I Aftenposten 29. april 2021 sto det en artikkel om «Vi kan ikke bygge som i Bygdøy allé. Vi må følge forskriftene» skrevet av Sverre Molvik – Selvaag Bolig. Denne beskriver hvor vanskelig det er å bygge noe som alle vil ha. Denne kronikken er et forsøk å forklare hvordan arkitekturkritikk som herjer i Instagram-sidene til «Arkitekturopprøret Norge» oppstår. Vi har laget oss et regelsett som ikke nødvendigvis skaper steder og arkitektur vi etterspør.
Mennesker vi ha steder, de vil tilhøre noe og er ville etter variasjon og stimuli. Det er ikke uten grunn at en poplåt bare varer cirka tre minutter – blir den lengre, blir det fort kjedelig.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Hvorfor ble det slik?
Hvordan har vi havnet der vi er? Hvor snublet vi i utviklingen? Skiftet fra en ornamentert arkitektur bygget på århundrer med tradisjoner og stilutvikling med gatenett og kvartaler til en revolusjon med modernismens inntog rundt 1920. Vekk med ornamentene og reduser byggene ned til sine rene proporsjoner som estetikk. Mye av den bygningsmasse som kom opp da, var flotte byggverk som tåler både arkitekturopprør og mye annet.
Det de tidlige modernister kunne, var læren om proporsjoner og hvordan kompensere for feil i persepsjon; de var utdannet i den klassiske arkitekturforståelsen, noe de dro med seg i de tidlige modernistiske prosjekt. En kunnskap som i all hovedsak er glemt. Den må gjenoppdages av den enkelte arkitekt tidvis og ofte ikke – noe som vises. Men det er tegn i tiden at unge arkitekter igjen søker etter kunnskap.
Hvordan gikk det galt?
Det gikk galt på en rekke områder. Funksjonalismen som var en revolusjon og skapte massivt med energi på et gitt tidspunkt over fra å være minimalisme med rene former og vakre proporsjoner som var det estetiske bidraget, til å fornedre modernismen til rent teknisk økonomisk byggeri. Ornamenter koster og skrapete bygg for alle former for staffasje passet boligbyggere godt, billigere å bygge repetitivt og mer å tjene (det finnes sikkert noen hederlige unntak).
Sektortenking
Med modernismen kom funksjonalismen, med krav om funksjonsdeling, lys, luft og grønne lunger med ditto krav til dagslys, minste utearealer, andel sol på utearealer, støy på fasader osv. Funksjonalismens krav til funksjonsdeling skapte det transportavhengige samfunn, noe vi sliter med i dag.
Summen av miljøkrav som alle har de beste motiver, følger den tradisjonelle utvikling at de skjerpes hver gang noe skal revideres – et menneskelig trekk. De skjerpes alltid og blir aldri konsekvensutredet. De store konsekvenser utredes aldri, men de små utredes til døde.
Et eksempel på dette er avstand mellom frittliggende hus med 8 meter avstand grunnet brannkrav. Hvis denne avstanden hadde vært for eksempel 6 eller 7 meter, hvor mange flere hus hadde da brent ned kontra hvor mange mil med boligveger og ikke minst hvor mange kvadratkilometer med dyrkamark hadde da vært spart i Norge?
Plan og bygningsloven generer ikke de byene vi vil ha
Vi har malt oss inn i et hjørne der Plan- og bygningsloven før var et lite hefte i A5-format til å bli metersvis med dokumenter hvis vi inkluderer veiledere til loven. Støy alene er over 250 sider, ikke rart at planlegging er dyrt og tidkrevende. Regjeringens forsøk på forenklinger er i beste fall små og symbolske.
Hvis en sammenligner boligområder som møter alle miljøkrav som kreves til sollys, dagslys, uteareal med og uten skygge, støy etc. med områder i Oslo som møter få eller ingen av dagens miljø krav, så ser en i hovedsak ingen markedsmessig verdi av miljøkravene. Et godt eksempel er Bygdøy allé som møter få eller ingen av de miljøkrav som kreves, men hvorfor har Bygdøy allé mye høyere pris pr m2 enn områder i Oslo som møter alle krav?
Det er ingen sammenheng i markedet mellom måloppnåelse av miljøkrav og verdi. I den grad det er en sammenheng så er den invers. Så summen av miljøkrav umuliggjør Bygdøy allé, skaper drabantbyaktige monokulturløsninger som ikke fungerer like godt som de klassiske bykvartaler med sine private bakgårder og byens liv i gatene utenfor. Løsningene som miljøkravene generer, er steder vi ikke vil ha.
Hva skal vi gjøre?
Vi må tilnærme oss planlegging med et helhetlig perspektiv og ikke sektordelt som i dag, der alle tenker på sitt og helheten blir det det blir… Hva om vi satte oss ned for å definere hvordan vi ville ha våre nye bydeler, tettsteder og fortetting generelt. Søkelyset er da hvilke spilleregler som skal til for å skape de bydelene og byvekst som vi vil ha og ønsker. Kjenner en hva en vil oppnå, kan en definere spilleregler som understøtter en ønsket utvikling. I dag er utvikling et resultat av miljøkrav som ikke er satt i sammenheng eller i konsekvens.
Hvilke spilleregler i Plan- og bygningsloven ville vi få med en total revisjon slik at vi kan bygge ny Bygdøy allé fordi vi følger forskriftene? Behovet for en skikkelig opprydding i det lappeteppet som heter Plan- og bygningsloven haster, og den må forenkles kraftig for å skape bedre byer og oppnå bedre bymiljø og en mer mangfoldig arkitektur.
Hva skal lovverket styre og ikke? Hva er viktig – egentlig? Og bare for å ha sagt det, en ny Bygdøy allé kan godt være moderne arkitektur, men ikke x antall like ribbete hus, men et mangfold av ulike bygg i bredde og høyde. Sluseholmen i København er et godt eksempel på dette, der 25 ulike arkitektkontor var engasjert for å nettopp lage mangfold og variasjon i en bymessig kontekst.
Knut Selberg er arealplanlegger og sivilarkitekt MNAL, og professor emeritus i faget veg- og trafikkmiljø, NTNU
