Little Women (2019): – En hyllest til nostalgien

Publisert 21. februar 2020 av

Den nye 2019-versjonen av Little Women, regissert av Greta Gerwig hadde jeg få forventninger til. På traileren å dømme, virket det som om søkelyset var rettet på Jos kvinnekamp som forfatterinne i møte med den mannsdominerte verden. «Enda en feministfilm» tenkte jeg, men hvor feil tok jeg ikke!

Little women 

Historien utarter seg i New England, hvor vi blir kjent med fire unge søstre som lever alene med sin mor, mens far deltar i borgerkrigen. Søstrene, som er over gjennomsnittet kulturinteresserte, driver en privat klubb, hvor de både setter opp teater og leker «gentlemen» med flosshatt og pipe. «Jo», heltinnen og dessuten leder for den litterære klubben, inviterer inn naboens sønn, Laurie, som efter hvert blir broren de aldri fikk. Utgangspunktet for fortellingen er samholdet de skaper i sin lille verden til tross for (eller kanskje på grunn av) borgerkrigen.

– Søstrene, som er over gjennomsnittet kulturinteresserte, driver en privat klubb, hvor de både setter opp teater og leker «gentlemen» med flosshatt og pipe, skriver Gabriella Vestmann. Foto: Columbia Pictures.

Søstrene må snart tre inn i de voksnes rekker. Kanskje tittelen «Little Women» peker nettopp på det faktum at de er voksne, men endog småvoksne.

Pinlig nok har jeg aldri lest Louisa May Alcotts originalverk «Little Women» og min dom over filmatiseringen blir derfor begrenset til filmene. Dessuten har jeg kun tidligere sett én filmatisering av «Little Women» og det er den mest kjente, 1994-utgaven, regissert av Gillian Armstrong. Dette er et typisk 90-talls drama – med fortellerstemme – og bærer tydelig preg av å ha vært ment som en koselig julefilm. Mange vil nok ikke gi den nye adapsjonen en sjanse fordi nettopp denne versjonen er blitt en mal på hvordan historien skal være. Men la meg si ifra med det samme: Den nye utgaven er faktisk bedre.

Historiens kjerne 

Ikke bare er den nye filmen et oppriktig forsøk på å forstå historien, men der 94-utgaven forteller en tørr historie fra A til Ø, er denne filmens arketypiske transformasjoner godt beskrevet. Filmen benytter seg, irriterende nok, av det svært tidsriktige virkemiddelet: å hoppe i tid. Og å hoppe i tid gjør den hele tiden, til stor frustrasjon for den eldre delen av befolkningen. Det er et billig triks, men denne filmen er faktisk et av de mer heldige eksemplene på det. 

Filmen åpner i New York med Jo som forsøker å få publisert en novelle i et tidsskrift – og på den andre siden av Atlanteren, søsteren Amy i Paris, som forsøker å bli maler. Ganske fort hopper man tilbake i tid og blir kjent med de fire søstrene da de en gang var samlet. Og ganske snart hopper man frem igjen. «Alt var bedre før»-følelsen er gjennomført bevisstgjort i form av at bildene fra fortiden er varme i paletten og bildene fra fremtiden er kalde – gresset nesten koboltblått i skyggene. Dessuten kan det virke som om alle karakterene er mer glade i fortiden og mer nedstemte i fremtiden.

Denne lengselen til hjemmet – eller til det som er kjært: fortiden – er sterk i første akt. Jeg sitter faktisk nesten med tårer i øynene efter tyve minutter. «Evig eies kun det tapte» mimrer jeg i kinomørket. Sannelig, en hyllest til nostalgien.

Det er alltid en fordel at filmens filosofiske tema trer tydelig frem, og her skiller den siste filmatiseringen seg fra 94-utgaven, som ikke evnet å formidle dette. Historien er virkelig en slags 1800-talls utgave av beretningen om Adam og Eva i paradis. Samholdet til March-søstrene overdrives i denne filmen på en ganske banal måte, men til gjengjeld skaper det dermed en enda større kontrast til den kalde, splittede fremtid.

Historien flyter litt vel mye, det blir en del hopping, men den kommer seg frem til det avgjørende punkt: Utvisningen fra paradis. Dette skjer omtrent midt ute i filmen. Borgerkrigen er slutt, søsteren Meg gifter seg med fattigmannen Brooke, Beth blir kronisk syk, Amy blir invitert til kunstnerreise i Paris og familievennen, Laurie, frir til Jo og får nei! Jo bestemmer seg så for å dra til New York og Laurie drar til Europa. 

– Samholdet til March-søstrene overdrives i denne filmen på en ganske banal måte, men til gjengjeld skaper det dermed en enda større kontrast til den kalde, splittede fremtid, skriver Gabriella Vestmann. Foto: Columbia Pictures.

Chalamet briljerer som den melankolske ungkaren 

Alle karakterene har tydelige problemer og mål med livet, og samtlige blir konfrontert med sine svakheter. En interessant detalj er for eksempel at «Jo», den aspirerende forfatterinnen og hovedrollen, er veldig opptatt av selvstendighet (og særlig for kvinner), men er det noe hun mangler så er det nettopp det. Hun retter språket sitt etter søsteren Megs ønsker, hun skriver under pseudonym av hensyn til sin mor og hun aksepterer blindt en latterlig lav salær fra et tidsskrift. 

