– Konger og hærførere har fått nok plass i historiebøkene, sier kulturhistoriker Zara Vigardt.
Da Zara Vigardt oppdaget at historiens ulike tidsaldre kan forstås gjennom personer, livshistorier og biografier, fant hun sin vei og stemme i historiefaget. Som formidler av hverdagslivets dramatikk og fortidens krimhistorier gir hun håpløse kriminelle og undertrykte fattigfolk en plass i historien.
− Jeg synes Vaterlands historie som bydel trenger et eget museum! Det er en drøm jeg har, å skape et museum her. For det er virkelig mange historier å fortelle, sier Vigardt, mens hun trasker langs gatene i området rundt Oslo Spektrum.
Hvis du er fra hovedstadstraktene, har du muligens hørt navnet Vaterland, og kan kanskje forklare omtrent hvor i Oslo denne fortidens bydel før lå. I dag er det svært få spor igjen av det som var en særegen, skitten og folkerik bydel, med et yrende byliv og mangfoldig livsutfoldelse. Vigardt kan peke på kun et par referanser i dagens bybilde som peker tilbake på Vaterland, idet vi tar en spasertur i det tåkete og glisne høstværet.
− Det er ikke mange spor eller referanser igjen fra det som opprinnelig var det gamle Vaterland, sier Vigardt, idet hun skuer utover selveste Vaterlandsparken, en liten plass med benker og trær utenfor Radisson Plaza. Foran parken ser vi Akerselven flyte sakte forbi, et par trebåter ligger og dunker mot steinbryggen og store piletrær mister sine gule høstblader.
Området fikk sitt navn fra det nederlandske «waterland», som betyr vannland, eller sumpland, og navnet kom i bruk gjennom trelasthandelen med Nederland på 1600-tallet. Området lå utenfor den gamle bymuren, med gatene Storgata og Brugata som omsluttet bydelen i nord og vest, og Akerselven som grense mot øst. Der jernbanen ligger i dag var der tømmeret ble levert og gatenavnet «Trelastgata» igjen som en historisk referanse.
− På skiltet over t-baneinngangen ved Oslo City står det «Vaterlandspassasjen» – en liten etterlevning etter historien. Broen som kobler Oslo Sentrum sammen med Grønland heter Vaterlands bro – men det er vel ingen som får det med seg?, sier Vigardt.
Et område rikt på Oslos by-historie er borte. Hvordan forteller man en slik historie som kulturhistoriker, finner kilder og gjenstander – og gjør den relevant for publikum? Og hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss om en fattig bydel hvor lov og orden ofte opphørte?
− Det er en formidlingsnøtt, innrømmer Vigardt, og skyter inn:
− Med tanke på relevans, så har det jo ikke vært en så stor endring i dette området. Nærmere vår tidsalder så rev myndighetene mye av bygningsmassen, sanerte området og skapte forretningsstrøk. Men de sliter fortsatt med å løfte området. Det har alltid vært mennesker som trenger litt mer hjelp, som er her. Grønland og Sentrum er fortsatt preget av fattigdom, vold, rus og prostitusjon.
Dette intervjuet er del av intervjuserien Unge som går egne veier, som er blitt støttet av den private, allmennyttige stiftelsen Fritt Ord.
Fra frodig elveliv til organisert kriminalitet
Det virker likevel som at historikeren innesitter viljen til å knekke denne nøtten, idet hun legger ut om folkeliv, tragedier og skjebner som tok sted på Vaterland i Oslo, mellom 1600 til 1800, hennes valgte tidsalder for å studere området.
− Vaterland er Oslos eldste forstad, og har en lang historie. Min mest foretrukne tidsperiode er 1800-tallet; med alle dets utfordringer, voksesmerter og fascinerende forbrytelser.
I løpet av 1800-tallet utviklet Vaterland seg fra et område med frodig byliv med folkemylder og markeder langs Akerselven til å bli nærmere en slum.
