– Hennes blikk tilbake, rettet mot det som allerede var dømt til undergang, forvandlet Lots kone til et monument over nostalgiens dødelighet. Slik trues også Europa av å vende seg mot det tapte – mot illusjoner om trygghet, etterkrigstidens orden, imperiedrømmer og kapitalismens «business as usual», skriver Sara Tezchner.
23 Da solen steg opp over landet, og Lot kom til Soar,
Mosebok 19, 23–26 – Fortellingen om Lots flukt
24 lot Herren det regne svovel og ild over Sodoma og Gomorra fra Herren, fra himmelen.
25 Han ødela disse byene og hele sletten med alle innbyggerne og alt som vokste på marken.
26 Men Lots kone som fulgte etter ham, så seg tilbake, og hun ble stående som en saltstøtte.
Lot, som var nevø av Abraham, bodde i byen Sodoma sammen med sin familie. Ifølge Bibelen var Sodoma og Gomorra byer gjennomsyret av ondskap, vold og urett, og Gud besluttet derfor å ødelegge dem.
To engler kom til Sodoma og ble tatt imot som gjester i Lots hus. Da byens menn samlet seg utenfor og krevde å få utlevert fremmedmennene for å krenke dem, nektet Lot. Han tilbød i desperasjon sine egne døtre, men englene grep inn og slo angriperne med blindhet. Etter dette ba englene Lot om å ta med seg sin familie og flykte, for byen skulle ødelegges. Da Lot nølte, tok englene ham, hans kone og deres to døtre i hendene og førte dem ut. De fikk en streng beskjed: «Flykt for livet! Ikke se deg tilbake, og stans ikke på sletten. Flykt til fjellene, så dere ikke går til grunne!»
Lot ba om å få flykte til den lille byen Soar i stedet for fjellene, og Gud gikk med på dette. Ved soloppgang lot Herren det regne ild og svovel over Sodoma og Gomorra. Hele sletten ble ødelagt – byene, innbyggerne og all vegetasjon. Mens familien flyktet, så Lots hustru seg tilbake mot byen. Da ble hun forvandlet til en søyle av salt. Lot og hans to døtre nådde Soar i live, mens Sodoma og Gomorra lå igjen i aske og ruiner.
Gomorra kan beskrives som et sted der alle grunnleggende prinsipper for menneskelig sameksistens var brutt ned. Byen fremstilles som gjennomsyret av vold og brutalitet, der fremmede møttes med trusler og mishandling i stedet for gjestfrihet – et av antikkens helligste idealer. Grenser ble ikke respektert; de som søkte husly, ble krenket og utsatt for overgrep, slik historien om mennene i Sodoma viser. Profeten Esekiel (16:49) beskriver synden som stolthet, fråtseri og likegyldighet til de svake – en arroganse som gjorde at de fattige og sårbare ble utnyttet i stedet for beskyttet. Seksualiteten ble forvrengt til et våpen for dominans og makt, ikke en kilde til kjærlighet eller intimitet. Fortellingen understreker at dette ikke var isolerte handlinger, men en kollektiv korrupsjon: hele byen var gjennomsyret av urett, og det fantes ikke rettferdige mennesker igjen.
Dermed blir Gomorra et arketypisk bilde på et fellesskap uten moralsk kompass, der loven ikke lenger beskytter de svake, og der makt, vold og kontroll definerer alt. I denne forstand kan Gomorra også forstås som en metafor for situasjoner der enkeltmennesker opplever de samme mekanismene: å bli møtt med vold og svik i stedet for omsorg, å få sine grenser brutt av dem som skulle verne, å bli gjort til den svake som utnyttes mens gjerningspersonene beskyttes, og til slutt å presses til å flykte – igjen og igjen – fordi ødeleggelsen er total og ingen vei tilbake finnes.
Gud lot ild og svovel falle over Sodoma og Gomorra fordi alt var gjennomsyret av urett, og ingen redning lenger var mulig. Fortellingen bærer følelsen av absolutt sammenbrudd: hjem blir til ruiner, og flukten er ikke et valg, men en skjebne. Gomorra er mer enn en by – den er bildet på et fellesskap der rettferdighet er utslettet og menneskelighet gått tapt. Når dommen faller, er det erkjennelsen av at intet kan repareres; den eneste veien er å gå. Ingen nostalgi, bare den harde nødvendigheten: å forlate alt bak seg, for å bli er å gå under.
Et monument over nostalgisk dødelighet
Europa står i dag i en situasjon som kan speiles i fortellingen om Lots kone. Europa står i dag som Lot på flukt fra Sodoma
Hennes blikk tilbake, rettet mot det som allerede var dømt til undergang, forvandlet henne til et monument over nostalgiens dødelighet. Slik trues også Europa av å vende seg mot det tapte – mot illusjoner om trygghet, etterkrigstidens orden, imperiedrømmer og kapitalismens «business as usual» – selv når ruinen allerede brenner foran oss: krig, klimakatastrofe, autoritære krefter, voksende ulikhet. Om vi fester blikket på det som er borte, i stedet for å handle midt i sammenbruddet, stivner vi som en saltstøtte – ute av stand til å tre inn i en fremtid som ennå kan skapes. Det finnes intet rom for nostalgi.
I en europeisk sammenheng kan fortellingen om Lots kone leses som en advarsel mot å klamre seg til illusjoner om fortiden i stedet for å møte de krisene som allerede former vår samtid. Nasjonalisme og forestillinger om etnisk renhet søker en mytisk homogenitet som aldri har eksistert, mens stormakters imperiedrømmer vitner om en vilje til å gjenta koloniale prosjekter i stedet for å erkjenne den urett de bygget på. Også ideen om «business as usual» fungerer som en form for tilbakeblikk, der klimaendringer, økonomiske ulikheter og geopolitiske konflikter behandles som justerbare avvik snarere enn tegn på systemisk sammenbrudd.
