La oss hylle mannen ved å hylle fedrene. La oss feire lekenheten, lojaliteten, kreativiteten, omtanken og den voksende, uuttømmelige kjærligheten som en farsfigur kommer med i en familie, skriver Aftur S. Nerdrum på mannsdagen 19. november.
Å vokse opp
En liten gutt kommer til jorden. Han lærer seg å krabbe, gå og snakke. Han tegner med fargestifter, klatrer i trær og opplever livet ganske likt som det andre kjønnet. I tenårene begynner stemmen å vakle, hårveksten skyter fart, og det blir plutselig naturlig å sammenlikne utviklingstrinn. Jentene blir også mer og mer ulike. De vokser seg høyere enn ham. Samtidig blir det mer ubehagelig og sjenerende å tilnærme seg dem. I naturfagstimene undervises det nå om prevensjon og om hvordan pikene skal unngå å bli gravide. Å bli mor eller å ikke bli mor er et stort tema som mange synes er enten betent eller fint. Men hva med far? Den lille sitter pent og lytter. Kanskje er han for opptatt med andre ting til å ta innover seg at et barn tilhører far like mye som det tilhører mor.
Gutten blir etter hvert høyere. Det tar lang tid, men til slutt heves også blikket. Plutselig går interessene fra å handle om dataspill og sport til å kretse rundt kvinnen. Den naive trer inn i et mystisk univers som forblir like uforklarlig i ti år frem i tid som det er nå. Hvis han er heldig, blir han forelsket, og hvis han er enda heldigere, klarer han å se for seg et helt liv med vedkommende. Etter hvert blir lange netter med fyllekuler erstattet med samtaler om fremtidige barn og hva de skal hete. Den unge mannen og hans tilkommende ligger i sengen, ser opp i taket og drømmer seg bort til vargtimen møter dem. «Vi skal ikke endre oss når vi får barn», blir de enige om. «Vi skal være det ene paret som ikke gjør det».
Hadde foreldrene deres oppholdt seg i samme rom og vært vitne til samtalen, ville de humret godt. For å endre seg, gjør han. Endring er uunngåelig. Det er også grunnen til at hele den besværlige reisen som venter ham blir verdt det.
Å bli far
Så kommer millisekundet som blir starten på en sjelelig transfigurasjon. En forvirret sjel står i et sterilt rom og kikker inn i den lille skjermen som viser et bevegelig bilde. «Der er barnet ditt», får han høre fra sidelinjen. En obskur og uoppnåelig fantasi er plutselig blitt en realitet som det nærmest går an å ta og føle på. Han hadde vært innforstått med graviditeten en stund, men bevisstheten hadde ikke rukket å erkjenne fenomenet før han så de små romvesenføttene plaske rundt i fostervann på ultralyd. Hans mage eser jo ikke ut. Han blir ikke mer sliten og trett enn vanlig. Han får ikke en unnskyldning til å oppføre seg frekt eller til å kreve innkjøp av iskrem klokken tre på natten.
Nå derimot, kunne han, om ikke annet, ytre de gjennomgripende ordene overfor seg selv: «Jeg skal bli far». En setning som burde plantet en ro i ham, men som i virkeligheten gjorde ham kvalm og nervøs. Kan han skylde på hormonforandringer og et voksende foster som tar opp plass i magen? Nei. Han må håndtere kvalmen i stillhet og stå støtt ved sin ungmøy i nød. Dette forventes av ham, og han har heller ingenting imot det. Den eneste haken er vel at den sårbare bæreren av hans kommende barn ikke aner et fnugg om hvor redselsfylt hans hjerte også er. Mannen samler tankene og konkluderer med at alt helt sikkert vil endre seg når det lille vidunderet ankommer verden.
Og dagen kommer – med en eksplosjon av følelser og uforutsette vendinger. Alt endrer seg, men nervøsiteten forblir. Fødselen er over. Babyen er her. Det ble en gutt. Det ble gledestårer. Men hans nærmeste har nettopp overlevd en krig, og det føles mer naturlig å pleie henne enn den nyfødte akkurat nå. «Der er du, ja», tenker han, mens han rynker brynene og myser for å se etter likhetstrekk. En rotteliknende sak ligger og sover fredelig under sykehuspleddene i den lille kuvøsen. Idet han sammenlikner sitt eget barn med det baktalte kloakkdyret, blir han grepet av skyldfølelse. «En søt, liten rotte, da», hvisker han under pusten sin, som for å rette på skaden. Øyeblikket blir avbrutt av neste måltid. Den nyfødtes mor har nettopp våknet fra tidenes hvile. Hun kler av sykehuspleddene på sitt barn, løfter ham opp til sitt bryst og legger ham inntil seg med de kjærligste bevegelser. En lettelse synes å bre seg over hele henne idet suttingen begynner.
