– Vi forvalter stedet bare i en kort periode. Til syvende og sist tilhører Saxenborg byen og historien, sier Jorunn og Torgeir Moslet.
Bak de ærverdige veggene på Trondheims best bevarte lystgård har et omfattende restaureringsarbeid pågått i over et tiår. Jorunn og Torgeir Moslet, to ildsjeler innen bygningsvern, har med utrettelig innsats pustet nytt liv i staselige Saxenborg av Rønningen.
Fra lukket gårdstun til åpent møtested
Saxenborg Gård ble oppført mellom 1811 og 1812 av handelsmann Ole Olsen Qvam, og var opprinnelig et landsted for borgerskapet, et fristed fra byens kloakklukt og mas. Stedet har en rik historie, men for mange trondhjemmere har det vært et mystisk og utilgjengelig sted.
– Både faren min og jeg er vokst opp oppe i gaten her, og ingen av oss har noensinne sett folk på Saxenborg. Vi har gått forbi her hver eneste dag omtrent, forteller Torgeir Moslet, som sammen med Jorunn Moslet kjøpte eiendommen i 2013.
– Nå har vi snudd det og åpnet det opp. Inntil vi skal gi stafettpinnen videre om noen år.
Dette er en del av en større visjon om å dele Saxenborgshistorie og skjønnhet med byens innbyggere. Tunet, som mange beskriver som å komme inn i en annen verden, er et autentisk, lukket gårdsrom, der det opprinnelige preget er intakt.
Bygningsvern som Kirsten Giftekniv
Jorunn og Torgeir Moslet er ikke hvem som helst; de er det som kalles ildsjeler. De drev hver sin bedrift innen bygningsvern: Jorunn med Malingssvenneriet AS, og Torgeir med Tradisjonsbygg AS.
– Jeg drev en malingsfaglig bygningsvernbedrift. Mens Torgeir drev det samme innenfor tømring. Og så treftes vi på konferanser og kurs, og så var det veldig hyggelig, forteller Jorunn.
– Ja, veldig hyggelig, tilføyer Torgeir med et smil.
De to slo seg sammen både som par, og som forretningspartnere.
– Vi slo sammen bedriftene til ARV AS (Antikvariskrestaureringsverksted), fortsetter Jorunn.
Sammen har de bygget opp et imponerende kompetansesenter, komplett med smie og et bredt nettverk av fagfolk, som gjør dem i stand til å ta på seg store restaureringsprosjekter. Deres filosofi er tuftet på tradisjonelle metoder og materialer.
– Vi driver med bygningsvern, og da jobber vi med tradisjonelle, autentiske verktøy, materialer og bindemidler. Det er mye linolje, tran, eggtempura, tjære og den slags overflatemidler. Tjæren er vel det eneste man ikke kan drikke. Ellers er alt giftfrie bindemidler, forklarer Jorunn.
De har et eget pigmentverksted hvor de blander alle farver på bestilling, og butikken deres forhandler produkter som ellers er vanskelig å få tak i.
– Albäck og Ottosen er svært gode på hvor de har avlingene fra og hvilke prosesser det går gjennom. Det sier mye om egenskapene til malingen, så det er viktig, sier Jorunn og peker på farvepigmentene som brukes til å blande ut eggtempura-maling.
– Det skal blandes nesten som en majones med ferske egg. Gjerne økologiske, sier hun.
For den uinnvidde, kan du forklare forskjellen på eggtempuraog linoljemaling når det kommer til bruksområde og utseende?
– Man får en mattere overflate med eggtempura. Det får man ikke med ordinær linolje. Da må man ha et matteringsmiddel oppi som gjør at den får en helt annen konsistens, svarer Jorunn.
– Leonardo malte Mona Lisa med eggtempura, skyter Torgeir inn.
Men det sies at han brukte valnøttolje, som skal være mer varig enn linolje.
– Ja, det har jeg også hørt, bekrefter Jorunn.
Et verksted med sjel og gjenbruk
Paret viser stolt rundt på lystgården, som rommer både butikk, pub og selskapslokaler, snekkerverksteder, vindusrestaureringsverksteder og verksted for fargepigmentering. Bygningsvernverkstedet har flere ansatte, og selv om plassen er begrenset, har de funnet kreative løsninger og produksjonslinjer.
– Vi har ikke så god plass, men lokalene er nå som de er. De ansatte og kunder er veldig tålmodige med hensyn til dette. Jeg tror de setter pris på rammen rundt. Det å jobbe et sted med sjel og vakker utforming. Det er et helt unikt miljø, sier Jorunn.
Gjenbruk er en viktig del av filosofien.
– Vi får jo ofte et tilbud om å ta over for eksempel gamle vinduer. Hvis de ikke kan restaureres, tar vi ut glasset og metallet, som kan gjenbrukes. For eksempel stormkrokene, hengslene og hjørnebeslagene. Vi pusser dem opp og selger dem videre. Sånn er det vi driver det meste her. I butikken her er det aller meste gjenbruksvarer, og de er av topp kvalitet, forklarer Jorunn.
