Boken for den isolerte leser | Vita Brevis av Jostein Gaarder

Publisert 12. mars 2021 av

“Livet er kort, altfor kort er det. Men kanskje er det her og nå vi lever, og bare her og nå. Hvis det er slik, har du da ikke vendt ryggen til de dagene som tross alt lyser – og forvillet deg inn i en mørk og dyster tankens labyrint hvor jeg ikke kan nå frem til deg og lede deg ut igjen? Vi lever ikke evig, Aurel. Det betyr ikke at vi ikke skal gripe de dagene vi får.”

– Floria Aemilia fra Vita Brevis (1996)

Isolasjon gir næring til refleksjon 

Isolasjon og post-vinterdvale er en dødelig kombinasjon: Knoppene brister, sevjen stiger, bekkene sildrer, fuglene synger om snarlig reproduksjon, og da man hadde sett for seg at livsgleden endelig skulle smyge seg ut av sin hule og finne tilbake til solstrålene igjen, kommer isolasjonen med sin bloddryppende jernstang og ber om én runde til.

Ja vel, da. Myndighetene får rå. Så ble det nedstengning atter en gang. Bare denne gangen oppleves den trolig som mer brutal enn sist. Fjorårets uskyldige rødvinstårer smaker kanskje litt mer som gin, og dagens første kaffekopp serveres langt ut på ettermiddagen, før den raskt byttes ut med stetteglass. 

Isolasjon over lengre tid kan få et menneske til å føle seg tom, øde, og blottet på én og samme tid. For noen kan denne sinnstilstanden også vekke svundne erindringer som ligger som fortrengt bakerst i minnet. Lik en slange, kan disse minnene åle seg oppover ryggraden, krype seg inn i ditt øre og hviske om skjemmende opplevelser med sin visne tunge. Nei, ensomhetens kammer er ingen manns venn. Men frykt ikke. Jostein Gaarder gir den isolerte leser muligheten til å prosessere disse selv-granskende refleksjonene med sin udødelige kjærlighetsroman, Vita Brevis

To forelskede mennesker i hvert sitt jernbur 

I likhet med den klaustrofobiske gettotilværelsen som den hjemmeværende både kan ta og føle på i disse dager, vil ordene i Gaarders bok fengsle og forstene hjertet til den ærverdige leser. Dette er ingen lett søndagsroman for en uthvilt sjel – men en freudiansk terapitime for de med uavklarte kjærlighetssorger. 

Vita Brevis kan tolkes som svært karantenevennlig, da fortellingen på mange måter er et svar på hva som skjer dersom et menneske bestemmer seg for å sperre både seg selv og sin elskede inne i hvert sitt jernbur. Dette destruktive mennesket er ingen annen enn St. Augustin av Hippo (354 – 439): Oldtidens teolog og Vestens største kirkelærer – mest kjent for sitt selvbiografiske kristne skrift, Bekjennelser – som hele Gaarders bok baserer seg på. 

I Bekjennelser – et verk som består av tretten bøker – har Augustin skriftet til Gud om sin syndige fortid, der han ifølge ham selv, skal ha vært drevet ut i ondskap som resultat av kjødelig aktiviteter. I verket skrev han også om den hete romansen med sin første konkubine, kjæresten han hadde før han valgte å vie sitt liv til sølibat og kyskhet. I Augustins notater forblir hun navnløs, men Gaarder har valgt å døpe henne Floria Aemilias – protagonisten i Vita Brevis

Skrevet i form av et avskjedsbrev 

Med boken Vita Brevis – hvis handling finner sted i et fiktivt univers bygget på flere virkelige hendelser fra Firenze på 300 – 400 tallet – har Gaarder skapt noe man kan kalle en slags bakvendt homage til den kjente teologens beryktede trosbekjennelser.

Prologen åpner i jeg-form, der Jostein Gaarder selv beskriver et skjebnesvangert møte med et eldgammelt brev, som han på et tilfeldig vis kom over i et av Firenzes antikvariater i 1995. Videre, når han oppdager at brevet er adressert til «Augustine», begynner blodet å hamre i tinningene. «Kunne brevet i den røde kassetten muligens stamme fra Augustins konkubine gjennom mange år?», spør han seg selv, og forhører seg deretter med antikvaren, som synes å være like forvirret som han selv. Han forteller Gaarder at det «ikke er umulig», men at han har hatt det liggende i bare noen timer, og hadde han visst hva skriftet utga seg for å være, ville det ikke vært eksponert slik. Tvilen var sterk, og Gaarder forsvinner derfor ut av butikken med brevet i hånden, som han endte opp med å få for en billig penge. Han åpner brevet og boken begynner.  Prologen tilsier at dette har skjedd i det virkelige liv, men alt er ren fiksjon fra Gaarders side. Det finnes intet fysisk brev skrevet av Augustins elskerinne. I hvert fall ikke ett som er oppdaget enda. Likevel har Gaarder, med god hjelp av sin latinske ordbok og filosofiske allmennkunnskap, klart å fremstille brevet så genuint at det kan virke som snytt ut av antikken. 

