Det er 150 år siden komponisten, pianisten og dirigenten Sergej Rachmaninoff ble født. I jubileumsåret er det verdt å spørre seg hva det er som gjør Rachmaninoffs musikk elsket av så mange, og hva som gjør at den har overlevd til nå.
I forsøket på å finne svar har vi tatt en prat med Norges fremste Rachmaninoff-ekspert Asbjørn Øfsthus Eriksen, professor emeritus i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Bak seg har han en doktorgrad om Rachmaninoffs tre symfonier, og flere tiårs forskning og undervisning om komposisjonene til den senromantiske pianovirtuosen med «blekksprutfingre».
Dissidenten
Vi møter Eriksen i hans gamle kontor på Blindern. I hjørnet av rommet står et piano som Eriksen spretter bort til flere ganger for å demonstrere hva han mener med sine innfløkte musikkteoretiske begreper.
Og i midten av rommet, der står det en elefant. I dagens geopolitiske situasjon er det kanskje ikke så populært å vie et dybdeintervju til en russer. Vi spør Eriksen om Rachmaninoffs betydning for russisk identitet og selvfølelse.
– De har vært enormt stolte av Rachmaninoff. Da han emigrerte til USA i 1918 og senere skjelte ut sovjetregimet i New York Times sammen med et par andre eksilrussere, ble musikken hans sensurert i Sovjetunionen i et par år, men så ble han like populær igjen, og tatt inn som en av de store nasjonalkomponistene, forklarer Eriksen.
Hvilken betydning mener du dette bør ha for oss?
– Man kan spørre om det er riktig å spille Rachmaninoff i lys av krigen i Ukraina. Men hvis man skal unngå å snakke om, lese eller fremføre døde russiske kunstnere for å sverte Russland, blir det feil. Og dessuten var jo Rachmaninoff en slags dissident.
Melodi, intensitet og uro
Med elefanten identifisert går vi inn på bakgrunnen for Eriksens fascinasjon for Rachmaninoff.
Hvordan startet ditt bekjentskap med Rachmaninoff og musikken hans?
– Som trettenåring hørte jeg hans kjente preludium i g-moll på radio. På den tiden var jeg også opptatt av pop, spesielt Elvis Presley. Men Rachmaninoff vippet meg helt av pinnen. Jeg husker at Beatles’ første album A hard day’s night kom dette året, men at jeg ikke var interessert i det hele tatt, for da hadde Rachmaninoff allerede forført meg.
Hva er det som tiltrekker oss i Rachmaninoffs musikk?
Eriksen starter med et forbehold, en begrepsforklaring og et kontekstuelt utgangspunkt for svaret. Det er tydelig at vi har å gjøre med en professor.
– Her vil du få forskjellige svar avhengig av om du spør den allmenne lytter eller en fagspesialist, og blant fagspesialistene vil du også få forskjellige svar. Når man først hører på klassisk – som en ganske liten del av befolkningen gjør – er det som regel snakk om musikk fra senbarokken, wienerklassisismen og romantikken, grovt sett fra cirka 1700 til begynnelsen av 1900-tallet. Det vi kan kalle standardrepertoaret.
Han forklarer videre: Denne musikken har tonalt sentrum, melodier basert på såkalte diatoniske skalaer som dur- og mollskalaen, og ganske snille tersoppbygde akkorder, selv om det kan være skarpe dissonanser innimellom. Disse trekkene finner vi også hos Rachmaninoff, slik at stilen er ganske tilgjengelig. Dette danner nok en forutsetning for at hans musikk er så utbredt. Men musikken har jo også en mengde slående rachmaninovske fingeravtrykk som gjør at han framføres mer enn noensinne, mens utallige andre romantiske komponister for lengst er glemt.
For å konkretisere Rachmaninoffs tonefall begynner Eriksen med et par stikkord:
– Vakre og lange, sangbare melodier, som er nydelig presentert.
