Einar Duenger Bøhns innlegg «Hva er kreativitet?», publisert 26. oktober 2022 i Sivilisasjonen, minnet meg på en uting i kulturen som har plaget meg lenge. Første del av innlegget foreslår en definisjon av kreativitet og presenterer et interessant syn på fenomenet. Andre del stiller spørsmål om hvem som kan utøve kreativitet. I følge Bøhn er målrettet aktivitet en forutsetning for kreativitet og han konkluderer med at mennesket er i en særstilling da vi er det eneste vesenet som kan utøve kreativitet og samtidig forstå at vi er kreative. Noen dyr kan utøve kreativitet, men det er mennesket som bedømmer dem som kreative. Naturen kan ikke være kreativ da den ikke kan utøve målrettet aktivitet, og mennesker som bedømmer naturen som kreativ gjør seg skyldig i antropomorfisme.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag!
I praksis ser jeg også på kreativitet som noe rosverdig, men Bøhns forståelse av fenomenet synes å være gjennomsyret av menneskets svulstige syn på seg selv. Man kan rose menneskelig kreativitet og kalle det en dyd, men dyden blir last så snart man innser at rosen er selvsmiger; mennesker som roser mennesker som lager regler for hvorfor andre eksistenser fortjener mindre grad av ros eller ingen ros overhodet.
Hensikten med dette innlegget er imidlertid ikke å foreslå en alternativ definisjonsformel for kreativitet, men snarere å påpeke at Bøhns definisjon bygger på problematiske antagelser om mennesket og naturen som til sammen utgjør et destruktivt dogme.
Problematisk dualisme
Jeg har særlig vanskelig for ideen om at det finnes et objektivt skille mellom mennesket og natur slik Bøhn tar for gitt, blant annet i form av de tre kategoriene mennesker, dyr, og naturen. Med utgangspunkt i dette rammeverket utvikles forståelsen av kreativitet blant annet gjennom følgende antagelser; at mennesket kan ha intensjon; at noen dyr kan ha intensjon; at naturen ikke kan ha intensjon. Denne dualistiske oppfatningen har etter mitt skjønn i større grad formodningen mot seg enn antagelsen med seg. Hvis man likevel godtar en slik dualistisk antagelse, og tilføyer at kun mennesker og noen dyr kan utføre målrettet aktivitet, ender man i bildet om menneskene (og noen dyr) som fullstendig adskilt fra naturen og naturens prosesser.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Fra et slikt antroposentrisk deskriptivt verdensbilde er veien kort et antroposentrisk normativt verdensbilde med tilhørende verdihierarkier hvor hann-mennesket alltid troner øverst og suverent. Verdihierarkienes betydeligste konsekvens er ikke å sikre proporsjonale prioriteringer for kategoriene som omfattes av dem, men å rettferdiggjøre diskriminering, utnytting og vold mot kategorier av lavere rang og utenfor hierarkiet. Det finnes utallige eksempler fra historien; kvinner undertrykkes fordi de skal slave i hjemmet og for mannen, slaveri aksepteres fordi slavene er å anse som dyr, dyr kan mishandles fordi de har lavere verdi enn mennesker. Dette er selvsagt ikke et argument mot den dualistiske antagelsen i seg selv, men man kan spørre seg om dualismen er et produkt av at vi plasserer oss selv på toppen av verdihierarkiet; at naturlig seleksjon og egoistiske gener har drevet oss inn i et antroposentrisk normativt paradigme og således beskriver vi verden slik vi opplever den med oss selv som eneste verdireferanse og som selvfølgelig, uomtvistelig midtpunkt og høydepunkt i skaperverket.
Antropomorfismeinnsigelsen – «at vi tillegger ikke-mennesker, i dette tilfellet naturen, menneskelige egenskaper» – er for øvrig uløselig knyttet til dette antroposentriske verdensbilde. Innsigelsen kan med god grunn brukes til å påpeke at ikke alle naturlige prosesser som minner om menneskelig atferd har det samme ved seg som menneskelig atferd, men oftere enn ikke strekkes innsigelsen tynn og reduseres til en tørr mal for å avvise syn som utfordrer statusen til det bibelske mennesket.
Mennesket som del av naturen
Det finnes heldigvis mer ydmyke måter å betrakte verden på. Et menneske kan selvsagt ikke unngå et menneskelig verdensbilde, men det krever ikke altfor mye å vri litt på utgangspunktet. Dersom man trer ut av den kristenkulturelle forutinntattheten og starter med antagelsen om at naturen omfatter mennesker og deres adferd, så følger det at naturens prosesser inkluderer målrettet aktivitet eksemplifisert blant annet ved menneskets intensjonelle adferd; at alt ved mennesket er natur.