− Med vår tids øyne kan man si at Vaterland var en slags «ghetto» gjennom siste halvdel av 1800-tallet. I den perioden jeg har studert tok det sted en enorm befolkningsvekst. Femten personer kunne bo på tretti kvadratmeter. De fattigste menneskene fra alle kanter i Norge dro inn til hovedstaden – og hvor fikk de seg enklest jobb? Jo, det var på Vaterland. Dette var et arbeiderstrøk, hvor det arbeidet skomakere, smeder, fiskere, sjømenn, tjenestefolk, sjåfører og løsarbeidere. Dessuten var det hit bøndene kom i Oslo, til Grønland Torv hvor kjøtthallen lå, og hvor de fikk slaktet kveget sitt. De såkalte kveg-guttene, eller kutorvs-guttene tok imot og lurte de naive bøndene, ved å by dem på alkohol og ordne losji for dem. Tilbud om å passe på kveg kunne ende i ran, og ved å lokke bøndene inn i portrom og skjenke dem fulle, kunne menn og kvinner jobbe sammen i organisert kriminalitet. Tegn de laget seg var at en prostituert kunne begynne å hoste, og så kom bakholdsangrepet!
Ikke ulikt dagens Vaterland, som bare kalles Sentrum eller Grønland, så var kriminalitet en viktig del av bybildet. Myndighetene i datidens Kristiania syntes de måtte få bukt på bordellmammaer, gangstere, bondefangere og fortidens «tindersvindlere». Maktmisbruk på denne tiden gikk begge veier, og myndighetene hadde store svin på skogen når det gjelder fengselsvesenet og deres anstalter.
Selvoppdagelse i Oslo byarkiv førte til snuoperasjon
Da Vigardt kom hjem fra et lengre opphold i London, tok hun seg «kost og mast»-utdanning, altså en sminkørutdanning, i Christian Kroghs gate. Fra vinduet på skolen tittet hun over på det som vi i dag kaller Prindsen. I samme tidsrom finner Vigardt ut gjennom å dykke ned i byarkivet, at hennes egne forfedre hadde sittet der, i tvangsarbeidsanstalten i Storgata 36, like ved hennes sminkørutdanning.
− På denne tiden trodde jeg at jeg skulle jobbe som teatersminkør, kanskje på Nationaltheatret. Det ble en total omveltning, hvor jeg begynte å grave i min egen slekt, vanlige mennesker og i den fattige delen av byen. På 1800-tallet bodde hele førti prosent av befolkningen i bydelene Vaterland og Fjerdingen! Jeg har forfedre og formødre som var romanifolk, eller tatere, og som gjorde tvangsarbeid rett ved der jeg studerte, sier Vigardt.
Grunnlaget for å bli satt i tvangsarbeid kunne være lavkriminell aktivitet, slik som betleri. Folk som satt i arbeidsanstalten eller tukthuset på 1800-tallet, fungerte som et fengsel for alskens forbrytere. Man kunne komme dit for å ha utført grove tyverier, eller stjålet et eple eller en potet på grunn av sult.
− Det finnes en kjent sak om en reisende kvinne som skulle ha litt høy til hesten sin, og fordi noen mente at hun ikke hadde spurt om lov, så gikk hun rett inn som høygravid i arbeidsanstalten, en gang på 1800-tallet, forteller Vigardt.
Tvangsarbeidsanstalten Vigardts forfedre var innsatt i het Prinds Christian Augusts Minde og ble opprettet som anstalt i 1819. Arbeidet i anstalten beskrives som hardt og monotont. De innsatte arbeidet med spinning, veving, opptrevling av gammelt tauverk, steinplukking eller veiarbeid. Anstalten påtvang fattige og arbeidsløse til å utføre hardt arbeid, for å «bøte på» fattigdom.
Hva tenker du om den harde og umyndiggjørende behandlingen lavkriminelle fikk?