Han vil, men klarer ikke helt å forstå det helt ennå: Var det riktig å få barn? Når kommer den altoppslukende kjærligheten som gir livet den meningen menneskeheten bestandig har lett etter? Han legger lokk på engstelsen, og flytter oppmerksomheten over på ivaretakelsen av mor. Deretter følger barseldagene, som egentlig bare er en eneste stor gjørme av følelser, frustrasjon og bleieskift. Samtidig forsvinner timene som sand mellom fingrene. Nettene derimot, er lengre enn de noen gang har vært. Den lineære oppfatningen av tid opphører, og på en eller annen måte blir den økende empatien overfor den restituerende mor med på å forsterke kjærlighetsbåndet til det merkelige, lille nurket i krybben. Månedene som kommer gir nemlig lovnad om at et mulig bånd kan skapes. Etter et halvt år glir et fremmed ansikt sakte men sikkert over i det familiære. Den lilles blikk åpner en portal av karakter, lek og fortrengte barndomsminner. Nå er hverdagene interaktive, ikke like søvnige, gråtkvalte og stille som de aller første ukene etter fødsel.
Å være far
Dagen er her. Sønnen er blitt ett år. En lykkelig far sitter i godstolen sin med sitt stående, lattermilde avkom på fanget, og han er nå overbevist om at det tar nøyaktig tolv måneder etter fødselen for at en far virkelig skal føle at han passer inn i rollen. Stolt prater han med sine venner over fødselsdagsbordet. Blant kakekrem, ballonger og andre gråtende babyer, kan han nemlig informere om at han per dags dato kan le, tulle og spøke med krabaten sin. Han forteller at fra barnestolen ved frokostene, kommer respons, smilehull og en latterkrampe så god at det kiler i magen bare å høre på den.
«Vi er kamerater nå», sier han, med et vinnende smil. Mannen kikker til siden og møter øynene til sin sønns mor. De deler et forståelsesfullt blikk. Et blikk som leser flere kapitler med sterke ord om sårbarhet, fortvilelse, skam og lettelse. Det har ikke vært en enkel reise. Ikke for noen av dem. Hans partner slet med en overbelastet kropp, ammeproblemer, oppvåkninger og sterke humørsvingninger i kjølvannet av fødselen. Men på den annen side hadde hun i alle fall morsinstinktet i behold. Et instinkt som både hun selv og deres sønn synes å dyrke hver bidige dag. Babyen var som lim til hennes hud i flere måneder. Og når han på sitt tapre, selvoppofrende vis forsøkte å avlaste henne ved å bysse og bære, gråt barnet bare høyere. Han vred seg i stykker, kastet armene sine ut og ba innstendig om å få komme tilbake til mors armer.
Få snakker om hvor sårt det kan være for far å ikke føle seg prioritert av sin første og nyeste arvtager. Og ytterst få belyser hvor biologisk og naturlig det er at det ikke er det mest opplagte forholdet å dyrke helt i starten – ikke når det er en mor til stede med bryster fulle av livets eliksir. Dette vet han nå. Han vet også at det kommer en tid for alt. En tid der han kan få lov å være i fokus. En morgen der tårene renner fordi han forlater en bedrøvet toåring i barnehagen. En helg der det aller beste som kunne skjedd den lille, er at den tilbringes med far på fotballbanen, eller med stormkjøkken på skogstur. Disse tidene kommer, og da vil en far i alle hans evnerike farger blomstre frem i takt med blåveisen om våren.
Sønnen er nå seks år, og med tiden fikk de også en datter, som er blitt fire. En avslappet mor står og vinker i vinduet idet en rakrygget ektemann går av gårde med de to smårollingene, tidlig på morgenkvisten. Mor er både utsovet og intellektuelt stimulert. Det er helg, og hun kan gjøre hva hun vil. Strevsomme dager med byssing, amming og babyer klistret til nervesystemet døgnet rundt, er som borte med vinden. Nå har nemlig en ny formynder tatt på seg den største delen av oppdragerrollen. En formynder som lot vente på seg det første året med begge barna, men som i hederlig tålmodighet, kom sterkt på banen når de først trengte ham, utrustet med vill kreativitet og behersket disiplin. Slik er riktignok livet – det går i sykluser. Roller byttes på. Den ene tar støyten, kun for å overlate stafettpinnen til sidemann når tiden krever det.
En hyllest
Verden i dag synes å være full av sterke menn som med åpne armer tar på seg byrden som så lenge har ligget og hvilt på skuldrene til den selvoppofrende mor, og dette mener jeg er verdt å rope ut om.
La oss derfor hylle mannen ved å hylle fedrene. La oss feire lekenheten, lojaliteten, kreativiteten, omtanken og den voksende, uuttømmelige kjærligheten som en farsfigur kommer med i en familie.
Reisen som far begynner med ivaretakelsen av mor. Så med ett glir den over i et magisk landskap der eventyr, reiser, pedagogikk og aktiviteter står i sentrum. Det er en «heltens reise», i form av at den kommer med en dramatisk initiering, en renselse og en gjenoppdaget, maskulin kraft. Ingenting kan erstatte denne prosessen, og ingenting kan sammenlignes.
