– Noen av oss har lengtet etter et verk som dette siden vi var unge menn | Anmeldelse av «Imago mundi» av Ernst Bjerke

Skrevet av | 15. september 2023

Her kommer mannen man har ventet på i nær tretti år, han er tolv år yngre enn en selv, samlingsforvalter ved Christiania Kathedralskoles Bibliothek, altså Oslo Katedralskole (OKS) – og hans navn er Ernst Bjerke. Han har skrevet en bok med tittelen Imago mundiNürnbergkrøniken som bokkunst / Anton Koberger and the Nuremberg Chronicle.

Nürnbergkrøniken – eller Schedelsche Weltchronik eller Liber Chronicarum Mundi (‘Liber chronicarum cum figuris et ymaginibus ab initio mundi’) – er en av den tyske kunsts mektigste og vakreste kulturfrembringelser gjennom tidene, og det første kommersielle mesterverk frembragt i Europa. Boktrykkeren var Anton Koberger (Albrecht Dürers gudfar), hovedkunstnerne Michael Wolgemut (Dürers læremester) og Wilhelm Pleydenwurff, dennes stesønn.

Forfatteren var Hartmann Schedel, og prinsipale oppdragsgivere patrisierne Sebald Schreyer og Sebastian Kammermeister. Verket var den hittil mest illustrerte bok i den kjente verden, med 1809 / 1804 bilder fordelt på 645 / 633 tresnittblokker. Weltchronik er blant mye annet kjent for sine imponerende byprospekter, hvor fødebyen Nürnberg er det gjeveste og absolutt herligste (og alltid det dyreste på markedet som bifolium).

De mest ettertraktede eksemplarene er alltid kolorerte, enten det dreier seg om fragmenter eller hele verket. Verkets latinske utgave ble avsluttet i juli 1493, mens den tyske utgaven parallellt var under trykning, og som forlot pressene lille julaften samme år.

Typografisk ble rotundatype anvendt for den latinske utgaven, og schwabacher for den tyske. Initialer større enn fire linjer ble evt. håndmalte. Samtidig med alt dette var selvsagt et ti-talls andre verker under produksjon hos Koberger, for denne drev et verksted med på høyden 24 presser og et hundretalls medarbeidere. Filialer hadde han også over hele Europa.

– I Bjerkes Imago mundi er forlagsboktrykkeren Anton Koberger hovedpersonen (med Wolgemut og Pleydenwurff rett bak, og Schedel og Schreyer, naturligvis), og mannen – altså Bjerke – leverer et dypdykk i dette tyske underverkets enkeltheter ut fra et håndverksmessig og kunstnerisk synspunkt som forbløffende nok har vært oversett i den gjeldende litteratur om verket. Vi møter altså Nürnbergkrøniken som bokkunst.. Foto: Helene C. Jenssen.

En verdenskrønike.

Weltchronik er altså en verdenskrønike, en encyklopedi seksjonert i seks tidsaldre (aetatis), fra Verdens Skapelse til den samtiden Schedel skriver i – med muligheter for en ‘Septima etas mundi’, en ‘ultima etas mundi’. Gjennom en tour de force av etterrettelig historie, myter og religiøse sannheter hvirvles vi gjennom et enormt gotisk rosevindu i codexform, og med en skjønnhet som tvinger oss i kne.

Kuriøst er det å bla seg frem til enden av ‘sexta etas mundi’, og der oppdage tre blanke folier (seks sider), hvor der var meningen at eieren av det enkelte bokeksemplar selv kunne notere begivenhetene i sin egen levetid – med den løpende seksjonstittel og folienummer trykt.

Ingen har satt pennen til disse sidene i Kathedralskolens kolorerte eksemplar, og møtet med disse blanke sidene – med den løpende foliering og ‘sexta etas mundi’ stemmer en til ettertanke: Det er ikke over med verden ennå, og selv om vi vet at det skjer, så vet vi ikke når alt er over. Heldigvis vet ingen av oss det.

