Fremtiden skal tilhøre det åpne samfunn. Medier som stiller seg på det lukkedes samfunns side, bidrar på lengre sikt til sin egen irrelevans, skriver Henrik Høeg.
I sin strategi mot desinformasjon, markerer regjeringen seg positive til EU-forordningen DSA, og beveger seg dermed i retning av det lukkede samfunn. Hvor blir det av det åpne samfunns forsvarere i norsk offentlighet?
I juni lanserte regjeringen sin Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon. Som del av strategien, foreslås det å implementere EU-forordningen DSA i norsk lovverk. DSA innebærer, blant annet, en sensur av sosiale medier der forekomsten av «desinformasjon» på plattformene kan innebære betydelige bøter, på opp til seks prosent av global (!) omsetning. Spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen, synes dermed besvart.
Spøk til side: Strategien blottlegger en grovt mangelfull forståelse av hva ytringsfrihet er. Ytringsfriheten er ikke ment å favorisere visse typer meninger, påstander eller idéer. Det er ikke slik at kun slike tanker som er opplest, vedtatt og bejublet i norske hovedstrømsmedier og blant den politiske eliten, skal vernes av ytringsfriheten. Tvert imot, er det først og fremst politisk kontroversielle idéer som trenger et slikt vern.
Det åpne samfunn versus det lukkede samfunn
Hvorvidt og hvordan ytringsfrihet bør finne sted, er intet lite spørsmål. Faktisk er det et av de mest avgjørende spørsmål en sivilisasjon kan stille seg – det er definerende for hva slags samfunn vi skal være. Et samfunn med ytringsfrihet, inngår naturlig i det vi – med filosofen Karl Popper – kan kalle det åpne samfunn. Dette er et samfunn preget av kritisk tenkning, individuell frihet, og demokratiske institusjoner. Ingen av disse verdiene kan realiseres uten ytringsfrihetens bidrag til en fri og åpen offentlighet.
Alternativet til det åpne samfunn, er det lukkede samfunn. Det kjennetegnes av autoritetstro, tradisjon, og kollektiv underkastelse. Vesentlig sett, er dette et samfunn uten ytringsfrihet.
Opplysningstidens idealer
Det åpne og det lukkede samfunn er hva vi kan kalle idealtyper. De er politiske idealer på hver sin side av en tenkt polaritet. Ethvert virkelig samfunn vil befinne seg et sted mellom disse polene. Dette ser vi av Norges Grunnlov, der originalteksten for §100 lyder:
Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsettligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og æreskrenkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.
Av dette, ser vi at Eidsvollmennene søkte å finne en balanse mellom det åpne og det lukkede samfunn. Opplysningstidens politiske idéer talte for åpenhet, men av hensyn til religionen, sedeligheten, statsmakten, og ærekrenkelse, lot man gjelde visse unntak.
Tilforlatelig beleilig
Siden den gang, har det åpne samfunn vunnet terreng, og ovennevnte begrensninger av ytringsfriheten har i all vesentlighet falt bort. Det er dermed ikke sagt at de ikke kan gjeninnføres. Et godt eksempel er Danmark, der Folketinget har vedtatt en lov som forbyr «upassende behandling» av religiøse skrifter med betydning for anerkjente religiøs grupper. Dette er unektelig beleilig, ettersom det gir hjemmel til å stoppe visse kverulante medlemmer av samfunnet, og hindrer offentlig uro. Samtidig er det et steg i retning det lukkede samfunn.
Dette eksempelet er typisk for mulige innskrenkninger av ytringsfriheten: De er alle tilforlatelig beleilige. I regjeringens desinformasjonsstrategi, der DSA som nevnt inngår, nevnes en rekke beleilighetsgrunner: Hensyn til barn og unge, uønsket påvirkning fra fiendtlige statsmakter, og spredning av feil eller villedende informasjon, av departementet kalt «desinformasjon». Videre nevnes generell offentlig tillit og fellesskapsfølelse, satt opp mot offentlig «polarisering». Det fremgår at polarisering er særlig knyttet til tema som klima, religion, og innvandring.
Begrensning av ytringsrommet
Men hva vil vi tape, dersom DSA implementeres i Norge? Tech-gigantene vil tidsnok tilpasse seg: Algoritmene deres er allerede tilpasset politiske fy-ord og ja-ord, og subtil bortseleksjon av visse idéer og budskap. Innføres DSA, vil algoritmene kunne justeres deretter, formodentlig uten store vansker.
De som hovesaklig vil rammes av sensuren, er dermed brukerne, hvis reelle ytringsrom begrenses. Det bør også nevnes at DSA vil befeste tech-gigantenes makt ytterligere: De store selskapene, med sine stordriftsfordeler, vil lett kunne tilpasse seg. Derimot vil lanseringen av nye og uavhengige plattformer vanskelig la seg gjøre, når kompliserte EU-krav må følges til punkt og prikke. Jeg skal ikke påstå at DSA er utviklet under påvirkning fra Big Tech, men førstnevnte tjener utvilsomt deres interesser.
