Charles Dickens’ glemte mesterverk

Skrevet av | 23. april 2024

Charles Dickens navn er uløselig knyttet til titler som Oliver Twist, David Copperfield, Store forventninger og En julefortelling. Disse, og andre verker, har etablert hans udiskutable status som en av 1800-tallets største forfattere. Imidlertid later det til at mange, også dem som er noenlunde bevandret i han forfatterskap, har oversett boken som gjorde Dickens kjent i sin samtid. Etter min mening er det derfor på høy tid at denne romanen trekkes frem fra glemselen.

I begynnelsen var Pickwick-klubben

Dickens var kun 24 år gammel da han fikk i oppdrag av utgiveren Chapman & Hall å skrive en serie tekster som skulle akkompagnere humoristiske og satiriske illustrasjoner av tegneren, Robert Seymore. Disse skulle dreie seg rundt de velstående, men klønete, medlemmene i en Londonbasert klubb, som med vekslende hell forsøkte seg på aktiviteter som sportsfiske og jakt på den engelske landsbygda. Den unge Dickens tok imidlertid raskt eierskap til prosjektet, og hans tekstbidrag ble det som dannet grunnlag for illustrasjonene snarere enn omvendt. Dette var starten på hans debutroman, Pickwick-klubbens etterlatte papirer, også kjent som bare Pickwick-klubben.

I denne møter man Samuel Pickwick, en velhavende, eldre herre som, etter å ha trukket seg tilbake fra forretningslivet, danner klubben som bærer hans navn. Klubbens generelle formål er å utforske interessante fenomener og tildragelser, for så å rapportere om dem til allmenn opplysning. Handlingen følger Pickwick og hans venner på deres reiser, og består av en serie episoder som i større eller mindre grad er bundet sammen.

– Dickens var kun 24 år gammel da han fikk i oppdrag av utgiveren Chapman & Hall å skrive en serie tekster som skulle akkompagnere humoristiske og satiriske illustrasjoner av tegneren, Robert Seymore, skriver Magnus E. Midtbø. Illustrasjon av Robert Seymore for kapittel 30 av Pickwick-klubben, hvor herr Pickwick selv våger seg ut på glattisen.

Romanen ble utgitt som føljetong fra mars 1836 til november 1837, men var ingen umiddelbar suksess. Det var først etter introduksjonen av den snartenkte og rappmunnede Sam Weller, i rollen som Pickwicks tjener, at serien for alvor ble en bestselger. Dens etter hvert enorme popularitet fremkalte etterligninger av andre forfattere, etablering av Pickwick-inspirerte klubber og salg av en mengde effekter som vitsebøker og kort med illustrasjoner av bokens karakterer.  

Ikke som de andre

Pickwick-klubben skiller seg ut fra de fleste andre romaner i Dickens bibliografi da den har en gjennomgående lun og humoristisk tone. Den er imidlertid ikke helt blottet for samfunnskritikk. Et tema, som etter hvert vies mye oppmerksomhet, er vanlige menneskers avmakt i møte med institusjoner som retts- og fengselsvesen, men Dickens gir også glimtvis innsikt i den nød mennesker lider under fattigdommens jernhæl. Romanen er likevel først og fremst et uhøytidelig skråblikk på sin samtid, og kan hende er dette hovedgrunnen til at den ikke leses like mye som flere andre Dickens-bøker. Jeg er dog skjønt overbevist om at mange lesere vil bli positivt overrasket over hvor godt satiren treffer den dag i dag.

Mye av humoren ligger i hvor høytidelig flere av karakterene tar seg selv og sine, stort sett, trivielle gjøremål. De blir lett vippet av pinnen, er grenseløst naive og kommer ofte til kort i å håndtere situasjonene de møter. Samtidig viser Dickens dem så meget kjærlighet og omtanke at det smitter over på leserne. Man kan le av dem, men man vil dem vel. I kjent Dickens-stil stifter man også bekjentskap med karakterer av en mer nederdrektig og skurkaktig art. Også disse bidrar til humor, og viser seg som regel å være mindre fordervet enn øvrige Dickens-antagonister.

I tillegg til et ypperlig persongalleri er boken breddfull av fargerike miljøskildringer av det urbane så vel som det rurale England på 1800-tallet. Som leser får man oppleve røykfylte vertshus, skranglende hestedrosjer, travle London-gater, små landsbyer, cricketspill, fuglejakt, julefeiring og en rekke hyggestunder foran peisen hvor det fortelles historier og drikkes varm punsj.

Dickens er en ordsmed som få andre, og han leker både med språk og litterære sjangere. Han bruker burleske overdrivelser, maler med bred pensel og dekker en rekke emner som klasse, religion, politikk, kjønn, litteratur og sosiale kutymer. Det endelige resultatet er en fremragende roman og dens betydning for Dickens senere forfatterskap kan vanskelig overdrives.

– Det var først etter introduksjonen av den snartenkte og rappmunnede Sam Weller, i rollen som Pickwicks tjener, at serien for alvor ble en bestselger. Dens etter hvert enorme popularitet fremkalte etterligninger av andre forfattere, etablering av Pickwick-inspirerte klubber og salg av en mengde effekter som vitsebøker og kort med illustrasjoner av bokens karakterer, skriver Magnus E. Midtmø. Illustrasjon: «Sam Weller» (1889) av Clarke Joseph Clayton.

Glemmeboken

Hva tyder så på at boken er glemt? En pekepinn er tilgjengelighet. I skrivende stund er det faktisk ikke mulig å få kjøpt et fysisk eksemplar i norsk oversettelse, hverken hos Norli, Ark eller Adlibris. Dersom vi vender blikket til Dickens eget fødeland publiserte avisen The Guardian i 2020 en liste over hva man mente var hans ti beste bøker. Pickwick-klubben var ikke representert blant disse. Hopper man frem til 2022 gjennomførte forlaget Penguin en kåring av tidenes 100 beste titler innen klassisk litteratur. Den endelige listen bestod av romaner nominert av deres lesere. Dickens opptrådte ikke mindre enn fem ganger, men også her glimret Pickwick-klubben med sitt fravær.

Foruten slike kåringer kan en boks popularitet, i det minste til en viss grad, måles i antall adapsjoner som skapes for film og tv. Mens det årlig kan komme både én og to nyinnspillinger av En julefortelling, må man, ifølge Internet Movie Database, helt tilbake til 1987 for å finne den siste filmatiseringen av Pickwick-klubben.

Nå er det naturligvis ikke et ukjent fenomen at en boks popularitet forandrer seg ettersom årene går. Den enorme kontrasten mellom hvor populær Pickwick-klubben en gang var og hvor oversett den er i dag, er likevel høyst iøynefallende. I flere tiår etter Dickens død ble den, etter min mening med god grunn, regnet som hans mest populære verk. Pickwick-klubben er en roman som i høyeste grad fortjener en ny vår. Jeg kan bare håpe at flere vil gjøre seg selv den tjeneste å oppsøke romanen.

Kong Charles av Storbritannia har arkitektur som hjertesak, og har beholdt beskytterskapet for INTBAU, organisasjonen ...
Mange kreative og skapende mennesker drives av en utforskertrang. Reidar Finsrud drives så sterkt av ...
Nyhetene har meldt kuldebølge over hele landet. Nordmenn hutrer i ullpleddene sine hjemme, regner på ...