Dette vil Eriksen utdype litt:
– Rachmaninoff er så mangt: Vi har en tidlig stil, fram til 1897, da han fikk et slags sammenbrudd etter fiaskoen med sin første symfoni. Den resulterte i en tre og et halvt års komposisjonspause, før han kom tilbake med disse strålende verkene, som det store publikum forbinder mest med hans stil.
Eriksen fortsetter med et nytt stikkord:
– Intensiteten! Særlig dette slo meg tidlig. Som barn var jeg jo ingen ekspertlytter. Men jeg ble grepet av de spenningsfylte lange stigningene opp mot klimaks, som man har noen virkelig rystende eksempler på i annen og tredje pianokonsert.
Det neste stikkordet er uro, og det Eriksen kaller «mollfarging».
– Jeg opplever at det er en understrøm av uro i musikken, selv når den er durpreget. Det har nok noe med at det alltid er en bevegelighet i understemmene – ikke bare en liggende akkord i bassen som settes som komp til en melodi, det er motstemmer og andre ting. Og så er det mollfargingen hans. Ofte låner Rachmaninoff akkorder fra mollpregede skalaer selv når han er i dur. Det er generelt mye moll i Rachmaninoffs musikk. Hovedtonearten i alle de større instrumentalverkene er moll, forklarer han.
Eriksen setter seg ved pianoet, og spiller det berømte durtemaet fra den andre pianokonserten, som, slik vi har blitt forespeilet, ikke høres særlig duraktig ut.
– Kanskje mollfargingen bidrar til å gi musikken et mørkere preg. I temaet jeg spilte, har han jo rett og slett senket noen trinn i durskalaen. Vi kan tenke at senkningen er en slags retningsmetafor, kroppslig sett. Vi kan jo for eksempel si «Jeg gikk rett i kjelleren» eller «jeg har steget til himmelen i dag, etter å ha fått en A.»
Eriksen trekker frem likheten med andre russiske komponister.
– Mollfargingen er typisk for både Tsjajkovskij og for andre komponister i generasjonen før Rachmaninoff. Det er også mange andre trekk i Rachmaninoffs musikk som er blitt oppfattet som russiske, og som vi i Vesten gjerne har betraktet som eksotisk og appellerende, sier Eriksen.
Komponisten med blekksprutfingre
Også det man kan kalle for det performative elementet, er et trekk som Eriksen mener gjør Rachmaninoff til en populær komponist – virtuositeten.
– Mange går for å se og høre hvordan Andsnes spiller tredje pianokonsert. Det er dybde, men også show, påpeker han.
Hadde det noe å si for musikken at Rachmaninoff selv var pianist?
– I alle fall for pianomusikken. Han hadde jo enorme hender. De fleste pianister kan ikke spille åpningen av andre pianokonsert slik det står i notene. Rachmaninoff kan ha hatt Marfáns syndrom, en sjelden bindevevssykdom som kan gå ut over hjertet og synet. Personer med dette syndromet er også ofte høye med svært lange lemmer og fingre, slik som Rachmaninoff.
Skummelt.
– Etter emigrasjonen i 1917 holdt Rachmaninoff over 1200 konserter, i USA, Canada og Vest-Europa. Man har inntrykk av at han var stor, høy, streng, og uten et smil; en skremmende skikkelse når han kom ut på scenen og spilte det dystre preludiet i ciss-moll som han hatet å spille som ekstranummer fordi alle ville ha akkurat det. Men privat skal han ha vært veldig tullete.
Hvordan påvirket eksiltilværelsen Rachmaninoff som person, og som komponist?
