Bergenspatriot og initiativtager Roger Iversen rørte åpenbart ved en nerve da han i sommer hedret mangemilliardær John Fredriksen med en stjerne på Bergens Walk of Fame. Raseriet florerte blant en gruppe mennesker. Å hedre en styrtrik mann som attpåtil taler det norske skattevesenet midt imot – slikt gjør man da ikke!
I Norge er det mer akseptert å hedre de som bruker verdier enn de som skaper dem.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Definisjon av et forbilde
Det var midt i beste agurknyttsendetid at det ble kjent at Fredriksens navn fikk pryde en av de mange Walk of Fame-stjernene i Bergen. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Som den første godhetsposøren i saken, teipet tidligere mottaker av hederen, skuespiller Helge Jordal, over sitt eget navn i protest mot utdelingen.
I etterkant fulgte en rekke kritiske artikler i bergenspressen og innlegg fra tidligere stjernemottakere, som de aller fleste synes å mislike plutselig å komme i selskap med Fredriksen. Sarkastisk ble det spurt: Hva gjør ham til et forbilde?
Fredriksen er en mann hvis formue – som han bygget opp fra «ingenting» – har resultert i titusenvis av arbeidsplasser. Han regnes som den rikeste nordmannen gjennom tidene. Likevel regnes det av noen som et betimelig spørsmål å stille: Hva i huleste gjør ham til et forbilde?
«Kun fordi han er rik»?
I debatten som raste ble det blant annet kritisert at Fredriksen hadde liten tilknytning til Bergen, det ble hevdet at hans forretningsdrift var ufin og påpekt at han betalte sin skatt til Kypros og ikke til Norge. Prisutdeler Iversen forsvarte tildelingen ved å peke på at Fredriksen har gjort mye for Norge gjennom de forretningene han har bygget opp, og således fortjener heder.
Hvorfor er ikke tidligere stjernemottakeres svake tilknytning til Bergen like kraftig kritisert? Hvorfor er ikke tidligere stjernemottakeres forretningsdrift eller skattebetaling blitt ettergått i sømmene med like stor lidenskap?
Gang på gang ble det stilt spørsmål om hvorvidt Fredriksen ble hedret med stjerne «kun fordi han er rik». Jeg kan ikke hjelpe for å tenke at et minst like passende spørsmål er om Fredriksen mottok så mye hets «kun fordi han er rik».
Skambelagt rikdom
Personlig har jeg ikke noe behov for å forsvare alt Fredriksen bedriver, da jeg hverken har særlig sans for oppdrettslaks eller de investeringene han har gjort i modernistisk kunst. Men det er et sidespor. Poenget mitt er at når en mann har bygget en industri og en formue, er dette noe som i seg selv fortjener heder, ikke hets.
Når man leser de mange meningsinnleggene som kom i kjølvannet av Fredriksen-hedringen, skulle man tro at det var snakk om at stjernen ble utdelt til et regelrett monster. Det er få blant kritikerne som anerkjenner hans rikdom som noe beundringsverdig overhodet. Snarere tvert imot, det inngår som en del av kritikken. Og her kommer vi til kjernen av det hele: Det er et usunt samfunnssyn når man nærmest må forsvare seg fordi man er rik.
Det er et syn som bygger på en idé om at den med den største pengesekken har blitt rik på bekostning av andre, og at denne således står i takknemlighetsgjeld til samfunnet. Populære skjellsord om bemidlede mennesker har sprunget ut fra denne typen ideologi: «velferdsprofitør», «laksebaron», «skatteflyktning», for å nevne noen. Kanskje får denne typen holdning visse folk til å føle seg bedre i den evige gleden over å «sparke oppover», men at det oppmuntrer til mer verdiskapning kan man neppe hevde.
Den nedlatende holdningen mot vellykkede forretningsfolk er forkvaklet, men dessverre typisk norsk.
Å bruke, ikke bygge
Hvorfor sitter det så langt inne for mange nordmenn å skryte av at noen har klart å lage nye arbeidsplasser, bygge opp en formue og skape verdier? Er det kun de som bruker penger – enten sine egne eller andres – som fortjener status som forbilde? Når man ser på all den ubestridte hederen som gis til ulike politikere og statsstipendierte kunstnere kan det nærmest virke sånn.
Styrtrike mennesker kan selvsagt fortjene kritikk av ulike grunner, men ikke fordi de er rike. Har man klart å bygge opp en formue og skape verdier, er dette noe som fortjener respekt – og til tider kanskje også aldri så lite heder.