En bok for studenten og en bok for piken 

Vita Brevis er like mye et studie blant lærevillige i filosofiavdelingen som den er et underholdningsmiddel på pikerommet. Dette er fordi protagonisten, Floria, dramatiserer sitt brev med intime tilståelser, samtidig som at hun inviterer leseren inn i et historisk univers av vidunderlig karakter. Gaarder har utvilsomt tatt en grundig gjennomgang av Augustins Bekjennelser, samt fordypet seg i et hav av latinske ord og uttrykk før han satte seg i gang med skrivingen. Man blir derfor nødt til å holde tungen rett i munnen idet man starter, da brevet er maskert med en haugevis av fotnoter som forklarer diverse aforismer og visdomsord Floria bruker. Flere av disse fotnotene kommer med en gratis oversettelse til latinsk, og er derfor eminent lesning for den glade språkviter. I tillegg kan de som ikke er like bevandret i den filosofiske løype føle seg oppmuntret til å utvide sitt akademiske repertoar. Forhåpentlig (og mest sannsynlig) har Gaarder, som med flere av sine andre bøker, mestret å øke interessen for oldtidens filosofer og de antikke språk blant sine lesere.

Vita brevis – Livet er kort 

Bokens tittel, Vita Brevis, som på latinsk betyr «Livet er kort», reflekterer temaet som ligger og buldrer under overflaten av Florias bristende erklæringer. Og er det én ting denne verdenspandemien har lært oss, så er det at livet er altfor kort til å ikke nytes. Floria har skjønt dette etter åresvis med isolasjon og ettertanke. Ved å skrive et brev til det eneste menneske som elsket henne, men som også isolerte henne og kastet skam over hennes eksistens, gjør hun et siste, tappert forsøk på å invitere ham inn i nytelsen igjen. Dessverre blir det tydelig som dagen at dette er et dødfødt forsøk, når leseren etterhvert skjønner at Augustins livslyst synes å være bortført til evig tid etter at han forvillet seg inn i teologenes høytstående syn på avholdenheten. Det virker som at Floria blir smertelig klar over dette mot slutten av sin to hundre sider lange monolog, og bestemmer seg således for å avslutte sine notater med å «befri sin sjel», som hun kaller det.

«Det er ikke Gud jeg frykter» skriver hun. 

«Jeg føler at jeg lever med ham allerede, og er det da ikke også han som har skapt meg? Det er ikke nasareer som holder meg tilbake heller, kanskje var han virkelig en Guds mann. Var han ikke dessuten rettferdig mot kvinnene? Det er teologene jeg frykter. Måtte nasareens Gud tilgi dere alle for all den ømhet og all den kjærlighet som dere bet av. Jeg har talt og befridd min sjel. Og nå, nådige biskop, nå skal det drikkes!» 

Etter siste side blir man sittende igjen med en uggen klump i halsen. Livet er virkelig for kort til å bruke sine siste, åndende dager på å frykte. For kort til å bære nag, til å føle skam og for kort til å angre seg over at man tross alt er et menneske. En levende, åndende Guds kreasjon, med kjødelige lyster som skal bære frukter til den neste generasjonen. Hadde Augustin klart å tilgi sin egen skapelse, hadde han gått tilbake til Floria. Han hadde talt sitt siste farvel med datidens teologer og all den sedelige ondskapen de overførte til oss dødelige, og han hadde levd mange syndige, lykkelige dager sammen med det eneste mennesket som fikk ham til å føle på denne guddommelige, oversanselige følelsen vi kaller kjærlighet. 

Måtte Florias ærlige ord nå ut til alle dere andre som nå sitter fast i isolasjonens dødelige avholdenhetens kammer. 

Mange av sommerens demonstrasjoner i New Mexico i USA var
Kapittel 6: Ned med Nissefar! Etter at Esbens raske føtter
En tøylesløs ikonoklasme herjer for tiden i Vesten i en