Fra Aristoteles til Kant: de poetiske videnskaper reduseres til kunst og modernisme

Publisert 17. september 2020 av

Modernistene bygger ikke sine skaperverk på empirisk kunnskap — likevel krever de tilskuerens uforbeholdne forståelse. Med andre ord forsøker de å tvinge virkeligheten til å stemme overens med deres forestillinger. 

Tendensene har ligget og gruet en god stund — faktisk helt siden Opplysningstiden, hvis betegnelse er langt mer passende for datidens England og Frankrike, enn det tysk-romerske riket.

I Preussen på 1700-tallet levet nemlig den feirede tenkeren Immanuel Kant, som aldrig tok et fotsteg utenfor Königsberg. Ganske passende, forfektet han at vi ikke kan stole på våre sanseinntrykk og at vi dermed må legge oss i hendene på dommer syntetisk a priori. I klarspråk: fordommer i stedet for erfaring.

Og med et slikt tankesett skrev Kant, som hadde ett ringe kobberstikk i sitt hus (av Rousseau), en estetisk filosofi som har hatt alvorlige ringvirkninger på den vestlige verden. Abstrakt og konseptuell kunst kan lenkes direkte til hans idéer om det famlende geniet som ikke er klar over hva han gjør eller hvor han henter sin inspirasjon fra. Geniets evner, forteller Kant, er medfødt og kan derfor ikke læres bort til andre. Genistrekene er ikke «konsipert ut fra behag», og tilskueren kan bare avgi «rene smaksdommer» ved å vurdere verket med interesseløs distanse.

Faser i i filosofien

1800-talls filosofen Franz Brentano mente at filosofihistorien gikk i syklus og anså Kant og den tyske idealismen for å være bunnpunktet i filosofien. Han skrev om noe han kalte filosofiens fire faser, som ansvarlig redaktør for Sivilisasjonen Carl Korsnes går i dybden på i den siste episoden av Cave of Apelles. For Brentano representerte Aristoteles høydepunktet: den teoretiske fasen. I likhet med Kant, skrev den antikke filosofen også en estetikk — med den forskjell at han faktisk gikk ut i verden og foretok videnskapelige observasjoner.

Sansen for imitasjon, harmoni og rytme er naturinstinkter hos mennesket, bemerker Aristoteles i Poetikken. Han noterer seg at folk liker å se på bilder, fordi de kan gjenkjenne seg i dem. Videre fremhever han drama og skriver at selv en kort oppsummering av et teaterstykke må skape reaksjoner som frykt og medlidenhet hos tilhøreren.

Kjennetegnet ved den teoretiske fasen er at man studerer naturen og kommer med påstander basert på det man har observert. Dette kalles også for den videnskapelige metode, hvor tesen bestyrkes av å bli kritisert — slik at den kan videreutvikles.

Renessansemalerne representerer således denne fremgangsmåten, for eksempel ved at noen av dem dissekerte lik for å komme til bunns i menneskekroppens anatomi. Men bevarelsen av kunnskap er en evigvarende kamp og som Brentano påpeker, tar efterkommere den raskt for gitt.

Det ukritiske øye tar over

Michelangelo de Buonarroti skapte en spore for generasjoner av malere som kom efter ham — flere endte opp som hans trofaste mannierister. De efterlignet Michelangelo-modeller og glemte å studere naturen. Dermed gikk maleriet i Europa inn i den praktiske fasen, hvor man ukritisk fulgte en suksessfull oppskrift.

Det kan argumenteres at 1600-talls maleren Caravaggio maktet å snu et synkende skip med sine radikale arbeidsmetoder. Han fnøs av manneristenes «barnelek» og malte efter levende modell gjennom hele arbeidsprosessen.

Uansett hvordan man tolker de ulike bevegelsene i Renessansen og Barokken, kan man trygt si at det akademiske maleri i det 19. århundret markerte et skifte. Som Jan-Ove Tuv påpeker i Cave of Apelles-episoden med Korsnes, står malerne til slutt og laver aktstudier — som om de var ferdige verk. Med disse tendensene, samt de overfylte utstillingsstedene, er det ikke underlig at en gruppe malere gjorde «opprør» og banet veien for det impresjonistiske maleriet. Følger man Brentanos syklus, kan man kalle dette for den skeptiske fasen i maleriet. 

Kunsten oppløser fornuften

I dag befinner maleriet seg i den mystiske fasen. I realiteten kan man ikke lenger snakke om maleri, men kunst, som kan være hva som helst. Et modernistisk verk bestyrkes ikke av å bli kritisert. Det finnes ingenting å kritisere når det ikke lenger finnes noen kriterier. Ei heller skal det modernistiske verket underholde tilskueren, slik det klassiske maleriet gjør. Dets oppgave er å oppløse all fornuft.Så hvordan kan man vende tilbake til den teoretiske fasen? I Cave of Apelles-episoden, drøfter Tuv og Korsnes viktigheten av å gå tilbake og hente innsikt og inspirasjon fra tenkere og skapere fra tidligere tider — det vil si, tidligere høydepunkter i historien. Poenget er å skape et positivt alternativ som kan skape et rom for å komme oss raskere ut av dette filosofiske bunnivået.

Som en artsfrende av Edvard Munch og Sigbjørn Obstfelder portretterer
Hvordan kan du føye deg inn i samme rekken som
Foran en utstillingsvegg, finnes det tre typer mennesker. Den første