Brexit-asteroiden er i ferd med å tilintetgjøre den britiske økonomien. I alle fall er det hva vi ustanselig hører. Men hvor mye hold er det egentlig i fortellingen?
Det er nå fire og et halvt år siden Brexit trådte i kraft 31. januar 2020. Vi rår med andre ord over en stor mengde data. Data som utvilsomt vil vise at det har gått ganske så trått med den britiske økonomien post-Brexit.
En svart svane meldte derimot sin ankomst i kjølvannet av Storbritannias uttrekning fra Den europeiske union. I første kvartal av 2020 ble verden truffet av en pandemi, som rammet Storbritannia hardere enn de fleste europeiske land. Denne pandemien utløste en global resesjon.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Om man midt under en global resesjon tilskriver alle negative økonomiske trender Brexit – uten å foreta en komparativ analyse med andre land – er dette å begå en grov post hoc, ergo propter hoc-feilslutning.
Heldigvis ligger det perfekt til rette for et naturlig eksperiment: Storbritannia, Tyskland og Frankrike har alle blitt truffet av den globale resesjonen, men kun førstnevnte har forlatt Den europeiske union. Om effektene av Brexit har vært like kataklysmiske som hevdet, kan vi altså forvente at det har gått markant dårligere med den britiske økonomien enn med de to mest sammenlignbare økonomiene i EU.
Ved hjelp av nettstedet tradingeconomics.com kan vi med enkelthet sammenligne den britiske økonomien direkte med den tyske og den franske langs et stort antall indikatorer. For å få med oss trendene pre-Brexit, setter vi startdatoen for den komparative analysen nøyaktig ett år før Storbritannia forlot Den europeiske union 31. januar 2020. Brexit er markert med en sort strek.
For å gjøre ting mer interessante, overlates leseren til å finne ut på egenhånd hvilken av farvene som hører til hvilket land. Klarer du å finne Storbritannia?
Den første av i alt 16 økonomiske indikatorer vi ønsker å se på, er veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP):
Så de årlige BNP-vekstratene:
Deretter BNP per capita (tilgjengelige data kun til 2022):
Om vi bedømmer etter BNP-indikatorene alene, later det til å ha gått best med det blå landet i tidsrommet – og verst med det grønne.
Vi beveger oss videre til inflasjonsraten:
De fleste land opererer med et inflasjonsmål på to prosent. Å ligge himmelhøyt over dette er å anse som negativt. Derav kan vi slutte at det i intervallet har gått best med det røde landet, verst med det blå.
Gjeldsgrad av BNP:
Over perioden har gjeldsgraden av BNP økt mest for det røde landet, minst for det grønne.
Arbeidsledighetsraten:
Her har utviklingen tilsynelatende vært mest uheldig for det grønne landet, men prestasjonen til det røde landet har jevnt over vært meget dårlig.
Forbrukerkonsum:
På denne indikatoren har det gått noe bedre for det røde landet enn for de to andre.
Aksjemarkedene:
Her kan vi slutte at det har gått desidert dårligst med det blå landet.
Samlet eksport:
På dette målet har utviklingen vært mest positiv for det grønne landet, mest negativ for det røde.
Samlet import:
Nok en gang ser vi mest positiv utvikling hos det grønne landet. Det blå landet virker å ha gjort det svakest her, sett perioden under ett.
Handelsbalansen:
Overfladisk er det vanskelig å trekke noen klare konklusjoner fra dette.
Utenlandske direkteinvesteringer:
Heller ikke her er det noen av landene som skiller seg nevneverdig ut i hverken den ene eller den andre retningen.
Industriproduksjon:
Samme historie på denne indikatoren: Ingen av landene skiller seg særskilt ut.
Industri-PMI (indikator på produksjonssektorens helse):
Her har det nok gått marginalt best med det blå landet.
Service-PMI (indikator på servicesektorens helse):
Nok en gang har det gått best med det blå landet.
Nå, har du klart å gjette deg til hvilken farve som illustrerer Storbritannia? Det er slettes ikke åpenlyst hvilket land som har gjort det svakest om man observerer alle indikatorene under ett, så her kommer fasiten:
Det grønne landet er Tyskland.
Det røde landet er Frankrike.
Det blå landet er Storbritannia.
Vi kan nå studere valutakursene mot dollar. Britisk pund er markert i blått, euroen i rødt, mens datoen for Brexit igjen er vist med en sort linje:
Vi avslutter med vekstprognosene fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som med all tydelighet viser at Storbritannia ligger an til å få en høyere økonomisk vekst enn Tyskland i henholdsvis 2024 og 2025:
Om man kutter gjennom alt støyet, er dette hvordan det har gått med den britiske økonomien etter Brexit. Om himmelen har falt ned i Storbritannia kontra Tyskland og Frankrike, er dette i hvert fall ikke reflektert i empirien.
Dommedagsprofetier
Remain-avisene i Storbritannia baserer fortløpende sin bevisføring på prognoser. Den kanskje mest populære av disse fra de siste tolv månedene, er den særdeles pessimistiske Cambridge Econometrics-rapporten. Den legger til grunn at Storbritannia vil tape svimlende 311 milliarder pund frem mot 2035 grunnet Brexit.
Om en gransker denne type prognoser nærmere, kommer en dog bestandig over den samme, ikke helt uvesentlige feilkilden:
Fordelene av Brexit er ikke faktorisert inn.
Den kanskje største økonomiske oppsiden av Brexit, er at Storbritannia igjen står fritt til å tegne egne handelsavtaler. For eksempel ratifiserte de nylig en frihandelsavtale med CPTPP-handelsblokken, som består av elleve land (Japan, Mexico, Australia, Canada etc.) med til sammen 500 millioner innbyggere. Denne trer i kraft allerede på slutten av året.
Britene har dessuten påbegynt forhandlinger om lignende avtaler med to av verdens største økonomier: USA og India. Det har kommet signaler om at det er en prioritet for presidentkandidat Donald Trump å få på plass en slik avtale, som i så fall vil knytte det amerikanske markedet mye tettere sammen med det britiske enn med det europeiske. Det er her verdt å merke seg at USAs økonomi er større enn EUs. Også Indias statsminister Narendra Modi ønsker å komme i mål med forhandlingsprosessen snarest mulig, som vil gi britene friere tilgang enn Den europeiske union til verdens femte største økonomi.
Men som Cambridge Econometrics opplyser om, tar ikke studien deres høyde for slike endringer i handelen mellom Storbritannia og land utenfor EU overhodet:
«No change is assumed for UK-non-EU trade because of the complexity of modelling non-tariff barriers for each trading partner, and because the most major change in non-tariff barriers is expected to be between the UK and other EU Member States.»
Heller ikke andre viktige fordeler av Brexit fremkommer i studien. Som for eksempel økt utvinning av naturressurser i en økonomisk sone Storbritannia har gjenvunnet eksklusiv kontroll over, eller et oppsagt abonnement på Brüssels grønne skifte-politikk, som synes ensbetydende med en storstilt avindustrialisering. Sistnevnte er remain-pressen i Storbritannia ikke uventet sterkt kritiske til.
Remain-siden forholder seg altså til prognoser om hva som kanskje kan skje – minus alle datapunktene som taler for Brexit – sammenlignet med hva som kanskje ville ha skjedd i en alternativ virkelighet. En slik metode er det naturligvis heftet en god del usikkerhet ved. Empirikeren vet heller å sette sin lit til harde fakta.
All skråsikkerheten, negativiteten og hyperbolen til tross: Juryen er ennå ute om Brexit.