Vi oppfordres altså til å gripe pennen og være observante for det som skjer rundt oss. ‘Mundus senescit’ – ‘Verden eldes’ var det en vis mann som sa engang. Men Verden er her ennå, og vi i den.

Det viser seg nå at det offentlige Norge besitter hele fem eksemplarer av Nürnbergkrøniken, og vi spør like godt Bjerke selv om hvordan dette forholder seg:

– Nasjonalbiblioteket eier tre: to ukolorerte som fulgte med Frederik VIs bokgave til universitetet i 1811, samt et kolorert, innkjøpt i Oslo i 2006 til 1,6 millioner kroner, og som oppbevares i Deichmanske Bibliotek. Til dem kommer våre to, et kolorert og et ukolorert. Fem eksemplarer i alt i offentlig eie her til lands, om man ikke regner de senere og mindre piratutgavene fra Augsburg, som det også finnes et par stykker av.

I 2020 tilegnet Oslo katedralskole seg altså hele to eksemplarer, ett ukolorert og ett kolorert. Det første er dét jeg selv så i listene til Ruuds Antikvariat til 790 000 kroner inntil for tre år siden. Det andre er kolorert, det ble tilegnet ved mellomkomster på en amerikansk / engelsk auksjon for nær fem millioner norske – og det går for å være det vakreste eksemplaret i verden.

Det vakreste eksemplaret i verden.

– I det berømte Dødedansmotivet sporer man mester Wolgemuts hånd på det mest frenetiske, skriver Hans W. Holmboe. Imago Mundi – Nürnbergkrøniken som bokkunst, plakat innside, smussomslag. Foto: Helene C. Jenssen.

Verden sett fra Nürnberg

I Bjerkes Imago mundi er forlagsboktrykkeren Anton Koberger hovedpersonen (med Wolgemut og Pleydenwurff rett bak, og Schedel og Schreyer, naturligvis), og mannen – altså Bjerke – leverer et dypdykk i dette tyske underverkets enkeltheter ut fra et håndverksmessig og kunstnerisk synspunkt som forbløffende nok har vært oversett i den gjeldende litteratur om verket. Vi møter altså Nürnbergkrøniken som bokkunst.

Her får vi lese om farvekoder, farvesjatteringer, fonter og satser, om stempeltyper til bindene, om grafiske og typografiske finesser, kunstnerisk innsats ved vinduet og om sikkerheten bak dørene og om verkstedvirksomhet og generell forlagspraksis, mens man ledes til også å kunne spore bokbinderverkstedene ut fra blindpregningen av de forskjellige serier av bind – bind som alle røper et felles utgangspunkt, nemlig Koberger i Nürnberg. For Koberger opererte med en fast og gjenkjennelig utformning av bindene også, hvor f.eks. granateplemønsteret i den sentrale blindpregningen på fordekkelen alene kan spores til ham.

Ved lesningen av denne nye boken fristes man til igjen å fiske frem sine egne kobergiana, og da ikke minst undertegnedes bibeleksemplar 1497, med kommentarer av Nicholas de Lyra – og i samtidig og urestaurert bind (erhvervet via salig Claes Nyegaard ved Damms Antikvariat i 1995 – fra et auksjonsparti som gikk under hammeren på Christies i London). Og man kjenner igjen en trang til å løpe til det berømte Dødedansmotivet, hvor man sporer mester Wolgemuts hånd på det mest frenetiske.

Lenge kan en også fortryllet hvile seg i det kompetent kolorerte prospektet av den polske byen Nysa – eller Augsburg, Erfurt, Lübeck, Strasbourg eller Basel… og Nürnberg, selvfølgelig.