Jeg har mest til overs for denne monistiske antagelsen. Først og fremst trenger man ikke omfattende religiøs indoktrinering for å veve inn en utrolig forklaringsmodell i menneskets kollektive underbevissthet – evolusjonsteori er tilstrekkelig! Dernest gir den monistiske antagelsen rom for et langt mer nysgjerrig og mindre navlebeskuende verdensbilde. I stedet for å avfeie prosesser som minner om kreativitet som antropomorfisme, bereder man grunnen for å undre over hvor opplevd intensjon kommer fra, hva intensjonens evolusjon er.
Man trenger ikke lete lenge for å finne andre prosesser i naturen som ligner på intensjon og målrettet aktivitet – det holder å bli kjent med en hvilken som helst hund. Erfaringen med hunden som et intensjonelt vesen er fullstendig uproblematisk under den monistiske antagelsen. Den dualistiske antagelsen trenges derimot opp i et hjørne. Erfaringen med hunden må tvinges inn i tankegodset og man ender med å opprette nye uforklarte kategorier som ligger mellom mennesket og natur, for eksempel Bøhns anførsel at «beskrivelsen som kreativ blir mindre og mindre passende i bevegelsen fra voksne mennesker til små barn til dyr til naturen».
Fenomenet intensjon
Både den dualistiske og monistiske antagelsen, kombinert med antagelsen om at intensjon i gjengs forstand finnes, har et forklaringsproblem og er vanskelige å godta med mindre man tror på en eller annen form for gud eller vilje i naturen. Den dualistiske antagelsen – at menneskene er noe annet enn natur – antyder sterkt at menneskene også kommer fra noe annet enn natur. Den monistiske antagelsen – at alt er natur, herunder intensjon i gjengs forstand, eksemplifisert gjennom menneskelig målrettet aktivitet – setter døren på gløtt for bevisstheter i alt, inkludert en eller annen form for kosmisk bevissthet.
Den minst intuitive antagelsen, og den som kanskje krever minst ontologisk gjetting, er at fenomenet intensjon i gjengs forstand ikke finnes og derigjennom finnes heller ikke handlingsbasert gjøren og målrettet aktivitet. Under denne antagelsen, kombinert med den monistiske antagelsen, kommer man til at det kun er materielle forskjeller mellom Bøhns eksempler om «å søle kaffe» og «å lage kaffe». Begge hendelsene avstedkommer ulike prosesser, en som klager over uflaks og en som hevder intensjon, men dette er naturlige konsekvenser av, og ikke opphavet til, det å søle og det å lage. Man kan med andre ord anse natur for å omfatte prosesser som reflekterer over andre prosesser, vurderer dem, og av og til kategoriser dem, for eksempel under merkelappene intensjon, vilje og kreativitet.
Dekadent hierarki
Både denne siste antagelsen og den monistiske antagelsen bereder grunnen for et verdensbilde hvor mennesket prioriterer annen natur som om det er oss selv det gjelder. Det antroposentriske verdensbildet – som gjennom historien har rettferdiggjort og oppmuntret til fullstendig vanskjøtsel av våre omgivelser – utfordres.
Hva har så dette å si for Bøhns tanker om kreativitet? Så vidt jeg kan bedømme finnes det ingen overbevisende holdepunkter for synet på mennesket som noe annet enn natur. Beklageligvis har dette verdensbildet rustet fast i altfor mye menneskelig tenkning i form av et dogme som avstedkommer diskriminering, undertrykkelse og vold av og mot menneskegrupper, av og mot dyr og annet ikke-menneskelig liv, og av og mot resten av naturen.
Det er således ikke uproblematisk å sette kreativitet i mennesker over kreativitet i dyr eller det som kan minne om kreativitet i naturen for øvrig, og det er ikke trivielt å løfte menneskene ut av naturen. Det dualistiske tankegodset er smidd i menneskets selvoppfattede særstilling som over og utenfor naturen og som skaperverkets nav. Et slikt verdensbilde springer ut av en underliggende struktur av selvforherligelse og nedvurdering av dyr og natur som noe man ikke trenger å ta hensyn til, og som må vike for selv den minste menneskelige forlystelse. Dessverre for naturen (herunder oss selv) etterlever det moderne mennesket bibelens oppfordring nøyaktig og intenst; «vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere».