Det er alltid skummelt og potensielt rotete med en stor rollebesetning, og Gillian Armstrong var konsekvent i sin 94-utgave på at Jo var hovedpersonen og andre karakterer ble følgelig fremstilt som relativt todimensjonale. Greta Gerwig derimot har valgt å gi dybde til flere, og i dette tilfellet er det et riktig valg. Jo er nemlig ikke komplisert nok til å bære historien alene. 

Laurie får dermed en større rolle i denne siste utgaven og skuespiller Timothée Chalamet briljerer som den melankolske ungkaren. Efter avslaget fra Jo, treffer Laurie søsteren Amy i Paris, hvis scener utspiller seg periodevis i løpet av filmen. Og disse scenene er blant de mest minneverdige. Både han og Amy er i villrede; hun er usikker på sin fremtid som malerinne og som hustru til denne «Fred», hvis frieri står for døren. Laurie på sin side er bittert ulykkelig efter Jo sitt avslag, har mistet troen på livet og raver rundt halvfull, med løse damebekjentskaper. Spenningen mellom Laurie og Amy er skyhøye, og undertonene blir tilslutt bekreftet idet Laurie avslører sin kjærlighet for henne. Hun avslår ham med den begrunnelse at hun ikke kan akseptere tanken på å bli valgt som en erstatning for søsteren, Jo.

– Spenningen mellom Laurie og Amy er skyhøye, og undertonene blir tilslutt bekreftet idet Laurie avslører sin kjærlighet for henne, skriver Gabriella Vestmann. Foto: Columbia Pictures.

– Jeg vil ikke, ikke når jeg har elsket deg hele livet, sier hun.

Og hvis man ikke setter popkornet i halsen under denne scenen er man hjertesløs. 

Laurie’s transformasjon fra å elske Jo til å elske May er definitivt det store mysteriet i fortellingen.

– Jeg har alltid visst at jeg kom til å bli en del av March-familien, sier Laurie et sted. Er det familien han elsker og ikke Amy? I 94-utgaven var dette alternativet helt klart det tydeligste. Og det er i grunn den store årsaken for hvorfor jeg har hatt en bakfot til Gillian Armstrong sin tolkning av den mystiske Laurie, spilt av Christian Bale. Å gifte seg med noen på grunn av vedkommendes familietilknytning har utvilsomt noe groteskt over seg og er iallefall ikke forløsende (Katarsis).

Til min store positive overraskelse løser Greta Gerwig det ganske annerledes. For i denne filmen har hverken jeg eller noen av seerne problemer med å akseptere Lauries kjærlighet for Amy. Snarere tvert imot er det kanskje et modningstegn fra Lauries side, som i sin tur inspirerer Jo til å ta et avgjørende valg for sitt eget liv. Man innser kanskje heller i denne tolkningen at han har elsket Amy hele tiden. Der Jo tidligere har inspirert ham til ansvarsløshet, har Amy nemlig hele tiden inspirert ham til handlekraft. For eksempel da Laurie reddet Amy fra det iskalde vannet under isen, eller da han hjalp henne efter hun var blitt slått med spanskrør på skolen, noe som dessuten ledet til bekjentskapet mellom de to familiene.

Som tidligere nevnt, er Laurie en mer sentral skikkelse i denne filmatiseringen, og inspirerer vår hovedrolle til lignende bragder. Jo er vår hovedrolle, først og fremst fordi hun er den som er mest sta. Hun blir møtt med kritikk for sine litterære egenskaper av en venn i New York og takler den kritikken svært dårlig – og hun var den siste fra søsterflokken som tok et avgjørende veivalg tidligere i filmen. Alt må gå til helvete før hun er villig til å forandre seg. Og idet Beth dør og savnet til Laurie vokser, gir hun endelig opp verden rundt seg, setter seg så opp på loftet og skriver en ny roman. For første gang skriver hun til seg selv og ikke et publikum hun har forutinntatte meninger om.

Vissheten om det nye ekteskapet mellom Laurie og May setter et tydelig punktum for at fortiden er fullstendig tilbakelagt for henne. Og når Jo siden får besøk av sin venn fra New York, Friedrich, er hennes ekteskap rett rundt hjørnet. Søstrene og Laurie blir så gjenforent i New England og bor siden sammen som naboer.

Little Women konkluderer for oss at fortidens vemod faktisk er mulige å oppnå i presens. Men vi kan bare vinne lykken hvis vi er villige til å miste den, skriver Gabriella Vestmann. Foto: Columbia Pictures.

Vi kan bare vinne lykken hvis vi er villig til å miste den 

Finnes det en etisk motivasjon for nostalgi? Lengsler er jo nettopp det de er: lengsler, og kan aldri oppnås i virkeligheten. 

Dramaets oppgave er imidlertid ikke å vise hvordan verden er, men å vise verden slik den burde eller kan være, uten å helt miste bakkekontakt selvfølgelig. Little Women konkluderer for oss at fortidens vemod faktisk er mulige å oppnå i presens. Men vi kan bare vinne lykken hvis vi er villige til å miste den. 

«Meg» må akseptere fattigdommen med sin nye mann for få muligheten til et behagelig liv igjen. «May» må risikere sin søsters fortrolighet ved å gifte seg med Laurie, nettopp for å vinne fortroligheten til sin søster. Og «Jo» må lære seg å risikere avslag for å bli en dyktig forfatter. Mot slutten av filmen har fortiden innhentet fremtiden, paletten er varm og samtlige søstre er samlet igjen på Jos nystartede skole – alle unntagen avdøde Beth. Transformasjon krever ofre. 

Historiefortelling kan være utspring til en rekke idéer, blant annet
Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i
Det føles som om et barn har tømt innholdet i