Under pandemien var det fasjonabelt å vandalisere monumenter på offentlige plasser. Den siste tiden har museene blitt billedstormens nye offer. Dengang var motivet anti-rasisme, nu er det klimaaktivisme, men dypest sett er billedstormen et uttrykk for den hvite manns behov for å utslette seg selv.
For et par dager siden gikk direktørene for Storbritannias nasjonale samlinger og museer ut i et åpent brev og advarte om at «for hvert angrep blir vi tvunget til å vurdere å sette flere barrierer mellom menneskene og verkene for å bevare disse skjøre gjenstandene for fremtidige generasjoner». Bristepunktet nærmer seg, og man kan lese mellom linjene i pressemeldingen at det ikke er lenge før gratis inngang på statlige museer i England er en saga blott. Men å kreve betaling er det minste man kan gjøre; det er på tide å revurdere det 230 år gamle prosjektet om å bringe kulturen til folket.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Altfor ofte har folket enten vist manglende interesse eller behandlet borgerskapets malerier og skulpturer til symbolsk klassekamp. I 2024 er det ironisk å tenke på at det første offentlige museet ble stablet på benene nettopp for å forhindre at folket ødela kulturskattene. Dette skjedde i Paris under revolusjonen. Først ble det vedtatt at alle tegn på adelskap i form av monumenter og lignende skulle destrueres. Men da ryktene begynte å svirre om at uerstattelige mesterverker var blitt skadet eller ødelagt, gjorde generalforsamlingen en u-sving og erklærte at verkene skulle konserveres for eftertiden. Statsmannen Pierre Cambon mente at ved å plassere dem i et museum «ødelegger vi idéen om fyrstelighet», samtidig som «mesterverkene blir bevart».
Som det første museet i verden åpnet Musée du Louvre dørene i 1793 for den samme pøbelen som hadde brent adelskapets malerier på bålet. Den historistiske avstanden mellom verkene og de besøkende sørget for at bildene ble skånet, selv om flere har påpekt at sjelen ble fratatt dem der de hang tett i tett på veggene.
Med de utallige angrepene på museer rundt omkring i Vesten den seneste tiden, er ringen sluttet. Argumentet som førte til at den moderne museumsinstitusjonen oppstod, er ikke lenger gyldig. Det er bare snakk om tid før man med bitre tårer heller skulle ønske at mesterverkene hadde tilhørt lukkede, private samlinger.
Museet kan bli et fengsel
Som det fremkommer av brevet, truer Nasjonalmuseenes direktørråd med å sette opp barrierer for å stanse vandaliseringen av verkene. Barrieren mellom publikum og Mona Lisa i Louvre er et skrekkeksempel på hvor langt strikken kan tøyes. Turistene må speide for å få fatt på Leonardos mystiske dame, takket være pøbelens gjentatte angrep på maleriet siden 1950-tallet.
Det er ikke utenkelig at man som museumsgjenger i fremtiden må geleides gjennom trange passasjer med flere meters avstand til alt som henger på veggene. Det som skulle vært en feiring av menneskehetens bragder, ender opp som en gisselsituasjon. Man kan se det for seg: På trygg avstand marsjerer turistene som inspektører i et høysikkerhetsfengsel og iakttar de innsatte verkene med flakkende blikk. Da er det ikke lenger umaken verd å ta seg en søndagstur inn til byen for å se på de gamle mesterne – særlig ikke for de som ånder og lever i den samme tradisjonen.
Et alternativ er å la spesielt interesserte få adgang efter avtale, slik tilfellet var i Europa før revolusjonen i Frankrike. De som tviler på en slik ordning har godt av å tenke på alt det betydningsfulle som ble tilvirket – uten umiddelbar, allmenn tilgang til kulturskattene – i renessansen og barokken.