− Det skulle veldig lite til å komme skjevt utpå. Disse menneskene jeg har blitt opptatt av, de stjal mat for å klare seg, også kommer de inn i fengselssystemet. De har kanskje tatt seg en potet, og plutselig er hele livet snudd opp ned på hodet, med en dom og en soning. Men, de fikk jo tak over hodet i en periode. I dag har vi straffer som er merksnodig lave i forhold til handlingen, som ved gruppevoldtekter eller massemugling. Det var et helt annet syn på kriminalitet og kategoriseringer av mennesker var noe selvsagt for de aller fleste, sier Vigardt.
En annen karakter hvis skjebne utspilte seg på Vaterland, var «Gale-Emma», et kvinnemenneske som var, voldelig utagerende, frekk i kjeften, en av de verste prostituerte og som stjal alt hun kom over.
− Det at du blir kriminell, har samme forklaring til alle tider; nemlig at du har vært igjennom noe. «Gale-Emma» opplevde overgrep og hadde ikke et lett liv, forklarer Vigardt.
Vigardt & Steigan dukker ned i historiske forbrytelser
Vigardt har sammen med forfatter Geir Tandberg Steigan etablert en populær sosiale medier-kanal ved navn «Vigardt & Steigan», hvor de skriver krimepisoder fra virkelighetens underverden. Her får vi historier fra fortidens beryktede forbrytere – og mange av dem hører til på Vaterland.
Dette prosjektet har innebåret å grave i arkiver, eldre og noe glemt litteratur, og historiske kilder som er ganske så utilgjengelig uten noe forhåndskunnskap.
− Hvordan får du og Geir Steigan til å skrive tekster uten så veldig tilgjengelige referanser?
− Vi angriper tema fra mange sider; en person, et sted, et årstall, en avisnotis eller et bilde. Jeg vet ikke om denne prosessen passer inn i tiden vi lever i nå, hvor alt skal skje så fort. Å grave ned i historie krever tid og tålmodighet. Man må holde fast ved det og ikke gi seg. Jeg er rastløs i så mangt, men ekstremt tålmodig hvis jeg skal finne noe.
En skjøge født på Tukthuset
Vi vandrer videre langs Akerselva, forbi parken og langs Brugata hvor «Abelone Kjøkken og bar» ligger i krysset.
− Abelone er navnet på den beryktede bordellmammaen Abelone Kristensen, kjent som «Vaterlands dronning», forklarer Vigardt, mens hun peker på den dominante og ruvende fasaden mot Brugata som i dag huser en restaurant.
Abelone Kristensen ble født på tukthuset og begynte sin karriere som prostituert i ung alder. Senere etablerte hun et bordell med sin mann, fremstilt som delikatesseforretning i første etasje. Den oppsiktsvekkende drapssaken «Abelone-saken» fra 1893 hadde stor betydning for det ulovlige prostitusjonsmiljøet. Saken handlet om drapet på Abelones ektemann av en bonde fra Ringsaker, som førte til opptøyer mot bordellkulturen og en større opprydding i strøket.
Vigardt mener historien om Abelone er illustrerende for Vaterland:
− Kristiania var som Paris og London. Det var masse bordeller. Det var en stor debatt veldig lenge om å forby prostitusjon. Christian Krogs roman «Albertine» var viktig i denne debatten, og i 1887 ble den offentlige prostitusjonen avskaffet i Kristiania. Da kunne ikke politiet lengre innkalle kvinner til legekontroll, selv om prostitusjonen på langt nær ble avviklet.
Det tar oss tilbake til Prinds Christian Augusts Minde, hvor asyl-delen av anlegget huset politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Det sies det var her kunstneren Christian Krogh fant inspirasjon til «Albertine hos politilegen», et verk som har vært til stor inspirasjon for Vigardt:
− Korrupte politimenn og øvrighetspersoner utnyttet kvinner rent systematisk, så seg ut dem fra sitt kontorvindu og plukket dem opp. De endte opp i svært vanskeligstilte liv, noen uten at de valgte det. Kvinnene måtte ukentlig inn på «visitasjon» hos politilegen for å holde kontroll på deres kjønnssykdommer. Mennene som kjøpte samleie, de løp fritt. Denne tematikken ble kalt «sedelighet», men jeg vil nå heller si dobbeltmoral.