Til støtte for det lukkede samfunns verdier
En besynderlig samfunnsutvikling, de senere år, er hvilken posisjon tradisjonelle medier har inntatt i debatter som angår det åpne versus det lukkede samfunn. Som den «fjerde statsmakt» og «demokratiets vaktbikkje», har mediene tradisjonelt tatt til orde for det åpne samfunn. Men minst siden pandemien, har tradisjonelle medier beviselig inntatt en mer tvetydig posisjon. I møte med myndighetenes nedstengninger, var det utvilsomt rom for «kritiske» spørsmål. Men underlig nok, interesserte pressen seg nærmest utelukkende for hvorvidt tiltakene var restriktive nok. Av en eller annen grunn – det er for meg uvisst hvilken –, begynte mediene i større grad å orientere seg mot det lukkede samfunns verdier.
Hvordan har så pressen forholdt seg til regjeringens desinformasjon-strategi? Jo, de er overveiende positive. I den grad fremstår som «kritiske», er det igjen med spørsmål om hvorvidt strategien vil være tilstrekkelig effektiv – ja, hvorvidt «det gjøres nok» for å forhindre desinformasjon. Men de færreste trekker grunnpremisset i tvil: At norske myndigheter, av beleilighetsgrunner knyttet til «tillit» og «fellesskap» versus «polarisering» og «desinformasjon», skal bedrive sensur av sosiale medier – nødvendigvis basert på sin egen forståelse av hva som utgjør falsk og villedende informasjon.
Noen unntak i medie-Norge
Et par unntak bør trekkes frem: Kjetil Rolness påpeker, i sin kommentar i Aftenposten, at DSA så altfor lett vil kunne misbrukes, og nevner klima som eksempel: Dersom DSA innføres, vil flopper (som havvind) knyttet til det såkalt grønne skiftet kunne kritiseres fritt i sosiale medier, eller vil slike diskusjoner sensureres? At vår frihet til å påpeke de naturødeleggende konsekvensene av mangt et klimatiltak, i prakis vil begrenses, fremstår som svært sannsynlig. Dette vil i ytterste konsekvens ikke føre til «polarisering» – men til fortsatt nedbygging av norsk natur.
Et annet unntak er nettavisen Subjekt. Hver dag den siste tiden, har Subjekt belyst strategien fra nye sider. Et nytt og for meg interessant spørsmål stilt av Subjekt, er hvilke personer som har vært delaktig i utviklingen av strategien. Der Kulturdepartemantet nektet å dele slik informasjon, har Subjekts journalister derimot lyktes med å finne bidragsytere fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, og publisere disse. Slik jeg ser det, bør mennesker med høye og ledende stillinger innen statlig forvaltning, som direkte eller indirekte bidrar til å svekke ytringsfriheten i landet, stå til ansvar for folket de er ment å tjene. At navnene deres offentliggjøres, er en naturlig del av en slik ansvarliggjøring.
Dette er gode bidrag, men går imot den generelle trenden i norske medier. Dersom denne trenden fortsetter, kan vi ikke lenger stole på at mediene vil stille seg på det åpne samfunns side. For trenden kan synes å være selvforsterkende: De av oss som klart foretrekker det åpne samfunn, trekker allerede mot nye og alternative medier. Den tradisjonelle pressen taper markedsandeler, og vender seg, som nordmenn flest, mot staten etter løsninger. Og ganske riktig: Strategien omfatter, blant mye annet, støtte til «undersøkjande journalistikk» og «kompetanseheving for journalistar».
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Bidrag til egen irrelevans
Det høres tilforlatelig fornuftig ut. Fremtidens journalister vil forhåpentlig drive undersøkende journalistikk, og være kompetente. Men desto viktigere er: Vil de bedrive undersøkende journalistikk i det åpne samfunns tjeneste, eller det lukkedes? At tradisjonelle medier sliter i dagens medievirkelighet, er opplest og vedtatt. Men å motvirke ytringsfriheten av beleilighetsgrunner – som hensynet til ens egne kortsiktige økonomi –, er lite bærekraftig. For fremtiden skal tilhøre det åpne samfunn. Medier som stiller seg på det lukkedes samfunns side, bidrar på lengre sikt til sin egen irrelevans.
Ja, tro det eller ei: Nordmenn er ikke så dumme som man vil innbilde oss. Når mediene danser myndighetene etter pipen, kjenner vi lusen på gangen, og velger andre kilder til informasjon. Dette er ikke Russland, eller Kina: Medier som propagerer for det lukkede samfunn, har vi simpelthen ikke bruk for.
