Skal kulturen noensinne ha en sjanse, må det stilles kriterier til velgerne, skriver Bork S. Nerdrum.
Pøbelens diktatur har forsøplet kulturen. Lederne har speilet seg i folket og sammen har de dratt hverandre ned i et dragsug av nedrigheter. Folket trenger forbilder, ikke speilbilder — et kultivert aristokrati som kan løfte resten av samfunnet.
Det moderne demokratiet – hvor alle skal være like, ingenting skal være nedarvet og talentet ignoreres – bygger opp under modernismen. For å gjenopplive høykulturen må monarkiet gjenoppstå.
En misvisende opprinnelse
Man kan umiddelbart bli slått av tanken: Sivilisasjonens vugge, vårt elskede antikke Hellas… det var her demokratiet oppstod. Antikkens demokrati var noe ganske annet enn det moderne demokratiet. Det var høyere aldersgrense for å inneha offentlige embeder enn idag. Kvinner og slaver kunne ikke delta ved valg — bare menn over tyve år med borgerstatus var stemmeberettigede. Man har regnet på at frie menn representerte omtrent tredve prosent av befolkningen.
Med andre ord: Stemmeretten tilfalt kun et eksklusivt mindretall av kvalifiserte borgere.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Pøbler stemmer på pøbler
Det moderne demokratiet har verden måttet tåle siden kommunistene fikk definisjonsretten på tidlig 1900-tallet. Parallelt med maktoverdragelsen hvor monarken gav fra seg septeret til et lurvete vesen med tyvelue på hodet, har nivået på kulturen falt dramatisk. Man behøver bare kikke ut vinduet og observere tingenes tilstand på gaten for å skjønne at det hele er i en begredelig forfatning. Mye av problemet ligger i skolen og akademia, hvor den tyske idealismens vanvittige verdensanskuelser blir tatt alvorlig.
Rett foran våre øyne blir ærverdige gamle bygninger byttet ut med legoklosser i rasende fart. Museer og offentlige steder fylles opp med barnetegninger og fantestreker. Prikken over i-en må sies å være den harmdirrende, insisterende popmusikken som spilles overalt og er umulig å slippe unna.
I et slikt klima er tåpens innfall mer verdt enn mesterens verk. Det hjelper ikke med en lovgivende forsamling når pøbelen har stemt frem sine egne pøbler. Folkrepresentatene kommer fra de samme åndsfattige kårene som deres tilhengere og har forårsaket en giftig, nedadgående spiral.
Demokrati og klassisk kultur er motsetninger
Et kjennetegn ved høykultur er at den forekommer når menneskene ser fremover ved å skue tilbake. Erkjennelsen om at noe større enn seg – meg, jeg og deg – har gått forut. Det er også avgjørende å erkjenne verdien av hierarkiske strukturer. Klassisk kultur er hierarkisk. Det klassiske rammeverket fordrer klare skillelinjer mellom godt og dårlig håndverk, slik at dyktige personer – uavhengig av hvilken sosioøkonomisk klasse de kommer fra – har en sjanse.
Demokrati er synonymt med et ansiktsløst «horisontalt byråkrati», for å bruke Vivek Ramaswamys treffende uttrykk. Dette byråkratiet legger føringer for det som laves i kulturen, og siden alle er «likestilte» og bare skuer fremover, blir det lønnsomt å produsere søppel. Slik har samfunnet endt opp med systemisk modernisme.
Alle forsøk på å kjempe mot den institusjonaliserte modernismen er nyttesløse så lenge avgudsdyrkelsen av det moderne demokratiet får fortsette og hierarkiske løsninger er bannlyst fra enhver offentlig institusjon.
Kulturkongene fra historien
I det moderne demokratiet har man den såkalte «frihet» til å velge fra et knippe åndsfattige, maktkåte oppkomlinger. I monarkiet, derimot, åpner det seg et hav av muligheter. Den krigshissige regenten kan naturligvis få en sønn som følger i hans fotspor, men plutselig går ting på tvers og det fødes en tronarving som nærer forkjærlighet til musikk og teater. Den samme tronarvingen bruker kanskje opp militærbudsjettet på å understøtte diktere, komponister og malere, før han iverksetter bygging av storslåtte templer med de skjønneste utsmykninger — til byråkratiets forargrelse.
Nesten alle stormeséner for kulturen har vært monarker eller enevoldsherskere. De mest fremtredende er Akhnaton, Perikles, Hadrian, Lorenzo di Medici, Rudolf den annen, Gustav den tredje, Katarina den store og Ludvig den annen av Bavaria.
I moderne tid er kong Charles av England et fremragende eksempel. Han tok komponisten John Tavener under sine vinger og har gitt klassiske arkitekter et levebrød gjennom ambisiøse byggeprosjekter, for å nevne noe.
Kulturkongene er ofte fredselskende sjeler, og må derfor passe seg for oppviglerske kryp som lusker i maktens korridorer. Det er blitt spekulert i om Akhnaton og Ludvig den annen av Bavaria, som begge døde under mystiske omstendigheter, til slutt ble likvidert fordi de forsømte krigsmaskineriet. Det de utrettet er blitt stående til glede for eftertiden. Amarna-skulpturene fra Akhnatons tid er blitt severdigheter, og det samme må sies om Ludvigs eventyrslott Neuschwanstein som er et eftertraktet mål for turister.
Til felles har de fleste kulturkongene at de var arvinger. Kommunister og andre tilhengere av demokrati begynner å skjelve bare ordet «arv» nevnes, men er det stort bedre å aktivt søke seg til makten, slik at statsforvaltningen til slutt er et rottereir av opportunister?
Hva er alternativene?
Dagens politiske klima har satt lokk på diskusjonen rundt det moderne demokratiets negative sider – som om det ikke hadde noen. Demokratiet er tilsynelatende ukrenkelig, samtidig som kløften mellom folket og politikerklassen vokser. Det er tendenser til at demokratisk valgte ledere blir sittende behagelig lenge ved makten, slik at de nesten blir for monarker å regne. Alt dette hadde vært vel og bra, hvis det ikke hadde vært for at politikerklassen er tatt over av folk uten dannelse eller åndelig kapital.
Et styresett som må sies å ha vært vellykket på mange måter, er det opplyste eneveldet — en idé som vokste frem i opplysningstiden om den filosofiske og rettskafne despot. I Europa forårsaket det opplyste eneveldet flere slektsledd med konger og dronninger som gjennomførte humanistiske reformer og som ble stormeséner av kulturen.
Det er kanskje urealistisk å gå fra dagens moderne demokrati til opplyst enevelde over natten. Et alternativ kan være å innføre mer hierarki i demokratiet ved å innføre strengere krav ved valgurnene. Ved å kreve økonomisk uavhengighet fra staten, ekteskap, barn, og eiendomsbesittelse innen landets grenser, oppfordres menneskene til å bli ansvarsfulle samfunnsborgere.
Denne løsningen kan godt kalles for «seniokrati» og da den i teorien kan gi enhver person mulighet til å bli stemmekyndig, passer den godt inn i vår folkelige tidsalder. Det er og blir en uholdbar situasjon at stemmeseddelen til ansvarlige så vel som uansvarlige teller like mye. Demokratiet har med rette blitt kalt for «pøbelens diktatur», men kunne like gjerne fått økenavnet «de ansvarsløses diktatur». Skal kulturen noensinne ha en sjanse, må det stilles kriterier til velgerne.
