– Uansett hva koreografien måtte være, så danser vi | Intervju med Juan Antonio de la Cruz Martín

Skrevet av | 29. mars 2023

Én times togtur syd for Madrid, på La Mancha-sletten med sine vindmøller og lilla himler, ligger El Abrazo del Ángel Comunidad – EADA-senteret for transpersonlig psykoterapi. Senterets grunnlegger, Juan Antonio de la Cruz Martín, trekker historiske linjer fra kjente og ukjente mystiske skoler til sin egen terapeutiske praksis, beslektet gjennom dansekoreografier, åndelig søken og personlighetsmodellen Enneagrammet. de la Cruz Martín frykter ikke døden, og enser et kosmisk slektskap mellom alle ting. Her følger et intervju mellom de la Cruz Martín og Sivilisasjonens utsendte.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

– Hva er Enneagrammet, og hvor kommer det fra?

– Selve modellen kan være flere tusen år gammel – én triangulær og én sekskantet figur oppstilt innen en sirkel. Det kan ha blitt brukt av mange spirituelle skoler, og vi vet at mystikeren Georgij Gurdjieff baserte visse dansekoreografier på Enneagrammet.

Det var imidlertid bolivianeren Oscar Ichazo som først koblet Enneagrammet til ni ulike personlighetstyper – eller enneatyper – hos mennesker. Før han lærte om Enneagrammet, arbeidet han allerede med «protoanalyse», et personlighetssystem med ni prototyper. Denne kunnskapen ble formidlet til den chilenske psykiateren Claudio Naranjo, som forstod den fra et moderne, klinisk perspektiv, og utviklet personlighetsenneagrammet, som nå er blitt Enneagrammets mest allment kjente aspekt.

– Selv anvender du Enneagrammet på en transpersonlig måte – hva er det transpersonlige, og hvordan knyttet du det til Enneagrammet?

– Selve modellen kan være flere tusen år gammel – én triangulær og én sekskantet figur oppstilt innen en sirkel, sier Juan Antonio de la Cruz Martín. Enneagrammet. Illustrasjon: Wikimedia commons

– Kort sagt forholder «det personlige» seg til troen på at vi er vår personlighetsstil og -struktur, og «det transpersonlige» til forståelsen av personligheten som «et sett med karakteristikker i samspill», som vi har utviklet på grunnlag av et temperament.

Enneagrammet kan brukes personlig eller transpersonlig. Den personlige skolen ser nok enneatypene som en samling arketyper, og som et verktøy til å forstå de ulike typenes utfordringer og muligheter. For eksempel tenderer de ulike typene mot ulike sinnslidelser eller kognitive forstyrrelser, personlighetsforstyrrelser og emosjonelle lidenskaper, slik disse forstås i moderne psykologi og psykiatri.

Den transpersonlige tilnærmingen er mer interessert i Enneagrammet som en urgammel form for visdom, som avslører noe om kosmos og eksistensen, og således beveger seg hinsides individets, dets personlighet og enneatype. For eksempel kan Enneagrammet forstås som en modell på hva mytologen Joseph Campbell kalte «heltereisen» – som en modell på livsreisen, uansett hvilken enneatype man måtte tilhøre.

– Hvordan fungerer heltereisen, i lys av Enneagrammet?

– Først litt om heltereisen. Campbell samlet myter fra hele verden, og mente å se en felles struktur i dem alle: Helten begynner med det hjemlige og vante, men konfronteres så med et kall fra hinsides dette. Først motstår han dette kallet, men begir seg så ut på reise inn i en annen verden, for eksempel underverdenen vi kjenner fra gresk mytologi. Der støter han på venner og fiender, monstre og så videre. Etter hvert som det ukjente blir kjent, vender han hjemover. Og selv om alt er ved det samme der hjemme, er perspektivet hans endret.

Overført til Enneagrammet, begynner denne reisen ved enneatype 9. Type 9 representerer det første sjokket i møte med tilværelsen, og barnets frustrasjon over at alt ikke er «meg», men snarere «meg» og «ikke-meg». Type 9 innebærer således en selvforglemmelse, fordi énheten mellom alle ting – og mellom «meg» og «ikke-meg» – blir glemt på dette stadiet. Plutselig vet vi ikke hvem vi er, eller hvorfor vi er her, og opplever gjerne at noe mangler. Dette er heltens «kall» – henimot å bli noe han ennå ikke er, samtidig som han opplever frykt for å miste seg selv dersom han endrer seg.

