– Skjønnhet alene er ikke nok, sier billedhugger Ferdinand Wyller, som er mannen bak skulpturene i Skulpturskogen Sofia i Vrangfoss i Midt-Telemark.
Fra Frierfjorden i Porsgrunn strekker det seg et nettverk av elver, som skjærer og forgrener seg inn i hjertet av Telemark, og til slutt blør ut i Porsgrunnselven. Få kilometer oppover, der samme elv kalles Skienselven, ligger første sluse i Telemarkskanalen. Fra dette laveste punktet, løfter M/S Henrik Ibsen og M/S Victoria passasjerer fra hele verden over 70 meter i været, og ti mil inn i landet, ut på den dype Bandaksjøen, til Kviteseid og Tokke ved fylkets vestlige grenser. Ynglingen Henrik ble bygget i 1907, og har ferdes her siden 90-tallet, da han la skjærgårdstrafikken ved Göteborg bak seg. Victoria, derimot, har traversert fylke og høydemetre siden sjøsettelsen i 1882, foruten teknologiske tidsaldre: I likhet med Henrik, startet hun karrieren som kullbygd dampskip.
At Henrik og Victoria har gitt seg for sesongen, og hviler seg nærmere havnivå, er imidlertid ingen grunn til ikke å besøke indre Telemark, med sine mange kulturelle severdigheter og turmuligheter. En slik severdighet er Skulpturskogen Sofia, rett ved slusene på Vrangfoss. Skulpturskogen, som ble innviet for to somre siden, omfatter elleve skulpturer i bronse. De er skapt av den lokale billedhuggeren Ferdinand Wyller, og skjenket Telemarkskanalen av Sparebankstiftelsen i Nome. Samtidig som «Sofia» er gresk for visdom, er det også betegnende for skulpturenes fødested, Bulgarias hovedstad, der de er støpt. Unnfanget er de imidlertid på Akkerhaugen i Midt-Telemark, der Wyller formet modellene i leire, dernest gips. Undertegnede kan si med sikkerhet, om enn på legmanns vis, at disse skulpturene tilhører toppsjiktet av klassisk håndverksutøvelse.
– Et bilde på visdom
Sivilisasjonens utsendte møter Ferdinand Wyller ved inngangen til Sofia, en bekmørk kveld i oktober. Hodelykten hans lyser opp stien foran oss, såvidt det er. Etter å ha snublet vår vei mellom trær og røtter, ankommer vi første skulptur, ved navn Logos, en byste av en mann, synlig tenkende, halvt opplyst i mørket:
– Logos er et bilde på visdom. Faren min var modell, forteller Wyller.
Også dette navnet er dobbelt meningsfylt, for Wyllers far var Egil A. Wyller, mangeårig professor i antikk åndshistorie ved Universitetet i Oslo, som særlig fordypet seg i platonisme og kristen metafysikk.
– Faren min og Arne Næss var som hund og katt, sier Wyller.
– Næss trodde at naturen var en slags gud. Min far søkte mot kristendommen etter sin egen fars humanistiske begravelse. Da ble gudsfraværet for påtrengende.
At kristne motiver gjennomsyrer skulpturskogen, blir klarere etter hvert som vi stavrer oss gjennom mørket. Nedenfor et lite stup, der Wyller ber meg innstendig om ikke å falle ned resten av skråningen, finner vi statuen Utstøtt, der den krøker seg vekk og skjuler ansiktet. Det er mennesket utstøtt fra paradis, forklarer Wyller:
– Mennesket har alltid drømt om en annen verden, om en slags utopi. Men vi roter oss alltid bort. Hvordan får vi det til, spør han meg, med ettertrykk.
– En forutsetning for all sivilisasjon
Neste statue er mer lystbetont, men ikke mindre skjebnesvanger. Velsignet viser en høygravid kvinne:
– Å finne modell var ikke lett, forteller Wyller.
– Det er fysisk krevende å stå lenge nok, så gravid som hun var.
– Å være gravid er så sårbart, og samtidig en forutsetning for all sivilisasjon!
Ordene speiler seg i verket. Velsignet kroer seg med den ene foten over den andre, og holder seg samtidig på den struttende, tunge magen. Hun smiler svakt, med lukkede øyne.