Byprospektene av betydelige byer i de nært omkringliggende land ble gjort etter studier ad locam, hvor utsendte tegnere rett og slett satte seg på et egnet sted utenfor byen og dens middelaldermurer og gjorde studier, som så ble bragt hjem til Wolgemuts og Pleydenwurffs verksted i Nürnberg, for der å bli omsatt til tresnitt (en disiplin så komplisert at det idag er vanskelig å begripe).

Andre og fjernere byer ble stilisert utført, basert på eldre observasjoner, og i hovedsak litterære slike. Derfor finner man også flere gjentatte tresnitt i Weltchronik av denne type byer – som altså ikke er grunnet på førstehånds observasjon.

Nürnbergkrøniken kan også skryte på seg å være blant de to-tre første trykte verk som omtaler Norge og dets nærliggende historie og plasering i verden. I europeisk litteratur opp til da (bortsett fra den antikke Pytheas og hans empiriske befatning med Ultima Thule) tør jeg påstå at Bartholomeaus Anglicus og Mandeville var de første som nevnte Norge som Norge, i henholdsvis ‘De proprietatibus rerum’ c. 1240 AD, som er en encyklopedi, og ‘Mandevilles reiser’ c. 1356 AD.

Et koloristisk kjennetegn ved Weltchronik er for eksempel at busker og trær i gradert forgrunn konsekvent veksler mellom grønt og gult, som hustakene i byene varierer mellom rødt, blått og fiolett, for slik å skape en illusjon av tredimensjonalitet, samt de sobre himlene, som i vannfarvene er relativ dypblå øverst før de gradvis løsner og forener seg med det hvite i papiret, slik også fjerne åser, berg og trær er i blått – i en imponerende visuell økonomi. Nevnte eksempler er kun to av mange særtrekk som vitner om et verk illustrert med en visuell kompetanse på høyeste nivå – og med en grafisk bravura som kan klare seg uten farver.

Nürnbergkrønikens ikonografiske uttrykk ligger trygt forankret i en gotisk stilfølelse; selv om tiden den ble skapt i kalles renessansen, hviler det visuelle i en uavbrutt germansk middelalders kraftfulle ekspresjon som viser seg absolutt potent til å formidle fortiden, samtiden og det evige.

I dette verket kan man gå seg deilig vill, og med et stigende ønske om aldri å komme ut av det igjen. Boken er et farvelagt eventyr, et kaleidoskop i bokform – litterært som billedlig.

– Spennebeslagene i siselert messing med løpende mariabønner vitner om den gudbenådede håndverkskraft fra disse mandige og samvittighetsfulle verksteder, en håndens og øyets og åndens utstråling som alene ved en detalj som dét er nok til at en kan bli sittende med boken et helt liv uten å åpne den engang. Så sterkt og så talende er dette håndverket – det tyske håndverket, skriver Hans W. Holmboe. Til venstre, en Amerbach 1505. Til høyre, en Koberger 1497. Foto: Privat

Koberger som ledestjerne

Mye av det den utmerkede Bjerke bringer til torgs visste man fra før, gjennom en lystbetont, sanselig og møysommelig opparbeidelse fra man var i tidlig tyveårsalderen, men sannelig bringes nytt gull og nye luper til bordet her – i en svir og en fest av kunnskap og ny informasjon, formidlet gjennom en som ser og sanser det han skriver om.

Nå kan man altså gå inn i resten av året (og det som kommer) med ny glede og ny granskning, og kanskje få greie på hvorvidt ens egne bind har utgått fra verkstedene til enten den såkalte Blumenstock II eller Adler, for har man ikke fra før av nærkjennskap til minst ett eksemplar preget med stempler av løvstokk og ørner og griffer og granateplemønster?

Erindrer man i det minste engang i tiden å ha besnust en fordekkel i blindpreget kalv med granateplemønster, så har man møtt en Koberger, for alle er de senterstemplet med dette mønsteret – som enhver genuin Koberger er.