Varige bygg for fremtiden
Med på omvisningen er Ola Ravn Hassel, som er sønnen til Torgeir. Ola er byggmester og deler Jorunn og Torgeirs visjon om å bygge med et blikk mot fremtiden. Han er også aktuell på NRK Super med serien Drømmerommet.
– Jeg er ikke en del av virksomheten her på Saxenborg, men har vært det tidligere. Selv om jeg også jobber med bygningsvern, er det mer rettet mot det moderne markedet hvor jeg blant annet tegner og prosjekterer bygninger, forteller Ola.
Hva har du lært fra tiden der du jobbet mer aktivt med bygningsvern?
– Det jeg har med meg inn i nybygg er kunnskapen om varighet. Målet mitt er å bygge bygninger som er varige. Jeg jobber sammen med arkitekter og byggmestre som deler den visjonen og så bruker vi kvalitetsmaterialer, sier han.
Ola reflekterer over en tapt kunnskap i byggebransjen:
– Før var læren om det gyldne snitt og proporsjoner regnet som tradisjonell kunnskap. Man finner mange av de samme forholdstallene i gamle trønderlån som i klassiske bygg. Dette har vært en tankegang i bygningskunsten som har forsvunnet. Nå er det kapitalinteressene som skal maksimeres, konstaterer han.
Fra saueavl til selskapslokaler
Historien til Saxenborg – eller Saxenborg av Rønningen, som dets fulle navn lyder – er mangfoldig og fortelles lidenskapelig av Torgeir. Ole Olsen Quam, den første eieren av lystgården, var en handelsmann som giftet seg til privilegier og drev en vellykket handelsvirksomhet. Han startet en skole for «allmuens barn», som det het den gang, og var valgt inn i magistratet, det fordums bystyret.
– Saxenborg ble i sin tid bygget som en gård for saueavl, med mål om å bedre allmuens bekledning, forteller Torgeir og plasserer det i en større historisk kontekst:
– Den tiden var det noen av de verste uårene i norsk historie. Ikke bare var det uhorvelig kalde vintre. Avlingene frøys,mens norske havner var blokkert av engelskmennene, ettersom Norge var alliert med Frankrike, gjennom unionsmakten Danmark i Napoleonskrigene. Fem prosent av Trondheims befolkning døde i hungersnød. Det var for øvrig under disse omstendigheter Terje Vigen rodde til Danmark for å skaffe såkorn, som Ibsen dikter om.
Etter Quams død i 1836 ble gården overtatt av Jacob Johannes Carstens, en kjøpmann fra Flensburg. Hans senere familie var geologer, som eide den frem til Moslet-paret overtok i 2013.
– Men ingen av dem har vært så interessert i bygningsvern, til tross for at de har bodd i et meget fint anlegg. Da vi overtok var det mye å ta tak i som ikke var blitt vedlikeholdt slik det burde, men det fine var at de heller ikke hadde bygd om eller ødelagt det originale, sier Torgeir.
Åpne dører
Nå som den historiske lystgården er tilbake i god stand, merker Jorunn og Torgeir at det blir stadig mer å gjøre med sine respektive bedrifter, og ønsker å fokusere på dette fremover. De har bestemt seg for at det beste for bygningen og byens befolkning, er om Saxenborg åpnes enda mer for befolkningen – da som et selskapssted med historisk sus.
– Vi håper å sette ut Saxenborg til serveringsvirksomhet, enten det er restaurant, bar eller kafé. Vi har så mye annet å gjøre at det er beste måten å sikre at bygget blir brukt på. Den er jo også bygd som et selskapssted, sier Torgeir.
De forteller at Saxenborg allerede har igangsettingstillatelse for drift av selskapslokaler og pub, og at lokalene er forberedt for servering. Hovedhuset har to flotte stuer og en glassveranda i første etasje som egner seg for selskapslokaler. Salen i 2. etage er omtalt som Trondheims vakreste rom, og gårdsplassen byr på muligheter for uteservering i helt unike omgivelser.
– Vi har allerede opprettet en pub her i det gamle vognskjulet. Det tok fem år fra vi søkte om tillatelse til vi fikk godkjenning. Da vi hadde VM-pub var det stappfullt her inne, og vi opplever stor interesse for å få satt i stand et serveringssted her i nabolaget, forteller de.
Byens bygning
I 2023 vant Saxenborg Gård, ved Jorunn og Torgeir, Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris, en anerkjennelse av det formidable arbeidet de har lagt ned i å bevare og revitalisere denne viktige delen av Trondheims kulturarv.
Det er et enormt arbeid dere har lagt ned i restaureringen. Hva er drivkraften deres?
– Det er meningsfylt å skape noe, og ta vare på historie. Da vi fikk anledningen til å gjenreise og tilbakeføre en så historisk plass, føltes det nesten ærefullt. Nå blir det enda mer fornøyelig hvis vi kan åpne den for byens befolkning, sier Torgeir og avslutter:
– Vi forsøker å etterlate plassen i bedre stand enn da vi overtok den. Deretter gir vi den videre. Vi forvalter stedet bare i en kort periode. Til syvende og sist tilhører Saxenborg byen og historien. Stedet tilhører omgivelsene.