– Opp til Golgata
Neste stoppested er et slags tablå, med tre ganske små skulpturer på sokler av ferdigrustet cortenstål. Det er sauer og mennesker. Det som fanger min oppmerksomhet, er et menneske som, halvt liggende på bakken, lepjer i seg væske fra en liten fontene i sauens bryst – eller rettere sagt, lammets. Brått skjønner jeg at vi har tatt steget like opp til Golgata:
Det er Jesus?
– Det er ikke alle som skjønner det. Men det er også positivt. Eldgamle kristne symboler er blitt noe eksotisk, som vekker nysgjerrighet og undring.
Så tørst han er, han som drikker.
– Det er Adam.
Livssøyler
Øverst i parken venter siste tablå, tre blokker i bronse, som sammen kalles «Livssøyler». Jeg oppfatter dette tablået som mindre eksplisitt eller litterært enn de forutgående, skjønt noen mannlige og kvinnelige figurer kjemper seg inn eller ut fra materien. Her finnes en mer fremtredende materialbruk og et grovere uttrykk, med enkelte tydelige merker etter Wyllers fingre. Idet jeg står mellom furuene som danner en portal inn til tablået, fornemmer jeg likevel noe sakralt som ikke står tilbake for korsfestelsen der nede, hvilket jeg forteller Wyller:
Det er noe vigelandsk her, det vil si monumentalt, men ikke gudsforlatt, slik Vigelandsparken er.
– Som ung tilbragte jeg mye tid i Vigelandsparken. Iblant elsket jeg den, men iblant syntes jeg den gikk mot det brutale, sier Wyller, og fortsetter:
– Og så slår det meg: Vigeland har ikke én gravid kvinne der, i hele den livssyklusen han fremstiller! Er ikke det litt rart?
Hva kan det skyldes?
– Man kan undres om Vigeland hadde angst for gravide kvinner. Mange kunstnere føler nok at barn og familie kommer i veien for arbeidet deres.
Og stemmer det?
– Det tror jeg. Men også i kulturen som helhet, mener jeg man nærmest dyrker en barnløs livsstil og selvrealisering. Alle er blitt bohemer! En slik individualisme umyndiggjør oss, sier han, og fortsetter:
– Vårt naturlige instinkt er å slå ring rundt barnet.
Hva er et menneske?
Wyller er oppvokst på Nordstrand i Oslo, men fant veien ut til Midt-Telemark for snart 20 år siden. Med seg i sekken har han termos, turstoler og vedkubber, og snart knitrer flammene fra ildstedet som danner skulpturskogens midtpunkt. Når vi først har satt oss ned, beveger samtalen seg mellom kunst, sivilisasjon, og Wyllers kristne tro:
– Man ser gradvis konsekvensene av at vi har forlatt kristendommen. Kristne reflekser er internalisert i samfunnslegemet vårt, som nå minner om en hane uten hode. Den løper en stund, men er dødsdømt, sier han.
Kan ikke kunsten ha en oppdragende rolle?
– Kunst dreier seg ofte om skjønnhet. Slik Platon sier, peker det Sanne, det Skjønne og det Gode i samme retning. Men skjønnhet alene er ikke nok. Hitler, for eksempel, var jo estet til fingerspissene.
Så hvor befinner vi oss, nå?
– Vi likner det Goya-maleriet, der to menn som er sunket til over knærne i kvikksand, banker hverandre til døde med hver sin stokk.
Hva betyr det, rent konkret?
– De to mennene er i samme båt, men ser det ikke. I vårt tilfelle, er vi alle utsatt for en teknologisering som forskyver grensene for hva et menneske er.
Og du ser kristendommen som alternativet til dette?
– I dag finnes ingen enhetlig forståelse av mennesket. Da blir vi et lett bytte for teknologisk determinisme, sier Wyller, og tilføyer:
– Men også dette er noe fascinerende med tiden vi lever i – at intet lenger kan tas for gitt! Alt må tenkes om igjen, og særlig det grunnleggende: Hva er et menneske? Og ja, vi kan finne oss selv, men bare i forhold til det som er ulikt oss selv – det vil si, til Gud.
– Dette var del av visjonen min for Skulpturskogen Sofia, at den skulle bli et møtested for denne typen samtaler, sier Ferdinand Wyller.