Spennebeslagene i siselert messing med løpende mariabønner vitner likedan om den gudbenådede håndverkskraft fra disse mandige og samvittighetsfulle verksteder, en håndens og øyets og åndens utstråling som alene ved en detalj som dét er nok til at en kan bli sittende med boken et helt liv uten å åpne den engang. Så sterkt og så talende er dette håndverket – det tyske håndverket.

Et kuriøst litteraturhistorisk eksempel på eierskapet av en Koberger finner vi hos Victor Hugo, som i den uavkortede versjonen av Nôtre Dame – kirken i Paris skildrer en Claude Frollo, som en marskveld med utsikt til silhuetten av Nôtre-Damen i Paris sitter og grubler over en ny bok – en trykt bok – og som leder ham til å reflektere over hva det trykte ordet vil gjøre med arkitekturen.

Erkediakonen Frollo mener å finne at den trykte boken vil drepe hele registeret i den traderte bygningsarkitektur, med all dens encyklopediske symbolskatt. Frollo frykter en medierevolusjon, og han sanser den som illevarslende. Den trykte boken han sitter og filosoferer over er en Koberger, og i dette tilfellet en Glossa in epistolas D. Pauli – Petrus Lombardus, magister sententiarum – Norimbergae, Antonius Koburger, 1474 AD. Claude Frollo eide en Koberger – og Victor Hugo lot ham eie den.

I Hugos roman blir Koberger fullbyrderen av den nye tid som Gutenberg innvarslet fire tiår før.

– Et koloristisk kjennetegn ved Weltchronik er for eksempel at busker og trær i gradert forgrunn konsekvent veksler mellom grønt og gult, for slik å skape en illusjon av tredimensjonalitet, samt de sobre himlene, som i vannfarvene er relativ dypblå øverst før de gradvis løsner og forener seg med det hvite i papiret – i en imponerende visuell økonomi, skriver Hans W. Holmboe. Imago Mundi – Nürnbergkrøniken som bokkunst, s. 116-117. Nürnberg med skyer. Foto: H. C. Jenssen.

Et norsk praktverk

Bjerkes Imago mundi er et sjeldent bibliofilt praktverk, forsynt med hele to bokbånd i silke, i rødt og i gull, og med en overraskelse – en gave – i smussomslaget, når det foldes ut. Det er en sensasjon av en bokutgivelse – på alle måter.

Vi drister oss avslutningsvis til å fravriste Bjerke noen siste og avgjørende ord om Nürnbergkrøniken – og idet vi såvidt får fatt i ham innen han igjen dykker ned i bøkenes aetheneum og i bibliotekenes ‘fons adae’, så er vi så heldige å få høre ham si dette:

– Jeg har litt hastverk og ikke hodet med meg akkurat nå, men jeg synes jo dette er et viktig poeng: Alle eksemplarer av boken var ikke like. I dag er Nürnbergkrøniken ved Oslo katedralskole den eneste som viser oss nøyaktig hvordan kunstnerne og utgiverne selv ønsket verket fullbragt, slik bare noen få, velbeslåtte kjøpere den gang fikk se det.

Sier altså den gode Ernst Bjerke, før han oppløser seg som et minne av en skygge av et bilde virtuelt på vei inn i Kobergers verksteder.

Noen av oss har lengtet etter et verk som dette siden vi var unge menn, og før vi rakk å begå mer enn noen artikler og essays om emnet (som vi jo er nokså tilfredse med), så får vi altså denne godbiten i fanget. Man får en fornemmelse av julaften.

Nos esse quasi nanos gigantium humeris insidentes’ / ‘Vi er som dverger på kjempers skuldre

– Bernard de Chartres (c. 1080 – 1130 AD)
Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å være den samme som da ...
Hyppigheten rundt skandaløse restaureringer av klassiske malerier har økt de siste årene og man kan ...
I Lahore i Pakistan åpnet i april en stor maleriutstilling, som kan ses på som ...