Vi trenger bjørner mer enn de noen gang trenger oss mennesker. På tide å snu roret i Norges pinligste forvaltning, skriver Christïn Von Löwendotter.
Den som ikke lenger hører dyrerøsten, har stengt døren til sitt eget urminne.
samisk visdomsord
I en dom fra Oslo tingrett 3. juli 2025 fikk Norge et etterlengtet pusterom. Ikke bare ble en bjørnemor og hennes to unger reddet, men et øyeblikk av moralsk klarhet trengte gjennom det administrative mørket. Men hvor lenge varer et slikt øyeblikk i et land som ikke lenger husker hva bjørnen er?
Vi lever i en tid hvor vi har automatisert vår redsel. Hvor støyen fra et byråkratisk helikopter overdøver hjertet som burde slå synkront med skogen. Hvor naturen ikke lenger får være subjekt, men reduseres til statistikk, farepotensial og «skadeindivid».
Likevel står hun der, bjørnemoren med sine to nyfødte unger, urbildet på omsorg og styrke. I stedet for respekt, sendes jaktlag. Ikke fra nord, men fra Østlandet. Trente, sier man, men de ser ikke forskjell på liv og livmor. Feil bjørn skytes. En hann. Men jakten på moren fortsetter.
Hvor ble det av visdommen? Av ærefrykten? Av fortellingen om Otso, honninglabben, den som i finsk og samisk tradisjon ble båret frem med sanger og ofringer? I Finland er bjørnen nasjonaldyr. Der møtes den med kamera, ikke kikkertsikte. Den er ikke en trussel, men en slektning.
I Norge? Her leser vi overskrifter som «jeg trodde jeg skulle bli spist», og lar oss rive med av fryktens dramaturgi. Staten trekker våpen. Miljødirektoratet og SNO utfører sin plikt, men har glemt sin sjel. Og bak dem, press fra det hysteriske folket. Fra en mann med løs jakthund, som møtte en bjørn ved et elgkadaver. Han ble ikke drept. Han gikk hjem.
Det burde være hele fortellingen.
Men den fortsetter. Fordi vi har forvekslet frykt med fakta. Fordi vi har sluttet å spørre hva det gjør med et samfunn, med oss som mennesker, når vi skyter det som minner oss om det ville i oss selv.
Og kanskje er det nettopp det. Bjørnen bærer vårt urminne. Den rommer både det varsomme og det voldelige, det lune og det mektige. Den er vårt speil i naturen og kanskje tåler vi ikke vårt eget blikk.
Men fremfor å møte oss selv, skyter vi. Tømmer magasinet. Later som om trygghet kan kjøpes med blod. Og det skjer i et av verdens tryggeste land.
Bjørnen er ikke problemet. Vi er. Ikke fordi vi er onde men fordi vi har glemt å tenke, og leve med dem og ikke imot dem. Glemselen er vår farligste rovjeger. Den lærer oss ikke lenger å bøye hodet for det større. Den lærer oss å dominere det vi frykter. Og slik mister vi det hellige.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Naturen er ikke noe vi skal mestre. Den er noe vi skal bli en del av. Igjen.
Det krever ydmykhet. Det krever kunnskap. Det krever en ny måte å forvalte på hvor erstatning ikke betyr utryddelse, og hvor mennesket ikke får kompensasjon for sin egen inkompetanse.
Det krever en ny stat. En ny stemning i folket. Et nytt språk.
Og det finnes allerede. I Finland, hvor barn lærer å respektere rovdyr. I Sápmi, hvor bjørnen aldri var fiende på den finske siden. I menneskets indre for den som våger å lytte leve med den side om side.
Retten har talt. Nå må sjelen følge fornuften og legg bort redselen. Vi trenger bjørner mer enn de noen gang trenger oss mennesker. På tide å snu roret i Norges pinligste forvaltning.
Hvorfor klarer Finland det, og ikke Norge?