– Ytre sett klarte han seg godt i sin nye verden. I det daglige var han rasjonell, og verdsatte individuell frihet og teknologisk fremskritt, forresten elsket han å kjøre bil og motorbåt. Han var på mange måter moderne slik vi oppfatter dette ordet i vesten. Men han omgav seg med eksilrussere, og prøvde så godt det lot seg gjøre å ha en tilværelse som liknet den han og familien hadde i det før-revolusjonære Russland. Og mye tyder på at han følte atskillelsen fra hjemlandet som svært smertefull. «Kanskje ingen kan forstå den håpløse hjemlengselen hos oss eldre russere, til og med luften i ditt land er annerledes», sa han i et intervju i New York Evening Post i 1933. Denne nostalgien mener jeg kommer til uttrykk i noen av verkene han komponerte i USA-perioden: de tre russiske sangene for kor og orkester, symfoni nr. 3 og de symfoniske dansene for orkester.
Ideologisk forvrengt lytting
Du nevnte at han ble tatt inn som en av Russlands nasjonalkomponister. Hvordan er musikken hans ellers blitt tatt imot?
– I det 21. århundre virker det som Rachmaninoffs stjerne er stigende overalt, men på 1900-tallet var det mange kritikere i vesten som mente at stilen hans var utdatert og uoriginal – at han nærmest var en Tsjajkovskij-kopist. Blant annet mangelen på modernisme rammet Rachmaninoff, ettersom han slo igjennom akkurat da den vestlige og russiske modernismen begynte å røre på seg. Men frem til første verdenskrig komponerte de fleste i likhet med Rachmaninoff fortsatt i et senromantisk idiom, forklarer han.
Eriksen stiller seg kritisk til kritikerne:
– Jeg har brukt begrepet «ideologisk forvrengt lytting». Mange kritikere har vært opptatt av modernitet – nyskaping og kanskje brudd med fortiden. De har ikke hørt rikdommen og originaliteten i Rachmaninoffs tonespråk fordi de var forblindet av ideen om at det burde høres annerledes ut siden det var komponert i 1910 eller 1920.
Eriksen trekker frem noen kriterier som av og til har vært brukt for å vurdere europeisk «klassisk» musikk fra og med Beethoven.
Disse er graden av integrasjon, som vil si hvordan enkeltelementer integreres i en kompleks helhet, komposisjonsteknikk, stilistisk originalitet – for eksempel graden av personstil, graden av utenommusikalske budskap, og repeterbarhet, det vil si om interessen opprettholdes ved gjentatt lytting, og nyskaping eller provokasjon i lys av historisk og samfunnsmessig kontekst.
Hvordan skårer Rachmaninoff her?
– Når det gjelder integrasjon av enkeltelementer i helheten og komposisjonsteknikk, har ingen nektet for at Rachmaninoffs musikk er veldig elegant. Når det gjelder stilistisk originalitet, slår Rachmaninoff nesten alle som ligner ham i stilen, hvis man er i stand til å lytte godt nok, og ikke er opphengt i at musikken var «gammeldags» i 1910 – hvilket også er feil hvis man ser på det store bildet, forklarer han og fortsetter:
– På repeterbarhet og utenommusikalske budskap mener jeg også at Rachmaninoff skårer høyt. Man vil ofte oppdage nye elementer i et Rachmaninoff-verk selv etter å ha hørt det mange ganger. Og her spiller selvsagt også utøveren en stor rolle, for et musikkstykke kan jo fremføres på svært forskjellige måter. Og selv om jeg i min forskningsvirksomhet kan ha fremstått som en stil- og strukturanalytiker, vil jeg si at hvis strukturen gir assosiasjoner til noe utenommusikalsk, det kan være for eksempel et bilde på kampen mellom nedbrytende og oppbyggende krefter, kan musikken virke særlig sterkt på lytterne.
Eriksen mener at de punktene der Rachmaninoff ikke skårer så høyt, er på nyskapning og provokasjon.
– Han representerer heller en videreføring, en berikelse av tradisjonen. Under modernismen kom det et søkelys på å finne opp nye komposisjonsteknikker – bruddets estetikk. Dette ble vurdert høyere enn uttrykksrikdom, som er Rachmaninoffs styrke, konstaterer han.
Musikk som krever noe av lytteren
Vi fortsetter på temaet om å lytte til klassisk musikk.