Nostalgien etter etterkrigstidens stabilitet eller 1990-tallets globaliseringsoptimisme bygger på en tilsvarende illusjon, siden disse periodene hvilte på skjøre og uholdbare strukturer. Den teknokratiske fornektelsen – troen på at teknologi alene kan redde oss – blir en passivitet som utsetter de dypere politiske og etiske endringene. Å «se seg tilbake» betyr dermed å stivne i modeller som ikke lenger gir svar, i stedet for å bevege seg fremover og bygge på nytt i en virkelighet som allerede er endret. Katastrofen er ikke en fremtidig hendelse, men et faktum vi lever i nå. På et psykoanalytisk nivå kan dette forstås som møtet med das Ding – det reelle som allerede har inntruffet, men som fortrenges for å opprettholde fantasien om at det verste ennå kan unngås. Vi fortsetter å handle som om klimakollaps og krig tilhører fremtiden, selv om vi allerede lever i ruinene.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Menneskets gjentagelsestvang
I psykoanalytiske termer kan tilbakeblikket forstås som en manifestasjon av Freuds gjentagelsestvang – en dragning mot å gjenta og vende tilbake til en tapt helhet som aldri egentlig eksisterte. Nostalgiens bilder av etterkrigstidens sosialdemokrati eller 1990-tallets globaliseringsoptimisme fungerer som fantasmatiske skjul for de strukturelle voldene de hvilte på: kolonialisme, økonomisk utnyttelse, sosial eksklusjon. Som Žižek påpeker, var denne «stabile fortiden» alltid en illusjon; å se seg tilbake er å stivne i et fantasmagorisk begjær, en saltstøtte av lengsel etter det som aldri var.
Kapitalismen fremstår i denne sammenhengen som det store Andre, en struktur som organiserer subjektets begjær og som til og med i sin krise tilbyr nye måter å ønske på – nye objekter, nye forbrukerposisjoner, en pervers mulighet til å nyte selve katastrofen. Dermed kan den ikke kollapse av seg selv: den gjenfødes i hver krise, gjennom ødeleggelsen den selv frembringer. Når de gamle ordenene bryter sammen, åpnes rommet for det Lacan beskrev som det reelle av frykt – en tomhet som fylles av nye autoritære fantasier. Fascismen returnerer ikke som en kopi av 1930-tallet, men som vår tids symptom: globalisert, digitalisert, næret av angst, ulikhet og geopolitisk uro, og den tilbyr et imaginært fellesskap – et «vi» mot «de andre» – som dekker over den reelle mangelen i systemet.
Samtidig oppløses verdensordenen som ga en illusjon av stabilitet, først under den kalde krigens binære logikk, deretter i den post-1990 globale orden. I dag er det store Andre fraværende: ingen sentrum, ingen garanti, bare ustabile blokker, kriger uten slutt, og en symbolsk ramme som smuldrer. Troen på teknologi som frelse fremstår da som en fetisjistisk benektelse – vi vet godt at krisen er systemisk, men likevel tror vi at AI, grønn energi eller vitenskap alene vil redde oss. Teknologien blir et substitutt for handling, en fetisj som tillater oss å utsette spørsmålet som virkelig haster: hvordan transformere de sosiale og økonomiske strukturene som produserer katastrofen vi allerede lever i.
Stemmen som kaller en videre
Vi kan ikke bli værende i Gomorra, og vi kan heller ikke snu oss mot den – for tårene over det som brenner bak oss forvandler oss selv til salt. Lots kone ble stivnet i sorgen, fanget av sitt eget tilbakeblikk, og Orfeus mistet Eurydike i det øyeblikket han ikke klarte å stole på mørket, på håpet som ennå ikke hadde tatt form. Slik er også Europa i dag: Hvis vi vender oss tilbake til ruinene – til imperienes drømmer, til nostalgien om en stabil fortid, til illusjonen om trygghet – forsteines vi, og blir selv minner om en sivilisasjon som ikke kunne bevege seg fremover. Selv når alt er i Guds hender, når skjebnen virker uklar, er det eneste håpet å fortsette å gå: å stole på at veien åpenbarer seg først i det vi ikke snur oss. Å ikke se tilbake er ikke likegyldighet, men en hard vilje til å bære savnet og likevel insistere på bevegelsen – for ellers mister vi både kjærligheten, fremtiden og oss selv i samme øyeblikk.
Det som kanskje holdt Lots kone tilbake, var ikke bare sorgen, men identifikasjonen: En del av henne var fortsatt vevd inn i Sodoma, i det moralsk korrupte som likevel hadde vært hennes hjem. Selv om hun var blant de få som Gud hadde valgt som rettferdige, bar hun fortsatt med seg en lojalitet til det som var ødelagt – for det er alltid hardt å gi slipp. I dypeste forstand betyr det å gå videre en erkjennelse av at man aldri helt hørte til i det gamle, at man i sitt innerste er annerledes, utvalgt, fremmed. Men nettopp derfor er blikket bakover også en form for kjærlighet: et desperat forsøk på å redde det man en gang kalte sitt, det man fortsatt er stolt over, selv om det var gjennomsyret av fordervelse. Og likevel er motet å gå uten å se seg tilbake et guddommelig mot – en tillit til at kjærligheten ikke ligger i å klamre seg til ruinen, men i å følge den stemmen som kaller en videre, selv når det betyr å forlate alt bak seg i flammer.