– Og hvilken rolle spiller de andre enneatypene på denne reisen?

– Dersom helten aksepterer kallet, beveger han seg mot type 1, som representerer det å skulle endre virkeligheten. Når han forstår at dette er umulig, beveger han seg mot 2, som forsøker å endre mennesker i stedet, ved å gi dem det de trenger. Type 3 har forstått at heller ikke andre mennesker kan endres, men forsøker så å endre seg selv, og utvikler ambisjoner.

Når dette mislykkes, prøver type 4 å forstå hva som gikk galt, og sammenligner idealbildet av virkeligheten med det negative sådanne, og hvor den endte opp. Men der 4 ikke tar seg selv med i betraktning, anser 5 at det er forholdet til omverden som er problematisk, og slutter å interagere med andre. Type 6 blir usikker på denne strategien, og trenger veiledning, men klarer samtidig ikke å stole på noen andre. Type 7 er ikke like påpasselig, og bestemmer seg for heller å nyte reisen som best den kan, og sprer seg «utover», ut i verden.

Type 8 vet ikke lenger hvem han er, og utvikler et behov for å dominere andre, for slik å føle sin egen identitet. Til slutt kommer helten tilbake til utgangspunktet, type 9, og har nå fornyet mulighet til å være modig og stole på eksistensen, og står selv til tjeneste for eksistensen.

– Hva var ditt eget kall, som gjorde at du reiste ut og grunnla EADA-senteret?

– En måned eller to etter at faren min døde begynte jeg å høre stemmen hans, som en lav, indre stemme, som jeg rent intuitivt visste var hans. Han hadde vært borgermester i en liten spansk by, med ansvar for infrastruktur og veier, og forklarte nå til meg hva han ikke hadde rukket å fullføre. Så kom mine søsken og jeg over en nekrolog skrevet av en tidligere kollega, og tingene stemmen beskrev viste seg å være korrekte.

Så begynte jeg å leke med tanken om selv å bli borgermester i denne lille byen, for slik å fullføre prosjektene hans. Jeg reiste dit, og planla å bosette meg der. Slik tentes flammen til et nytt prosjekt, men endret etter hvert natur, og hadde til slutt ikke så mye med min far å gjøre. Jeg bestemte meg for heller å opprette mitt eget prosjekt, og etablere meg hvor enn jeg følte at «dette er stedet». Nettopp den fornemmelsen fikk jeg her i Alcazar de San Juan.

– Og hva har du kommet til å huske langs veien?

– Nå har jeg vært her i ti år, og er veldig takknemlig for opplevelsen. Jeg har kommet til å huske noe, i den forstand at jeg ikke lenger opplever noe skille mellom det materielle og åndelige. Ta for eksempel celler og minner – de er del av det samme kosmiske designet, kun i ulike former for og grader av materialisering. Nå ser jeg materie som den mest konsentrerte formen for ånd, og den mest åndelige erfaring for meg er således noe fysisk, som å kjøre bil, vanne et tre, eller mate en katt.

– Jeg forstår, til dels. Men dette er jo også svært filosofisk – hvordan kan du ha en direkte, sansemessig opplevelse av hvordan det materielle og det åndelige forholder seg til hverandre?

– Det konseptuelle og sansemessige gjennomsyrer hverandre, slik som ånd og materie. Etter hvert som jeg har bearbeidet mine oppfatninger og forestillinger, og mønstrene som sinnet inngår i, sanser jeg også omgivelsene på stadig ulike måter. Ofte opplever jeg, for eksempel, at toalettet blir større eller mindre, høyere og lavere, at rommet minsker eller vokser, at gulvet gynger som om bord på en skip, slik at jeg må gå baklengs. Eller ta for eksempel den gangen synsfeltet mitt var delt i to, horisontalt, der den ene halvdelen var normal, men den andre som reflektert gjennom et kaleidoskop.

– Dette høres ut som en dans. Kan du si noe om Gurdjieffs dansekoreografier basert på Enneagrammet, og hvordan du bruker disse i din egen terapeutiske praksis?