Noen, kanskje særlig de som er opptatt av strukturanalyse, har delt inn i forskjellige nivåer av lytting til klassisk musikk. Et første nivå er den strukturelle lyttemåten, som går ut på å høre etter hvordan temaene utvikler seg, harmonikk, rytmikk og så videre, og høre detaljene i lys av helheten. Dette anser de naturligvis som den beste. Det neste er den assosiative lyttingen – å lytte med fokus på utenommusikalske forestillinger. Så er det den motoriske, at man danser. Og så til den siste og styggeste: den adspredte, ukonsentrerte lyttingen. For eksempel å høre på musikk til lekser.
Hva er ditt inntrykk av hvordan den gjengse klassisk-musikk-lytteren i dag forholder seg til musikken?
– Jeg vil ikke slutte meg til den inndelingen i fire lyttenivåer som du nevner, for den virker nokså arrogant og ekskluderende. Men jeg har inntrykk av at mange hører på klassisk musikk for å komme i en egen stemning. Rachmaninoff bruker jeg til den typen stemning, mens Beethoven bruker jeg til en annen, og så videre. Men da overser man jo at komponisten har hatt en intensjon med å lage musikken og har skapt et eget musikalsk uttrykk. Vi kan prøve å forstå dette uttrykket, og ikke bare tenke på den stemningen vi kommer i, som er hyggelig for oss selv, men som ikke nødvendigvis har noe med verket å gjøre, sier Eriksen.
– Og så må vi huske på at klassisk musikk ikke bare dreier seg om stemninger og følelser, den kan også appellere til intellektet ved å ha en interessevekkende utforming: En oppfinnsom manipulering av et tema, en catchy akkordforbindelse, en særegen orkestrering, og så videre. For å få med oss slike ting må vi lytte konsentrert, det vil si at musikken får vår fulle oppmerksomhet. Men at den klassiske musikken krever noe av en, oppfatter nok mange i vår tid som et elitistisk, for ikke å si snobbistisk synspunkt.
Vi går tilbake til mannen i søkelyset.
– Det som er fint med Rachmaninoffs musikk, er at den appellerer til en stor lyttergruppe. Både dem som er opptatt av det emosjonelle og stemningen, men også dem som leter etter subtiliteter i de musikalske elementene. Man kan lytte på forskjellige nivåer, og det ene utelukker ikke det andre, sier Eriksen og utdyper:
– Da jeg hørte på Rachmaninoff i tenårene, var jeg selv en faglig uskolert lytter. Men jeg har antakelig aldri senere hatt så sterke følelsesmessige opplevelser av hans musikk som da.
Etter alle disse årene hvor du har fordypet deg i Rachmaninoff – er det noen komposisjoner du er spesielt nysgjerrig på?
– Han var veldig lite villig til å snakke om sin egen musikk. Han hadde en slags romantisk holdning om å skjule det harde arbeidet, håndverket som førte frem til det briljante produkt, i motsetning til mange andre 1900-tallskomponister som gjerne ville snakke om sine inspirasjonskilder og om selve komposisjonsprosessen. Mange av Rachmaninoffs verker er nøye strukturert og gjennomtenkte, men når han ble spurt, svarte han bare «det bare ble sånn, jeg vet ikke hvorfor». Jeg skulle gjerne likt å vite mer om hva som var inspirasjonskildene for hans 17 Études-tableaux for piano. Og om hva han mente var det russiske i sin tredje symfoni og sånn. På den annen side gjør det at vi ikke vet så mye at han blir mer gåtefull.
– Jeg drømte forresten en gang at han hadde komponert en femte pianokonsert. Jeg hørte hele åpningen i drømmen. Den var helt fantastisk, men så våknet jeg og glemte den med en gang.
Det siste spørsmålet: Hva ville du sagt til Sergej Rachmaninoff hvis han kunne kommet inn i rommet nå?
– Veldig kul musikk du har laget.
