang; adgang til steder og goder de uten, kun kan sikle etter. Dét er igjen en realitet. Hverdag for våre sentraleuropeiske naboer. Få spør seg, hvordan kunne det skje? De fleste er opptatt. De har ting å gjøre. For det er tidkrevende å pleie frykt. Frykt for virus, medmennesker og sitt eget ukjente indre.  

Undrer vi oss over hvordan de har det? De som er henvist til ensomhet, bortvist fra allmenningen. Spør vi oss hvor langt deres myndigheter har tenkt å drive vanviddet? Mener de med alvor at de vil fryse ut, diskriminere og sabotere livet til egne borgere? Nei, vi stiller oss ikke slike spørsmål. Vi er oss selv nok. Det er nordmannens evige last. 

Frihet og liv er ett

Men folket, det våkner nå. Nordmannens politiske barnetro svinner hen. Den avtar idet han speider utover og ser at landet vi arvet, selges i ideologiens navn. Og når han enser at det frø våre fedre kjærlig plantet, røskes hånlig ut av vårt bryst, ja, da kjenner han sviket på kroppen. Kunnskap våre mødre overlot i våre hender, blir utvisket av læreverk, skoleverk og hjernevask så hinsides banal, så avsindig grotesk. Og idet tråden trekkes litt for langt, forstår den blåøyde mann at makten ei kjemper menneskeverdets sak. 

Kun ett skritt til, og mennesker i fleng, vil ane den sannhet som ikke skal vites. Vi var forgiftet av frykt, kun det fant sted. Og dermed må makten, med sine ulovlige knep, maktesløst legge våpnene ned. For løpet er kjørt idet mennesket husker det høyeste bud, all gift har en motgift; fryktløshet og troen på Gud. 

Alle har et hjerte man kan tale til

Jeg husker et dikt, det stod i en i gammel lærebok. Diktet lød kun slik: 

Han fikk passet sitt påskrevet. Han brukte det aldri mer.

Kjære statsapparat. Denne appell dedikeres til dere. Måtte dere alle – alle og enhver – i løpet av julens dager kjenne på den indre gode frihet. For et fritt og et godt menneske, kuer aldri et annet.

Sannheten kommer visst på løpende bånd i disse dager, og aller helst i form av ...
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ...
Den 21. mai holdes det en konferanse i Oslo ved navn NOSTOS, som er en ...