– Jeg har i det hele tatt en fysisk tilnærming til terapien, med bevissthet omkring kroppen, pust og bevegelse. Men ja, når jeg arbeider med klienter i gruppe, og prøve ut bevegelser individuelt og kollektivt. Vi kan for eksempel danse en «vanlig» bachata sammen, og utforske hvordan energi strømmer gjennom kroppen. Plutselig oppstår ukjente sansefornemmelser, bevegelser og opplevelser – eller ikke. Noen ganger er man klar for dette, andre ganger ikke, og det kan heller ikke tvinges frem.

– Hva med de mer «mystiske» dansene?

– I de mer mystiske dansene, så å si, kan vi utforske forholdet høyre-venstre, eller frem-tilbake. Eller vi kan snurre rundt og rundt, for enten å gå inn i oss selv, eller falle om – det mange forbinder med en sufi-praksis. Skjønt det er mye vi ikke vet om Gurdjieff, vet vi at han ble påvirket av Dervish-kulturen, og at dette påvirket hans arv.

– For å fortsette med Gurdjieff: Hva regner du som hans overordnede agenda eller prosjekt?

– Gurdjieff snakket egentlig ikke så mye om Enneagrammet, men mer om vibrasjoner og musikalske intervaller. Han komponerte jo også musikk, sammen med sin elev, komponisten Thomas de Hartmann…

– Hvorav noe er spilt inn av Keith Jarrett – Sacred hymns.

– Ja – uansett, jeg har på følelsen at Gurdjieff etter hvert ikke var på søken etter noen bestemt sannhet lenger, som om han hadde funnet det han lette etter. Deretter fokuserte han på formidling, og å skape scenarioer der hans elever konfrontertes med seg selv – for eksempel gjennom rollespill, der enhver skulle leve ut sin egen personlighetstype til det ekstreme, og da oppdage stadige nye lag i sin egen idioti.

– Til slutt vil jeg snakke litt om liv og død.

– Folk virker i det hele tatt veldig opptatt av døden. Men fødselen må være minst like rystende. Faktisk har jeg inntrykk av at vi projiserer våre komplekser omkring fødselen på døden – som om vi hele livet forsøker å bearbeide denne erfaringen. Disse to, fødsel og død, speiler hverandre – vi puster inn, og ut. Vi får det, og sender det videre.

– La oss snakke om regresjonsterapi – et av dine terapeutiske verktøy. Etter det jeg har forstått, dreier dette seg om å fremkalle minner som muligens stammer fra tidligere liv, derav «regresjon». Er det slik du tolker disse minnene?

– For min egen del er det ikke vesentlig hvorvidt «jeg» skal komme tilbake, eller forsvinne. Hva gjelder eksistensen, ser jeg ingen begynnelse og ingen slutt. Snarere ser jeg bevegelse, og former i endring – transformasjon. I naturen løser alt seg opp og inngår i nye helheter, formen opphører, og nytt liv kommer til fra materien, slik at jeg umiddelbart reinkarneres, i en mark, i et insekt – dette regner jeg som reinkarnasjon.

– Så hvor kommer regresjonsterapiens minner fra?

– Slik jeg ser det, er det informasjon overalt. Teosofene snakket om Akasha-krøniken, et slags kosmisk bibliotek, eller et kosmisk minne, som alle i prinsippet har tilgang til. Men når det gjelder regresjonsterapi, kan de bildene og situasjonene som oppstår like gjerne stamme fra mine forfedre som meg selv, eller noe helt annet. Informasjonen har jo med meg å gjøre, siden den kommer til nettopp meg, og har gjerne en katarsisk virkning. Men når jeg tenker på reinkarnasjon, skjer det simpelthen ingenting i meg, som om det ikke angår meg. Mitt inntrykk er at alt omfattes av eksistensen, og ingenting går tapt – at uansett hva koreografien måtte være, så danser vi.

I århundrer ble naturen forstått som Guds skaperverk. Stadig snakkes det om «skapninger», ulogisk nok ...
Denne uken skulle Ibsenfestivalen gått av stabelen på Nationaltheatret. Grunnet tingenes tilstand utsettes festivalen på ...
Skulptørens lykke kommer av den mentale kampen det er å oppnå et resultat man ikke ...