I denne tidsperioden var det registrert rundt 6-7000 prostituerte i Kristiania. De eldste strøkene, som Vika og Vaterland, var som skapt for å gjemme seg i, med snirkelgater, labyrinter, småhus og lave to-og-tre etasjers tetthus. Svært lite står igjen av denne arkitekturen, men et lite bygg rager som en ensom tinde, for i Stenersgata finner vi den mytiske Queens Pub.
− Queens Pub er det eneste trehuset som står i det som var Vaterland. Dette bygget sier mye om hvordan folk levde på denne tiden, med arbeid og privatliv nært sammenknyttet og hvor tett på hverandre de levde, forklarer Vigardt.
Adressen til det som i dag er en pub er Brugata 14. Det to-etasjers okergule bindingsverks-bygget ble oppført i 1791. Veggene på innsiden er malt knall rødt, med svalganger, trapper og rekkverk i mørkt treverk. Bygget er en påminnelse om en bydels historie; her har handelsmenn og håndverkere bodd, maleren Hans Gude og bryggerieier Christian Schou. Bygget blir i dag brukt til underholdning, bar og live-musikk; et lite minne om Vaterlands sosiale, utskeiende og drikkfeldige historie.
Bydelen med flest og mest dramatiske historier
− Denne bygården er som et museum i seg selv. Og egentlig er det rart det ikke finnes et museum her allerede, området som var Oslos svar på Londons Whitechapel, sier Vigardt.
Vi kommer tilbake til reportasjens begynnelse: Hvordan formidle Vaterlands historie? Vigardt tviler på om unge mennesker synes historie er noe spennende fag.
− Vi blir ofte stilt spørsmålet vi som jobber med historie; hvordan nå ut til de unge?
Selv synes hun ikke det var noe spennende på skolen.
− Jeg så ikke for meg at jeg skulle gjøre det jeg gjør nå, da jeg var ti eller femten år gammel. Historie på skolen var ikke spesielt gøy. Det handlet om monarker, krigførere, landområder og økonomisk politikk. Det var ikke så mange kvinner som ble nevnt, foruten dronninger som skulle giftes bort for geopolitisk vinning.
Men en ting har Vigardt troen på, og det er at med riktig tilnærming, og en populærvitenskapelig fremstilling, så kan folk bli engasjert i fortidens historier – fordi det handler om mennesker.
− Jeg har selv lest biografier siden jeg kunne lese.
På et av sine flere flammende innlegg på Instagram skriver Zara Vigardt (bare kalt «Vaterland» av venner og bekjente) lidenskapelig om den historiske bydelen:
«En sentral bydel, en av de eldste, som tilhørte arbeiderne, de sidestilte, de tilreisende, familiers sorte får, streberne, de sultne og de utstøtte. Men sporene av bydelen finnes, oftest tildekket, under overflatens grå betong, innimellom nye bygg som troner, slik myndigheter helst ville ha det til i århundrer. Vaterland var, og er fremdeles, en verkende byll. Og ingen vet hva man skal gjøre med den. Så hvorfor er jeg så opptatt av å avdekke og synliggjøre denne glemte bydelen, dens urettferdige behandling med dens mennesker, hendelser og marginaliserte grupper? Hvorfor og hvordan klarte de å destruere den, jevne den med jorden? Skyve Vaterland under teppet, som om den aldri hadde eksistert? Hva har Vaterland gjort for å fortjene en slik behandling? Hva skal vi med slik historie? Har det noen verdi? Trenger vi å huske? Jeg spør helt oppriktig.»
Med få gjenstander, hus eller øyevitnekilder igjen, blir det opp til formidlingskunsten om museet om bydelen Vaterland blir realisert. Men sannheten er; dramatiske historier om menneskers liv i forbigåtte tider engasjerer stort – det kan Netflix bevise.
