Henrik Høeg skal ha ros for sin nytenkning. Har han tenkt på en korrektivrolle for en avdanket idrettsstjerne? Eller er det bare en snorklipper han ønsker seg? skriver J.K. Baltzersen i sin replikk.
Februar innledes i monarkiets tegn. 1. februar var dagen i 1587 Elisabet I undertegnet henrettelsesordren for sin filleniese Maria Stuart. Det var også dagen i 1908 at den portugisiske kongen og tronarvingen ble myrdet, en forsmak på den republikanske revolusjonen et par år senere. Vi innledet årets februar med pikante avsløringer fra Epstein-dokumentene. Tett på fulgte oppstarten av straffesaken og den rituelle behandlingen av og forkastingen av det jevnlige grunnlovsforslaget om republikk den 3. februar.
Henrik Høeg skriver i Sivilisasjonen nettopp på den 3. februar om et nytenkende forslag angående monarkiet. Vi skal visst erstatte arvemonarkiet med et valgmonarki. Han lufter en ordning der vi skal velge monark blant våre idrettshelter. Høeg nevner som eksempel på kriterier at det skal være OL-medaljevinnere. Hvorvidt denne foreslåtte ordningen best karakteriseres som et valgmonarki eller en aristokratisk republikk, kan diskuteres. Det kan også diskuteres hvorvidt idrettsstjerner er spesielt aristokratiske. Det er mest nærliggende å tro at en republikk vil gi en avdanket politiker som statssjef, men slik er det ikke per definisjon.
Høegs poeng synes å være at vi trenger en annen måte å velge en samlende gallionsfigur på for å unngå de dårlige arvingene. Det er noe i at monarkiet har forfalt. Det er blitt vingeklippet ned til fint lite mer enn gallionsfigurer. Samtidig har det forfalt sosialt.
Idretten har varierende grad av samlingsevne. Noen grener har supportere som nærmest hater hverandres lag. Utøvere innenfor slike grener har dog liten forekomst blant olympiske medaljevinnere, men Høeg åpner altså for at det ikke skal være så begrenset, og hvor havner vi da med disse supporterne? Hvis vi utelukker disse lagspillerne, er de øvrige samlende? Bjørn Dæhlie er et eksempel på en som har uttalt seg politisk, nemlig om formuesskatten. Hvis vi undersøker spørsmålet nøye, er det ikke sikkert at vi lander på at idrettsstjerner er så samlende som vi skulle tro ved første øyekast. Doping er ikke minst et fenomen som kan redusere deres aristokratiske karakter.
Høeg ønsker seg en samlende figur som er blant de aller beste blant oss. At statssjefen skal være samlende, har sine fordeler. Det sørger for stabilitet. Men det er gode grunner til at samlingsfunksjonen ikke er det aller viktigste. Når kommentatorer kommenterer kongens arbeidsprogram, får vi ofte høre at det er det konstitusjonelle som får prioritet dersom noe må velges bort. Blant de konstitusjonelle plikter er å motta ambassadører, holde statsråd og åpne Stortinget hver høst.
Den legendariske redaktøren av The Economist Walter Bagehot, skrev i dronning Victorias regjeringstid verket The English Constitution, hvor han hevdet at monarken hadde tre rettigheter, nemlig å bli rådspurt, å oppmuntre og å advare. Det er ofte blitt sagt at i vår form for monarki opptrer monarken som «sine rådgiveres rådgiver». Jordan Peterson kommenterte dronningens bortgang på selve dagen, 8. september 2022, på et stort arrangement han holdt i Manchester. Da fremstilte han monarken som en person statsministeren måtte skrifte til.
Det kan muligens være vanskelig å forestille seg at monarken kan ha noen som helst modererende effekt når man tenker tilbake på alt som kom fra det politiske systemet under pandemien, men vi vet ikke hva som foregår bak kulissene. Og en modererende effekt er det som ligger i både Bagehots rettigheter, begrepet «sine rådgiveres rådgiver» og Petersons skrifteanalogi. I tillegg er det en reservemyndighet ved at monarken formelt sett kan sette foten ned.
Fra vår egen historie er den mest betydningsfulle bruken av kongelig intervensjon abdikasjonstrusselen i forkant av avvisningen av tyskernes ultimatum i statsråd på Trysil 10. april 1940. Kong Olav skal også ha spurt sine statsråder om ikke et bilbeltepåbud var i strid med individets frihet.
Man kan selvsagt sette pris på en statssjef som snorklipper og samlingsfigur, men et statsoverhode er en konstitusjonell rolle. Selv svenskekongen, som er mer vingeklippet enn vår konge, gjennom Torekovkompromisset på 1970-tallet, beskikker og mottar ambassadører. Om han ikke gjorde dette, ville han neppe internasjonalt kunne ansees som statssjefen.
Henrik Høeg synes å ville gjøre oss av med arv som skiftemekanisme for statssjefen. Arv for denne rollen har imidlertid noen ikke helt uvesentlige fordeler. Blant disse er langsiktighet og oppdragelse til å fylle en rolle. Tronarvingene forberedes på sine roller gjennom lang tid. Så kan det selvsagt skje at man får uegnede arvinger. Det er et problem som er mulig å håndtere. Christian VII er eksempel i vår egen historie på at det ble håndtert. Erkehertug Otto, som ble Østerrike-Ungarns kronprins som fireåring i 1916, skrev i The Social Order of Tomorrow om en ordning med en form for dom i tilfeller der en tronarving er uegnet. Løsninger kan vi finne på det problemet.
Vi har redusert vår konge til litt mer enn en seremonimester. Dette lille tillegget kommer i skyggen, men det er potensielt modererende. Seremonimesterrollen har også potensial til å virke tildekkende på negative sider ved statsmakten. Tillegget inneholder også reservemyndighet, som kan komme godt med i en fremtidig krise.
Vi kan gjøre noe med at monarken er blitt så vingeklippet. Vi kan angre på vingeklippingen, spesielt hvis vi innser at mer demokrati ikke alltid er ensbetydende med bedre. Tenkere og filosofer som Alexis de Tocqueville, Bertrand de Jouvenel, Robert Nisbet, Friedrich August von Hayek og Friedrich Nietzsche har vært inne på at statsmakten har vokst som følge av den demokratiske utvikling. Vi senker våre skuldre fordi «staten er oss». Til og med maktfordelingens far, Montesquieu, sa at i demokratier forveksles folkets frihet med dets makt, og at samfunn som synes frie, kan tillate seg et høyere skattenivå.
Vi kan gjenreise en sterkere kongemakt. Det er åpenbart i strid med det rådende paradigmet for statsstyre, men det er ikke dermed sagt at det ikke lar seg gjøre på lengre sikt.
Sterkere fyrstemakt lar seg gjøre i Liechtenstein og Monaco. Vi kan jo undres på hvorfor det er akseptert der og ikke i de større europeiske stater. Det henger nok til dels sammen med massebevegelser og ideologiske konflikter med tilhørende politisert befolkning i de større statene.
Det kan også ha å gjøre med at folk i store stater kjenner på avmakt og maktesløshet. De holder fast på sin del av folkemakten nesten febrilsk. De skal ikke ha noe av at noen institusjoner begrenser denne makten. Man kan si de har en form for maktsjalusi. Domstolenes prøvingsrett blir tolerert, men selv denne blir utfordret. Det er paradoksalt, for den individuelle stemmeretten betyr svært lite i den store sammenheng, og utvidelse av demokratiet har ført til en mindre begrenset stat.
I mikrostater har man ikke den samme avmakten eller maktesløsheten, og fyrstemakt tolereres i større grad. Utenfor Europa, der demokrati ikke har oppnådd den samme stillingen, er det en annen sak. Der finner vi også store stater med utøvende monarki.
Det er nok et stykke til vi kan begynne på noen gjenreisning av kongemakt, men skal vi først begynne, kan vi kanskje ta som første steg at monarken sender tvilsomme utnevnelser av ambassadører tilbake til departementet for fornyet vurdering?
Henrik Høeg skal ha ros for sin nytenkning. Har han tenkt på en slik korrektivrolle for en avdanket idrettsstjerne? Eller er det bare en snorklipper han ønsker seg?
